Trond Giske

Det er mulig Trond Giske har vært klønete. Det er mulig hans departement burde fått en innføring i  mobiltelefonens vidunderlige verden.  Det er mulig at Giskes engasjement for norske bedrifter og arbeidsplasser ikke passer inn i synergieffektenes fantastiske himmelblå verden. Men Giske- saken er i ferd med å bli en gedigen avsporing.  En avsporing som veldig lett kan brukes  som en avledningsmanøver.

For uansett metode har Trond Giske et poeng. Et poeng som kommer lenger og lenger bort fra det som er sakens kjerne. Det norske næringslivs iver etter å gjøre Norge til en filialstat. Det norske næringslivs iver etter å selge det meste av landets verdier og ressurser. Kortsiktige strategiske valg som suger ut det som måtte finnes av verdier i landet. Trond Giske har et poeng.

TV2 var et helnorsk prosjekt med helnorske ressurser og verdier i bunn. Å selge en riksdekkende mediebedrift på denne måten bør ikke gjøres kunne gjøres med et pennestrøk. Et slikt salg har større prinsipielle betydninger enn hva som gagner et enkelt selskap rent strategisk.
Staten er eier i Telenor. En eier har faktisk en mening med eierskapet og bør å vite hva den vil. Derfor ville ansvarlig statsråd, i dette tilfellet Trond Giske drøfte det i regjering før avgjørelsen ble tatt. I min øyne oppfører Giske seg som en ansvarlig eier i så måte.
Jeg er mer skeptisk til Jens Stoltenberg. For hvis forsikringene styreleder Harald Nordvik har fått fra statsministeren er riktige, nemlig at regjerningen ikke vil mene noe om salget, stiller jeg spørsmål om hvor seriøs og ansvarlig eier staten egentlig er. Jeg stiller spørsmål ved om statsministeren i det hele tatt har oppført seg som en ansvarlig eier i denne saken, når han ikke engang vil drøfte den i regjeringen som har aksjemajoriteten i Telenor.

-Som representant for en majoritetseier må han kunne gi uttrykk for sine meninger i en såpass stor og viktig sak. Problemet oppstår når eieren tydelig ikke er helt enig med seg selv.

Sitatet er Stein Erik Hagens fra dagens E 24. http://e24.no/media/stein-erik-hagen-om-harald-norvik-ville-faatt-sparken/20142628 . Han mener Giske har opptrådt riktig.  En besnærende forestilling, særlig med tanke på Stein Erik Hagens salg av norske lokalaviser til Mecom for noen år siden.
Giskes departement har muligens vært litt klønete og rask på mobilknappen i denne saken. Det sørgelige er at det åpner for en serie med mer eller mindre billige politiske seire fra opposisjonen. En opposisjon som har gjort lite for å bremse salget av norske bedrifter til utlandet.
Vi må tørre å se forbi denne tullesaken. Se forbi hvem som har sagt hva til hvem og diskutere det som er viktig. For mens vi henger oss opp i flisespikking fortsetter blåskjortene å selge oss ut. Ut av oss selv.

leon, en av hudnene Fod har tatt seg av . ( foto: fod.no)

«Mads» er en ett år gammel hund. Denne skulle egentlig vært død nå. I hvert fall hvis eieren hadde fått det som han ville. For eieren skulle på ferie og da kom «Mads» i veien. Veterinæren forsøkte i en time å overtale eieren til ikke å avlive Mads, uten nytte. Hunden ble levert til avliving.

Heldigvis hadde ikke veterinæren hjerte til å avlive Mads. I dag bor Mads hos Foreningen for omplassering av dyr (FOD).  De får rundt 1000 henvendelser i året. De klarer å omplassere rundt 300 av dem.

Brith Østli som er leder for FOD forteller om mange som mistenkelig nok blir akutt allergiske i forbindelse med ferier og høytider.

Mitt inntrykk er at mange dyreeiere har en bruk og kast mentalitet i forhold til kjæledyrene sine, sier Østli til Nettavisen.

