Arkiver for mai 2010

Den usårbare alder

mai 29, 2010

Da jeg begynte å røyke i tenårene var det som om kroppen min var usårbar. Vi visste veldig godt hva vi utsatte kroppene våre for,  jeg og bestekameraten min. Men vi gjorde det likevel, Og det var ingen av oss som ville bli syke.

Jeg husker vi spøkte om magesår. Det ble liksom en stående vits mens vi tente sigarettene over den tredje kaffekoppen på universitetets kantine. Vi spøkte med det, men vi var alle usårbare. I studentmiljøet på slutten av 80-tallet i Oslo var både alkohol og hasj vanlige innslag på festmenyen. Noen tippet utfor. Men de fleste var usårbare.

Usårbare er noe mennesker er fra vi er 15 til vi er omtrent 25 år. Da kan ingenting stoppe oss eller skade oss på noen som helst måte. Vi kan gjøre vanvittige, livsfarlige ting som å hoppe i strikk , kjøre utfor eller offroad uten at det skjer noe som helst. I tillegg er kroppene våre slik at vi kan stappe i oss hva som helst av mat, drikke og morsomme kjemiske substanser uten å ta skade av det. Det er en fantastisk alder, fylt med grenseløs selvtillit og tro på at ingenting kan ramme oss.

Jeg fikk mitt første magesår da jeg var 25 år. På den tiden røyket jeg 30 sigaretter og drakk flerflodige liter kaffe. Hver dag. I tillegg spiste jeg dårlig mat på dårlige tidspunkter, kombinert med en tøff turnusjobb. Da jeg ble 25 var jeg ikke lenger usårbar. Som 40-åring klarte jeg å slutte å røyke. jeg tør ikke tenke på hva slags skader kroppen min har som en følge av alle de tobbaksplantene jeg har stappet ned i lungene mine.

På 50- og 60 tallet da narkotika kom inn i ungdomsmiljøene visste vi skremmende lite. Mange gikk til hundene på ren og skjær uvitenhet. I dag vet vi. Alle vet. Det er umulig å være et bevisst menneske og ikke vite at tobakk, alkohol og narkotika er farlig.

Apotekene selger årlig 10 000 sprøyter til det de kaller barbie-dopet. http://www.vg.no/helse/artikkel.php?artid=10007791 . Et stoff som skal gjøre deg for brun, slank og kåt. http://www.vg.no/helse/artikkel.php?artid=10007793 Og det er ungdom i den usårbare periode i livet som bruker stoffet. Den perioden i vi strengt tatt er mest opptatt av utseende og kroppsfasong. Melanotan heter stoffet egentlig og er forbudt å bruke i Norge. Brukere har erfart at de får flekker på kroppen og gråblå lepper. Forskerne vet lite om langstidsvirkningen av stoffet men frykter at brukerne kan uvikle kreft. Likevel stapper folk i seg stoffet. Det vil si de injiserer stoffet med sprøyte. En norsk kvinne holdt på å dø etter å ha injisert stoffet i romjulen i 2008.  http://www.vg.no/helse/artikkel.php?artid=540235

På ungdomsskolen hadde vi besøk av en eks-narkoman. Han fortalte en hjerteskjærende historie om sitt liv som tidligere misbruker. Han var en ekstremt god forteller og flere av tilhøreren gråt åpenlyst. Men på tross av det var det noen som syntes det hørtes fristende ut å begynne med dop. Noen av dem gjorde det.

Uansett hvor mye vi vet om virkninger og skader må noen av oss stappe i oss stoffer som ikke er bra for oss. Som vandrende, levene kjemiske søplehauger vandrer vi rundt sammen med alle de andre vandrende kjemiske søplehaugene. Selv for oss som tar avstand fra ulovlige stoffer får i oss tonnevis av stoffer vi slett ikke er konstruert for å ta i mot. Og dette vet vi. Men det er alltid noen som trosser kunnskapen. For vi er jo usårbare.

Rettighetenes problem

mai 27, 2010

Norge vil ikke forby Burka eller Nikab. Det har politikerne bestemt. Det er ikke uproblematiskhttp://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=10007609

La meg først understreke min avsky mot enkeltmennesker, grupper eller kulturer som undertrykker sine medmennesker. Enten det er kvinner, barn eller menn. All form for undertrykking eller diskriminering er forkastelig.

