Arkiver for juni 2010

Kaptein Sabeltann og andre syndromer

juni 24, 2010

Sommer , sol. Strand og ferie. Avslapping og lading av batterier. Jeg vet hvor jeg skal tilbringe det meste av ferien min. Bak rattet.

Som alene-far blir det mye bilkjøring i hverdagen. Unger må kjøres og hentes på alle mulige aktiviteter eller til og fra besøk. I helgene kjører vi til hytta 30 mil inn i Sverige. Mange mil på gummidekk, med tunge øyne bak rattet i det kjedsommelige femte-giret. http://www.vg.no/reise/artikkel.php?artid=579394

Ferietid er enda mer bilkjøring. Siden jeg har en kjæreste som må jobbe det meste av sommeren er det jeg som tar tjenesten bak rattet. Heldigvis er ungene for store til å like Kaptein Sabeltann.

Ikke et vondt ord om Terje Formo og hans skaperverk. Formo har simpelthent skapt noe veldig smart som varer og varer. Men for noen år siden var dette skaperverket i stor grad medvirkende til å misbruke tålmodigheten min på det groveste. For ikke å snakke om et dypt innhogg i min mentale helse.

Det er ikke sangene i seg selv som er ille. Det er gjentakelsen som sliter på siste rest av nerver nedover sørlandskysten. For kaptein Sabeltann-perioden henger gjerne sammen med «Legoland-løvepark-lekeland-haisenter-tivolig-Danmarkferie-perioden». Det betyr mange timer og dager i bil.

For noen år siden skulle vi på ferie til Danmark. Planen var å kjøre via kristiansand og se Sabeltann forestillingen, samt ta danskefergen. Dette var lenge før den geniale dvd-spilleren for bil så dagens lys. For moderne foreldre er det viktig at ungene aldri kjeder seg. Vi var ikke noe unntak i så måte. Vi hadde minst to av platene til piraten nevnt tidligere og de fikk noen runder i bilens cd-spiller. Fordi unger tilsynelatende aldri blir lei, og elsker gjentakelser, fikk platene noen solide runder i løpet av de fire timene det tar til Kristiansand. Med Sabeltann- forestillingen om kvelden var jeg relativt mettet på Langemann og Pelle og Pysa.

Selvfølgelig måtte det være skattejakt med en lettere piratlignende person ombord på danskebåten dagen etterpå.

Danmark er et lite land. Men dersom man skal få med seg alt det alle andre får med seg i det forjettede småbarns-foreldreland, er det også mange timer bak rattet. Og fordi vi ikke hadde plass til flere cd-er i en trang stasjonsvogn, samt at danske barnecder er komplett umulig å forstå,  ble det nok noen runder med sabeltann-cdene. Vel framme i den lett oppskrytte hytta prakket på oss av et ellevilt uteleiefirma, gikk de samme sangene på barnerommene, det meste av uken samt i de tre til fire timene i bilen hver dag for å nå rundt til alle de korrekte barneopplevelsene i det flate landet.

Danmark er på mange måter et utmerket land. God mat. Billig drikke og masse å finne på for barn. Det er som om Gud skapte Danmark på et kvarter på hviledagen for å sørge for norske småbarnsfamilier. Men landet er ulidelig kjedelig å kjøre i. Åker før og etter hver bidige åker, un avløst av små byer som ser helt like ut. Akkompagnert av «Langemann-sangen» blir dette bildet komplett absurd. Da jeg traff et piratlignende vesen på Legoland var det bare umenneskelig indre styrke som forhindret meg fra å tvangsfore vesenet med gule legoklosser.

Hva var så gevinsten? Ungene var rolige i bilen. Veldig lite krangling og masing. Selv tissepausene var minimale det året. Men til hvilken pris? Jeg har piratallergi resten av livet. Jeg var nesten klar til krispsykiatri etter to uker med «Den sorte dame». Jeg har nå gått til innkjøp av ipod og DVD-spiller for bil, samt lært meg mange nye allsanger og billeker.



Advertisements

Inni er vi like?

juni 23, 2010

Det er politisk korrekt å snakke om integrering i debatten om våre nye landsmenn. Og det er påfallende at så mange bruker et utrykk så blottet for faktisk innhold.

