Rettsikkerhet og troverdighet

Høyesterett har satt punktum for Birgitte Tengs-saken.  Fetteren til  Tengs må altså betale erstatning. Det skaper noen spørsmål av den kritiske sorten. http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10001275

Birgitte Tengs-saken er et godt eksempel på hvordan rettsystemet sliter med troverdigheten. Den tragiske saken, hvor Birgitte Tengs ble drept i nærheten av sitt hjem i 1995 har kostet samfunnet rundt 10 millioner kroner.  http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/nekter-aa-betale-100000-det-koster-staten-10-millioner-3212831.html . Hva tap av troverdighet koster er nesten umulig å beregne nøyaktig i penger, men det må være betydelig.

Fetteren til Birgitte Tengs ble tiltalt for drapet, deretter frikjent i Gulating lagmannsrett. Samtidig presterer samme rettsinstans å dømme fetteren til å betale sin onkel og tante 100.000 kroner i erstatning.  http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/tengssaken-blir-ikke-gjenaapnet-3224513.html

Årsaken til dette er at retten mente det var klar sannsynlighetsovervekt for at fetteren begikk drapet. Siden det er lavere beviskrav i sivilrettslige saker vant foreldrene gjennom. http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/krim/ber-birgittes-drapsmann-melde-seg-for-politiet-3225916.html

Jeg vet at jeg uttaler meg som en håpløs legmann i denne saken. Jeg er ikke jurist og kjenner ikke til de bakenforliggende årsakene til at reglene er slik. Det er også mulig at dette framstår som komplett logisk for fagfolk, og all respekt til fagfolk, nesten uansett fag.

Men rettsystemet er der for å ivareta folk flest. De av oss som ikke besitter juridisk kompetanse skal føle oss trygge på at de som besitter denne kompetansen ivaretar vår rettssikkerhet og sørger for at vi ikke undertrykkes, verken av skumle motparter eller rettsystemet selv.

For at rettsystemet skal kunne klare å utføre denne oppgaven er det absolutt nødvendig at det er et system vi kan stole på. Rettsystemet i Norge trenger en stor grad av troverdighet for og i det hele tatt kunne fungere.

Hvordan kan retten påberope seg denne troverdigheten i Birgitte Tengs-saken? Hvordan kan de frikjenne i det ene øyeblikket for så å dømme i det neste? Selv om fetteren slipper en straffedom er han faktisk dømt for resten av samfunnet. Dette er hinsides både logikk, moral og allmenn oppfatning av hva rettferdighet bør være.

Retten sier de mente det var klar sannsynlighetsovervekt for at fetteren begikk drapet. Hva betyr den setningen? At han mest sannsynlig drepte sin kusine? Hvordan kan han da bli frikjent for det samme drapet?

Retten vet med andre ord veldig lite om hva som egentlig har skjedd. Vi vet ikke hva som har skjedd. Hverken forsvarer eller aktor vet hva som har skjedd. Den eneste som vet hva som har, eller ikke har skjedd er fetteren til Tengs.

Retten forklarer at det er lavere krav til bevisførsel i en sivil sak. Men bør det være slik? Et drap bør være et drap uansett, derfor bør bevisførselen være den samme.

Jeg vil helt sikkert bli beskyldt for å forenkle saken og være kategorisk. Det er muligens ikke første gang det skjer. Men å dømme noen til å betale erstatning for noe vedkommende ikke beviselig har gjort vil stride mot den rettsoppfatning folk flest har. Ikke minst den rettferdighetssans folk flest har, Og igjen; rettsystemet er der for folk flest, ikke for seg selv.

Fetteren ble tilkjent en erstatning på 20.000 euro fra staten etter at han brakte saken inn for menneskerettighetsdomstolen. Tanten og onkelen har fått erstatningen utbetalt fra staten.  Deretter har staten ettergitt kravet i forhold til fetteren. Det lukter ikke akkurat høy troverdighet fra dommerkappene i denne saken.

