Arkiver for september 2010

Den naive krigen

september 30, 2010

At å krige skal være bedre enn sex er en replikk bare en kriger som også har hatt sex kan uttale med en viss troverdighet. Uansett hvor usmakelig og holdningsløs denne replikken er bør den hverken overaske eller sjokkere oss.

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10036779

Nyhetsbildet den siste tiden har vært preget av disse og lignenden replikker. Soldater fra Telemarksbataljonen som uttaler seg om hvordan det er å krige og vøre i skuddveksling og å drepe andre mennesker. Et røft språk som avspeiler holdninger som får oss til å sette det meste i halsen. Plutselig invaderer virkeligheten frokostbordet vårt. Og som så ofte før; Det liker vi dårlig.

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10033391

Krig er muligens den mest destruktive og lite konstruktive virksomheten vi kan bruke tiden på. På listen over dumme ting mennesker har funnet opp kommer den lenge opp enn både Melodi Grand Prix og Kristelig Folkeparti. Utrolig nok. Jeg vil ikke engang begynne å diskutere det moralsk forkastelige ved å drepe eller hvor meningsløst det er å bombe en by. Krig er i hvert fall ikke noe som gjør oss til bedre mennesker. Snarere tvert imot. Da det ble bestemt at Norge skulle delta i Afghanistan var jeg skeptisk. Det er jeg ennå. Jeg er heldigvis ikke alene.

Å være i krig gjør noe med de menneskene som er midt oppe i den. Det finnes trolig like mange måter å reagere på som det finnes soldater, eller mennesker. Noen soldater fra den amerikanske borgerkrigen ble lovløse etter krigen. Hells Angels ble etablert av veteraner fra 2. verdenskrig. Det antas at motorsykkelklubben omsetter for 1 milliard amerikanske dollar årlig på sin verdensomspennende narkotikatrafikk. Eks-soldater har skapt problemer etter sanmtlige kriger. Muligens fordi det samfunnet som så kynisk sendte de unge mennene ut i krigen ikke makter å ta ansvaret for dem etterpå.

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10036777

Jeg har aldri vært i skuddveksling. Det har heller ikke de aller fleste som lar seg sjokkere av nyhetene som har versert de siste dagene. Men jeg antar at det handler mye om adrenalin og en ekstrem spenningsfølelse mikset godt med frykt. Det gjelder å skyte motstanderen før han skyter deg. Så enkelt. Brutalt. Primitivt. Soldatene som er i krig får utdelt våpen som kun egner seg for en ting. Å drepe. Å drepe andre mennesker på den mest effektive måten. Det er ikke uvanlig at mennesker som lever i en slik virkelighet. Som vasser i død hver eneste dag utvikler en bestemt måte å snakke på.

Min far tjenestegjorde i den amerikanske hæren på slutten av 60- tallet. Han fortalte om sersjanter som var instruktører på rekruttskolen. Disse levde for krigene de hadde vært i. De lengtet tilbake til slagmarken. Jeg tror ikke det er noen som er født sånn. Man blir sånn.

Det mest sjokkerende ved denne saken er ikke uttalelsene til soldatene. Heller ikke dødningehodene eller vikinghjelmene. At det også lefles med Valhall får bli en sak for indremisjonen. Det vil bli en kjærkommen avveksling nå etter at de er ferdig med å fordømme Martha Louise. Det som skremmer meg er faktisk hvor sjokkerte vi blir i nasjonen Norge.

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10033405

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10036791

Hva er det som gjør at den norske soldaten er et bedre menneske enn de amerikanske soldatenel. Eller for den saks skyld Taliban-soldatene? I utgangspunktet er alle de involverte mennesker og har noenlunne likti utgangspunkt. Trodde vi «våre» soldater skulle komme tilbake med æren i behold? Ingen soldater fra noen kriger i verdenshistorien har gått av en slagmark med æren i behold. Trodde vi at den norske soldaten var en slags helgen, en soldat hevet over natrulige måter å reagere på? Trodde vi at det bare fantes gode, idealistiske mennesker i en hel bataljon?