I tre skoler i Oslo er det ingen av førsteklassingene til høsten som er etnisk norske. http://www.vg.no/nyheter/innenriks/elevavisen/artikkel.php?artid=10009395 . Somaliske mødre på Tøyen fortviler. De er bekymret for at barna deres ikke blir integrerte uten norske skolekamerater.

Samtidig har de det motsatte problemet på vestkanten i Oslo. Der savner de innvandrerbarn i førsteklassene. http://www.vg.no/nyheter/innenriks/elevavisen/artikkel.php?artid=10009395

Mange nordmenn i nasjonen Norge tar til orde for integrering. Noen mener det er greit at innvandrerne snakker norsk, mens de mest ekstreme ikke gir seg før somalierne stapper i seg smalahove og komler ikledd lusekofte og nisslue, mens de stever på øst- Sogndals. Mange meninger om integrering altså. http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10008482

I deler av Oslo er det områder med mange innvandrere. Områder hvor innvandrerne dominerer gatebildet, butikkene og skolene. Det er mer vanlig å se en hijab på Grønland enn det er å se en bunad. Dette irriterer mange etniske nordmenn som mener at innvandrerne tar over landet. Det irriterer også at mange innvandrere ikke kan norsk godt nok og ikke ønsker å ha kontakt med etniske nordmenn. http://www.vg.no/nyheter/innenriks/elevavisen/artikkel.php?artid=593609

Da Nordmenn innvandret til USA var de ikke så veldig opptatt av å lære seg de ulike indianske språkene, De var heller ikke så opptatt av amerikansk mat eller det som fantes av amerikanske kultur. De klumpet seg sammen og var mest opptatt av hverandre. Minesota ble en av områdene som ble veldig skandinavisk og hvis du tar deg en tur på brygga i Seattle kan du risikere å høre Haugesundsdialekt. Store byer som New York har bydeler og områder for de forskjellige etniske gruppene.

For en tid tilbake så jeg en dokumentar om pensjonerte nordmenn som bor i Spania eller tilliggende herligheter. De personene som ble intervjuet her kunne ikke spansk. Selv om de bodde i landet mesteparten av året. De handlet på egne butikker hvor de hadde norsk mat og naboene var utelukkende norske. De hadde minimalt med kontakt med de «etniske spanjolene» og var heller ike spesielt interessert i det.

Det er menneskelig og normalt å søke sammen med likesinnede. Det er derfor ikke spesielt eller unikt det som skjer i Norge. Det beyr ikke at vi skal slå oss til ro med det. Det er også forståelig at foreldre er redd for klasser de ikke finnes andre nordmenn i på skolene, men vi taper som nasjon hvis det skal forbli slik. http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10009398

Norge nasjonen trenger innvandring. Dersom vi skal overleve som nasjon trenger vi impulser utenfra og vi trenger og ta resten av verden inn over oss. Våre barn har mye større sosiale utfordringer enn oss De trenger å kunne kommunisere på helt andre nivåer enn foreldrene trengte. For 40 år siden holdt det med noen grynt bak en låve. Det holder ikke lenger. Vi kommer ikke halvveis ut av fjøset en gang dersom vi ikke slutter å skule.

Innvandrere har et ansvar for å lære seg norsk hvis de skal bo i landet. Der har et ansvar å lære seg norske lover og regler. Men vi har også et ansvar for hvordan vi møter dem og ønsker dem, For vi trenger innvandrere like mye som de trenger oss.

For en tid tilbake var det en stasborgerseremoni i Drammen. Mennesker fra mange nasjoner ble norske den dagen. De frammøtte sværget troskap til Norge. Ingen etniske nordmenn har noensinne gjort det.

Når staten leker Gud

juni 18, 2010

Ronnie Lee Gardner skal skytes og drepes. Morderen er USA, verdens største demokrati.

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10001871

Det er mange land som dreper sine egne i kaldt blod. Vi gjorde det også, og det er ikke lenge siden. Tanken om at en person må bøte med sitt liv dersom vedkommende selv har drept er heller ikke helt ny. Tanken om hevn er antakelig like gammel som den gang mennesket på død og liv skulle gå på to bein.

Det er noe irrasjonelt, men veldig forståelig over hevnfølelsene. Og alle har den. Selv den mest ihuga pasifist, den mest politisk korrekte myke mann har følt på hevnens søte tanke. En person som dreper en som har skadet eller drept sine nærmeste vil muligens møte stor grad av sympati fra svært mange. Ikke fordi vi nødvendigvis er i stand til å drepe, men fordi vi forstår følelsen.

