Kapital for enhver pris

Publisert februar 13, 2017 av Finn Hjalmar
Kategorier: dyrevern

Tags: , , ,

Det er ikke greit å være rovdyr for tiden. I hvert fall hvis Høyrepolitikeren Laila Davidsen får det som hun vil.

ulv

Stortingsrepresentant Laila Davidsen foreslår nemlig å skyte alle rovdyr i Norge. Argumentet hun bruker for er klassisk Høyre. Nærmest en parodi på Høyrepolitikk.

Jeg mener vi ikke trenger dem, og er generelt opptatt av at vi må ivareta næringsinteressene. Rovdyrene gir oss ingen verdiskaping, sier hun til Dagbladet

Det står ingenting i artikkelen om dette er Høyres offisielle politikk. Men det er ikke første gang politikere omfavner Lettvintland, ei heller første gang en politiker fra Høyresiden måler alt i kroner og øre.

Hvordan kan et presumtivt sivilisert menneske måle liv opp mot penger? Hvorfor er det næringsinteresser og kapital som synes å være det viktigste i alle sammenhenger? Dersom man skulle fjerne alt og alle som ikke bidrar til økonomisk verdiskapning slik Davidsen ser det er det svært mange som får problemer i en Høyre-hverdag. For det er ikke bare rovdyrene som driter i Høyres verdiskapning.

Det er ikke vanskelig å forstå at noen er redd for ulven. Ikke fordi det nødvendigvis er noe grunn til å være det, men det er forståelig at mennesker som bor i nærheten av ulv er skeptiske til den. Det er også forståelig at sauebonden på Hurum som jeg var i kontakt med for en tid tilbake er lei av at gaupa går helt inntil låven hans for å forsyne seg av sauene.

Men det er noen mil mellom leie bønder og redde mennesker til Laila Davidsens argument. Det er et stykke fra regulering av bestand til utryddelse.

For det er valg snart. Og Høyre-siden trenger sårt noen gode, bråkete argumenter for at folk skal stemme blått. Og da er frykten god å ha. For det er mye å være redd for. Hvis man ikke er redd for muslimer så har man alltid ulven, jerven og gaupa. Og når Fabian Stang stiller opp i pressen og støtter de som er redde for ulven skjønner vi hvilken vei dette tar.

For det er lettere å rive ned velferdsordninger når folk er redde. Da synes det ikke så godt. Det er lettere å privatisere helse- Norge eller slå sammen kommuner når folk har ulven å tenke på.  Det er mye raskere å selge ut AS Norge når folk har andre ting å bry seg med. Eller å gjøre det enda vanskeligere for folk å utdanne seg i et stadig sterkere karakterstyrt utdanningssystem Det er mer effektivt å ta midler fra svake grupper å gi dem til de som har nok fra før hvis folk er redde for noen annet. Slik de gjorde det ved sist stortingsvalg. Men da var det flyktningene vi skulle være redde for.

 

Advertisements

«The land of the free»

Publisert januar 27, 2017 av Finn Hjalmar
Kategorier: Uncategorized

Det er ikke første gang et slipsbefengt pennestrøk har gått ut over verdens kvinner, dessverre. At det er verdens mektigste mann som fører pennen bidrar ikke til å gjøre saken lettere. For mens Donald Trump gomler i seg en hanburger dør en kvinne med blødende underliv i Afrika.

trumpphoto1

Trump er ikke så glad i meksikanere. Han liker heller ikke muslimer eller kvinner for den saks skyld. I hvert fall hvis de ikke er amerikanere.

 

Nicholas Kristof er en amerikansk, prisbelønnet journalist. Han har vunnet Pulitzer prisen, skrevet bøker og bodd i en hel drøss land. Nicholas Kristof er sint. Sint på presidenten sin. Nicholas Kristof har god grunn til å være sint på presidenten sin.

For President Donald Trump vil avskjære USA fra resten av verden. Melde seg og sine medamerikanere ut av verden.  Han liker hverken muslimer eller meksikanere. Sistnevnte vil han stenge ute med en stor vegg. Sist gang noen prøvde på det stengte de en generasjon med tyskere ute fra verden. Det virket ikke da heller.

Etter å ha fengslet journalister som dekket en demonstrasjon, samt kneblet andre aktører i et land som påstår at de er verdens største og beste demokrati gyver han løs på kvinnene. Nå har han signert en presidentordre som vil avskjære tilgangen til prevensjon for et enormt antall kvinner, spesielt i Afrika. Jeg skulle gjerne likt å vite hva de kvinnene har gjort mot Trump eller USA for den sakens skyld.