Den egenskapen som trolig dreper flest dyr i verden er menneskets egoisme. I vår kultur har «jeg» og «meg»- tanken tatt stadig større plass. I en verden hvor det materielle, ego-samfunnet har fått lov til å vokse fram er det ikke veldig lett å være et varmt, pelskledd vesen. For der dyret leter etter kjærlighet, empati og oppmerksomhet finner det bare kulde og renspikka egoisme.

Den menneskelige arroganse og hjerteløse atferd har i all hovedsak etterlatt en jammerdal for de fleste av de såkalt «laverestående» artene på denne planeten mennesket har skapt til et patetisk skoleeksempel av ren antipati.

En bonde sa en gang til meg at dyrene kun er der for menneskets skyld. Kun for å tjene til å fø menneskene. Jeg forsøkte å si til ham at han tok feil. Ikke overraskende var det nytteløst.

Men like fult tar han feil. I hvert fall delvis. For dyrene er ikke der bare for oss. Vi må være der for dem også. Jeg har selv hund og må være tilstede for ham. På lik linje med de menneskene jeg omgir meg med må jeg kunne gi av meg selv for at hans behov skal oppfylles. Hunden min gir klart uttrykk for å trenge meg, ikke bare til mat og lufting men til oppmerksomhet og kjærlighet.  Og på lik linje med det hensynet jeg viser mine barn når vi drar på ferie, tar jeg også hensyn til Archie. Hadde jeg tatt livet av ham for å tilfredsstille mine behov for en reise hadde jeg redusert meg selv til et ynkelig vesen. O g skal vi tro tallene til FOD finnes det mange ynkelige vesener blant oss.

Heldigvis for Mads og andre hunder finnes det mennesker som ikke er ynkelige. Som FOD og lignende organisasjoner. Men dessverre er behovet for slike mennesker så altfor stort.

Til de av mine lesere som har et dyr. Gi dem gjerne en ekstra juleklapp fra meg.

Den største av alle stemmer. Jussi Bjørling

Vi snakker ekte, kompromissløse tårer fra de såreste delene av hjertet. Slik det var meningen menn skulle grine. Og det er heller ikke begravelser og andre korrekte hendelser som skrur på tåreproduksjonen. Men det er oftest Jussi Bjørling, den største av alle stemmer. Den foreldreløse gutten fra Borlänge i Sverige skulle bli en av tidenes største tenorer. Født i 1911 debuterte han under morens begravelse i 1917.  I løpet av sin karriere sto han på de fleste store scener i verden og sang de store, krevende rollene. Der Pavarotti og Bocelli smører sangen med brede smørkniver skjærer Jussi seg gjennom følelsene og inn til det såreste vi har.  Hans versjon av «Nessun Dorma» noe av det ypperste skrevet for tenoren er rå, usminket og ekte følelser totalt fri for kommersielle triks eller publikumsfrieri.

Muligens kunne smerten hans høres, hans mangeårige alkoholkonsum, eller savnet etter familien.
Jeg er i godt selskap når jeg feller noen tårer av Jussis stemme. På YouTube står det ting som «Jeg har ikke grått på 10 år» og liknende uttalelser under hans sanger.
Det er godt at en sanger som døde så altfor tidlig i 1960 kan skjære gjennom all den digitale og materielle selvgodheten vi omgir oss med. Når Jussi synger står vi bare med oss selv. Nådeløst utlevert til den rå stemmen som nærmest roper rett inn i hjertet. Og han hadde kanskje behov for det etter å ha holdt konsert med hjerteinfarkt som han gjorde i London en gang.

For meg personlig blir det aldri ordentlig jul før Jussi Bjørling har truffet den høyeste tonen på «O helga natt». Sangen han spilte inn bare halvannet år før han døde skulle kanskje bli den han huskes best for. Så når Jussi er ferdig med den høye tonen og far har grått en skvett er det jul.