At enkelte kulturer i verden undertrykker kvinner er et faktum. I de fleste kulturer, også vår egen har kvinneundertrykking vært et av samfunnets utrykk og drivkrefter. Det er ikke veldig mange år siden mange satte det salte sauekjøttet i halsen ved tanken på kvinnelige prester. Da det også ble lov for kvinner å bli biskop, både tordnet og lynte det fra mange av nasjonens topper.

Da Kaci Kullmann Five gikk av som leder i Høyre i 1994 sa reporteren som laget nyhetsinnslaget i Dagsrevyen: «Det ropes nå på en mann til lederposisjonen i Høyre».

Undertrykkelse av mennesker finnes som sagt i alle kulturer. Hinduene praktiserte enkebrenning og i Kina var det vanlig med mange koner og elskerinner helt opp til Mao tok over i 1935. Og la meg slippe å ta opp kvinnelig stemmerett.

Burkaen har for mange blitt stående som et symbol på undertrykkelsen av kvinnene i enkelte muslimske kulturer. Kulturer hvor menn er herrer over liv og død. Kulturer som har praktisert æresdrap, steining og omskjæring av kvinner. Kulturer der kvinners likestilling er lengre unna enn noensinne. Vi blir provosert av disse plaggene og vi ser tragiske skjebner bak hver tekstil som skjuler trekkene rundt brune øyne. Jeg er en av dem som føler med disse kvinnene og som reagerer med sinne for hver stein som kastes mot dem. Det faktum at de fleste som sluttet seg til Muhammed da han grunnla Islam, nettopp var kvinner blekner langt inn i glemselen mot dette bakteppet.

Undertrykkelse kan aldri forsvares eller grunngis. En undertrykker, eller mishandler vil alltid handle galt, uansett årsak. Å undertrykke i Guds navn er muligens det mest forkastelige.

Men å forby Burka er prinsipielt vanskelig. Dersom vi skal mene at mennesker i Norge Nasjonen skal være frie. At vi skal reise hvor vi vil, mene hva vi vil og ytre hva vi vil, skaper et slikt forbud en enorm prinsipiell kollisjon. På den ene siden vil vi beskytte mot undertrykkelse, på den andre siden forbyr vi disse menneskene å ytre seg.

Ingen av oss vet om alle de som kler seg i burka gjør det av tvang. Noen gjør det kanskje frivillig. Noen kanskje med en dyp religiøs overbevisning. Da blir burkaen en religiøs ytring. Religiøse ytringer er våre rettigheter akkurat som andre ytringer.

Ingen ville finne på ta prestekjolen fra en prest, eller den lilla skjorten fra en biskop. Det er også en religiøs ytring.

Dersom vi forbyr burkaen, tar vi igjen med samme mynt. Vi møter en undertrykkelse med en annen. Vi kan ikke tillate oss det, og samtidig hevde vi bor i et demokrati hvor alle er frie.

http://www.amnesty.no/aktuelt/flere-nyheter/amnesty-ford%C3%B8mmer-belgias-niqab-forbud

«De arme små»

mai 26, 2010
Så er endelig spørsmålet stilt. Er Paradise Hotel skadelig for barn? Betimelig spørsmål etter at skaden alt er skjedd. http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10007448

Jeg har to barn. Den eldste på 13 år har utøvet et visst press på sin far for å få se Paradise Hotel. Jeg har konsekvent nektet ham det. Ikke nødvendigvis fordi han blir et dårligere menneske av å se lettkledde, unge mennesker si dumme ting på fjernsyn, men av samme grunn som jeg skrur av fjernsynet når han ser enkelte trekanthoder på Disney Channel. Dette er rett og slett for dårlig. http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10007446

Jeg tror ikke at alle som deltar i et såkalt reality- program er mindre intelligente. Jeg tror heller ikke alle som deltar i slike programmer bare er opptatt av overfladisk festing og sex. Men i følge TV3 er disse menneskene stort sett stokk dumme og bare opptatt av overflatisk festing og sex. Som sagt, jeg tror ikke disse menneskene er stokk dumme, men jeg ser at alle mennesker, uansett intelligensnivå eller stilling i samfunnet sier dumme ting. Hver eneste dag går det professorer, søplekjørere, ingeniører og journalister rundt og lirer av seg dumme ting. Dersom du filmer dem 24 timer i døgnet og klipper bort det intelligente folk sier, vil hvem som helst framstå som dumme. Det er nettopp det TV3 gjør. De klipper bort alle snev av intelligens, setter folk opp mot hverandre og sender den sterkt klipte versjonen av virkeligheten. At de som er med ikke nødvendigvis tenker så mye over konsekvensene av det de er med på og muligens går inn i det med litt mer enn et snev av naivitet gjør det bare lettere å fortelle historien om dumme mennesker som bare er opptatt av overflatisk festing og sex.

Andre foreldre forteller meg at de også forsøker å nekte barna å se programmet. Problemet er bare at de samme barna møtes hos hverandre og ser programmet på internett når foreldrene er på jobb. Jeg hører også at programmet diskuteres blant annet på Facebook og at deltakerne dyrkes som idoler av barn ned i 11- årsalderen.  http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10007445 

Det verste med Paradise Hotel er ikke all baksnakkingen, sexen under laknene, nakenheten eller fordummingen. Problemet er at barn idoliserer deltakerne.

Min ni år gamle datters største idol er Hannah Montana. Muligens ikke et veldig dypt og intellektuelt idol. Muligens ville Hannah Montana hatt store problemer med å slippe gjennom Vibeke Sæthers overpedagog-infiserte barne-tv på 70 tallet. Min datter lærer ikke så mye av Hannah Montana, bortsett fra enkelte engelske gloser. Men idolet hennes gjør i hvert fall noe som muligens har en mening. Hun synger. Fotballspillerene min sønn har som idoler er kanskje heller ikke pedagogisk korrekte, men de spiller fotball. En virksomhet som for en eller annen grunn er svært meningsfull for svært mange.

Idolene fra TV3s flaggskip verken synger eller spiller fotball. De unge menneskene mange av den oppvoksende generasjonen ser opp til baksnakker hverandre. Drikker seg fulle og har sex på fjernsyn. I tillegg sier de mange dumme ting. Det gjør også søplekjører til tider. Men i motsetning til deltakerne på «Paradise Hotel» gjør søplekjørerne meningsfylte ting, uten at noen oppretter fanklubber av den grunn.

 http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10007452
 

Den moralske skjørtekant

mai 19, 2010
Det enkleste i verden er å fortelle andre hva de burde ha gjort. Hvordan de burde oppført seg og hva de burde ha sagt i hvilke sammenhenger. Det er enda enklere å gjøre det dersom du heter Carl I. Hagen.

For når du heter Carl I. Hagen kan du gjøre det på beste sendetid og på beste plass i avisene. Selv mot en av dine egne. Det er helt greit, så lenge du heter Carl I.Hagen.  http://www.vg.no/rampelys/artikkel.php?artid=10006879

At Hagen vifter med den moralske pekefinger er ikke akkurat nyhetsstoff. En mann som nærmest har gjort det til en karriere å skyte med skarpe replikker til minoritetsgrupper har gjort det igjen. Denne gangen er det transvestittene som får det. I stort monn. http://www.vg.no/rampelys/artikkel.php?artid=10006772

Og det er særlig én av transvestittene som får sitt pass påskrevet av den tidligere formannen i et av landets mektigste parti. Hans tidligere svigersønn. Over atskillige spaltemetere kritiserer Hagen sin tidligere svigersønn for ikke å si fra til sin tidligere kone før hun var gravid, og for å belaste barna, Hagens egne barnebarn med å kle seg i kvinneklær når de er på besøk hos han.

«Min ekssvigersønn velger fremdeles å kle seg som mann på jobben. Samtidig har han det siste året konsekvent nektet å kle seg som mann når han er sammen med sine barn, selv om han veldig godt vet at barna ønsker at han skal opptre i mannsuttrykk sammen med dem. Han respekterer sine arbeidskollegers ønsker høyere enn sine barns ønsker!»

Dette er et sitat hentet fra kronikken, og mens artikkelen til å begynne med handler om at transer må komme ut av skapet og vise åpenhet rundt sin legning er resten et direkte angrep på faren til hans barnebarn. http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article3656296.ece

Carl I Hagen er en mann som i stor grad har brukt mediene til å bygge seg en karriere. I de årene han var aktiv stortingspolitiker var han en av de beste til å argumentere for mikrofon og notatblokker. Han er på mange måter et skoleeksempel på hvordan bruke pressens påvirkningskraft. I tillegg har han brukt de siste årene på å klage på pressens behandling av ham og det han kaller «personangrep». Hva er denne kronikken da Hagen, om ikke et personangrep? http://www.vg.no/rampelys/artikkel.php?artid=10006777