Å drepe noen i affekt er selvfølgelig helt feil. Både moralsk og juridisk finnes det svært få unnskyldninger til å drepe et menneske. Vi har en nødvergeparagraf i straffeloven, men den er svært streng. Det bør den også være. Et menneskes død skal vi aldri ta lett på, uansett årsak.  http://www.tv2nyhetene.no/utenriks/ronnie-lee-gardner-henrettet-ved-skyting-i-usa-3231973.html

Det kaldblodige drapet er derimot noe ganske annet. Mennesker som dreper andre ut fra en kald, beregnet årsak vekker ikke like mye sympati. Snarere er det noe grenseløst pervertert og ekkelt over at et menneske kan planlegge et annet menneskes død. For de fleste av oss framstår det som avskyelig og vekker vemmelse og vrede. Jo mer planlagt et drap er, jo vemmeligere blir det. At gjerningsmannen er staten gjør ikke saken noe bedre. http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10001928

Våre rettigheter, plikter og konsekvenser står nedfelt i landets lover. Dersom de skal virke på en hensiktsmessig måte må lovene være et godt eksempel og virke etter hensikten. En stat som med landets lovsamling i hånden kan drepe en medborger, er ikke bedre enn den dødsdømte. Det er like moralsk forkastelig å drepe, uansett hvem du er.

Hvorfor dreper staten? Er det fordi flertallet i befolkningen mener det er en rettfferdig straff? Er det fordi noen forbrytere er så grusomme at den eneste straffen som er tilstrekkelig er døden? Eller er det for å skremme potensielle kriminelle fra å begå lovbrudd? http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10001894

Da Saddam Hussein ble hengt var det ikke veldig mange som protesterte. Tyrannen hadde mange liv på samvittigheten og det var et helt lands hevntørst man skulle forsøke å slukke. Når en vanlig mann eller kvinne blir henrettet protesteres det mer. Den personen er nærmere oss. Vi har lettere for å identifisere oss med dem enn med en mektig leder. Men i begge tilfellene dreper en stat en av sine borgere. Staten setter seg over mennesket og leker Gud. Hvem skal leve og hvem skal dø?

Så er spørsmålet: Virker dødstraffen? Er den såpass avskrekkende at vi kan se det på kriminalstatistikken? Helt sikkert ikke. Iran henretter stadig flere. Kina dreper også flere av sine egne. Og USA, verdens største såkallte frie land har en krimstatistikk som er i ferd med å kvele landet. Det virker nesten sokm om dødsstraffen stimulerer,. Dersom ikke en gang staten kan gå foran med et godt eksempel, hvorfor skal da borgerne gjøre det?

Høflighet, en dyd?

juni 15, 2010

Atter en gang får de godt voksne lov til å rakke ned på ungdommen. Godt frontet av Toppen Bech

For det er jo en kjennsgjerning at alt var bedre før. At den voksne generasjonen var mer høflige og respektfulle, særlig mot de eldre i samfunnet.

Toppen Bech som tydeligvis har inngående kjennskap til det som foregår i ungdomsmiljøene og som med boka «Skikk og bruk i en ny tid» ber om mer høflighet av den oppvoksende slekt. http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10008916

For noen år siden var jeg i et banklokale den gang det ennå var mulig å ta ut penger over en skranke. En eldre mann sto ved skranken ved siden av meg. Mannen hørte tydeligvis dårlig eller hadde en dårlig dag og brukte mer tid enn bankfunksjonærens tålmodighet tillot. Den eldre mannen virket forvirret og ikke helt til stede og vakte tydelig og merkbar irritasjon his den bankansatte. Da han snublet seg ut døren komenterte damen bak kassen ham. Og det var langt fra en hyggelig karakteristikk. Da den gamle mannen snudde seg dro jeg kjensel på ham. Mannen var en av moststandsheltene fra 2. verdenskrig.

Damen bak skanken var slett ingen ungdom. Hun var det jeg vil kalle «godt voksen».