God jul til dere alle

Josef sukket. Bøyde seg ned for å ordne sandalen igjen. Etter tre dagers marsj hadde lissene som holdt fottøyet inntil foten stadig gått opp. Han sendte en noe irritert tanke til Melchior, som var sandalmaker i byen Nasaret. Melchior solgte sandalene på tilbud. Nå skjønte Josef hvorfor de var så billige. I tillegg hadde desemberregnet begynt å sette inn. Regnet hadde gått hele veien inn til linskjorta Josef bar innerst på kroppen. Det var ikke akkurat den beste måneden å starte en reise på.
- Det er lett for keiseren å beordre folketelling når han kan gå rundt i sin nystrøkne tunika i sitt varme palass, mens vi må traske og gå i regnværet. Og for hva? For at den griske penegepugeren skal ta enda mer av våre sure opptjente midler. Augustus kan kysse meg en viss plass, sa Josef til sin kone Maria, som red på eselet deres.

- Maria visste bedre enn å diskutere politikk med Josef når han var i det humøret. Hun bare smilte til sin ektemann og forsikret ham om at det kom til å gå bra. Og når blikket fra tømmermannen møtte Marias brune øyne, mildnet humøret hans litt. Det var øynene hennes han hadde sett først den gangen han traff henne. De varme, brune øynene som gjorde at kulden fra de våte klærne føltes litt mindre.
- Han smilte trøtt til kona. De hadde gått i tre dager og måtte gå i minst tre til før de nådde Betlehem. Avstanden mellom den lille landsbyen Nasaret og Betlehem kunne unnagjøres på tre dager, men fordi rivaliserende stammer holdt til på veien var paret tvunget ut på en marsj som tok dobbelt så lang tid.
For keiser Augustus hadde bestemt at alle skulle skrives inn i manntall slik at det ble lettere å beskatte jødene.
- Akkurat som han ikke har beskattet oss nok, fnøs Josef da han fikk nyheten.
Tommelen var øm lenge etter at han hadde bommet på trestykket med hammeren og truffet tommelen. Frustrasjonen over keiserens ordre hadde fått ham, en tømrer av alle ting, til å treffe tommelen med hammeren. I Nasaret skulle de le lenge av det uhellet.

Året før hadde det vært litt annerledes for den unge tømmermannen. Maria hadde flyttet inn til sin tante som bodde i Nasaret. Det var relativt sjelden at den lille landsbyen med rundt 400 innbyggere fikk nye innbyggere, så den unge kvinnen ble samtaleemne for de fleste. Med sitt milde vesen og hjelpsomme væremåte ble hun fort populær.

- Josef hadde for lengst passert den alderen som var ansett som gifteferdig for menn. Men det hadde liksom aldri blitt til at han hadde giftet seg. Det var ingen i hjembyen som hadde passet, og siden Josef innerst inne hadde store tanker om kjærlighet, hadde han vegret seg. Han ble lettere irritert når vennene og familien ertet han eller var bekymret for han. I Josefs kultur sto familien sterkt og det var forventet at alle giftet seg og fikk familie. Men Josef ville ikke ha noe «fornuftsekteskap». Da var det bedre å vente på den rette.

Da Maria kom til landsbyen, endret dette seg. Første gang han så henne var i selskap med tanten. De var i verkstedet hans for å handle. Den vanligvis så omgjengelige og utadvendte Josef ble nesten stum da hun kom inn. De lange mørke håret stakk fram fra sjalet hun bar, og øynene så rett på ham. Nesten tvers igjennom ham. Det var som om det var umulig å holde sinnet og tankene for seg selv, så Josef lukket seg. Maria sa veldig lite annet enn å presentere seg. Det hjalp ingenting. Fra den dagen besøkte Maria Josef i drømmene, både om dagen og natten.