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10036880

En soldat er øvet og utdannet til en ting. Å drepe. Det er jobben til en soldat å ta livet av andre mennesker og skape mest mulig ødeleggelser i hans vei. Sånn er det og sånn kommer det til å bli. Et menneske som har denne opplæringen og er med i krig er utsatt for å ødelegge seg selv, sine holdninger, sin helse og sitt liv. Slik er det også, selv om naive, lille Norge gjerne vil vedta det annerledes.

Astronomer har endelig funnet en planet det kan finnes liv på. La oss håpe de er smartere enn oss. Det skal foresten ikke så mye til.

http://www.abcnyheter.no/node/117862

http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/-naa-trenger-vi-et-godt-drap-3301649.html

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10036852

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10036806

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10033302

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10033273

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10036793

Advertisements

Viten og troverdighet

september 20, 2010

Arne Treholt er Norges største spion gjennom tidene. Eller er han det?  Svært få i Norge kan med troverdighet påberope seg å vite det.

Den 20. juni 1985 ble Arne Treholt dømt til 20 års fengsel for spionasje mot sitt eget land. Blant annet fastslo retten at det var sannsynlig at han hadde avslørt politiske og militære hemmeligheter. Retten fant det bevist at Treholt hadde fått svært god betaling for spionasjen.  Det såkalte ”pengebeviset” har stått sentralt både i den opprinnelige rettsaken og i senere begjæringer om gjenopptakelse. Treholt ble benådet i 1992. Den tredje begjæringen om å få gjenopptatt straffesaken ble avslått 15. desember 2008.

En oppsiktsvekkende dom med mange ingredienser, krydret med KGB- kontakter og dårlig oppløste bilder som vandret fra trykkvalse til trykkvalse. En del av pressens arbeid med denne saken har senere blitt brukt for å vise forhåndsdømming i praksis. Mye av saken ble holdt hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet. Det stoppet selvfølgelig ikke pressen i å skrive og i å skvise alle kilder for det de var verdt. Treholt saken solgte mange aviser. Det gjør den fremdeles.

Denne gangen handler det om forfalskninger. Fotografier som skal ha vært manipulerte og som viser en virkelighet på talemyndighetene hadde stor nytte av. Eieren av Norges første timefotobutikk Steven Elgesem, skal ha blitt bedt om å manipulere et bilde slik at Treholt sto sammen med KGBs norske toppsjef. Oppdragsgiverne skal ha vært Politiets overvåkningstjeneste.

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10027271

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article3818584.ece

Historiker Lars Borgersrud blir ikke overasket dersom det viser seg at politiet fabrikkerte pengebeviset mot Arne treholt. Han har fått tilgang til hemmelige overvåkninger i Norge og sitter på mange saker hvor personer har blitt overvåket. Han mener det var en utbredt kultur at ansatte var villige til å gå langt for å skaffe bevis.

Det var et stort politisk behov den gangen for å få bekreftet spionasjetrusselen som myndighetene trodde var tilfelle. Man hadde brukt enormt med midler på overvåkning, sier Borgersrud til VG

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10027200

Han mener det var et press fra myndighetenes side for å få en spionsak slik at myndighetene kunne dokumentere trusselbildet de hadde i den kalde krigen.

Hvem vet?  Hvem vet hva Treholt egentlig gjorde. Hvilke bilder som er ekte og hvilke som er falske. Hvem vet egentlig hvor mye penger Treholt hadde i sin koffert, eller hvor de kom fra? Det vi helt sikkert vet er at myndighetenes troverdighet er i ferd med å få et alvorlig skudd for baugen.   Dersom det er et snev av sannhet i påstanden om manipulerte bilder og fabrikkerte bevis, faller Politiets overvåkningstjenestes troverdighet sammen. Og med den, mye av følelsen av sikkerhet den myndigheten skal ivareta. Og den følelsen er mye mer verdt enn en stakkars angivelig spion.

Dersom dette er sant. At politiet har ført retten og det norske folk bak lyset, bør de legge seg flatere enn en Ivar Hylle rett fra lageret på Ikea. Bare ved å innrømme feil er det mulig å redde den lille resten av troverdigheten denne saken har igjen.

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10036469

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10027604

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10027593

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10027541

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10027513

http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/treholt-har-blitt-traakket-paa-i-25-aar-3295353.html

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10027460

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10027423

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10027419

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10027297

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10027287

http://tpn.vg.no/intervju/index.php?Inr=2314

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10027178

Menneskeverdets prislapp

september 14, 2010

I Oslo går det tenåringsjenter rundt på gatene og selger sex. Sannsynligvis hadde de vært et helt annet sted dersom de kunne velge. Det kan de ikke.

Knisingen sammen med veninnene. Shoppingturer. Det første kysset. Russetid, framtidsplaner og festing sammen med jevnadrende. Muligens selvfølgeligheter for de aller fleste tenåringsjenter i Norge. Men ikke for alle. For noen er ungdomstiden synonymt med voldelige halliker, skitne rom og menn som betaler og bruker dem til sin egen forlystelse. Den virkeligheten lever de i hver dag. Ikke veldig langt unna det huset du synger godnattsanger for barna dine i.

De går rundt i Oslo. Snakker dårlig engelsk og tilbyr sin kropp til de som går forbi. De er gjerne fra Østeuropeiske land som Romania og påstår hardnakket at de er over 18 år.

Vi møter stadig flere yngre kvinner. Vi tror flere av dem er mindreårige, sier Olav Lægdene, leder av Nadheim, Kirkens Bymisjon.

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/sexmarkedet/artikkel.php?artid=10045252

Denne uken har de talt over 30 prostituerte. Det er mange. Karl Johan er ikke verdens lengste gate. Oslo er ikke verdens største by.

Oslopiloten er et prosjekt som hjelper slike jenter. Nå truer kommunen med å nedlegge prosjektet. Målsetningen er egentlig ganske beskjeden. Å hjelpe 30 faste brukere og 14 barn i 2010. Prislappen er totalt på rundt 15 millioner kroner. De pengene vil ikke Oslo kommune betale. Kommunen har bedt staten om penger og truer med å legge ned prosjektet dersom de ikke får penger. Oslo kommune, hovedstaden i et av verdens beste land å leve i vil altså sende 44 jenter ut til hallikene sine igjen.

Sosialbyråd i Oslo, Sylvi Listhaug (Frp) sier kommunen ikke har penger og har henvendt seg til justisminister Knut Storberget om penger til å videreføre prosjektet.

Vi kan ikke love noen løsning som Oslo er fornøyd med. Når omfanget og utgiftene skyter i været på denne måten er det ingen som bare kan legge penger på bordet, sier Jan Austad, seniorrådgiver i Justisdepartementet til VG Nett.

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/sexmarkedet/artikkel.php?artid=10018405

44 mennesker som allerede har fått livene sine ødelagt på en måte så nedverdigende at de fleste av oss ikke engang kan begynne å tenke oss hvordan det er. 44 mennesker som muligens er dråpen i en elv som snart er umulig å demme opp. 44 mennesker som er redusert til utrykk som «omfang» og «utgifter». Redusert til ingenting for skarve 14 millioner kroner.

Nasjonen Norge bruker mange penger på medmennesker. Norge gir bort store midler til nødhjelp over hele verden. Det er bra. Vi som har så mye bør dele med andre og bidra. Vi bruker også mye penger på oss selv. På vårt velferdssystem, sykehus, trygdessystem, veier og skoler. Penger som faktisk har gjort at vi kan ha et liv som er mer enn verdig. Vi snakker om milliarder av kroner hvert eneste år. Og så har vi ikke skarve 15 millioner kroner til å redde 44 mennesker som virkelig trenger oss?

Vi kan ikke si her og nå at pengene kommer innen 1. oktober. Dette må avklares, både internt og med Oslo kommune. Det er ikke gitt at vi kan gi dem fullgod dekning, og da må Oslo kommune ta sine valg, sier Austad.

Det er skammelig av regjeringen å kaste ansvaret over på kommunen på denne måten. At det handler om mennesker synes Austad og departementet å ha glemt fullstendig. At det handler om verdighet og medmenneskelighet er helt borte fra denne debatten. Det handler om penger, og politikere som ikke gidder å finne en løsning.

Prostitusjon og menneskehandel finnes over alt i verden. Det er ikke noe særnorsk. Det som imidlertid er særnorsk er bankontoen til Nasjonen Norge. Vi er et av de få land i verden som faktisk kan gjøre noe. Og det uten å blakke oss fullstendig. Vi kan hjelpe disse stakkars jentene, til et bedre liv borte fra fornedrelse, skam, vold og død. Norge er faktisk ett av de få landene som kan oppføre seg sivilisert i stedet for å late som vi er det.

I anstendighetens navn: Vi kan ikke bruke tid på å snakke om utgifter og prioriteringer. Vi kan ikke prioritere bort medmennesker og fremdeles kalle oss anstendige. Vi må hjelpe disse menneskene og vise resten av verden hvordan det gjøres.

Prostitusjon vil antakelig alltid finnes. Det er muligens et like gammelt yrke som menneskheten selv. Det vil være naitvt å tro at man kan utrydde prostitusjon som yrke. Menneskehandel, trafficking og tvang er noe ganske annet. Kyniske menneskebrukere som tyner livet ut av unge kvinner går blant oss hver eneste dag. Slaveri er riktignok avskaffet i Norge, men dersom du går en tur i Oslo, ser du dem, hver dag. De kniser ikke sammen med venninene sine, slik våre døtre kan gjøre.

http://www.udi.no/Sentrale-tema/Fellessider/Menneskehandel/Refleksjonsperiode/

http://www.jurk.no/no/publikasjoner/artikleroginnlegg/menneskehandel.php

http://www.ivarjohansen.no/temaer/sosialpolitikk/1928-prostitusjon-oslo.html

http://www.regjeringen.no/nb/dep/ud/dok/regpubl/stprp/2007-2008/stprp-nr-2-2007-2008-/3/3.html?id=487243

Et spørsmål om troverdighet

september 10, 2010

Statråder og stortingspolitikere styrer landet som nasjonens viktigste tillitsvalgte. Da er troverdighet en av de viktigste forutsetninger for å kunne utføre den jobben.

Politikere sitter på Norges største pengesekk og forvalter for oss svimlende ufattelige midler. De styrer veiutbygging, offentlig omsorg, eller kort sagt livsnødvendige funksjoner for vårt samfunn. Avgjørelsene som tas av folkets viktigste tilltsvalgte får store konsekvenser for hver eneste borger i nasjonen Norge. http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10044857

På veien til stemmeurnene er det mange faktorer som avgjør hvorfor vi putter akkurat den stemmeseddlen i konvolutten. Men dersom vi er overbevist når seddelen treffer bunnen på stemmurnen er det først og fremst fordi vi stoler på at akkurat de vi stemmer på kan gjøre jobben. Det er tilliten til politikeren som avgjør. For å oppnå tillit må politikerene vi stemmer på være troverdige. http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10045014

I saken om gavene til statsråder er det kommunalminister Liv Signe Navarsete som har måttet tåle den kraftigste kritikken. Saken om armbåndet hun fikk av Røkke har vært på trykk atskillige ganger den siste tiden med de fleste tenkbare oppfølginger. Helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen har mottatt luksusgaver til en verdi av 55 375 kroner og selv statsministeren og utenriksministeren har svin som grynter rundt i skogen. Statsminister jens Stoltenberg nekter kategorisk å forteller pressen om han ble sint på Navarsete eller ikke. Det er ikke så veldig rart når han sitter i et kjempeglasshus med en kjemehaug av kampesteiner. I dag hevder både han og untenriksminister Jonas Gahr Støre at de ikke husker om de informerte tollmyndighetene om de dyre gavene de fikk. http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10044891

Korrupsjonsjeger Eva Joly kaller dette småpenger og forteller at hun i en sak henla alt som var gaver under én million. http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10044836

Med all respekt for Eva Joly. Det er ikke småpengene det handler om. Det er heller ikke gavene i seg selv. Det er muligens ikke korrupsjon å ta i mot noen tepper fra en statsleder, eller en såkalt gudmorgave. Men det kan oppfattes slik. Og det er denne oppfatningen, eller tendensen som er avgjørende i denne saken.

Jo lenger opp i det politiske system en politiker havner jo større krav er det til vedkommendes troverdighet. Vi trenger i mye større grad å tro på en statsminister enn en bystyrerepresentant, selv om begge funksjoner er viktige i det demokratiske systemet. Det skal ikke være noe spørsmål om troverdighet og integritet når vi er på toppen av stigen. Som denne saken viser er det lengre ned jo høyere vi klatrer.

