Velferdstatens vulgære falitt

Det er en selvfølge å bli behandlet dersom du er syk i Norge. En selvfølge at velferdssamfunnet tar seg av alle som trenger det. Men bare hvis budsjettet går i balanse.

Helsedirektør Bjørm Inge Larsen varslet i helgen at prioriteringene i Helse-Norge kan bli så harde at store pasientgrupper kan bli nektet livsviktig hjelp. http://www.vg.no/helse/artikkel.php?artid=10001002 . Med prioriteringer mener Larsen selvfølgelig økonomiske prioriteringer. Får Larsen som han vil skal vi begynne å sette prislapper på menneskers liv og helse, noe vi sannsynligvis har gjort over lang tid.

Etter at blåskjortene inntok helsevesenet har det utviklet seg en større økonomisk bevissthet i sykehuskorridorene. Før snakket man aldri om hvorvidt et sykehus gikk med overskudd. Sykehusene skulle drive med det de skulle. De skulle redde liv og få folk friske. Nå er ikke lenger suksesskriteriet å redde liv, men å levere positive økonomiske resultater. Sykehus driver etter konsernmodeller, noe som ikke nødvendigvis er verdens beste driftsform på absolutt alt. Blåskjortene har i stor grad omgjort sykehusene til vulgære pengemaskiner.

Professor i velferd og demokrati ved Universitet i Bergen Per Selle frykter at både velferdsstatens legitimitet og viljen til å betale skattene som finansierer den på sikt kan bli truet. http://www.vg.no/helse/artikkel.php?artid=10001425 . Velferdsstaten er truet. Den er langt på vei revet i filler og spist opp av et stadig større krav om utbytte og økonomisk gevinst. Når mennesker dør i helsekø, alvorlige sykdommer ikke behandles og eldre vansmekter på sykehjem er det direkte uforskammet og direkte vulgær å i det hele tatt bruke utrykket velferdsstat. http://www.vg.no/helse/artikkel.php?artid=10008489

Helsdirektøren vil sette prislapper på oss. Han mener vi oftere bør si nei til mennesker med alvorlige lidelser som KOLS, hjertesykdommer og kreft. Per Selle mener det vil bli vanligere med private forsikringsordninger. Det vil si at vi får et samfunn som ligner på et annet samfunn som har latt kapitalen og detprivate styre det meste. Det meste av det som ikke fungerer i USA tar vi til oss. Komplett ukritisk innfører vi amerkanske modeller og styresett uten å i det hele tatt spørre oss selv om dette fungerer. Det er en kjennsgjerning at det amerkanske samfunn ikke fungerer. At helsesystemet der er i ferd med å kollapse. Amerikanere reiser til Canada for å få behandling, et land med større utbygd offentlig helse. Hvis man i det hele tatt er i stand til å bruke utrykket «amerikansk helsesystem» å fortsatt påberope seg troverdighet.

En jeg kjenner jobbet i en periode som sykepleier på et amerikansk sykehus i Seattle. Hun fortalte at det første legen gjorde da han fikk innn pasienter på akutten var å sjekke forsikringspolisen. Ikke pulsen, men forsikringspolisen. Den historien taler for seg selv.

Og det er den virkeligheten vi er på vei i mot. En virkelighet hvor det er en forsikringsagent som vurdere om du skal bli hjerteoperert. Hvor legene har lange tilleggsutdannelser på BI. Journalen din blir skrevet på Excel- ark og diagnosen går inn som en del av sykehuskonsernets regnskap. Velferdssamfunnet går i mot den totale kapitalistiske avgrunn og hopper utenfor med blindede øyne.

Vi har nok penger i nasjonen Norge til å behandle alle som trenger det. La oss se til USA og lære av de katastrofale feilene de har gjort der. Å redde liv skal det ikke settes prislapp på . Det er uverdig, vulgært og direkte umoralsk. La legene slippe å ta kurs i Excel og gjøre det de skal . Og gi dem de beste mulighetene til å gjøre det. La dem hjelpe alle som trenger det. Uansett lommebok eller forsikringsselskap.