Paret trolovet seg mot slutten av det året. Ifølge tradisjonen skulle de være trolovet i to år før de kunne gifte seg. Slik ble det ikke.
Josef tenkte tilbake på den forferdelige dagen da Maria kom til ham med nyheten.
Hun sto der i verkstedet hans, trippende og tydelig nervøs. Nesten livredd. Han tok om henne og fikk henne til å sette seg.
- Hva har hendt? spurte han
- Lov meg at du tror på meg når jeg forteller deg dette, begynte Maria.
Josef kjente den kalde angsten ta seg. Han hadde aldri sett Maria slik. Hun virket bestandig så rolig og mild, men nå var hun nærmest panisk.
- Hva er det, Maria? gjentok han.
Så fortalte Maria alt. Om engelen som hadde kommet til henne, om budskapet og om kroppen som hadde begynt å vise tegn til endring.
Josef ble stum. Helt stum. Han visste ikke hva han skulle tro. Men som en rettskaffen jøde visste han konsekvensene. Hvis Maria var gravid med en annen, måtte han støte henne bort. Det sa både loven og tradisjonen. Hvis han gjorde det kunne hun risikere å bli steinet av landsbybefolkningen.
- Jeg tror det er best du går. Jeg trenger å tenke, svarte Josef
Etter at Maria hadde gått, stengte Josef verkstedet. Til tross for mange kunder den dagen, klarte han ikke å tenke på tømmerarbeid. Hodet snurret, tankene sloss om oppmerksomheten.
Josef var på mange måter en enkel mann. Og selv om han trodde på Gud var ikke religionen det han brukte mest tid på. Selvfølgelig gikk han i synagogen. Noen annet ville ikke tatt seg ut. Han fulgte også alle lovene og fulgte  fasten, men var ikke den som gjerne tok en religiøs diskusjon. Marias forklaring på unnfangelsen fra Gud var derfor litt vanskelig å svelge for tømmermannen.

Likevel, noen måneder seinere, trasket han av gårde, med en høygravid krone på et esel. I regnvær med ødelagte tilbudssandaler fra Melchiors sandalmakeri. Han kunne simpelthen ikke gi opp Maria. Og selv om rabbien hadde advart han mot det, gjennomførte Josef bryllupet lenge før tiden.
- Og så var det den drømmen da, om engelen, om ikke å være redd og ta til seg både mor og barn, tenkte Josef idet snora på sandalen løsnet igjen.
Ikke før det unge ekteparet var på plass i Josefs lille landsbyhus kom altså ordren fra keiseren. Alle måtte gå til sin families by og la seg skrive inn i manntall., slik at det ble lettere å beskatte dem. Og siden han var blant den legendarisk kong Davids etterkommere, var det bare å begi seg til Betlehem.
- Det der med kong David er bare tull. Det har aldri ført noe godt med seg for meg engang. I stedet for å leve som konger, må vi traske av gårde til Betlehem. Så det slektskapet er ikke engang vært å tørke seg bak med, sa Josef til Maria den kvelden.
Josef var kjent som en brumlebasse i landsbyen. Fort opp i humør, fort ned.

- Han der Augustus har jeg ikke noe til overs for. En møkkamann, spør du meg. Da var adoptivfaren hans, Julius Caesar mye bedre. Han gjorde mye bra for jødene, pleide Josef å si når det ble snakket om politikk.

Josef dro den tjukke kappen rundt seg. Det begynte å bli kveld den tredje dagen på landeveien. Nattekulden kom tidlig på den tiden av året. Omsorgsfullt hjalp han Maria ned av eselet før de slo leir for natten.
Betlehem var ikke plassen for den store gjestfriheten. Da det utslitte paret kom fram til byen var det allerede mørkt. Marias tilstand var heller ikke all verden. Hun smilte tappert til han der han gikk fra dør til dør for å finne en plass til dem. Det krydde av mennesker. Alle herbergene var fulle. Folk lå og sov i gatene. Josef var tydeligvis ikke den eneste David hadde etterlatt seg. Josef sendte en ublid tanke til den for lengst avdøde kongen.
- Gjorde gubben noe annet enn å produsere unger? tenkte han.
- Maria kjempet på eselryggen. Hun hadde allerede begynt å kjenne sammentrekninger. Barnet hun bar på kunne komme når som helst. Hun prøvde så godt hun kunne å skjule det for den slitne ektemannen.
Etter at den siste døra var slått igjen foran ansiktet på Josef, sank han ned på bakken. Maria hørte han sukke tungt.
- Hva er meningen med å traske rundt i denne jammerdalen av en by når vi ikke finner ly? Mener Gud at du skal føde på gaten? spurte han Maria.
Idet han sa det kom selvfølgelig regnet.
Josef satt urørlig på gaten. Han lot regnet falle. Maktesløs og forvirret. Var dette Guds hensikt? Og hvorfor? Han hadde fulgt alle de påbud og regler jødedommen ga. Hva var dette straff for?
Den håpløse tankerekken ble avbrutt av at noen dro han i kappen.
- Kom, denna veien og ta med dem frua.
Den eldre damen snakket med bred Betlehems-dialekt. Hun førte dem gjennom et virvar av gater og kryss og ut av sentrum. I utkanten var det et fjell med noen grotter.
- Vi har dyra vårres der, forklarte hun.
- Jeg kan ikke gi dere husrom, men ser jo atte maddamen din snart skal føde. En stall er i hvert fall bedre enn ikkeno, mente kvinnen.
Josef var for sliten til å svare. Vel inne i stallen fikk han laget et bål som varmet dem. I det flammen blusset opp startet fødselen.
- Bare pell dem vekk. Detta er en sak mellom frua og meg. Jeg har tatt imot mange små, smalt det fra den gamle damen.
Josef gjorde som det sømmet seg en jødisk mann og gikk ut til utkanten av hulen for å bekymre seg slik de fleste menn har gjort siden kvelden før tidenes morgen.
Barnet lå i armene på Maria da han ble ropt tilbake.
- Det blei en gutt og frua var ordentlig flink, kvitret gamla fornøyd mens hun vasket hendene.
Josef smilte trøtt. Han satte seg ved Maria side og strøk henne over hodet. Det lille barnet åpnet øynene litt, og Josef så de samme øynene han hadde forelsket seg i året før.
- Han skal hete Jesus, sa han, med en liten bønn om at guttungen måtte skikke seg godt.

Lokalavisene er på mange måter et av Norges arvesølv. Og akkurat som det edle metallet blir det gjerne i familien.

Da Stein Erik Hagen gikk i spissen for å selge Orklas lokalaviser reduserte han arvesølvet og mange års tradisjon til en simpel vare. En måte å skaffe seg og sine kapital. Slike menn som Stein Erik Hagen er gode til det. De ser på det meste som en vare. Som kan kjøpes og selges for profitt, uten tanke på hva som ligger av verdier bak varen.

Vi fikk utenlandske eiere. Lokalavisene hadde flagget ut. mange pressefolk protesterte den gang, og mange var redd for nedskjæringer og markedstilpassning av pressefriheten. Til tider kom det også uttalelser om at journalistikken måtte bli mer markedsstilpasset. De mest pessimistiske trodde den frie presse var i fritt fall.

Men selv om trusselen om mer utbytte og mer kapital ut av landet har ligget der disse årene har heldigvis lokalavisene bestått.

For leseren har ikke eierskapet betydd veldig mye. Selv under britisk eierskap har RHA fortsatt å dekke kommunestyremøter, skrive om konserter og krim og stått bunnsolid midt i debatten på halvøya. For oss i det daglige har det heller ikke betydd all verden. Journalistikk er journalistikk uansett eier.

Men rent prinsipielt er det viktig at vårt demokratiske arvesølv, vår nærmeste forkjemper for ytringsfrihet og debatt eies av norske interesser som også har lange pressetradisjoner fra vårt eget land. Lokalavisene må aldri bli redusert til en vare, eller en økonomisk melkeku for kyniske konserner.

A-pressen har uttalt at de ikke er her for å legge ned aviser, men for å drive og utvikle dem. Det at toppsjefen i konseret er pressemann styrker troverdigheten i dette sitatet. Jeg velger å være avventende positiv til våre nye eiere. Og i mellomtiden har vi en avis å få ut.

Svineribas gastronomiske følgesvenn

Festkomiteer lager leker få klarer å gjennomføre og festlokaler blir bestilt. Forventningene stiger i takt med at dagene blir kortere og kortere. Et stykke inn i november, før vårt selvpåførte mareritt, kalt førjusstresset tar rotta på oss samles vi rundt det etter hvert så tradisjonsrike julebordet.

