Arkiver for mars 2010

Spørsmål til vår herre

mars 31, 2010

Siden det er påske og den høytiden egentlig har en religiøs opprinnelse, finner jeg det betimelig å bevege meg litt nærmere det religiøse enn det en småbarnsfars virkelighet egentlig tillater.

For menneskes fatteevne er i beste fall svært begrenset. Selv om vi har biler med ABS, helautomatiske brødristere og popkornmaskiner tilpasset kaffetrakteren har vi fremdeles trøbbel med de helt store spørsmålene. Selv om barna våre ikke kan klare seg i barnevogna uten trådløst bredbånd, vi knapt kan finne søppeldunken vår uten GPS, eller kun pusser nesa ved å trøkke snørra ut gjennom en USB-utgang, fatter vi forsvinnende lite om hvorfor ting er som de er, hvorfor vi er til stede på jorda eller hva som er den etter hvert så berømte meningen med livet.

Ufattelig mange har forsøkt å finne svaret. De mest vellykkede tilfellene blir gjerne forfattere. Trøkker ned ord som andre oppfatter som geniale og blir søkkrike. Andre ifører seg det ene latterlige hodeplagget etter det andre og går inn i organisert religiøs virksomhet.

Men uansett hvor mange sider forfatterne får publisert, hvor mange ganger enkelte barberer hodet sitt eller hvor lenge noen greier å sitte i en hule uten annet å spise enn baksiden av lokket til et tilårskomment yoghurtbeger, kommer det sjeldent noe vettugt svar på de store spørsmålene. I realiteten er vi ikke kommet et hår videre siden den gang en viss Sokrates uttalte at «Den som vet at han intet vet er vis»

Så hva er da vår teknologi og framskritt verdt? Hva er egentlig meningen med å reise til månen, rote rundt i grusen på Mars og snakke i bredbåndstelefoner? Hvorfor fyller vi husene våre med dingser, når vi ikke kommer nærmere svarene? Er støvsugerroboten et utrykk for vår frustrasjon rundt ikke å forstå dette?

Uansett hvor mange hjerneceller vi beskjeftiger med disse spørsmålene er det definitivt én som har svarene. Alla, Jahve , Gud eller Gitche Manitou. Han eller hun har mange navn, men er den som sitter på svarene, tror mange. De evige svarene på de evige spørsmålene.

Så la oss tenke oss følgende; Du står foran Vår Herre. Selve skaperen av himmel og jord. Og du får stille kun ett spørsmål. Hva vil du spørre om? De jeg har spurt, svarer med øredøvende taushet.

Jeg vet heller ikke helt sikert hva jeg ville spurt om. Men det er noe som plager meg. Spesielt denne perioden hvor jeg har brukt mye tid på en kjip rotfylling. Jeg tror fristelsen hadde vært veldig stor:

Kjære Gud. Hvorfor har vi så begredelig mange nerver i munnen? Hadde du så mange igjen etter at du hadde skapt mennesket at du puttet resten inn i munnen vår?

Med ønske om en velsignet god påske med alle gleder som måtte tilkomme dere.

Norsk Please!

mars 25, 2010

Norge nasjonen er et land fullt av mindreverighetskomplekser. Og som med de fleste andre komplekser folk måtte finne på å dyrke går også dette  ut over noe. Og det norske mindreverdighetskomplekset har mange ofre.

En av de mest skadeskutte ofrene er det norske språket. Selve signaturen på at vi er noe som muligens ligner på en kulturell stat ligger i en blodpøl som bare blir større og større. Språket vårt dør en sakte død.

Og det er ikke våre nye landsmenn som forårsaker dette. Slangutrykkene og låneordene som blandes inn i språket vårt kommer ikke fra Urdu, somalisk eller serbo-kroatisk. For infiseringen kommer fra en nasjon med om mulig enda større mindreverdighetskompleks enn den norske. Det landet i verden som påvirker det meste av vestlig kultur.

Da jeg spilte i band fikk vi ofte skritflige avtaler fra arrangøren.  Litt nede på arket sto det gjerne et utrykk på et kjent språk: «Get in». Det beskriver når bandet kan møte opp. På neste linje; et nytt tidspunkt samt utrykket «Load in». Det betyr at vi kunne begynne å bære. Etter bæringen med den tilhørende kiropraktiske tilstanden var det «soundcheck», «backstage», og «onstage». På scenen var det» backline», «PA», «amper» og «mikes». Når avtalen kom ble den aldri underskrevet, men «signa», eller «saina» på dårlig norsk.

Jeg innrømmer det. Jeg har krydra språket mitt med amerikanske utrykk som en panisk campingvogneier bruker grillkrydderet.  Jeg har både «vaipa» og» tuna», og ikke minst vært «annoyed» på mye av det » kidsa» driver med. Spesielt etter at jeg fylte 25.  Vendepunktet eller «the point of no return» kom etter at internettspråket kom.

Det var ikke «downloads» eller «link» som startet magesyreproduksjonen. Heller ikke «Site» eller «Email». Det var da folk begynte å bruke utrykket «dot» . Når voksne kvinner og menn sier «dot» og «at» med tyngde på nettopp «dot» i den tro at de sier noe meningsfullt og eksistensiellt skjønte jeg at vi var på vei utfor stupet.  Når alle fjernsynsreklamer avsluttet med at en dyp, alvorlig stemme sier «DOT», minner det meg på alle de andre amerikanske utrykkene vi blander inn i språket. Utrykk mange av oss er milevis unna å forstå. Det verste er at det ikke akkurat er det beste av det amerkanske språket vi adopterer ukritisk.

Forstå meg rett. Det er ikke amerikanerne jeg er ute etter. Det er nordmenns håpløse og ukritiske bruk av amerkanske ord og utrykk. Vi bruker det så mye at vi har begynt å tenke på amerikansk. Mange nordmenn er skeptiske til innvandrere fra fjerne land. Skeptisk til det som er fremmed. Noen er redd for at de skal ta over landet og kulturen vår. Men det som virkelig spiser opp det som måtte være igjen av Sondre Nordheims lusekofte er vi ikke redde for. Det tar vi i mot med åpne armer og stemmebånd.

Visste dere foresten at Norge er et av de få landene som har et eget ord for TV? Ordet fjernsyn høres muligens gammeldags ut, men står i særstilling. Når riksantikvaren greier å frede en utedass en eller annen greve gjorde sitt fornødne på bør vi kunne greie å ta vare på dette gamle hedersordet.

Så jeg fortsetter å skrive epost med alfakrøll og setter foreløpig punktum.