Min samboer jobber som ordremottaker. Det vil si at hun bruker mye av sin tid på telefon. Mesteparten av telefonene er klager over produktene firmaet selger. Firmaet har over 20 000 kunder. Det er svært sjelden kundene presenterer seg når de ringer. De bruker svært stygge ukvemsord og forlanger en service langt over det som kan regnes som rimelig. Kundene tilhører i hovedsak aldersgruppen over 50 år.

Selv har jeg alltid hatt jobber hvor jeg snakker med mennesker. Alle slags mennesker. Jeg har også jobbet med ungdom, vanskeligstilte og andre. I min nåværende jobb har jeg mye kontakt med unge mennesker. Jeg har møtt mye uhøflige mennesker i min yrkeskarriære. Folk som aldri presenterer seg. Folk som ikke vet hvordan de skal håndhilse. Arrogante mennesker. Respektløse mennesker og folk uten den minste kjennskap til hvordan de skal ta hensyn. De fleste jeg har møtt av denne typen tilhører aldersgruppen over 50 år.

Det finnes helt klart uhøflig ungdom. Og de som er uhøflige og ubehøvlet er gjerne også høylydte. Derfor er de også mer synlige. Det er lettere å se to uhøflige tenåringer enn de andre ti som går 23 meter bak dem og skjemmes over kameratenes oppførsel. Akkurat som den ene sure gubben som ødelegger for de gentlemenn- og kvinner som fremdeles finnes blant oss.

Nordmenn er beryktet for å være uhøflige. Engelskmennene bruker gjerne utrykket «a norwegian arm» når de beskriver en person som uhøflig. Når vi reiser på ferie er det svært mange som overhodet ikke kan oppføre seg. En hvilke som helst sydentur eller en tur med danskeferja viser det.

Respekt er ikke noe man bare får i egenskap av flere år «på baken» Respekt må fortjenes. Krigshelten i bankskranken fortjente respekt. Han fikk det ikke. Nordmenn er ikke flinke til å respektere. Vi er ikke flinke til å ta hensyn til andre enn oss selv. Og de voksne må faktisk ta skylda for at vi lever i et uhøflig samfunn.

Hvordan kan vi forlange at ungdom skal være mer høflige enn sine «rollemodeller»? Med hvilken rett skal den godt voksne generasjon forlange høflighet når de ikke viser det selv? En rollemodell skal gå fram med et godt eksempel. Svært mange såkallte rollemodeller i nasjonen Norge gjør ikke det. http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10001251

Dersom vi skal bryte den onde, uhøflige sirkelen Norge befinner seg i, må noen starte. Jeg foreslår at vi slutter å sable ned og stimatisere ungdommen og heller viser dem hvordan vi skal oppføre oss. Med dagens standard på norsk høflighet er det svært mange voksne mennesker som skyter seg selv i foten, på kloss hold med det groveste haglet som er å oppdrive.

Kan vi gi opp medmennesker?

juni 14, 2010

Regjeringens rusutvalg ønsker å gi heroin til de tyngste misbrukerne.  Et forslag som stiller store spørsmål i mange retninger. http://www.vg.no/helse/artikkel.php?artid=10008894

Jeg er muligens litt naiv. Muligens skriver jeg mot bedre vitende. Mine skriverier i sakens anledning vil sikkert kunne bli sablet ned av eksperter og rusmisbrukere. Jeg har aldri prøvd heroin og kommer aldri til å være i nærheten av stoffet.  Det nærmeste jeg kommer tyngre stoffer er en fetter som døde av overdose og etterlot seg fire barn. En tragisk hendelse som rystet hele familien, meg selv inkludert.

På den ene siden er heroinavhengighet en psykisk lidelse.  En lidelse som i en viss grad kan behandles med medisiner med substitutter som Metadon og Subutex.  Det er overdosene og blandingsmisbruket som dreper og ikke nødvendigvis heroinen i seg selv.  Siden heroin i dag er illegalt er sjansene for å få i seg stoff som ikke er rent gjennom sprøyter som muligens ikke er helt rene heller store. Det at stoffet er illegalt bidrar dermed i seg selv til antallet overdoser og overdosedødsfall.