For at et julebord skal fungere er det viktig at mange ting stemmer. Bordkavaleren, sangene, talene. For når den sterkt begrensede duoen starter med radbrekkingen av Creedence, når sjefen har flyttet slipset fra under skortesnippen til et stykke opp på pannen, er det viktig at magen har fått sitt. Jeg snakker ikke her om de utvannede kjøttslintrene noen kaller pinnekjøtt, sausen som dekker halve slipset til sjefen, eller drikkevarene som har vandret fra magen til bak pannen pyntet med sjefens sausbefengte slips.

Jeg snakker om den lille følgesvennen til vår venn svineribba. Den forsøksvis runde saken som opphøyer surkålen til ganens øverste divisjoner. Den har en liten brun, crisp hinne, med masse deilig svinekjøtt på innsiden. Den skal ikke være for bløt, ikke for seig. Bare passe med hint av ingefær og muskatnøtt. Den forstyrrer aldri varene fra pol eller bryggeri, eller fra svoren på ribba. Bare løfter hele måltidet og opplevelsen. Den tar et kjærlig tak om sausen på vei inn i munnen, og er det eneste som får de altfor lite kokte potetene til å ha noe som ligner en mening.

Når den gastronomiske delen av julebordet skal oppsummeres mandagen etter seansen er den sjelden med i betraktningene. Da er det gjerne sausen, surkålen eller svoren på ribba som får gjennomgå. Og er ikke potetene perfekte er det krise. Litt rart det siste der faktisk. Kokte poteter er gjerne det mest smakløse og uinteressante med hele måltidet. Ikke bare julemåltidet, men de aller fleste måltider denne tvilsomme ingrediensen tar del i.

For min lille favoritt, det absolutt viktigste suksesskriteriet for julemåltidet, den ene ingrediensen som er forskjellen på feststemning eller havari, blir sjelden eller aldri omtalt. Derfor vil jeg slå et slag for medisterkaken. Denne misforstått gastronomiske lille saken består av deig kvernet fra svin, tilsatt spekk eller annet ister fra svin eller storfe. Smakssatt med pepper, salt, buljong, muskatnøtt og ingefær. En kulinarisk nytelse jeg har dratt med meg fra min mors kjøkken hele veien opp i voksen alder.

For å si det slik: Er jeg tung på føttene på årets julebord, skyldes det ikke det som er i glasset. Det skyldes utelukkende altfor seige medisterkaker.

Hunden Pepsi. (Foto: www.fod.no)

Hunden “Pepsi” ble funnet med en lapp om halsen. “Jeg er dum, skyt meg” sto det på lappen.

Rumenske myndigheter har bestemt seg for å ta livet at titusener av løshunder. De skal settes i midlertidige hundekenneler, mange med grusomme tilstander, med lite mat og stell og hvor hunder i enkelte tilfeller har endt opp med å spise hverandre. Her venter de på den eneste løsningen menneskene er i stand til å komme på: Døden. Kuki Barbuceanu, som jobber frivillig i dyrevernorganisasjonen Vier Poten, sier til VG Nett at forholdene er grusomme.

- For eksempel i Bucuresti er det ikke plass til mer enn 400 hunder i kennelene i måneden. Et enkelt gangestykke viser at det dermed maksimalt kan avlives 4800 hunder i året. Da har du rundt 45 000 hunder igjen, som på et år vil parre seg og få valper. Og jeg kan love deg at det fødes mer enn 4800 valper på et år, sier han.

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10040392

Han foreslår å sterilisere løshundene. Myndighetene mener det er for dyrt. Et dyreliv er ikke veldig mye verdt i Romania.

Mennesker har ikke mye å være stolte av når det gjelder sitt forhold til dyrene. Eksemplene er mange og kjente. Alt fra tigrene og løvene i Colosseum til moderne tiders tyrefekting etterlater seg et spor av klodens mes hensynsløse og kalde skapning, mennesket.