Advertisements
Explore posts in the same categories: Samfunn

11 kommentarer den “Rettsikkerhet og troverdighet”

  1. Thomas Says:

    Heisann

    Du skriver: «Men å dømme noen til å betale erstatning for noe vedkommende ikke beviselig har gjort vil stride mot den rettsoppfatning folk flest har.»

    Sivilrettslig kreves en klar sannsynlighetsovervekt for at den handling som skal legges til grunn for en erstatningsdom faktisk har funnet sted. Dersom du for eksempel finner bilen din full av skraper og mener at naboen har gjort dette, kan du gå til erstatningssøksmål mot ham. For at du skal vinne frem, må du kunne føre bevis for at det er mer sannsynlig at naboen din har skrapet opp bilen enn at han ikke har gjort det. Matematisk må det altså være mer enn 50% sannsynlig at naboen er den skyldige for at du skal vinne frem i retten.

    Dersom du politianmelder naboen for skadeverk, kan politiet ta ut tiltale mot naboen for det samme forholdet ettersom det er straffbart å ødelegge andres ting. For at naboen din skal kunne holdes strafferettslig ansvarlig, gjelder det, av hensyn til rettssikkerhet og at ingen uskyldige skal bli dømt, et meget høyt beviskrav. Retten må, for å idømme straffansvar, finne det bevist ut over enhver rimelig tvil at naboen din er gjerningsmannen. Vi snakker da om at det må, i tallenes verden, være over 90% sannsynlig at naboen din har skrapet opp bilen.

    Når det sivilrettslige erstatningskravet og straffesaken holdes fra hverandre på denne måten, er det ingen som reagerer på ordningen. Av prosessøkonomiske hensyn vil ofte et erstatningskrav forenes til felles behandling i en straffesak for å slippe 2 rettslige behandlinger med de ekstra kostnader dette medfører. Først når man da, som en logisk følge av at man i sivil- og strafferetten opererer med ulike krav til bevisbyrden, får tilfeller hvor samme person frikjennes for straff, men dømmes til å betale erstatning, begynner folk å reagere.

    I Tengs-saken var ikke påtalemyndighetens bevisførsel tilstrekkelig til å dømme fetteren. Det var altså rimelig tvil omkring straffeskylden. Bevisene var derimot, i sivilrettslig forstand, tilstrekkelige til å konkludere med at det med over 50, men under 90 % sikkerhet var fetteren som stod bak drapet.

    Etter min mening er det ikke tvilsomt at man må operere med ulike beviskrav i sivile og straffesaker. Men om en strafferettslig frikjennelse bør stenge for en etterfølgende sivil sak er en annen diskusjon. Selv er jeg i tvil om dagens ordning, som også er gjeldende i alle andre land, i alle fall i Europa, bør endres. Det er skrevet mange gode artikler om emnet som jeg anbefaler at du leser dersom du er interessert.

    Avslutningsvis vil jeg også få oppklar en vanlig misforståelse der ute: Folk tror at fetteren «vant» mot Norge i Strasbourg fordi det ikke var riktig at han måtte betale erstatning etter å ha blitt frikjent for drap. Dette er ikke riktig. Norge ble dømt til å betale erstatning fordi lagmannsrettens dom inneholdt såkalte skyldkonstaterende elementer i forhold til behandlingen av erstatningskravet. Altså at dommeren i sine formuleringer gikk for langt i å uttrykke at fetteren var strafferettslig skyldig i drap, ikke bare erstatningsrettslig, men også strafferettslig. Det stilles store krav til dommerens formuleringer i slike saker slik at straffe- og erstatningsspørsmålet holdes klart fra hverandre. Domstolen i Strasbourg kritiserte altså ikke ordningen i seg selv – en ordning som, som sagt, eksisterer i de fleste land.