Da må det være bedre å få stoffet fra staten i kontrollerte former. Mange hevder dette og hevder også at brukerne får et bedre liv. De trenger ikke kjøpe tvilsomt stoff på gata og kan i stor grad bidra til at kriminalitetstallene går ned i samfunnet.  Men er ikke det litt for enkelt? http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10008924

Heroinavhengighet er som tidligere sagt en sykdom. Men den rammer mange i samfunnet. Ikke bare de som misbruker stoff. Narkomani rammer familier, venner og alle som befinner seg i misbrukerens nærhet Er det da riktig å behandle mennesker med stoffet som i utgangspunktet gjorde dem syke?  Skal staten bidra til å opprettholde en syk tilstand?  http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/helse/-leger-skal-faa-gi-heroin-3228311.html

I følge NRK har utvalget konkludert med at de ulike hjelpetilbudene snakker for dårlig sammen og at psykiatrien svikter de tyngste misbrukerne.

At ikke rusomsorgen snakker sammen er neste et like gammelt refreng som belemrer gamle Smokie-sanger. Ingen av oss trenger spesialkompetanse for å slå fast at store deler av denne virksomheten ikke virker.  http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10001520

Men er det god nok grunn til å gi opp? Er det en god nok grunn til å etablere en statsstøttet heroinlanger- virksomhet på ruinene av feilslåtte hjelpetiltak?

Kanskje skulle vi bruke ressurser og tid på å få hjelpetiltakene til å snakke sammen.  Kanskje vi som samfunn skulle presse kompetente mennesker til dialog og til å samle seg i krigen mot narkotika. Kanskje vi burde tvinge psykiatrien til å ta seg av de tyngste misbrukerne på en bedre måte. Kanskje det er for enkelt å bare gi opp de narkomane som også er medmennesker.

Den enkleste måten å kvitte seg med et lovbrudd er å gjøre det lovlig. For enkelt spør du meg.

Velferdstatens vulgære falitt

juni 10, 2010

Det er en selvfølge å bli behandlet dersom du er syk i Norge. En selvfølge at velferdssamfunnet tar seg av alle som trenger det. Men bare hvis budsjettet går i balanse.

Helsedirektør Bjørm Inge Larsen varslet i helgen at prioriteringene i Helse-Norge kan bli så harde at store pasientgrupper kan bli nektet livsviktig hjelp. http://www.vg.no/helse/artikkel.php?artid=10001002 . Med prioriteringer mener Larsen selvfølgelig økonomiske prioriteringer. Får Larsen som han vil skal vi begynne å sette prislapper på menneskers liv og helse, noe vi sannsynligvis har gjort over lang tid.

Etter at blåskjortene inntok helsevesenet har det utviklet seg en større økonomisk bevissthet i sykehuskorridorene. Før snakket man aldri om hvorvidt et sykehus gikk med overskudd. Sykehusene skulle drive med det de skulle. De skulle redde liv og få folk friske. Nå er ikke lenger suksesskriteriet å redde liv, men å levere positive økonomiske resultater. Sykehus driver etter konsernmodeller, noe som ikke nødvendigvis er verdens beste driftsform på absolutt alt. Blåskjortene har i stor grad omgjort sykehusene til vulgære pengemaskiner.

Professor i velferd og demokrati ved Universitet i Bergen Per Selle frykter at både velferdsstatens legitimitet og viljen til å betale skattene som finansierer den på sikt kan bli truet. http://www.vg.no/helse/artikkel.php?artid=10001425 . Velferdsstaten er truet. Den er langt på vei revet i filler og spist opp av et stadig større krav om utbytte og økonomisk gevinst. Når mennesker dør i helsekø, alvorlige sykdommer ikke behandles og eldre vansmekter på sykehjem er det direkte uforskammet og direkte vulgær å i det hele tatt bruke utrykket velferdsstat. http://www.vg.no/helse/artikkel.php?artid=10008489

Helsdirektøren vil sette prislapper på oss. Han mener vi oftere bør si nei til mennesker med alvorlige lidelser som KOLS, hjertesykdommer og kreft. Per Selle mener det vil bli vanligere med private forsikringsordninger. Det vil si at vi får et samfunn som ligner på et annet samfunn som har latt kapitalen og detprivate styre det meste. Det meste av det som ikke fungerer i USA tar vi til oss. Komplett ukritisk innfører vi amerkanske modeller og styresett uten å i det hele tatt spørre oss selv om dette fungerer. Det er en kjennsgjerning at det amerkanske samfunn ikke fungerer. At helsesystemet der er i ferd med å kollapse. Amerikanere reiser til Canada for å få behandling, et land med større utbygd offentlig helse. Hvis man i det hele tatt er i stand til å bruke utrykket «amerikansk helsesystem» å fortsatt påberope seg troverdighet.