Men eksemplet nevnt i denne saken gjelder hunder i Romania. Slik har vi det ikke her, tenker sikkert mange.  “Pepsi” er norsk og ble heldigvis tatt hånd om av ildsjelene i Foreningen for omplassering av dyr (FOD). http://www.fod.no/viewPage.php?page=0

Et dyreliv er ikke mye verdt i Romania. Hvor mye er det verdt i Norge?

Jeg kjøper den beste ribba som er å oppdrive og sparer ikke på surkålen. Sannsynligheten er mer enn stor for at jeg kommer til å feire jul slik de fleste nordmenn gjør. Og det er i hvert fall ikke med måte. Og jeg kommer til å betale dyrt for det.

På samme måte som været er det svært liten vits i å irritere seg over juletradisjoner, julebakst, julekonserter og juleavslutninger. De kommer enten vi vil eller ikke. Unntaket er den svært enervende og magsyreproduserende kalenderpakketradisjonen. I tillegg kommer reklamen for kalenderpakketradisjonen.  Aktører hvis eneste formål er å skape mer dårlig samvittighet i form av ennå en utgiftspost i det allerede skakkjørte budsjettet.

For å døyve all den skyldfølelse vi foreldre er forbannet med skal vi altså løpe rundt å finne 24 presanger i tillegg til dem som skal under treet. For meg er det faktisk 48 fordi jeg har to barn. Resultatet er et saftig bidrag til aksjeutbyttet til blåskjorteligaen, en tom lommebok og barn som allerede er ferdig bortskjemt før julaften.

Førjulstiden er travel nok. Det er flust med gjøremål og grådige juleleverandører som drar pengene ut av hendene våre. Den tiden som er igjen synes jeg vi skal bruke til det førjulstiden er ment for. Forventninger.

At saken mot Breivik er viktig er hevet over enhver tvil. Tragedien i regjeringskvartalet og på Utøya 22. juli savner sidestykke i moderne norsk historie. Tragedien har rammet og engasjert de aller fleste i nasjonen, Utvilsomt. At saken også er journalistisk interessant er tilsvarende utvilsomt.

I går møtte Breivik i Oslo tingrett til nytt fengslingsmøte. I saken mot Breivik vil et nytt fengslingsmøte bære preg av en formalitet. Han har erkjent de faktiske forhold samt at spørsmålet om fortsatt varetekt er en selvfølge. Mannen har til gangs vist at han ikke kan gå fri i samfunnet. Det som var spesielt med dette møtet var at det var første gang fengslingsmøtet var åpent. Det er selvfølgelig også journalistisk interessant og fortjener medienes oppmerksomhet. Det er også helt på sin plass å intervjue ofre som er tilstede under rettsmøtet og få et bilde av deres møte med Breivik. Kommentarer fra den ytterst profesjonelle forsvarer Lippestad og fra aktor har en opplagt plass i dekningen, samt kommentarer fra dommeren.

Før fengslingsmøtet hadde fjernsynskanalene ekstrasendinger med Harald Stabell som gjest i tillegg til NRKs politiske redaktør Kyrre Nakkim. Overskriftene var mange og ekspertene formelig sto i kø for å kommentere rettsmøtet. Klassikeren “Her ankommer Behring Breivik” ledsaget av det samme klassiske bildet av en bil, kom ganske raskt på nett den formiddagen. Så fulgte beskrivelsen av tiltaltes, klær, hans forsøk på å anlegge skjegg samt at han smilte opptil flere ganger på vei inn i rettsalen. Lippestad forklarte smilet med usikkerhet. Da referatforbudet ble opphevet eksploderte saken. Det hele kulminerte med overskrifter som “rettsmøtet ord for ord” med etterfølgende forklaringer på hvorfor Breivik ble avbrutt av dommeren samt ytterligere kommentarer fra andre journalister, pårørende og aktører.. Det toppet seg for meg da programlederen i Dagsrevyen spurte Harald Stabell om rettsmøtet hadde vært verdig nok.

Etter mange timer med ekstrasendinger og kommentarer kom endelig nyhetspoenget. Fortsatt fengsling med brev og besøkskontroll.

Journalister slipper aldri opp for kilder. I hvert fall ikke de som jobber i riksmedia. For når de andre kildene har gått hjem, intervjuer simpelthen journalistene hverandre. Journalister settes med et bein i rollen som journalist og et i rollen som ekspert. Anders Giæver, som er en utmerket journalist og fortjener faglig respekt er en av dem. Han satt like ved tiltalte i går og ble selvfølgelig intervjuet av det som kunne krype og gå av journalister. Kronen på denne prosessen var spørsmålet Giæver fikk på radio i morges. “Forstår du mer av ham nå?”

I tillegg kjører VG en sak hvor de har intervjuet en hel bråte med sine egne journalister om det samme rettsmøtet.

Jeg vil ikke slå fast hva som er den viktigste informasjonen om en slik sak. Det er opp til hvert enkelt menneske å sette opp sine egn e filtre. Jeg bare stiller spørsmålet om hva som er vesentlig og hva vi trenger å vite i en sånn sak? Trenger jeg som leser å vite hva alle journalistene i VG mener? Trenger jeg at Anders Giæver blir presset til å være hobbypsykolog? Er det vesentlig for meg for å forstå denne saken?

Henrettelser illustreres i Iranske barnebøker. Foto: Iran Human Rights

I norske barnebøker finnes muligens tegninger av Ole Brum, Thomas- toget eller Postmann Pat . Og selv om sistnevnte muligens kan gå oss foreldre litt på nervene når sangen hans går på bilens stereoanlegg for 1764 gangen er det de færreste som har mareritt om postmenn med altfor store hoder som alltid smiler.

I Iran er det ikke slik. For i Iranske barnebøker er det bilder av henrettelser. Regimet oppfordrer foreldre til å ta med seg små barn på offentlige henrettelser. Døden er ikke bare en naturlig gjest i Iran, den brutale, perverse død er en stor del av Iransk kultur. En kultur som styres med terror og frykt og hvor menneskeverdet spyttes på hver eneste dag.

I Norge bruker 20 år gamle jenter tiden sin på å studere, jobbe og være sammen med venner. Kanskje de har kjæreste, kanskje de bruker ungdommen sin på å reise og oppleve verden. I Iran gjør regimet dem til mordere.

En ung kvinne i 20- årene har blitt gjort til morder av det iranske regimet. Hun fikk i oppgave å henge løkken over halsen til en dødsdømt mann. Han var dømt for å ha drept tre kvinner. http://iranhr.net/spip.php?article2357

Mange mener sikkert han fortjener straffen. At det må være et liv for et liv. Jeg forstår at enkeltmennesker som har stått ofre for drap nær har harme og hevntanker overfor gjerningsmannen. Det er en ren menneskelig, varmblodig reaksjon.

Men jeg klarer ikke hverken å forstå eller akseptere at det skal være en stats oppgave å ta livet av sine egne borgere. Med iskalde, nesten rituelle metoder tar de livet av et annet menneske. Når staten ikke kan gå fram med det gode eksempelet, hvordan kan de da sette seg til doms over mennesker?

Når den samme staten, kaldt og umenneskelig ødelegger en 20 år gammel kvinnes liv ved å ta livet av et annet menneske er perversiteten institusjonalisert.

 Dette er en politikk som regimet fører. Denne unge jenta var en vanlig jente for noen uker siden. Nå har hun tatt et liv, sier Amiry-Moghaddam. talsmann for Iran Human Rights til Nettavisen.

http://www.nettavisen.no/nyheter/article3270188.ece

Iran er et av landene i verden som henretter flest folk. Hittil i år har det vært registrert omtrent 400 offisielle henrettelser i Iran. Iran Human Rights hevder det har vært ytterligere 200 henrettelser som ikke har vært bekreftet fra offisielt hold.

Hvor lenge skal FN og det internasjonale samfunnet se på at Iran river ned alle prinsipper om menneskerettigheter. Ingen kan leve med dette og samtidig kalle seg sivilisert og medmenneske.