De gode fedre

Høyre, partiet som gjerne vil være for familien, ønsker å fjerne fedrekvoten. Det eneste i nasjonens lovverk som er laget spesielt for far. http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/politikk/-det-er-et-svik-mot-fedrene-3203911.html

Det å bli far for første gang var skremmende, spennende, gledelig og veldig alvorlig. Sikkert følelser de fleste kjenner seg igjen i.  Livet skulle forandres. Jeg skulle snus på hodet uten at alt for mye datt ut fra lommene.

Naturlig nok var det mest fokus på mor i tiden før fødselen. Naturlig og forståelig siden det handler om mors kropp. Jeg, som andre fedre forsøkte med sedvanlig, maskulin keitethet å følge opp og hjelpe til, med mer eller mindre vellykket resultat.

Jeg var selvfølgelig tilstede under fødselen hvor jeg antakelig fortsatte å være velvillig keitete, i likhet med de fleste andre jeg har snakket med av den maskuline sorten.

Men i denne tiden var det ingen som spurte meg hvordan jeg hadde det. Ingen som var interessert i mine tanker og følelser rundt det å skulle bli far. Ingen leger, jordmødre, helsepersonell eller andre som brydde seg om fars rolle eller posisjon i forhold til dette barnet som skulle fødes. I ni måneder følte jeg meg overlatt til meg selv. Mine tanker om det å bli far som blant annet innbefatter prestasjonsangstens mor ble overlatt til meg selv.

I følge mine kamerater er jeg ikke alene om dette. Jeg hørte mange like historier fra dem. Graviditeten er en ensom tid for en blivende far. Far som utgjør 50 prosent av et foreldreskap, som skal tjene som forbilde og oppdrager må gå veien selv.

Etter at ungen var ute i verden dreide det seg også i stor grad om mor. Da var det ”mor og barn” som var det nye begrepet å forholde seg til. Bortsett fra en velmenende sykepleier som tok seg tid til å sjekke om jeg var i stand til å skifte bleier på det lille mennesket, var det dørgende stille. Også veldig naturlig og logisk, siden det fremdeles i høy grad handler om mors kropp og velbefinnende. En fødsel er en stor belastning både mentalt og fysisk. Ikke minst går mor med maten rundt inne i kroppen.  Derav er det også logisk at mor ikke jobber i tiden etter  fødselen.

Så hvor blir det av far? Personlig fortsatte frustrasjonen fordi det hele foregikk på mors premisser. Å bli kjent med barnet handlet i stor grad om å ”hjelpe til”, eller ”støtte mor”. Dersom man som voksen mann faktisk greide å legge ungen, skifte på ham eller kle ham, ble man møtt med overraskende hurrarop  og fikk skryt i bøtter og spann fordi man var så flink til å ”hjelpe til”.  Jeg vil understreke at dette ikke var mors feil, eller holdninger.

Jeg er ikke ”flink til å hjelpe til”. Jeg tar vare på mine barn og sørger for at får det de har behov for. Som far er dette en selvfølge for meg. En like stor selvfølge som amming er det for mange mødre. Jeg ”hjelper ikke til”. Jeg gjør min plikt. Jeg synes oppriktig synd på fedre som ikke gjør det.

Mor gikk i barselgruppe. En utmerket ordning hvor mor kan bli kjent med andre mødre i samme situasjon. Siden vi var nyinnflyttet var det et ekstra viktig tilbud. Men de var ingen tilsvarende grupper for far, og jeg var minst like ny i min rolle som far eller nabo i nytt nabolag. Personlig har jeg ingen problemer med å snakke med folk, men det er mange som har det. Deriblant finnes det en del ferske fedre. Jeg vil foreslå barselgruppe for menn på lik linje med for mødrene.

Da det endelig ble min tur til å ta ut de tilmålte fire ukene, over halvannet år etter at vi ble gravide var det mye som skulle tas igjen. Det var min og barnets tid til å bli kjent. Selv om jeg brukte all min fritid på å være sammen med barnet var det bare denne tiden jeg hadde til å bli kjent med min nye rolle på bare mine premisser.

Samfunnet trenger gode foreldre. Mer nå enn noensinne. Samfunnet trenger gode mødre, og tilretteleggelse for at mor skal kunne være det. Men samfunnet trenger også gode fedre, like mye som de gode mødrene. For å være en god far er det viktig at jeg og de andre fedrene får anledning til å finne ut hvordan vi skal kunne være de beste fedrene. Det er viktig å bygge rollen ut i fra hvordan vi er som individer og våre svakheter og styrker. Det er også viktig å finne tryggheten i oss selv som fedre.

Fedrekvoten er et ekstremt viktig signal i så måte. Det er viktig i forhold til far selv. At far i stor grad må ta ut denne kvoten kan bidra til at far blir mer bevisst på sin egen rolle. Ikke minst skaper det uvurderlig kontakt og relasjon til barnet på et tidlig tidspunkt.

Personlig har jeg et nært forhold til begge mine barn i dag. Men den relasjonen er ingen selvfølge. Mine fire uker med omsorgspermisjon som det het på den tiden var en uvurderlig start på en trygg og god relasjon til mine barn som forhåpentlighvis bidrar til at de blir trygge og gode ungdommer og voksne.

Fedrekvoten er det eneste som setter fokus på far og farsrollen i dette samfunnet. Ikke fjern den.

Explore posts in the same categories: Samfunn