    • fhjpeder43 Says:

      Mange gode poenger. Takk for innlegg. Det er forskjell på å skrape opp en bil og å drepe et annet menneske. En dom i en drapssak får mye større følger for det mennesket som er dømt. Spesiellt dersom vedkommende er uskyldig dømt. For mange spiller det en liten rolle om dommen kommer i en sivil- eller strafferettsak. Jeg tror uansett at denne saken har skadet omdømmet og troverdigheten til norsk rettsvesen. Og rettsvesenet trenger høy troverdighet for å kunne fungere tilfredsstillende

      • Thomas Says:

        Enten du skraper opp en bil eller dreper alle i en barnehage, er beviskravet fortsatt det samme strafferettslig: Det må bevises ut over enhver rimelig tvil at du har gjort det. For å kunne kreve erstatning for skaden på bilen eller oppreisning for det drepte barnet er det tilstrekkelig at det mest sannsynlig er du som har gjort handlingen.

        Som påpekte nedenfor vil en likestilling av beviskravene i straffesaker og sivile saker som springer ut av det straffbare forholdet, ved frikjennelse utelukke erstatningskrav for etterlatte etter kriminelle handlinger, enten det er drap, voldtekt, legemsbeskadigelse osv. Hvorfor skal man kunne kreve erstatning etter ordinære beviskrav i sivile saker i mindre alvorlige tilfeller, slik som ved oppskraping av bil, men etter de samme beviskravene ikke kunne kreve erstatning i mer alvorlige saker? Det henger ikke på greip.

        I henhold til ditt resonnement kan det trekkes en parallell til uaktsomme handlinger. Se for deg følgende:

        En personer krasjer bilen sin inn i en annen bil etter at han har kjørt uaktsomt. Føreren av den andre bilen blir alvorlig skadet og 100 % ufør. Det blir tatt ut tiltale mot sjåføren for uaktsom legemsbeskadigelse. Vedkommende blir frikjent i retten da kjøringen ikke kunne anses som strafferettslig uaktsom. Ettersom det er et annet aktsomhetskrav i sivile saker, vil den skadde personen selvfølgelig kunne kreve erstatning for fremtidig tap og føreren av ulykkesbilen dømmes til å betale som følge av sin uaktsomme kjøring. Mener du at frikjennelsen for uaktsom kjøring i strafferettslig sammenheng skal frata den skadde personen muligheten til å kreve erstatning for sitt tap som følge av ulykken? Det vil i så fall bli tilfellet dersom konsekvensen av ditt tankesett skal følges fullt ut.

      • fhjpeder43 Says:

        Uansett jus eller ikke. Ut fra et kommunikasjonsfaglig utgangspunkt skaper slike saker spørsmål om troverdighet. Retten sier at det er sannsynlig at han gjorde det. Hvem sier det, og ut fra hvilke kriterier? Slike saker skaper troverdighetsproblemer for rettsystemet og uten troverdighet blir det vanskelig å i det hele tatt snakke om rettsikkerhet i Norge. jeg har ingen mulighet til å ta stilling til skyldsspørsmålet i denne saken. Men dersom den antatte gjerningsmannen ikke har begått drapet, noe absolutt ingen andre enn gjerningsmnannen selv vet, bidrar rettsystemet til lite annet enn å skape enda et offer.

  2. maje Says:

    Han er ikke dømt til å betale erstatning for noe han beviselig ikke har gjort, slik du sier. Han er dømt til å betale erstatning for noe han med svært stor grad av sannsynlighet har gjort. Grunnen til at han ikke straffedømmes, var at det ikke var bevist ut over enhver tvil at han begikk drapet.

    Det kan sikkert virke inkonsekvent og paradoksalt at man kan dømmes til å betale erstatning, men ikke straffedømmes for samme faktiske handling. Det er en i rettssystemet bevisst. Derfor kreves det også særlig sterk grad av bevisovervekt for at vedkommende har gjort handlingen, mens det for mer ordinære erstatningskrav kreves sannsynlighetsovervekt. Det er fortsatt et paradoks, men problemet er at det er det minste av flere onder.