Trump har blokkert bruk av statlige midler som brukes til veldedige organisasjoner som utfører eller promoterer abort.

«Det vil begrense tilgangen til kreftundersøkelser og gjøre det vanskeligere å drive med vaksinering. Konsekvensen er at fattige og sårbare kvinner vil dø, skriver Kristof i en kronikk.

Begrenset tilgang til prevensjon vil føre til flere graviditeter, som igjen fører til flere dødsfall. Dette viser forskning gjort tidligere. For det hjalp ikke da en annen tulling i slips, president George W. Bush forsøkte å gjøre det samme.

Det anslås at omkring 6,5 millioner kvinner bil bli gravide uten å planlegge det. Det anslås også at 21.700 kvinner vil dø under graviditeten eller fødselen.

Ekstrem høyrepolitikk er en lang reise i «Lettvindtland». Enkle, populistiske forståelige løsninger, med en dæsj nasjonalisme og misforstått patriotisme. Det som er problemet med løsninger fra Lettvindtland er at de er blottet for tanken om konsekvens. Blottet for tanken om at politikken faktis påvirker noen. Trump er et mer enn tragisk eksempel på det.

Personlig skulle jeg ønske vi hadde klart oss uten USA. Uten de tørre McDonalds burgerne, den latterlige deighaugen de kaller for pizza. Det dysfunksjonelle og nådeløse konsernifiserte samfunnet vi har arvet fra dem og de ekle store bilene som voldtar miljøet og den lufta jeg puster inn. Jeg har ingen behov for flere realityserier og tomhjerna pjatt heller.

Men faktum er at verden trenger USA. Trenger at USA oppfører seg som det de er. Nemlig verdens mektigste land. Et land som har en slik posisjon kan ikke bare melde seg ut. For da raser verden rundt dem sammen. Vi trenger at USA oppfører seg som en mild storebror, ikke som en skolens verste bølle.

Det Trump tydeligvis ikke forstår er at USA trenger verden også. For hvis ikke vi fortsetter å drikke den giften de kaller Coca- cola eller slutter å abonnere på ubrukeligheter som Netflix stopper det opp på den andre siden av dammen også.

Det var lenge siden USA var verdens beste land. Og de kommer heller aldri til å bli det. I hvert fall ikke i løpet av de neste fire årene.

Saken i Nettavisen

Ytringsfrihet på tilbud

Publisert januar 2, 2017 av Finn Hjalmar
Kategorier: Uncategorized

For mange år siden oppfant Carl I Hagen utrykket «ARK» Arbeidernes rikskringkasting. På den tiden var det et relativt billig politisk poeng. Utrykket burde vært forvist til anakronismens land for lenge siden. Det er det ikke.

I følge Nettavisen rømmer befolkningen NRK. Og i kommentarfeltet dukker Hagens gamle utrykk opp flere steder. Også de gamle beskyldningene om at NRK er venstreradikalt kommer til syne.

Nå tror ikke jeg at kommentarfeltet til Nettavisen nødvendigvis er representativt for Norges befolkning.  EI heller at det finnes noe stort flertall mot NRK i Norge. Til det står NRK for sterkt.

Da Knut Haavik redesignet VG var det for å tjene penger. For å skape en avis som solgte i løssalg. Haavik er helt åpen og ærlig med dette. VG ble den suksessen han ønsket. De bla landets største avis med drøyere vinklinger, mer fokus på krim og kjendisstoff blant annet.  Dagbladet fulgte etter VG, noe som også viste på salgstallene.

Det er en ærlig sak å tjene penger, også i dette landet. Det er også helt realt å tjene penger på å lage aviser, eller nettaviser for den saks skyld.  Og for å tjene store penger må man tenke kommersielt. Lage et produkt som leseren vil ha og ikke minst som er attraktive for annonsørene som er medienes viktigste inntektskilde.

Da TV2 kom på lufta var nyhetssendingene mer preget av tabloide nyheter. Mer drap, krim og morsomme saker som «Potetgullposen man kan spise». (fakta) Selv om ikke TV2 uttalte det selv var nyhetssendingenes profil en del av en kommersiell kanals måte å kommunisere med annonsemarkedet på. Alle programmer måtte profileres ut fra en kommersiell profil.

Det er også realt. TV2 har heller aldri lagt skjul på at de er en kommersiell aktør.

Mediebransjen har de siste årene gjennomgått en ytterligere utvikling i retning det kommersielle. Tap i annonsemarkedet pluss store oppkjøp av mediebedrifter har skapt en situasjon som har tvunget mediebedriftene til å endre seg og endre sitt fokus. Stadig flere redaktører uttaler at journalister må ha en kommersiell innstilling. En uttalelse som ville vært uhørt for bare 10 år siden.

Vi har fått nye medieutrykk som «Content marketing» det vil si artikler som er kjøpt og betalt. Dersom du leser Dagbladets bokanmeldelser står det at annonser for produktet som omtales kan forekomme. Det forekommer ikke. Hver eneste anmeldelse i Dagbladet har annonse for samme bok på samme plass. Det forekommer aldri at Dagbladet anmelder bøker fra andre forlag enn de største for det er bare de største forlagene som har penger nok til å annonsere i Dagbladet.

Det kommersielle mediebildet er preget av aktører som i stor grad vil underholde og tekkes flertallet av sine lesere og seere. Programmenes levetid bestemmes av seertall fra den riktige gruppen seere. De som bruker penger på de firmaene som sponser programmet.

Opprinnelig handlet ikke journalistikk om seertall. Det handlet heller ikke om å underholdet. Journalistikk handlet om å presenter det som var viktig i samfunnet. Det enhver samfunnsborger hadde en rett til å vite noe om. Journalistikk handlet om å skape engasjement og debatt og forsøke å få flest mulig til å bry seg.  Journalistikk handlet om å ivareta og forvalte ytringsfriheten i Norge. De kommersielle mediene er noen steg borte fra dette idealet i dag.

En sak lever lenge på nett dersom den får mange nok klikk. Den lever lenge i folks bevissthet hvis detaljene er salgbare nok ikke hvis de er viktige nok.

Mot alt dette står NRK. Den ene medieinstitusjonen som ikke er så avhengig av markedet som resten av medieverden. En institusjon som ikke trenger å lage tabloide saker for å tekkes et kommersielt marked. NRK kan grave der TV2 ikke har ressurser. De er det eneste mediet som kan bruke tid og krefter på det som er viktig. Det eneste mediet som har råd til å ha solide politiske kommentatorer som Magnus Takvam i jobb.  P4 har ikke mulighet til å ha program som politisk kvarter eller kulturprogrammer som tar vare på det smale og viktige i samfunnet vårt.

Jeg tror NRK oppfattes som venstrevridd fordi de er annerledes. Simpelthen fordi de ikke er kommersielle og fordi de kan balansere sakene på en helt annen måte enn hva kommersielle aktører kan. Dessuten tror jeg spøkelset fra Carl I Hagens glansdager står fjellstøtt hos mange.

Vi kan mislike eller like Sidsel Volds reportasjer. Mislike eller like Dagsnytt 18s kritiske debattform. Men faktum er at det er den uavhengige og kritiske journalistikkens siste utpost, som vi bør verne om i stedet for å rive ned.

For med all respekt: Jeg går sjelden til VG eller Nettavisen for å finne de beste politiske analysene, selv om Stavrum skriver gode blogginnlegg innimellom.

Den kjipe julenissen

Publisert desember 23, 2016 av Finn Hjalmar
Kategorier: Om selve livet, Samfunn, Uncategorized

Tags: , , , , , , ,

For noen av oss er julenissen en fyr som gir gaver til alle barna i verden. Det er dessverre ikke riktig. For julenissen er en kjip fyr som kun gir til de som har fra før og driter i resten. Driter i de aller fleste av oss faktisk.

10521704_883706128336317_5362049381473686472_o

I sommer besøkte jeg vakre Kaliakri-klippen i Bulgaria. For en historiefreak som meg var det et eldorado av ruiner fra mange tidsperioder og andre kulturminner. Helt ytterst på klippen kom vi inn i et lite kapell. Det var mindre enn badet mitt og var tilegnet St. Nicholas.

St. Nicholas var biskop og levde i Lilleasia fra 271 etter Kristus. Og døde i 343. Han var biskop i byen Myra i Tyrkia. I følge historien om han skal han blant annet ha reddet byen fra sult. Han skal også ha gjenopplivet tre døde barn. En julekveld skal han ha kastet en pose gullpenger ned i skorsteinen på et hus. De tre døtrene i huset hadde ikke penger til medgift og var tvunget til å prostituere seg. En av jentene hadde hengt opp strømpene sine til tørk og gullmyntene havnet i strømpa. Det er opphavet til skikken om å henge en strømpe på peisen.

St. Nicholas skal ha gått med en rød biskop hatt og en lang rød kappe.

St. Nicholas

Det lille kapellet helt ute ved havet var et lyst rom hugget inn i fjellet. En vennlig liten plass for ro og ettertanke. Et lite rom med plass til et uendelig stort hjerte. Som julenissen. Mannen med det store skjegget og det store hjertet. Mannen som reiser verden rundt for å gi julepresanger til alle verdens barn.

Den røde tjukke nissen med svarte støver og hvitt skjegg ble opprinnelig tegnet i 1931 for Coca Cola Company av svensken H. Sundblom.

Julenissen, Santa Claus er en reklamefigur. Ikke så mye mer enn det. En reklamefigur, ikke bare for Coca cola men for alt annet som næringslivet mener vi bør bruke penger på. Og det er knallgod butikk. Den røde, feite fyren drar inn mange desimaler på allerede fete bankkontoer i løpet av desember måned.

Julenissen, Santa Claus er ikke et utrykk for gavmildhet, raushet og julefred. Han er et utrykk for vårt vestlige konsumentsamfunn. For dersom man skal tro på Santa Claus, er det en hykler og en kjiping vi tror på. En fyr som bare tenker på de vestlige barna. De som relativt sett har alt de trenger. Julenissen er nemlig sjelden eller aldri på besøk hos verdens slumbarn. Og de finnes det mange av. Faktisk er de aller fleste barn fattige. De aller fleste barn får aldri besøk av julenissen. De er nemlig ikke kjøpekraftige nok.

For de aller fleste barn er julaften bare nok en nitrist dag hvor håp og lengsler for lengst er drept av en iskald og nådeløs verden. For dem er julenissen kun nok et slag i trynet.

Santa Claus er en kjiping. Et utrykk for verdens grådighet og griskhet. Santa Claus slik han blir framstilt er lysår borte fra det jula egentlig burde handle om. Santa Claus er egentlig bare enda unnskyldning for oss i vesten til velte oss rundt i vår egen tilfredshet.

Jeg tror på julenissen. På idealet til St. Nicholas. Gavmildhet og raushet, til alle. Jeg tror på jula også. På julepresanger, julemat og familiehygge.  Men kanskje vi kunne ha brukt litt mindre på oss selv og litte mer på de som er langt unna et besøk av julenissen?

Jeg sender en tanke til alle de som jobber hardt for de barna som aldri ser en julenisse. Alle hjelpearbeiderne og de frivillige som legger ned en innsats for at verden skal bli litt bedre for de fleste av oss, ikke bare for noen av oss.  For heldigvis er ikke alle som Santa Claus.  Og da smiler Sant Nicholas til oss alle.

 

God jul

Offer på kapitalens alter

Publisert desember 17, 2016 av Finn Hjalmar
Kategorier: Uncategorized

Carl I. Hagen styrer mot comeback på Stortinget. Med seg har han populistisk fornektelse av verste sort. For når det gjelder å tekkes storkapitalen tilgis selv den mest katastrofale løgn.

Temperaturen på jorda fortsetter å stige. Snart ligger de på det høyeste nivået på mange hundre år. Verdens meteorologiorganisasjon (World meteorological Organization) vider at 2011-1015 er den varmeste femårsperioden som er målt. Det er også målt at utslipp fra mennesker skapte ekstremvær i over halvparten av tilfellene.

Målingene til organisasjonen viser at mengden CO2 i atmosfæren er over 400 deler per million. Den viser også at temperaturen ligger på rundt 1,2 grader høyere enn før industrien. Utslippene av CO2 fra jordas industri er over 40 gigatonn i året. Sammenhengen mellom utslipp av CO2 og klimaforandringene er godt vitenskapelig dokumentert blant annet av Fns klimapanel som består av 830 forskere og eksperter.

Mot disse står blant annet Carl I Hagen og sju av hans muntre partifeller. De tror ikke at klimaforandringen er menneskeskapt. Hagen har gjort dette til sin fanesak på sin vei tilbake til Stortinget.

Vi bør heller fokusere på hva som er bra for det norske folk, nemlig å øke produksjonen på olje og gass, mener Hagen.

Christian Tybring-Gjedde mener vi hadde hatt et bedre land dersom vi ikke brukte penger på klimaet.

Jeg tror ikke på å skattlegge næringslivet og tvinge igjennom et såkalt grønt skifte, sier Tybring-Gjedde til Dagens Næringsliv.

Det er ikke første gang Carl I Hagen bruker populistisk kynisme for å vinne politisk tillit. Det er heller ikke første gang medlemmer av Høyrepolitikkens ytre fløy på Stortinget setter hensynet til kapital og næringslivet først.

Vi spyr ikke ut tonnevis av CO2 fordi vi trenger å gjøre det. Vi hogger ikke ned regnskog for å overleve. Vi utrydder heller ikke dyrearter fordi det er eneste måten å overleve på. Vi gjør det utelukkende for å tjene penger. For at noen av oss, noen ganske få av oss, som styrer det meste av verden gjennom store mektige, kapitalsterke konserner skal ha mer enn andre. Grådighet, griskhet og gjerrighet. Vi ødelegger verden for å dyrke fram de verst tenkelige menneskelige egenskaper.

Problemet er ikke at Hagen er uenig. Eller at han oppfører seg som en klassisk norsk gubbe, eller kjerring av den bedrevitende sorten. En sånn type som breialt slenger ut meninger uten å ha konsultert med virkeligheten først. Problemet er at mange fremdeles tror på han. For Hagens målgruppe er ikke de som leser dokumentasjon. Det er de som ikke gidder å gjøre det. De som i stor grad okkuperer avisenes debattspalter med utygde og usammenhengende reiseskildringer fra lettvintland. Hvorfor sette seg inn i tingene? Carl I Hagen har allerede gjort det for oss.

Det er heller ikke første gang Carl I Hagen besøker lettvintland i sin jakt på billige, kortsiktige poenger. Det er heller ikke første gang Hagen mener at Norge bør gjøre det som er best for Norge. Problemet er bare at nå handler det faktisk ikke om flyktninger eller privatisering. Det handler heller ikke om å gjøre griske nordmenn mer griske ved å pumpe opp mer olje og gass. Det handler om jordkloden vår, om etterkommerne våre, til og med etterkommerne til Carl I Hagen. For selv om Hagen er uenig i at klimaproblemet er menneskeskapt fortsetter temperaturen å stige.

Carl I Hagen mener klimatrusselen er ren svindel. Laget av byråkrater for å få mer penger. For det er langt bedre å gi de pengene for å finansiere storkapitalens fortsatte nedriving av velferdsstaten, miljøet og vanlige menneskers liv. Og snart er det valg dere……

 

 

 

 

Kjønnsstemplet

Publisert desember 12, 2016 av Finn Hjalmar
Kategorier: Uncategorized

Hun har allerede sagt nei. Flere ganger. Til ingen nytte. Snart skal han rive opp både rive opp klærne og sjelen hennes for sin egen egoistiske tilfredsstillelses skyld. Snart skal han legge et ungt liv i ruiner som offer for sitt ego.

Situasjonen er tenkt, men den skjer. Ofte. Og jeg blir like sint hver gang jeg leser eller hører om det. Like forbannet, eitrende rasende. Noen ganger må jeg gå ned i kjelleren og brøle ned i en madrass, der ingen kan høre mitt raseri mot disse avskyelige handlingene. Hver gang går tankene til min kone, mine døtre og alle de jenter og kvinner jeg kjenner. Det gjør ikke saken noe bedre at kvinner som Malin Nilsson klasker til panna mi med voldtektsmannstempelet sitt.

Som far til to tenåringer har jeg også sett på NRKs kritikerroste «Skam». Dramaet med Noora og William har jeg også sett i likhet med den svenske journalisten Malin Nilsson.

«William er akkurat som så mange andre menn – en potensiell voldtektsmann som ikke tar et nei for et nei.» skriver hun i et blogginnlegg publisert av Nettavisen.

William er i utgangspunktet ingen sympatisk rollefigur. Måten han behandler jenter på er under enhver kritikk. Spesielt gjelder det Nooras venninne. Som far til en 16 år gammel jente kunne jeg ikke la være å bli engasjert. For selv om «William» er satt på spissen, i likhet med det miljøet han vanker i, kjenner jeg de ikke igjen i de ungdommene jeg har kontakt med som lærer og tenåringsfar.

For å ta handlingen i «Skam» først; William er en rollefigur som utvikler seg i serien, etter hvert som hans forhold til Noora også utvikler seg. Han blir mer moden, reflektert og hensynsfull. Når Noora vil vente med sex., respekterer han faktisk det. Han hverken presser eller overtaler henne til noen ting. I tillegg ber han venninnen hennes om unnskyldning. Dette er historien om en ung mann som er på vei til å bli voksen. En god historie som ikke bare handler om de rosa, søte sidene. Jeg er enig med Nilsson at de ikke er et «søtt par» men her stopper også enigheten. Jeg mistenker Nilsson for ikke å ha sett hele serien.

Jeg har selv en sønn på 19 år. Jeg har forsøkt å lære han mange ting. En av tingene er å respektere alle, både kvinner og menn.  Være hensynsfull og gentleman. Beskytte og ta vare på. Sette pris på mennesker rundt han. Deriblant kvinner, selvfølgelig.

Jeg er dritt lei av kvinner som Nilsson som med sine utspill stigmatiserer og stempler menn som potensielle voldtektsforbrytere. For overgrep treffer meg og. I magen og i hjertet. Jeg føler med voldtektstofre så langt det lar seg gjøre for en mann. For voldtekter rammer meg også. Det røsker tak i hjertet mitt og river det halvveis ut av brystet når jeg tenker på det eller leser om det i avisene. Da skal jeg ikke måtte forholde meg til det fordi jeg tilfeldighvis har samme type kjønnsorgan som en voldtektsforbryter.

Det hjelper ikke voldtektsofrene å stemple menn som potensielle voldtektsforbrytere. Dersom vi skal klare å få ned antall overgrepsutsatte i samfunnet trenger vi mange stemmer og mange hjerter. Det vil også si mange menn. Vi trenger å samarbeide. Og da hjelper det ikke å stigmatisere de som kan hjelpe.

Kjære Malin Nilsson. De fleste menn er IKKE voldtektsforbrytere. Hverken faktisk eller potensielt. Og jeg har de fleste menn med meg. En av dem heter William.

 

Følg gjerne bloggen på Facebook

www.tccave.no

 

 

Kan verden reddes?

Publisert juli 7, 2016 av Finn Hjalmar
Kategorier: Om selve livet, Samfunn

Svaret er et definitivt og høylytt ja. Men ikke av oss.

13575754_1235278166512443_5743371652657213798_o

Med oss mener jeg foreldregnerasjonen. Ikke fordi vi ikke skal gjøre en innsats eller bry oss. For det bør vi. Men fordi det tar tid å rydde opp etter alt det rotet generasjonene har lagt igjen etter seg. Og vår generasjon slipper snart opp for tid.
Den neste  generasjonen
Jeg er så heldig at jeg få lov å snakke med unge mennesker, også i arbeidstiden. I jobben min holder jeg noen foredrag om journalistikk og kommunikasjon, både i mediene og ellers.
Jeg forsøker å skape en dialog med tilhørerne ved å stille dem spørsmål og engasjere dem rundt disse spørsmålene. Svarene de gir får meg ofte til å tenke over faget mitt på nytt. På den måten nektes jeg å bli en dinosaur, noe jeg er dem evig takknemlig for.
På tirsdag ble jeg spurt om å holde foredrag på Press sin ungdomsleir på Nærsnes. Å få oppleve det unge, utilslørte engasjementet, som ikke trenger å ta den voksnes forbehold var befriende og opplysende.
Engasjement
Historien viser nemlig at engasjement uten forbehold er ekstremt effektivt. Gandhi er et slikt eksempel. Det finnes mange flere.
– Jeg har vært opptatt av rettferdighet så lenge jeg har levd.
Når en 17- åring sier det møtes hun noen ganger med den voksnes overbærenhet. Den arrogansen som ofte er erfaringens følgesvenn kan være en effektiv drapsmann for engasjementet.
Når en 17 åring sier det, er det uforbeholdent, intenst og ærlig. Det er rene følelser og enda renere ord for pengene. Kan vi si det samme om ordene og følelsene våre?
Det finnes selvfølgelig sterke engasjementer også i vår generasjon. Mange har gjort en god jobb og en stor innsats for at andre skal ha det bra. Men situasjonen i verden viser at langt flere må brette opp ermene dersom verden skal reddes. Og det skal den! Alternativet er ikke verdt å tenke på.
Den unge stemme
Det er to ting vi foreldre kan gjøre for verden. Det ene er å sette et godt eksempel. Det andre er å rydde plass. Skape arenaer og møtesteder for unge mennesker som gjør at de kan skape resultater av sitt unge engasjement.
Da jeg var 16 år vile jeg redde verden. Den voksne, rasjonelle verden fullt opp av plikter og meningsløs logistikk har redusert tanken til å bli «bidra til å få det litt bedre». Det holder ikke.
Jeg hører ofte folk i min generasjon si at «det er fint at ungdommen engasjerer seg». Det er ikke fint. Det er 100 prosent livsnødvendig.