Det er forbudt å tjene penger på vanntilførsel i Norge. Det vi si at kommunene skal ikke kunne tjene penger på å føre vannet til huset ditt. Det burde vært forbudt å tjene penger på helse også.

Explore posts in the same categories: Samfunn

2 kommentarer den “Velferdstatens vulgære falitt”

  1. Norwegica Says:

    Helt enig i at det er en selvfølge å få behandling dersom en er syk, og selvsagt skal alle akutt syke få den hjelp de trenger.
    MEN — etter 29 år i helsevesnet, har jeg sett en utvikling som gjør at budjettene ikke strekker til. Nå kommer pasientene og krever å bli henvist til både røntgen, CT og MR. Legens vurdering kan være at det ikke er nødvendig, men pasientene gir seg ikke, og de legene jeg kjenner velger fra tid til annen minste motstands vei og henviser pasienten videre. I slike tilfeller mener jeg den enkelte pasient burde betale selv. Det samme mener jeg bør være tilfelle der pasienten selv er skyld i sin dårlige helse. Da bør det kreves økte egenandeler før behandling. F.eks.plager/sykdom forårsaket av mangeårig røyking, eller overvekt pga. overspising og lite fysisk aktivitet. Det er ingen tvil om at også disse gruppene trenger hjelp, men når en opplever at en ekstremt overvektig kjøper bil nr. to – istenfor å f.eks. kjøpe seg en fedmeoperasjon – ja da kan en lure. Når de på toppen dømmer helsevesnet nord og ned for at ventetiden er for lang, ja da har jeg lyst til å si dem et «sannhetsord» – men selvsagt lar jeg det være – som helsearbeider.

  2. Laitaine Says:

    Godt innlegg, men jeg synes denne debatten har utviklet seg i en mer snever retning enn ønskelig. Flere som har kommentert denne saken i ulike fora fokuserer nettop på det at helsevesenet utvikler seg i retning det amerikanske – og jeg er enig i at det gir grunn til bekymring og er lite ønskelig. Men uansett hvordan man vrir og vender på det – behandling er ressurskrevende, selv i verdens rikeste land. Og det er et faktum vi bør begynne å ta inn over oss: ressursene vi har til rådighet er faktisk begrenset, mens områdene hvor ressursene kan komme til gode i større eller mindre grad, er utallige.

    Forsking og moderne teknologi har gitt oss stadig flere metoder både for diagnostisering og behandling, og flere er på trappene. Felles for mange av disse er at de er svært spesifikke, altså beregnet på en mindre gruppe lidelser, og svært dyre. Et annet moment som Norwegica trekker inn, er at dagens pasienter ofte leser seg opp på egen sykdom, alternative behandlingsmetoder og diagnostikk, og tropper opp med kunnskaper og forventninger av andre dimensjoner enn tidligere. Hva skal så helsepersonellet gjøre når pasienten tropper opp og forlanger f.eks. billeddiagnostikk i tilfeller der en selv vet det ikke er nødvendig?

    Vi har nok penger i nasjonen Norge til å behandle alle som trenger det.
    Selv i nasjonen Norge har vi begrensede ressurser. Med stadig nye og ressurskrevende behandlingsformer må man, enten man vil eller ei, foreta en fordeling mellom ulike pasient-/sykdomsgrupper, og hvilke parametre skal man da gå etter?
    Skal man prioritere dem som trenger det aller mest, eller de største pasientgruppene? Akutt syke eller kronisk syke? Skal man sette inn ekstra ressurser for å berge fostre ved fødsler så tidlig som i uke 22, eller forlenge livet til terminale pasienter med noen få uker? Jeg vet jeg setter det på spissen, men dilemmaet er like reelt uansett.

    Å redde liv skal det ikke settes prislapp på.
    Så brutalt som det enn høres ut, er det kanskje det som må til. Verdien av et menneskeliv kan ikke fastsettes, men det er også slik at alle kan ikke få uendelige mengder kake når man har et gitt antall kaker å ta av. Synd, men sant, og det er blant annet derfor denne debatten er nødvendig.


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s


%d bloggers like this: