Kan verden reddes?

Publisert juli 7, 2016 av fhjpeder43
Kategorier: Om selve livet, Samfunn

Svaret er et definitivt og høylytt ja. Men ikke av oss.

13575754_1235278166512443_5743371652657213798_o

Med oss mener jeg foreldregnerasjonen. Ikke fordi vi ikke skal gjøre en innsats eller bry oss. For det bør vi. Men fordi det tar tid å rydde opp etter alt det rotet generasjonene har lagt igjen etter seg. Og vår generasjon slipper snart opp for tid.
Den neste  generasjonen
Jeg er så heldig at jeg få lov å snakke med unge mennesker, også i arbeidstiden. I jobben min holder jeg noen foredrag om journalistikk og kommunikasjon, både i mediene og ellers.
Jeg forsøker å skape en dialog med tilhørerne ved å stille dem spørsmål og engasjere dem rundt disse spørsmålene. Svarene de gir får meg ofte til å tenke over faget mitt på nytt. På den måten nektes jeg å bli en dinosaur, noe jeg er dem evig takknemlig for.
På tirsdag ble jeg spurt om å holde foredrag på Press sin ungdomsleir på Nærsnes. Å få oppleve det unge, utilslørte engasjementet, som ikke trenger å ta den voksnes forbehold var befriende og opplysende.
Engasjement
Historien viser nemlig at engasjement uten forbehold er ekstremt effektivt. Gandhi er et slikt eksempel. Det finnes mange flere.
– Jeg har vært opptatt av rettferdighet så lenge jeg har levd.
Når en 17- åring sier det møtes hun noen ganger med den voksnes overbærenhet. Den arrogansen som ofte er erfaringens følgesvenn kan være en effektiv drapsmann for engasjementet.
Når en 17 åring sier det, er det uforbeholdent, intenst og ærlig. Det er rene følelser og enda renere ord for pengene. Kan vi si det samme om ordene og følelsene våre?
Det finnes selvfølgelig sterke engasjementer også i vår generasjon. Mange har gjort en god jobb og en stor innsats for at andre skal ha det bra. Men situasjonen i verden viser at langt flere må brette opp ermene dersom verden skal reddes. Og det skal den! Alternativet er ikke verdt å tenke på.
Den unge stemme
Det er to ting vi foreldre kan gjøre for verden. Det ene er å sette et godt eksempel. Det andre er å rydde plass. Skape arenaer og møtesteder for unge mennesker som gjør at de kan skape resultater av sitt unge engasjement.
Da jeg var 16 år vile jeg redde verden. Den voksne, rasjonelle verden fullt opp av plikter og meningsløs logistikk har redusert tanken til å bli «bidra til å få det litt bedre». Det holder ikke.
Jeg hører ofte folk i min generasjon si at «det er fint at ungdommen engasjerer seg». Det er ikke fint. Det er 100 prosent livsnødvendig.

Tenn lys for dem som…..

Publisert desember 23, 2015 av fhjpeder43
Kategorier: Uncategorized

Det er julaften og alle hjerter gleder seg. Eller er det virkelig sånn? Gleder alle hjerter seg? Er det lys i absolutt alle kroker?
Svaret er dessverre et rungende nei.

For julenissen har ikke adressene til slummen i Sør-Afrika til gatebarna i Buenos Aires eller til barna i Syria. Julenissen har bare adressene til barna i vesten. Bare til de som allerede har. Til de som aldri har måttet bruke et eneste minutt til å bekymre seg over hvor neste måltid skal komme fra Julenissen har bare adressen til mindretallet i verden.
Kanskje det er nettopp derfor han rekker rundt til alle på julaften?

10521704_883706128336317_5362049381473686472_oMisforstå meg rett. Det er ikke min mening å få noen til å sette ribba i vrangstrupen eller å bytte ut julestemningen med den altfor velkjente angsten som følger dårlig samvittighet. For mange av oss jobber hardt hele året og fortjener faktisk å feire jul.

Men opp i all julefreden og julekosen synes jeg det er greit å sende en tanke til de hjerter som ikke gleder seg over jula. For det gjelder faktisk de aller fleste.