Det er godt at en kjent person som Hagen taler for større åpenhet. Det er godt at Hagen maner til at slike grupper som transvestitter har en plass i samfunnet. Men denne kronikken framstår Hagen som en bitter eks- svigerfar hvis eneste egentlige motiv er å ramme en enkeltperson. At det er faren til hans barnebarn gjør ikke akkurat saken noe bedre. Det at Hagens datter står fram og støtter kronikken gjør denne saken enda mer uspiselig. http://www.vg.no/rampelys/artikkel.php?artid=10006866

En kjent kommunikasjonsrådgiver sier i dag at «Hagen opptrer som en far med en viss rettferdig harme». Det er mulig det. Det er også mulig å forstå denne harmen, men den har ingenting i en kronikk å gjøre. http://www.tv2underholdning.no/gkn/-carl-i-hagen-styrker-transesaken-3210472.html

Det er mulig at Hagen har et poeng. Det er til og med mulig at han har flere. Hensynet til barna bør faktisk komme foran hensynet til voksne. Det kan også være forståelig at ektefeller føler seg lurt i slike situasjoner. Mitt poeng er at Hagen burde holdt seg for god til å brette ut private familieforhold i avisene. Hagen gjør akkurat det han har beskyldt pressen for å gjøre.

Jeg stiller også spørsmål ved Aftenposten. Jeg kan aldri tenke meg at «hvermansen»  hadde sluppet til med en slik sak. Avisen har ansvar for alt de setter på trykk, og angrep på enkeltperson er et angrep på enkeltperson. Uansett hvem som angriper.

Den lille kjempen

mai 17, 2010

Ronnie James Dio var ikke verdens største mann i høyde over havet, men hadde en av rockens største stemmer. Det var en sanger som langt på vei hadde skapt en måte å synge på i den tyngre delen av rocken. http://www.vg.no/rampelys/artikkel.php?artid=10006511

1983. En mystisk, lav synthesizer sniker seg gjennom rillene på den nyinkjøpte vinylskiva og inn i ørene. Overgangen er blytung da Vinnie appice, Vivian Campbell og Jimmy Bain dundrer i gang det blytunge kompet på det som skal sette standarden for rock av den tunge sorten. Der på toppen av kompet kommer han inn, englestemmen som er så glad i å synge om demoner. «Holy Diver» er i gang og vi synger med. I det som er igjen av 80-tallet synger vi med.  http://www.vg.no/musikk/artikkel.php?artid=10006534

Ronnie James Dio, med den dramatisk store stemmen som muligens kunne vært operasanger var allerede et stort navn i heavy-rocken da han endelig frontet sitt eget band «Dio». Han hadde allerede rukket å synge med to av heavy rockens mest kjente gitarister. Sammen med Richie Blackmore startet han Rainbow i 1975 og skapte klassikere som «man on the silver mountain», «Kill the king», og Stargazer. Min personlige favoritt er den grenseløst vakre «Catch the Rainbow». Dio var blitt plukket opp av gitarlegenden da bandet hans «ELF» var oppvarmingsband for Deep Purple som Blackmore spilte i.

I 1979 erstattet han Ozzy Osbourne i Black Sabbath. Mange var skeptiske, men Dio klarte å revitalisere det synkende tungrockskipet og gjorde stor suksess med platene «Heaven and Hell» og «Mob Rules». Istedet for å prøve å kopiere Ozzy dro han bandet inn i en ny retning.

Dio likte å synge om demoner, trollmenn og eventyr. Stemmen hans var som skapt til å fortelle slike historier. Dios stemme hadde en dramatisk karakter. Ikke ulikt det man finner på operaen. Og mange fulgte etter. Det er blandt annet hørbart blant sangere i band som Iron maiden, Saxon og Judas Priest. Dio definerte en stor del av heavyrocken som fulgte etter ham.

Han skulle ha spilt i Bergen sammen med «Heaven and Hell» som de kalte besetningen fra samme plate. Det ble aldri slik. Ronnie James Dio tok med seg den store stemmen til graven 16 mai. Vi skal aldri glemme deg.

Krim selger

mai 12, 2010

VG topper nettavisen sin i dag med en drapsak. Det er ikke første gangen. Det blir garantert ikke den siste. Mange vil beskylde VG for å selge flere aviser når de gjør det og muligens er det sånn. Men er ikke et drap i seg selv såpass kontroversielt og oppsiktsvekkende at det fortjener førstesiden?

Jeg jobber i en lokalavis på østlandsområdet. For en tid tilbake hadde vi en skyteepisode i vårt nedslagsfelt. Offeret havnet på sykehus og det var fare for livet. Den saken hadde vi på førstesiden vår flere ganger. At en person blir skutt i nabolaget oppleves som veldig dramatisk og skremmende for leserene våre. Det må også avisen reflektere. I denne saken måtte vi være til stede der leserne var.

Røykenog Hurums avis har nesten 20 000 lesere i et pressområde på Østlandet. Vi er en abbonementsavis og trenger ikke den samme type forside som VG og Dagbladet som er en løssalgsavis. Likevel valgte vi å kjøre en krimsak på topp, simpelthent fordi det var den saken leserne var mest opptatt av.

Det drapet som VG skriver om skjedde i Sverige. I vårt eget nabolag. http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10006053 Tre mennesker ofre for kraftig vold, i følge politiet, skriver VG.

Det kan virke brutalt når tabloidene drar til med krigstyper og utropstegn. Det kan virke unødig volsdomt både i bilde- og språkbruk. I visse tilfeller også ganske spekulativt. Og muligens selger det flere aviser også.

Men det er brutalt at tre mennesker blir drept. http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10006218 Det er unødig voldsomt å skyte mennesker. Det er en fryktelig ting i seg selv, noe både Vgs lesere og de fleste andre føler på kroppen.

At et menneske blir drept er alltid prinsipiellt. At et menneske blir skutt ned på åpne gate er alltid kontroversiellt og oppsiktsvekkende og det bør ryste oss på grensen til forstuing alle sammen. http://www.tv2nyhetene.no/utenriks/-ragnar-21-planla-drapet-paa-sine-egne-halvsoesken-3207019.html

Det at avisene slår opp disse sakene kan også være et sunnhetstegn. Det er den dagen de ikke slår opp slike saker vi bør frykte. Den dagen et drap er en notis ved siden av ukens kakeoppskrft på side 18, bør vi bli ordentlig redde.

«The land of the free»

mai 11, 2010

Ellen DeGeneres måtte unskylde sin egen Iphone-spøk i sitt eget program. Det oppsiktsvekkende er at dette skjer i et land som roser seg av å være verdens største demokrati.

«The land of the free», «The land of opportunities» og verdens største demokrati. Landet som smykker seg med all verdens floskler om ytringsfrihet og handlingsfrihet tåler ikke en gang en uskyldig spøk fra en relativt uskyldig komiker. Et slikt land burde ikke tillatt at en komiker blir kneblet av en næringsaktør.

Dagfinn Fjelldalen i Gelmuyden Kiese mener dette har noe med Apple-sjef Steve Jobs posisjon i samfunnet å gjøre, skriver VG. http://www.vg.no/rampelys/artikkel.php?artid=10005947 Han har helt sikkert et poeng. Apple har mye makt, både økonomisk og teknologisk, spesielt gjennom Iphone og Ipad-lanseringene. Med den markedsposisjonen Apple har er dette mer enn en selvfølge.

Det er i og for seg skremmende at et enkelt selskap har såpass mye økonomisk makt. Saken med komikeren stiller derimot et enda større og farligere spørsmål: Skal de som har økonomisk makt også ha makt over meninger og ytringer? Skal ytringer beklages og forties simpelthen fordi disse menneskene ikke liker det som blir ytret?

I et demokrati skal samfunnsdebatt, kommentarer og frie ytringer ha en selvsagt plass. Og om Ellen Degeneres mener at Iphonen er vanskelig å bruke har hun rett til å både mene og si det. Det er dessuten skremmende at det frie ord skal styres av en mann som lager elektroniske dingser man snakker i.

Mange vil kanskje si at dette er en fillesak. Og det er det. En komiker som spøker med en Iphone blir ikke skrevet inn i historien eller husket spesielt lenge. Men dersom man åpner for at store næringsaktører skal påvirke innholdet i mediene, står vi overfor en skremmende slagside for demokratiet. Det er ikke saken, men det den åpner for som er skremmende.

USA er på mange måter et absurd land. Fem minutters fjernsyns-titting på en nesten hvilken som helst kanal bærer vitnesbyrd om det. Betegnelsen «Verdens største demokrati» bør de i hvert fall slutte å smykke seg med.

For ordens skyld: Innlegget kommer ikke til å beklages. Selv ikke for Steve Jobs.