Muligens oppfatter noen dette som småpenger og en liten sak som er blåst opp over de helt store proporsjoner. Sammenlignet med et statsbudsjett er det småpenger. Sammelignet med store, viktige politiske saker som bør stå på dagsorden er denne saken muligens veldig marginal.

Men dersom vi setter saken opp mot troverdigheten til politikerne får den et annet perspektiv. En statsråd eller statsminister som får skader på sin troverdighet skader eller mister sitt viktigste verktøy. Ikke minst skader saken alle politikere. I Norge har vi en lang tradisjon for å dra fram en kjempekam og røske løs over det som er av floker uansett hårtype. En slik sak gjør at vi ser litt mer skjevt på de fleste som måtte finne på å ta i mot politiske verv. Dersom statsråder, folkets viktigste tillitsvalgte oppfører seg på denne måten drar de med seg troverdigheten og omdømmet til hele det politiske systemet og hver enkelt folkevalgt.

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10045173

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10044857

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10044857

http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/politikk/dyre-armbaand-til-fylkespolitikere-3286007.html

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10044857

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=1004480

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10045055

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10045048

Anakronismens troverdighet

september 7, 2010

De er mange ting i samfunnet som er viktigere enn Kongehuset. De alle fleste faktisk.  Men når vi nå skal opprettholde en ordning som for lengst har flytt langt utenfor anakronismens grenser er åpenhet en nøkkelfaktor.

I tur og orden har Vg avslørt klokker og tepper for tusenvis av kroner som enten henger på håndleddet eller befinner seg under føttene på diverse statsråder.  Nå er turen kommet til kongehuset. http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10036386

For hvert år strømmer det gaver til det gule huset i begynnelsen av Drammensveien.  I følge kommunikasjonssjef Marianne Hagen ved slottet fikk kronprinsparet rundt 1500 gaver i stort og smått da de giftet seg.  Gavedrysset fortsetter på de mange reisene i inn- og utland som kongehuset gjennomfører. Ut over dette vil ikke slottet si noe mer om gavene, hvor de kommer fra og hvor mye det er verdt.  Siden Kongehuset i realiteten ikke har noe større funksjon ut over å være en familie det norske folk bryr nesen sin opp i, er det naturlig for oss å reagere på slottets mangel på åpenhet. I realiteten går dette ut over den sedvanlige nysgjerrigheten. Så lenge Kongehuset er finansiert over skattebetalernes penger, fordrer dette åpenhet om det meste. Også om gavene.

Kongehuset skal representere hele folket, og da er det tvilsomt om man overhodet kan ta imot gaver. Det må i hvert fall være en forutsetning å vite hvem som forsyner kongehuset med gaver, ellers er det umulig å ivareta troverdigheten, sier Gunnar Bodahl-Johansen ved Institutt for Journalistikk til VG Nett.

Jeg skal ikke gå inn på en diskusjon hvorvidt Kongehuset er i stand til å representere hele folket. Hadde folket vært som kongehuset hadde det sannsynligvis ikke skjedd så mye nyttig eller interessant i nasjonen. Bodahl- Johansen har rett i at det bør være åpenhet i hvem som sender gavene, i den grad det er interessant. Når det gjelder slottets troverdighet er den antakelig såpass tvilsom i seg selv, så en offentliggjøring av giverlisten, (hvis den finnes) sannsynligvis ikke vil bety noe som helst.

Når en statsråd får private gaver med en prislapp langt over gjennomsnittet til hele gavehaugen under et gjennomsnittelig norsk juletre, er det alvorlig og betyr noe i de fleste sammenhenger. Grunnen til det er at statsråder  har makt og noe de skal ha sagt. En statsråds meninger får store konsekvenser. Beslutninger tatt av en politiker på toppen må tas med full troverdighet og integritet dersom den skal være noe verdt. Det er derfor svært problematisk når en utenriksminister får gaver fra en fremmed stat. Dette gjelder for det fleste som har mye makt og ansvar. Brist i troverdigheten og integriteten går ut over mange mennesker, og beslutninger som tas uten den personlige troverdigheten skaper unødvendig usikkerhet.

Når det gjelder kongehuset spiller det egentlig ingen rolle. Kongen har uansett ingenting han skal ha sagt. Det er totalt uvesentlig for oss hva Kongen mener, eller hva han skulle velge å foreta seg. Prisen på det porselenet kongeparet blir påprakket på et utenlandsbesøk  har mindre enn ingen betydning for politikken, samfunnsforholdet eller våre liv. Bortsett fra å irritere den rotnorske misunnelsen, har gaven kun betydning for hvilket skap skrotet skal stues bort i.

Personlig har jeg det motsatte problemet. Jeg driver og flytter for tiden. Etter åtte turer med fullastet bil på søplefyllingen har jeg fremdeles for mye skrot i leiligheten til at jeg kan gjennomføre en fornuftig visning. Da er det greit at man valgte å ikke bli kongelig.  

 http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10027056

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10027060

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=10027072

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10036050

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10036064

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10036071

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10036046

Verdensmester bak rattet

september 2, 2010

Uansett hvor sjenert eller dårlig selvtillit en person har. Bak rattet forsvinner det meste og vi blir verdensmestre.

Det er noe med den dingsen. En rund sak plassert midt foran dashbordet. Den får bilen til å kjøre både til høyre og til venstre samt er en god plass å hvile hendene. Midt i dingsen er det ofte en slags pute å trykke på og da kommer det en festlig lyd. Dingsen kalles ratt og den besitter magisk kraft.

For selv for de mest forsagte av oss. Selv den mest sjenerte, engstelige og usikre av oss virker denne magien på.  I det øyeblikket vi setter oss inn bak rattet og griper den polstrete rundingen skjer det noe med oss. Borte er den dårlige selvtilliten. Den blir brutalt erstattet med en verdensmester i det meste. Vi får overnaturlige evner og forståelse. Den abnorme troen på at nettopp vi er den beste og smarteste sjåføren blir gjerne akkompagnert av et intenst ønske om å rakke ned på absolutt alle andre sjåfører rundt oss.

I dagens VG er det en forsker som foreslår 23 – årsgrense for å ta førerkort for bil. http://www.vg.no/bil-og-motor/artikkel.php?artid=10027050  .

Seniorforsker Dagfinn Moe på SINTEF mener dagens menn ikke er modne for å kjøre bil før de fyller 25 år. For da er frontallappene i hjernen utviklet. 

Ungdom tar risikable valg på mange arenaer. Forskjellen er at i trafikken kan det gå veldig galt, sier forskeren, som selv jobbet som trafikklærer i studietiden.

Å kjøre bil er i utgangspunktet et absurd foretagende. Å sette seg i en maskin som drives av mange små eksplosjoner av et drivstoff som er noe av det meste brannfarlige som finnes høres langt fra fornuftig ut. Det faktum at kollisjoner selv ved lave hastigheter kan føre til store skader på en allerede skjør kropp, gjør det absurde bildet totalt. I det øyeblikket vi starter en bil utsetter vi oss og andre for store potensielle farer. Da bør ansvarsfølelsen være deretter.

Det er mye mulig Moe har rett. Det er mulig at menn ikke modnes før de fyller 25. Spørsmålet jeg vil stille er imidlertid hvorvidt enkelte sjåfører noen gang får de berømte frontallappene på plass.

Det klassiske eksempelet er sjåfører med ekstremt dårlig sans for trafikale intimsoner. Hver eneste dag opplever jeg det. Kjørende i min lettere tilårskomne, men velfungerende Peugeot opplever jeg daglig pansere som snuser på eksosanlegget. Jo fortere det går desto nærmere ligger de. Og jo verre kjøreforholdene er jo nærmere ligger de gjerne. Spesielt på vinterstid, m ed nullføre og underkjølt asfalt. Da legger de nesten panseret på antennen jeg har på taket. Verdensmestere eller ikke. De har ikke nubbsjans hvis jeg må bråstoppe eller begynner å skli i en bakke. Alle som har kjørt stasjonsvogn vinterstid i nasjonen Norge vet at slike fenomener kan forekomme. Det verste er at disse sjåførene gjør ikke dette fordi de ønsker å kjøre forbi. De kan ligge bak meg i timesvis. Muligens er de veldig glad i eksoslukt.