En jeg kjenner jobbet i en periode som sykepleier på et amerikansk sykehus i Seattle. Hun fortalte at det første legen gjorde da han fikk innn pasienter på akutten var å sjekke forsikringspolisen. Ikke pulsen, men forsikringspolisen. Den historien taler for seg selv.

Og det er den virkeligheten vi er på vei i mot. En virkelighet hvor det er en forsikringsagent som vurdere om du skal bli hjerteoperert. Hvor legene har lange tilleggsutdannelser på BI. Journalen din blir skrevet på Excel- ark og diagnosen går inn som en del av sykehuskonsernets regnskap. Velferdssamfunnet går i mot den totale kapitalistiske avgrunn og hopper utenfor med blindede øyne.

Vi har nok penger i nasjonen Norge til å behandle alle som trenger det. La oss se til USA og lære av de katastrofale feilene de har gjort der. Å redde liv skal det ikke settes prislapp på . Det er uverdig, vulgært og direkte umoralsk. La legene slippe å ta kurs i Excel og gjøre det de skal . Og gi dem de beste mulighetene til å gjøre det. La dem hjelpe alle som trenger det. Uansett lommebok eller forsikringsselskap.

Det er forbudt å tjene penger på vanntilførsel i Norge. Det vi si at kommunene skal ikke kunne tjene penger på å føre vannet til huset ditt. Det burde vært forbudt å tjene penger på helse også.

Det runde ansiktet

juni 9, 2010

Fotballen er rund og det er også Sør-Afrikas ansikt. En plettfri sirkel uten skitne merker eller hakk. Det perfekte samfunn hvor alle lever sammen i fred og fordragelighet. I hvert fall er det det de vil resten av verden skal tro.

De neste månedene vil verden se på superstjerner som Christiano Ronaldo, Lionel Messi og ikke minst Sør-Afrikas president Jacob Zuma. Han ønsker øyensynlig å vise at landet fungerer og er i vekst. Da trenger han ikke en masse fattige, skitne mennesker som løper i beina for ham.

Det som ligger i veien rydder man unna. Og har man dårlig tid, feier man rotet under teppet. Du ser ikke rotet, men det er der, like fullt som om det skulle ligget på teppet.  Slik er det også med de fattige. De er rotet i bildet myndighetene ønsker å male om Sør-Afrika.  Og det rotet blir feid under teppet. Det teppet er laget av blikk og befinner seg utenfor Cape Town. I en midlertidig leir, mange karakteriserer som en ren konsentrasjonsleir er det fattigste stuet unna. Organisasjonen ”War on Want” hevder at så mange som 15 000 mennesker er stuet sammen her.  De som bor der karakteriserer plassen som en søppeldynge. Politiet kommer om natten og banker voksne og barn, forteller øyenvitner.  Innbyggerne mener at forholdene er verre enn i bydelene under apartheid-regimet. http://www.vg.no/sport/fotball/vm/2010/artikkel.php?artid=10001281

Sør- Afrika sliter tydelighvis. Fattigdommen er en del av bildet, en del av virkeligheten. Det er den samme virkeligheten som møter verdens fotballprominenser når de kommer til landet. De ser det ikke, for det er under teppet. Det samme teppet de går på. Men det er like fullt en del av virkeligheten.

I stedet for å bruke fotball-VM til å forsøke å gjøre noe med problemet. Forsøke å få verdens oppmerksomhet på et problem som er i ferd med å vokse over hodene på myndighetene, velger de å skyve problemet under teppet. Dette er i verste fall, umenneskelig, respektløst og moralsk forkastelig.  I beste fall er det feigt. Tarvelig feigt.

Det er mange som gleder seg til fotball- VM. Arrangementet er toppen av kransekaka for svært mange fotball- tilhengere. Og de finnes det vanvittig mange av.  Disse bør kunne glede seg over godt fotballspill på fjernsynet uten å forgå av skyldfølelse over de fattige i Sør-Afrika. Men send i hvert fall en tanke av gårde til Blikkboksbyen når du strekker deg etter ostepopen.