De aller fleste i verden gleder seg ikke til jul. De vet ikke hva julefred eller juleglede er. De aller fleste mennesker, det store flertallet av mennesker som bebor denne planeten har ingen grunn til å glede seg over julen. De har helt andre bekymringer enn om de får svoren sprø på ribba.
For de aller fleste menneskene i verden er jula bare en bekreftelse, en dag som for alvor står som vitnesbyrd på de store forskjellene oss mennesker imellom. Et slags ekstra hån til mennesker som ikke er født under en heldig stjerne.

Så når du løper rundt for å gjøre de store konsernenes aksjonærer enda mer kvalmende rike så husk at julefreden du muligens får er unik og sjelden. I verden er den kanskje noe av det mest eksotiske vi har?

 

En rosa syndebukk

Publisert desember 9, 2015 av fhjpeder43
Kategorier: Uncategorized

Det står dårlig til med norsk debatt for tiden. I hvert fall den som tilsynelatende burde være av den saklige sorten. Og en ung kvinne fra nord- Norge blir syndebukk.

Sophie Elise Isachsen driver en såkalt rosablogg. Det vil si en slags nettdagbok med stort fokus på sminke, hår, kropp, klær og Sophie Elise selv. Denne virksomheten har skapt et levebrød for henne, med 70 000 lesere hver dag.

Det har muligens ikke vært all verdens akademisk tyngde over bloggen hennes. Det har muligens heller ikke vært de helt store samfunnsanalysene eller kritiske spørsmålene der. Bloggen har muligens heller ikke veldig mange samfunnskritiske innslag langt tid tilbake.

Så plutselig endrer det seg, tilsynelatende. For Sophie Elise har begynt å mene ting. Hun har begynt å engasjere seg. Først mot pelsdyrbransjen, så mot palmeolje og sist har hun engasjert seg i flyktningespørsmålet. Hun har med andre ord brukt tyngden 70 000 lesere gir henne til å engasjere seg i viktige samfunnspørsmål. Problemstillinger som sårt trenger flere unge stemmer og færre gamle sytekopper. Og først da. Når hun engasjerer seg og blir invitert til Lindmo og greier finner de etablerte meningsbærernde det opportunt å kritisere henne.

Anki Gerhardsen er ikke noe nettroll. Hun er journalist. Hun kommer fra en yrkesgruppe hvis jobb er å påpeke, grave fram og stille kritiske spørsmål. Kritiske spørsmål om viktige ting i samfunnet. Hun velger å bruke denne tyngden til å kritisere Sophie Elise. Mange mener det Gerhardsen driver med er mobbing. Jeg forstår de som mener det.

Gjennom hennes kronikk i «Journalisten» kommer kommentarene om restylane, botox og silikon, samt skal kroppen hennes ha blitt «vridd ut av naturlige proporsjoner» i følge Gerhardsen. Det siste der høres styggvondt ut, foresten.

Kronikken fortsetter med å gi Sophie Elise skylda for å ville presentere et kroppsideal som er helseskadelig. Hun får skylden for unge jenters spiseforstyrrelser og til og med at et anseelig antall unge jenter har forsøkt å skade seg selv. Gerhardsen viser til en undersøkelse Nor data har gjort som blant annet viser at ungdommene forakter sitt eget utseende. Og når jeg sier at Gerhardsen skylder på Sophie Elise er det fordi kronikkforfatteren bruker ordet «konfrontere». For Gerhardsen mener i fullt alvor at Sofie Elise burde konfronteres med dette materialet. Ikke bare kommentere det, men konfronteres med det.

Hvis en politiker har begått en feil så konfronterer vi politikeren. Dersom en forretningsmann har begått et underslag konfronteres han også. Dersom en offentlig ansatt mobber noen i jobbsammenheng skal jeg love deg at vedkommende blir konfrontert. Men bare hvis det er direkte sammenheng mellom person og gjerning. Det er bare da det er grunlag for å konfrontere. Og da vil jeg spørre deg Gerhardsen; Er det slått fast i undersøkelsen at Sophie Elises blogg er direkte ansvarlig for alle disse ungdommene som vil skade seg selv? Er det et uangripelig faktum at Sophie Elise er ansvarlig for at ungdommer ikke liker utseendet sitt? Og hvor i analysen står det? I tillegg hiver Gerhardsen på en slengbemerkning om spiseforstyrrelser. Er det hennes feil det også? Hvis Gerhardsens påstander kan dokumenteres. For all del KONFRONTER. Konfronter til krampa tar dere.

Men har ikke journalister noen andre i samfunnet som fortjener å bli konfrontert? Har ikke journalister andre og mer viktige aktører å ta tak i enn en ung dame med en rosablogg?

Derimot hadde det vært interessant å fått Sophie Elises KOMMENTAR til undersøkelsen. Det er noe ganske annet og saklig enn en konfrontasjon. Og ja, det spiller faktisk en stor rolle. Det er faktisk en stor forskjell på det to tingene.Jeg tror også at Sophie Elise med større sannsynlighet sover bedre med en kommentar enn med en konfrontasjon.

Å gi Sophie Elise direkte skylda for alt det som denne rapporten viser er like fjernt som å gi meg skylda for at Prinsesse Diana døde, fordi jeg tilfeldigvis har den samme tittelen som de som forfulgte henne.

Det er lenge siden jeg var i puberteten. Men jeg likte ikke det jeg så i speilet.  Ingen av kameratene og venninene mine likte det de så i sine speil heller. Og det var lenge før Sophie Elise begynte å skrive på nett. Spiseforstyrrelse var faktisk et problem da også. Forskjellen var bare at vi ikke hadde noen rosablogger vi kunne denge verbalt.

Det er for lettvint å skylde på Sophie Elise. Det blir nærmest noe inkvisitorisk over problemstillingen. Media er fulle av skjønnhetstips, treningstips og slanketips. Den eneste forskjellene er at det i stor grad er journalister som skriver dem. Det vil si; mennesker som bekler journalistiske stillinger. I større og større grad er det ikke det en gang. Da kaller de det content marketing.

Sophie Elise får kjeft fordi hun driver med content marketing. Gerhardsen lar elegant være å nevne det faktum at en del av inntektsgrunnlaget for de store avisene er nettopp det. Men er det greit at VG og Nettavisen driver med det, mens Sophie Elise ikke får lov?

Det mest patetiske med dette angrepet fra en journalist er tidspunktet. Sophie Elise har faktisk holdt på en stund. Men det er først nå, etter at hun faktisk har ment noe, bidratt til samfunnsdebatten med meninger og engasjement at ulvene våkner. Da kommer de ut av hula si og rasler med sine giftige og velsmurte tastetrykk. For Sophie Elise skal ikke få lov til å mene. Hun må trykkes ned og stoppes fra å være engasjert. Og det kommer fra de samme menneskene som gjerne bramfritt opphøyer seg selv til å være forsvarere av ytringsfirhet og demokrati. Fytterakkern!

Det er ikke Sophie Elises skyld. Det handler om holdninger, verdier og hva vi skal bruke tiden vår på. Det handler om tabolidaviser som fyller spaltene med rompa til Kim Kardashian og annet tanketomt innholdsløst sludder. Det handler om fjernsynskanaler som fyller tiden vår med programmer om korttenkt ungdom som drikker og knuller. Det handler om debattanter som fyller debattsidene med vrøvl og kortreist tankegods. Det handler om et marked som er kynisk og som ønsker å forme meningene til alle oss som har penger. Og det handler om foreldre som lar dette skje. Som ikke stille spørsmål ved hva som foregår i barnas verden. Sofie Elises blogg er bare en liten del av en stor arena.

Jeg leser ikke bloggen din Sofie Elise. Jeg er nok ikke målgruppen din. Det er mulig jeg ville synes noe av du skriver om er uvesentlig og uviktig men det er det mye annet som er også. Du fortjener likevel ikke å bli mobbet fordi du ytrer en mening, eller fordi du engasjerer deg. Fortsett å engasjere deg. For verden er så på trynet at vi trenger hver eneste engasjerte stemme Også din…

Møtet med professor Spetaklus

Publisert juni 21, 2015 av fhjpeder43
Kategorier: Uncategorized

Den ligger på bordet i skrivehulen min. Boka. Drømmen. Virkeligheten. På forsiden står navnet hans. Professor Spetaklus. Under logoen står navnet mitt. Forfatteren. Et bevis på at jeg har blitt det jeg ville bli når jeg blir stor.

11407228_1436941976614625_7640010349187517337_nProfessor Spetaklus er ikke som andre professorer. For å si det med vennen «Hertugen av Perpetuums» ord. «Du trenger ikke være kjedelig for å gjøre noe viktig. Og professoren gjør masse viktig. Etter den helautomatiske bananbøyeren og tv-tittermaskinen er tidsmaskinen hans viktigste oppfinnelse. Og med den reiser han i tiden tilbake til øyeblikket de store oppfinnelsene ble til. Med han er «Hertugen av Perpetuum» og den gretne robotoen Pontiphatimus.

11145898_1434986443476845_542252702994427555_nDet viktigste vi kan lære ungene våre etter at de har lært å lese og regne er ikke økonomi, fysikk eller klokka. For Gud skyld ikke klokka. Det viktigste er heller ikke å vite hvordan børsen virker eller hvordan en brødrister faktisk virker. Heller ikke hvor alle barna egentlig kommer fra er av det aller viktigste. Det viktigste er å lære historie.

Historien kan lære oss mye om hvorfor ting er slik de er. Hvorfor samfunnet er slik det er, hvorfor vi snakker som vi gjør og hvorfor menneskeheten har en tendens til å drite seg ut på samme måte hver eneste gang gjennom hele historien. Som en ond sirkel kaster generasjon på generasjon seg inn i den ene store oppgaven menneskeheten ser ut til å ha. Tillintetgjøre seg selv. Ingenting bruker vi mer ressurser på enn å finne ut flere bedritne måter å ta livet at hverandre på. De fleste store oppfinnelsene og inovasjonene hadde et militært opphav.

Vi kan lite gjøre for å stoppe dette. Mange av oss har heller ikke kunnskapene som skal til. Det har vi til felles med våre stakkars historeløse forfedre. De som heller aldri har lært av sine feil. Det er på tide å gå ut av den onde sirkelen. På tide å endre fokus. Det gjør vi ved å utdanne våre barn.

Historien har ikke bare grusomme blodige historier. Heldighvis finnes det også vanvittig mye morsomt, underholdende galskap i det våre forgjengere foretok seg. Jeg har ikke hatt noe problem å underholde ungene mine med det i hvert fall. Alle tre har blitt glade i historie og med det fått en litt dypere forståelse av hvorfor ting er slik de er.prof2

Uvitenhet og uforstand har startet mange kriger og konflikter. Vi må utdanne ungene våre. For å få verden til å bli litt bedre, litt mer kjærlig og en litt bedre plass å holde ut på.

Jeg elsker å forteller historier. Om mennesker, typer og karakterer. Professor Spetaklus er i høyeste grad en karaktere. En langt over gjennomnittet eksentrisk utgave arten. Spetaklus er et bevis på at det meste går bare man er gal nok.

Jeg vil så gjerne lære ungene å bli glad i og nysgjerrige på vår fortid. Med «Le og lær» metoden håper jeg å få til det. Ungene skal le seg gjennom verdenshistorien og bli inspirert til å finne ut mer, og kanskje stile spørsmålene vi og forfedrene våre aldti stilte,.

Er dette et forsøk på å redde verden eller selge boka mi? Svaret er begge deler. Det skader i hvert fall ikke å kjøpe den. Og mens du pakker opp boka kan du høre på Professor Spetaklus sangen, eller se musikkkvideoen hans.

God lesning!

Følg gjerne Spetaklus eller bloggen på Facebook.

Ytre etter evne

Publisert mai 27, 2015 av fhjpeder43
Kategorier: Media, Om selve livet, Samfunn, Språk

Tags: , , , , , , ,

Jeg åpner gjerne mine foredrag om kommunikasjon med å spørre hvem i salen som kommuniserer. Alle rekker opp hånden. De fleste tar feil.

De aller fleste utstøter lyder og signaler med det håp at en eller annen mottaker skjønner hva de ønsker å ytre. Mange blir misforstått. Spesielt når de ytrer seg skriftlig. Gjerne på nett. Simpelthent fordi de ikke har ytringsevne. Eller ikke bruker den.
I den antikke verden var retorikk og veltalenhet pensum på skolen helt fra barna var små. I den moderne tid er læreren storfornøyd dersom eleven kan lire av seg noe utenat. Resultatet skriker mot oss på internett hver eneste dag. I beste fall er det usammenhengende, kortreist tankegods i debattspaltene. Påstander og ytringer som ikke er i nærheten av å kunne kalles et argument. I beste fall skrevet i affekt, i værste fall i rus. i hvert fall ser det slik ut noen ganger. De værste tilfellene er hatmeldinger som kan såre og skade.

Jeg tåler en god, frisk debatt. Jeg mener det er viktig for samfunnet å delta i debatten. Det er også viktig å vise engasjemenet, uenighet og motsetninger. Kontroversielle ytringer må kunne tåle hard medfart. Så lenge det er saken som anrgipes og angrepet er godt bygget opp mener jeg vi må kunne tåle ganske mye. Så lenge man griper saken og ikke ytreren.

Harmen er sjelden det gode argumentets venn.

Denne grensen synes å bli mer og mer hvisket ut. Det er lett å ta til hatytringer, personkarakteristikker og trusler. Det er altfor lett å la primalhylet og de primitive følelsene få spillerom. Harmen er sjelden det gode argumentets venn.
Ytringsfrihet er som en hammer. Du kan velge å bygge noe fint, eller slå noen i hodet med hammeren. Men først må du lære å bruke den. De aller fleste foreldre med verktøy i huset lærer ungene det. De vurdere om barnet er modent nok til å bruke diverse verktøy. for de aller fleste verktøy er også utmerkede våpen. Og det er vitig å lære barna forskjellen.

Når jeg leser at en 12- åring blir drapstruet på nettet  ser jeg at det er mange hammere i omløp men svært få som har lært å bruke dem riktig. Sånn er det med ord også. Ord er kommunikasjonsverktøy. Og det må vi lære å bruke. Lære å kommunisere. Før vi innser det som samfunn og som foreldre, vil vi forsette å bade i drittmeldinger, skvalderet og truslene fra stakkars mennesker som er kommunikasjonsmessige analfabeter. For å  kunne skrive og lese gir ikke nødvendigvis ytringsevne. Å vite hvordan du skal sette sammen bosktaver gir deg ikke atuomatisk innsikt i hvordan ordene virker, eller hva sammensettningen av de betyr. DEt må læres. Kommunikasjon er som hammeren. Farlig dersom den ikke brukes riktig. Ytringsevnen kommer ikke av seg selv. Den må læres.
Ordet er det sterkeste verktøyet i verden. Bruk det til å bygge noe fint. Eller hold kjeft!

Følg gjerne bloggen på Facebook

Tortur som underholdning

Publisert mars 13, 2015 av fhjpeder43
Kategorier: dyrevern

Tags: , , , , , , ,

Griser pines i hel for åpent kamera. Slik blir det seertall og klikk av. I hvert fall for TV Norge.

Jeg er ikke prinsipielt i mot jakt. Så lenge den foregår i ordnede, seriøse former og gjøres på en human måte er jakt helt greit. Mitt kosthold er dessuten langt unna det vegetariske.

Men jeg reagerer når dyr lider. Når de tortureres og plages av egoistiske mennesker, for sin egen og andres underholdnings skyld. Dyr fortjener respekt som levende vesener, ikke reduseres til objekter som kun er til for «kicket» til enkeltmennesker.

I et av programmene til TV Norge blir et villsvin først revet i fillebiter før det så blir drept med kniv. Men ta det helt med ro. Grisen lider ikke. Ikke veldig mye i hvert fall. For det har to lokale «eksperter» uttalt. Det får også støtte av TV Norges ledelse. Så da er vel alt ok?

Når et dyr blir revet opp av hunder så skjer ikke det uten betydelig smerte. Det hjelper ikke hva amerikanske eksperter sier. Alle med et normalt nervesystem skjønner at dette er styggvondt. Å få en kniv kjørt inn i kroppen er heller ikke spesielt smertefritt. At TV Norge fremdeles hevder dette er å undervurdere seeren.

To unge kvinner fra Norge er hovedpersoner i en fjernsynsserie som handler om jakt av den ekstreme sorten. De to jaktentusiastene reiser i serien til USA og får være med på forskjellige jaktformer, noen av dem ulovlige i Norge.

Jeg kjenner ikke disse to kvinnene. Så dette innlegget må ikke forstås som et personangrep. Som sagt er det heller ikke et angrep på jakt generelt.

Dette er imidlertid et angrep på TV Norges redaksjonelle valg. For dette er ikke en dokumentar hvor et kamerateam føler kvinnene. Dett er et program som er gjort på initiativ av fjernsynskanalen. Kvinnene følger et opplegg som fjernsynskanalen har laget. TV Norges ledelse har helt rett når de sier at dette er deres ansvar. For en kringkaster har også plikt til å ta etiske valg på vegne av seg selv og seeren.

Jakten på klikk og seere har gjort at fjernsynskanaler og media generelt har måttet tenke nytt. Det i seg selv er ikke negativt. Alle bransjer har godt av å tenkte nytt. Men det etiske og moralske bør følge med på lasset til den nye virkeligheten. Det er ikke alltid tilfelle.

Dersom griser må pines i hel for at TV Norge skal kunne karre til seg nok seere for å betale regningene sine har enkelte deler av norsk media nådd et nytt lavmål. Det er dessverre ikke det første.

Følg gjerne bloggen på Facebook

Stakkars bortskjemte nordmann

Publisert september 25, 2014 av fhjpeder43
Kategorier: Om selve livet

Tags: , , , , ,

Jeg må innrømme at det måtte et nytt samboerskap til for å se at jeg trengte et nytt kjøkken. Selv om noen dører hang og slang og sentrale deler av rommet for inntak av føde truet med å gå opp i den berømte limingen fungerte det tross alt.

bilde
Mitt nye kjøkken med mikro og det hele.

Beboerne på Solstad ble tross alt mette. Et typisk maskulint utgangspunkt med en anelse gubbe i seg, må det innrømmes. Så etter å ha gått gjennom hele IKEA-mølla med blandede følelser, revet ned det gamle skrotet, kjørt det samme skortet på dynga samt måpende sett to ekstremt godt kvalifiserte fagfolk med utpreget østeuropeisk aksent sette opp det nye vidunderet har vi nytt kjøkken.
I den lille uka vi var uten vann ble løsningen å ta oppvasken i baljer og bruke terassen for avskylling. Det virker det også. Men ikke uten betydelig klaging og syting både fra min og de andre familiemedlemmenes side. Det faktum vi måtte bruke sofaen i stua som oppbevaringsplass på grunn av nedrevete kjøkkenskap hjalp ikke akkurat på hverken humøret eller klaginga. Vi led oss gjennom den lille uka og måtte ta i bruk både bålpanne og grill for å kunne innta vår føde. For å overleve måtte jeg med andre ord ta i bruk åpne flammer og pådra meg skitne hender. Hvordan vi kom oss gjennom disse dagene er meg et under.

En bortskjemt bedriten nordmann

Jeg har ikke dårlig samvittighet for at vi valgte å bytte ut kjøkkenet. Pengene har vi jobbet for og av mange flere grunnner enn de jeg orker å nevne her har vi fortjent hver eneste milimeter av den nye benkeplaten. Men da den splitter nye oppvaskmaskinen suste igang og fylte opp vann for sin jomfrutur rundt mine tallerkner følte jeg en viss flau følelse farge ansiktet mitt rødt. Kanskje til og med en anelse rosa.  Det slo meg at for de aller fleste mennesker utenfor min lille boble som kalles vesten finnes det mennesker som vasker opp i kaldt vann hver dag. Det finnes mennesker som føler seg som konger simpelthent fordi de har noe å vaske opp hver eneste dag. Bare mikrobølgeovnen min er som et romskip i teknologisk forskjell fra de alelr fleste menneskers oppvaskfailiteter. Og her har jeg klaget over litt rosinfingre en liten uke.
Jeg er bortskjemt. En bortskjemt, bedriten nordmann som har veldig godt av å vaske opp i kaldt vann. Jeg er bortskjemt, og jeg er slett ikke alene i denne nasjonen.
Ikke sant?

Følg gjerne bloggen på Facebook