Når jeg ser i bakspeilet på hvem denne verdensmesteren er, er det som regel aldri Petter Solberg, som faktisk er verdensmester i bilkjøring. Det er heller sjeldent at vedkommende er en person med sylferskt førerkort i lomma. Nesten uten unntak handler det om godt voksne menn som burde ha frontallapper store nok til å kjøre ansvarlig.

Det er muligens slik at yngre, mer uerfarne bilførere er et stort usikkerhetsmoment på veiene. Men erfaring er ikke bare av det gode det heller. Intimsonekrenkerne jeg møter har muligens kjørt bil i mange år, og lener seg kraftig på sin erfaring. De burde faktisk har både frontallapper og erfaring nok til å vite bedre.

http://www.vg.no/bil-og-motor/artikkel.php?artid=10026820

Skyldig til det motsatte er bevist

september 1, 2010

Det sies så fint at tiltalte er uskyldig til det motsatte er bevist. I Birgitte-Tengs saken virker det som om dette prinsippet er snudd på hodet.

Den 6. mai 1995 fant en lokal bonde den 17 år gamle Birgitte Tengs drept i et buskas like ved veien noen få hundre meter fra hennes hjem ved Skår på Karmøy. Saken ble etterforsket meget omfattende. Resultatet ble at fetteren til offeret ble dømt og senere frifunnet. Resultatet av dette ble senere en rettsfadese og et alvorlig skudd for baugen på rettsystemets allerede frynsete troverdighet.  På tross av frifinnelsen ble han likevel dømt til å betale oppreisning til den dreptes foreldre. Menneskerettighetsdomstolen mente dommen var i strid med Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen.

Allerede her har rettsvesenet i Norge et troverdighetsproblem. For det første synes det absurd at noen kan dømmes til å betale erstatning for en gjerning han er frikjent for. For det andre bryter altså Norge menneskerettighetskonvensjonen.

I august i fjor kom Høyesterett fram til a t den sivilrettslige delen av saken hadde en foreldelsesfrist på 10 år. I juni år bestemte samme rett at fristen bare var fem år og at det var for sent for fetteren å fremme saken.

Fetteren krever nå at det opprettes riksrettsak mot justisminister Knut Storberget og fem navngitte høyesterettsdommere.  Han mener han er utsatt for et overlagt justismord og sier han er nektet muligheten til å føre sin sak for retten. Strafferammen er inntil ti års fengsel for dommerne samt to år for Justisministeren.

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10026925

Dersom man blir frikjent i en straffesak for så å bli dømt i en sivilrettsak gjør det noe med den oppfatning allmennheten for til vedkommende. Han slipper riktignok fengsel, men stigmatiseringen fra enkeltpersoner slipper han aldri unna. Han vil alltid være ”fetteren” i folks øyne. Den fellende dommen i den sivile saken forsterker det.  

Mye tyder på at fetteren til Birgitte Tengs er uskyldig. I hvert fall maktet ikke påtalemyndighetene å bevise at han hadde gjort det. Det betyr at påtalemyndighetene har påført en person store påkjennelser, sannsynligvis unødig. Det er lite tradisjon og vilje fra påtalemyndighetenes side til å innrømme feil og til å rette opp i skader de har påført uskyldig tredjepart. Muligens av frykt for å tape ansikt og troverdighet.

Her gjør rettsvesenet en alvorlig feil. Arrogansen Høyesterett her utviser ved å stenge for muligheten til å gjenoppta den sivile delen av saken er et skudd for baugen for en påtalemyndighet som allerede sliter med sin troverdighet. Uten troverdighet mister påtalemyndigheten sin styrke. At Høyesterett omgjør sin egen avgjørelse fra ti til fem år viser enten at rettsvesenet har noe å skjule, eller mangel på dømmekraft. Uansett kan de ikke påberope seg høy troverdighet med en slik avgjørelse.

 Adgangen til å bevise sin uskyld bør ikke ha noe foreldelsesfrist. Det handler faktisk ikke bare om jus. Det handler om mennesker, skjebner og retten til å forsvare seg. Hvis vi skal påberope oss å være et sivilisert, demokratisk samfunn bør vi ikke rokke ved den retten.

http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/tengsfetteren-krever-riksrett-3278550.html