    Hvis en ikke har en slik forskjell i beviskrav for erstatning og straff vil etterlatte eller ofre etter alvorlige kriminelle handlinger ha vesentlig svakere vern for erstatning for sine tap enn tilfeller der erstatningskrav utspringer fra handlinger som ikke er kriminalisert, med andre ord ofte mindre alvorlige handlinger.

    En mulighet som har vært lansert er å utbygge voldsoffererstatningen betydelig. Det vil si at staten dekker ofrenes eller etterlattes krav på erstatning og oppreisning. Da slipper man dette paradokset. Men stor utgift. Er det staten eller den som mest sannsynlig har begått handlingen som bør dekke dette? Tja ikke vet jeg…

    • fhjpeder43 Says:

      Poenget mitt er at så lenge påtalemyndigheten ikke kan bevise skyld så bør han heller ikke kunne dømmes til å betale erstatning. Drapssaker hører til det mest alvorlige et menneske kan gjøre, og bevisbyrden må vurderes strengt. Poenget mitt er at det strider mot enhver logikk og rettferdighet at et menneske kan frifinnes i en sak og dømmes i den neste, bare fordi bevisreglene er annerledes.

      • TB Says:

        Heisann fhjpeder43.

        Du tar opp en interessant problemstilling som på mange måter representerer et dilemma. Thomas har redegjort for de sentrale rettslige sider ved dette, og jeg er enig med ham i at det er vanskelig å se noen bedre løsning enn det systemet vi og alle land vi kan sammenligne oss med har i dag.

        Ditt poeng er – som du selv sier – at dersom påtalemyndigheten ikke kan bevise skyld strafferettslig, så bør ikke vedkommende kunne dømmes til å betale erstatning. Det er nok mange ikke-jurister som er enige med deg. Men du må også se det fra en annen side. Dersom det ikke kan bevises med tilnærmet 100 % sannsynlighet at vedkommende er skyldig i handlingen, så risikerer den skadelidte (eller de pårørende i denne sammenheng) å komme dårligere ut enn i tilfeller hvor det ikke tas ut tiltale eller handlingen ikke er straffbar, ettersom de har mulighet til å få tilkjent erstatning. En mulig utvei kan være å utvikle en bedre offentlig erstatning, f.eks. gjennom ordningen med voldsoffererstatning, men selv med et slikt institutt vil det kunne oppstå spørsmål om vedkommende egentlig er helt frikjent ettersom det må foretas en bevisvurdering.

  3. Anonym Says:

    Det er dessverre ikke meget rettssikkerhet i Norge. Vi har en masse jurister og andre med egen agenda. Jeg har vært utsatt for justismord og jeg kan fortelle at den som måtte møte en jurist ved Oslo Politikammer kan bare lene seg tilbake og si at her i Kongo er alt bra, vi får bare la det gå som det går.

    Jurister ute på ærend fra politikere korrumperer loven og kan tillate seg det meste, de forvrenger sannheten, skjuler bevis til fordel for siktede og forvrir og vender loven for å få ting til å stemme.

    Husk at de fleste jurister og politimenn er også ambisjoner om karriere. Om man må jukse litt på veien er ikke så nøye, det er jo bare et svin deg, meg eller Fritz Moen som sikkert er skyldig.

  4. Christine Says:

    Jeg er (nesten) jurist, og hadde tenkt å skrive et langt innlegg her, men Thomas Says har sagt alt jeg ville si. Stiller meg bak svaret hans!


  5. […] saken, men i den saken forelå det et lik, for å bruke en relativ ubrukelig advokat- formulering. https://fhjpeder43.wordpress.com/2010/06/08/rettsikkerhet-og-troverdighet/ . Og om Birgitte Tengs- saken er et alvorlig bauskudd for troverdigheten til rettsvesenet er Dung […]

  6. Vivian Says:

    Vi har tre forskjellige frifinnelser: tilsynelatende frifinnelse, delvis frifinnelse og fullstendig frifinnelse. Kan noen forklare hva som er forskjellen mellom tilsynelatende og delvis frifinnelse?


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s


%d bloggers like this: