Arkiver for juni 2011

De dummes vei

juni 30, 2011

Det er mye som er dumt i Norge nasjonen. Men måten vi organiserer vår samferdsel på får forhenværende president Bush til å framstå som en veltalende filosof. For blant alle mer eller mindre gjennomtenkte prosjekter av den toskete sorten har samferdselen okkupert samtlige adresser på «De dummes vei».

Bilkø på " De Dummes vei"

For mange år siden gjorde barnehagepolitikken det umulig for meg å ta noen annet enn bilen til jobb. Jeg jobbet på Skøyen, et av de store trafikknutepunktene i Oslo. Som alle andre steder i den trafikale katastrofen vi kaller en hovedsted var det kø her. Spesielt rundt klokken 16. Flaskehalsen var verdens minste rundkjøring. For å forsterke kaoset hadde noen smartinger funnet på å legge en stor parkeringsplass for busser like ved den minimale rundkjøringen. Og det var slett ikke de minste bussene. Vi snakker lange leddbusser. For å få magesyren trygt plassert under drøvelen og gi spiserøret en real omgang hadde samferdselsmyndighetene bestemt at samtlige busser skulle starte å gå rundt klokken 16.

Siden den gang har de bygd om krysset på Skøyen og jeg har sluttet å pendle til hovedstaden. Magesyrenivået er stort sett der det skal være. Men har samferdselsmyndighetene greid å skifte adresse siden den gang? Neppe. De samme myndighetene har skrudd av alle togene på Oslo s på grunn av vedlikehold. Samtidig gjennomfører de planene om vedlikehold på E 18, en av hovedveiene på østlandsområdet. I går anbefalte Statens vegvesen folk utsette ferien en dag. På grunn av trafikkaos i Hovedstaden. Litt fortørnet slår de faktisk fast at det er trafikkaos der.

Glem å leie kontorplass på «De dummes vei». De vil være opptatt i lang tid framover.

Advertisements

Avdelingen for dumme spørsmål

juni 20, 2011

Naboen min har båt. De fleste naboene mine har det. Og selv om hjemstedet mitt ikke er befengt med blåskjorter med dertil lite kledelig gruppepress, er det liksom litt kjedelig ikke å kunne reise på sjøen når sjøen ligger 50 meter unna huset mitt og erter meg med solskinnsdansen på antydningen av krusning i vannet.

Båten

Så min 14 år gamle sønn og jeg fant ut at vi kunne spleise på fartøyet. Etter en kort jakt på nettet fant vi en hvit båt med tilhørende påhengsmotor for en anstendig pris. Så jeg svelget alle tvangstanker angående kjøring med henger og dro av gårde med en som var nesten dobbelt så lang som bilen. Hver eneste tulipan på hver eneste rundkjøring på min vei ble effektivt meid ned av en båthenger med telefonnummeret på bensinstasjonen på Geithus trykket på sidene. Muligens var det det som gjorde at jeg slapp unna et alvorlig søksmål fra gartnerlauget.

Da vi endelig kom fram til bestemmelsesstedet og fikk ta båten i øyesyn. kunne jeg slå fast at det var en båt. En stor en. Det jeg trodde var en liten jolle tok opp mesteparten av monsterhengeren fra Geithus. Så begynte den spørsmålsrunden som får de fleste båtfolk til å vri mesteparten av innvollene sine slik farmora mi vrei skurekluten. Hvor er rattet?. Er båtgulvet tett? Sitter man bak og styrer? Hvor mange kilometer har denne motoren gått? Guttungen rev seg i det han hadde av hår på hodet. Da jeg toppet det hele med spørsmålet: Går båten både framover og bakover? var det slutt på hans tålmodighet.

Dumme spørsmål er journalistens beste venn. Det er ofte de som bringer klarhet i de fleste sakene. Det fungerer også helt greit for en 45- åring som ikke vet fram og bak på et fartøy. Og båten? Den ligger ennå på land. De kunne ikke svare på spørsmålet om den faktisk flyter.

PS: Dersom noen har kreative forslag på hva båten kan hete, tas det i mot med takk

Hvem snakker sant?

juni 9, 2011

Gjenopptakelseskommisjonen har brukt mange måneder på en spionsak som etter hvert har blitt relativt gammel.  Hele saken skal ha vært gått gjennom før kommisjonen har klart å si nei til å gå en ny runde i rettslokalet med Arne Treholt.

Arne Treholt

Spørsmålet denne gangen har vært knyttet til boken “forfalskningen” som kom ut i fjor høst. Der ble det lagt fram alvorlige anklager mot Politiets overvåkningstjeneste.

25 år etter dommen m ot Arne Treholt kom beslutningen.

– Det er ikke grunnlag for bevisjuks og ikke grunnlag for å gjenåpne saken. Vi har ikke funnet holdepunkter for at det er fabrikkert bevis og fremmet falske forklaringer, sa kommisjonsleder Helen Sæter på pressekonferansen.

Spørsmålet er om det er fabrikkert bevis mot Arne Treholt og om de bevisene var sterke nok til å felle ham. Kommisjonen mener tydeligvis ikke det.

Begrunnelsen kommisjonen gir er at a v 29 vitner er det bare en person som støtter påstandene om bevisjuks. Det holder tydeligvis ikke til å ta opp igjen saken.  Treholt selv ble heller ikke avhørt.

Det er vanskelig å tenke seg en sak som har vært mer diskutert i nasjonen Norge enn Treholt-saken.  Med en sak som omhandler thriller- ingredienser som spionasje, penger, KGB og diplomati er det kanskje ikke så rart. Og fascinasjonen har ikke avtatt, snarere tvert i mot.

De fleste av oss vet for lite om saken til å kunne sette oss til doms over gjenopptakelseskommisjonen. Og selv om det er fristende å bruke ord som “prestisje” og raljere over rettssystemets mangler, er sjansen ganske stor for å gå på en smell mot bedre vitende.

Men jeg faller for fristelsen til å stille et spørsmål ut i offentligheten. Arne Treholt har forsøkt å få gjenopptatt saken sin fire ganger. I 2005 forsøkte hann for tredje gang. Da kommisjonen i 2008 avgjorde at saken ikke skulle bli tatt opp igjen, ville han gi opp. Nå vurderer han å få saken opp for menneskerettighetsdomstolen.

Ville et oppegående menneske gjort det dersom han visste han var skyldig? Ville han brukt det meste av livet sitt på en sak som rettssystemet så entydig viser de er ferdige med?

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10094961

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10087185

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10087185

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10036479


http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10094972

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10094980

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10094978

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10094977

Kassa mi

juni 9, 2011

For mange menn på min alder er det på tide å realisere drømmer. Før de forvitrer ned til den kuleste rullatoren på eldresenteret. Og for menn handler drømmer ofte om store eller små, veldig dyre ting.

Andre drømmer om en liten kjapp bil evt. motorsykkel med skinndress. Denne drømte jeg om....

For sjefen min handler det om å løpe rundt og vise fram iPhonen sin som han bytter hver gang det kommer en ny. For andre handler det om store ting med hjul og motor. Både til lands og til vanns tøffer gubbene seg, mens de panisk lever sin andre ungdom. Det ytterste testosteronutrykket er muligens motorsykkel med den dertil svært så upassende skinndressen, eller ekstremt små biler med altfor store motorer. Med min svært så omstendelige fysikk har jeg ingenting å gjøre bak rattet på en Porche. Det inngår heller ikke i mine midtlivsdrømmer. Derimot gjør mitt siste bilkjøp det. Til gagns.

For mange år siden lånte vi en Toyota Hiace varebil. Etter å ha kjørt den ti meter var jeg solgt. Jeg aner ikke hvorfor, men den store rullende gaudaosten framsto for meg som den ultimate bildrøm. Bilen er praktisk, og naboen mente at den ville jeg nok bli glad i, så praktisk som den var når man har hus. Det er aldri noe spørsmål om vi kan ta med sykler, komfyrer og dobbeltsenger på tur. Den er nærmest umulig å fylle. Kjørekomforten er ikke spesielt mye å slenge seg i veggen for. Trange og harde seter, samt tilhørende risting samt det totale fravær av klimaanlegg gjør ikke bilen til en behagelig opplevelse. I tillegg bråker den og byr på komplett uforståelige lyder under kjøring. Stereoanlegget får Metallica til å høres ut som et manisk polkaorkester fra tidligere øst- Tsjekkoslovakia. Ikke går den fort heller. Jeg kjører alltid først i køen. Så hvorfor kjøre Hiace?

Før jeg kjøpte den store kassa hatet jeg å kjøre bil. Jeg takket min Gud for at han hadde satt meg opp med en kjæreste som elsker å kjøre bil. Kassa mi har endret det.

Jeg elsker å ta den store sølvfarga osten ut på veien. Elsker at den knirker og lyden av den store brummende dieselmotoren. Det er umulig for meg å kjøre den uten et idiotisk fjotteflir midt i trynet. Jeg vet ikke hvorfor men dette prakteksemplaret av min varebil får være min midtlivskrise. Og jeg føler meg minst like tøff bak rattet på den som den fyren som kjører ny Harley- Davidson. Selv uten skinndress.