Arkiver for oktober 2011

Ordføreren med den store kammen

oktober 31, 2011

Oslo by er i ferd med å bli synonymt med en av de groveste gjerninger et menneske kan utsettes for. En arena for undertrykkelse og egoisme av verste sort.

Voldtekt handler om undertrykkelse av et medmenneske. Det handler om å kjøre et menneske så¨langt ned i gjørma at den mentale asfalten brenner seg fast i ansiktet på dem. I tillegg handler det om en egoisme og et totalt fravær av forståelse for et annet menneskes liv og verdighet. Voldtekt handler om å ødelegge mennesker for sin egen makt og egoismes skyld. Så tarvelig at det knapt kan beskrives.

Mennesket levnes liten ære i verdenshistorien. Voldtekten er dessverre en stor del av verdenshistorien i det den alltid har eksistert. I alle samfunn til alle tider.

Selv hos oss finnes det dessverre mange eksempler og ofre for denne ubeskrivelige handlinger.

Hittil i år er det registrert 48 voldtekter i hovedstaden. 48 voldtekter betyr 48 liv som er rykket brutalt opp med roten. Mange av dem med antatt gjerningsmann fra et fremmed land. Statistikken viser sitt. Menn med innvandrerbakgrunn er dessverre overrepresentert i disse forferdelige tallene. Dette er ikke noe vi skal lukke øynene for.

Kvinneundertrykkelsen har mange ansikt. I de fleste kulturer har kvinner vært svært lite verdt. Både i asiatiske kulturer, hindukulturen og blant de kristne. Til og med blant Buddhister er det de som mener at menn har bedre Kharma enn kvinner. Selv i vårt land er kvinners rettigheter og likestilling et ungt fenomen.

Den siste tiden har det vært fokus på kulturer med Muslimsk bakgrunn. I flere land som kaller seg muslimske er ikke kvinner så mye verdt. Vi hører om kvinner som blir pisket og steinet for små overtredelser og om kvinner som blir brukt og trykket ned. Kvinner er ikke mye verdt i store deler av verden.

Noen av dem kommer hit. Enten som flyktninger eller innvandrere. Noen av dem tar med seg sitt forkvaklete og perverterte kvinnesyn til landet. Det får mange følger fra undertrykkelse av egne døtre eller koner til voldtekter. Dessverre.

Ordfører Fabian Stang

Ordfører Fabian Stang vil låse asylsøkere inne for å få bukt med voldtektene i Oslo.

I en så ekstrem situasjon som vi opplever nå, må vi kunne diskutere om vi må fire litt på prinsippene for å beskytte jentene våre, sier Fabian Stang (H) til Aftenposten.

Jeg er redd at tiden er moden for å se på en form for begrensning av bevegelsesfriheten, selv om det sitter langt inne for meg, sier Stang.

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Fabian-Stang-gr-lenger-enn-hyres-program-6683387.html

Oslos ordfører er altså villig til å diskutere å bryte alminnelige menneskerettigheter i vårt eget land. Han er villig til å forsterke en allerede stor mistenkeliggjøring på gatene. Det Fabian Stang snakker om har ikke vært gjort på norsk jord siden krigen.

Den første reaksjonen etter terrorhandlingene den 22. juli var en massiv reaksjon i avisenes kommentarfelter. Mange så til de ekstreme muslimske miljøene. Folk fortalte om muslimske barn som hadde blitt trakassert på bussen. Helt til gjerningsmannen ble kjent. Da ble det veldig stille. Det har blitt spekulert i om Anders Behring Breivik hadde medsammensvorne. Politiet jobbet lenge med den teorien, uten at noen reiste diskusjonen om å sperre alle nordmenn inne.

For litt siden dukket det opp en såkalt «fantomtegning» av det politiet mente var en voldtektsmann. Tegningen viste en mann som hadde et europeisk utseende.

http://www.dagbladet.no/2011/10/11/nyheter/innenriks/voldtekt/etterlysning/18542862/

En utlending i Norge kan være hva som helst. Og at en person har utenlandsk utseende trenger ikke bety at han er utlending eller asylsøker uttaler UDI- direktør Ida Børresen.
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10023303

En utlending er ikke nødvendigvis en asylsøker. Det finnes utallige parametre for hva innholdet i utrykket «utlending» faktisk er. Også blant norske borgere finnes det utlendinger og mennesker som oppfattes slik.

Samfunnet bør bruke alle mulige ressurser for å gjøre bygatene trygge. Vi bør gjøre det vi må for å få tatt voldtektsforbrytere og straffe dem. Spørsmålet om straffene er harde nok eller virker er kanskje også et element som bør opp til diskusjon. Men vi kan ikke starte kampen med å stigmatisere og diskriminere en hel gruppe mennesker vi er langt fra sikre på står bak ugjerningene. Dessuten er det hjerteløs å straffe mennesker som ikke har gjort noe galt. Mange som er sterkt traumatisert fra det de har flyktet fra.

Jeg har selv en datter. Jeg hadde aldri sluppet henne ut i en norsk storby slik situasjonen er i dag. Jeg føler med hver eneste far og mor og hvert eneste offer for disse ugjerningene. Men vi kan ikke starte kampen med å gre alle over en kam, uansett hvor stor kammen til Fabian Stang måtte være.

Offer på luksusens alter

oktober 30, 2011

Den har ikke levd lenge. Etter et halvt år er det slutt. Med en elektrode i munnen og en i rumpa ender et halvt års mishandling, tortur og et liv som er hinsides verdighet.

Foto: NOAH

De ender rundt halsen på kvinner. Eller som pynt på jakker som i utgangspunktet er varme nok. Noen av dem ender under rumpa på de som bærer dem. Som sofaer eller stoler. http://www.kopenhagenfur.com .De minkene og revene som ender her lever kun for å stimulere vår forfengelighet. Og menneskelig forfengelighet er en av de farligste kreftene i verden.

For tusenvis av år siden var vi jegere. Vi levde som reven selv. Det vil si vi spiste dyr som vi drepte. Under styggkalde vintre i det absurd ugjestmilde landet vi kalle Norge hadde vi ikke noe valg. Det var enten å svøpe på seg pelsen fra det dyret vi nettopp hadde spist eller å fryse spent i hel. Naturfolk og urbefolkninger har levd slik i mange generasjoner. Forskjellen på de og oss er at de faktisk må jakte etter dyrene ute i naturen. Ute der dyrene er skapt til å leve. Og dersom en dyktig jeger bar et nytt skinn var det et tegn på at jegeren var modig og i ett med naturen. Dersom et menneske bærer pels i dag, vitner det bare om feighet, grådighet og en forfengelighet som betyr mer enn selve respekten for livet.

For noen år siden pendlet jeg hver dag i bil. Jeg måtte opp styggtidlig og den stakkars kroppen min måtte tvinges av en viljestyrke som var langt fra menneskelig for å få den ut i bilen. Men den veien som i all hovedsak var komplett trøstesløs hadde likevel en velsignelse. For der sto den langs veikanten. Hver eneste seine natt. En voksen rev som nesten ventet på meg. Han nikket mot bilen min før han skvatt inn i skogen. Rask, sterk og med en fysikk som var bygget for å streife over store områder. En skapning kun bygget for friheten. Det var ingenting med den fysikken som fortalte meg at det beste for den var å bli fanget inne i et bur, med ståltråd til gulv, vegger og tak. Revens konstruksjon tilsier at den er svært uegnet til den slags liv. Hvorfor lever da fremdeles 800 000 rever og mink i bur i Norge? Svaret er enkelt. Det er for dyrt å jakte på en og en av dem. Det er billigere og la dem vokse opp på ett sted. Da trenger ikke pelsbøndene lete etter dem når de skal avlives. Det er lettere å stue dem sammen på bur som måler 0,60 x 1 meter enn å løpe rundt etter dem i en brysom natur.

Ikke skapt for bur. (foto NOAH)

Pelsfarmere mener det er greit å produsere pels så lenge det er etterspørsel etter det. Det er stor etterspørsel narkotika også, uten at det gjør narkotikahandelen mindre forkastelig av den grunn.

Steinaldermannen hadde et valg. Tre på deg pelsen eller frys i hel. Det valget har ikke vi. Det finnes utallige alternativer til pels. Så Minken og Reven lider i seks måneder for at vi mennesker skal få tilfredsstilt sin egen forfengelighet.

12. november arrangerer NOAH fakkeltog i flere norske byer. Fakkeltoget er en markering mor pelsindustrien og for dyrenes rettigheter. Det er åttende gangen organisasjonen arrangerer fakkeltoget og i løpet av disse årene har kampen mot pelsnæringen båret frukter. Pelsdyroppdrett er et hetere politisk tema nå enn noensinne.

Pelsdyroppdrett er en fornærmelse mot den respekten alle levende vesener fortjener. Still opp 12 november og bidra til å rense samfunnet for denne virksomheten.

 http://www.dyrsrettigheter.no/pelsindustri/noahs-fakkeltog-mot-pels-2011/

http://www.youtube.com/watch?v=9CvBunvNm7w

Fedrenes plass

oktober 28, 2011

Høyre, partiet som liker å se på seg selv som et familievennlig parti greier nok en gang å sparke beina under familien og sende mor trygt og godt tilbake til kjøkkenbenken.

http://www.dagbladet.no/2011/10/28/nyheter/pappaperm/audun_lysbakken/innenriks/politikk/18790684/

Høyre liker ikke forslaget til ny foreldrepermisjon noe særlig. Linda Cathrine Hofstad Helleland som er familiepolitisk talskvinne blant de verdikonservative mener faktisk at regjerningens politikk bidrar til mindre likestilling.

“ Lysbakkens forslag til en tredelt foreldrepermisjon og fortsatt pappakvote er en løsning designet for Grünerløkkapappaene; fedre i familier der begge foreldre har akademisk utdannelse og høy inntekt, mener Helleland

I de fleste familier hvor far tjener mest, vil ikke han ta ut hele fedrekvoten på tolv uker. Dermed mister mor retten til å ta ut resten av fedrekvoten. Og dersom mor mener barnet er for liten til å gå i barnehage blir hun nødt til å ta ut ulønnet permisjon for å være hjemme med ungene i den tiden som var ment for faren.

Dersom det stemmer og det er et utbredt problem finnes det en del talentløse fedre der ute. Å ta ut fedrekvoten bør være en del av ansvaret en mann tar på seg når han velger å bli far. Å ikke ta det ansvaret er særdeles uansvarlig og korttenkt. Det er mulig det fører til litt inntektstap for noen; men for de aller fleste vil det være overkommelig.

Jeg har blitt velsignet med opplevelsen av å bli far to ganger i livet. Første gangen var skremmende. I hvert fall de ni månedene jeg gikk og ventet. Tankene var store, mange, og til dels angstfylte. Tanken på ikke å mestre den store utfordringen tok mentalt kvelertak på meg mer enn en gang.

Under svangerskapet var alt lagt opp for mor. Helt naturlig og forståelig siden det faktisk er hennes kropp det handler om. Ultralyd, helsekontroller og babyfokus. Alt handlet om mor. Ikke en eneste gang, når jeg satt ved siden av henne under ultralyden, eller samtalene med helsesøster brydde noen seg med hvordan jeg hadde det. Verken helsevesenet, venner eller familie stilte det spørsmålet eksplisitt til meg.

Som far var jeg overlatt til meg selv. Jeg kunne selvfølgelig ha tatt initiativet selv, men følelsene til en debuterende far er vanskelig å sette ord på. Dessuten var min jobb å støtte mor fikk jeg beskjed om. Jeg vil understreke at ingen ting av dette handler om mor. Hun hadde naturlig nok med seg selv og sine følelser. For ikke å snakke om den fysiske belastningen en graviditet medfører.

Linda Cathrine Hofstad Helleland (Høyre)

Da min førstefødte var født, ble jeg gitt grunnkurs i bading og skifting av bleier. Sykepleieren som sto ved siden av meg var nærmest over seg av beundring for at jeg faktisk presterte å stelle min egen sønn, uten å holde unge feil vei, starte med å kle på ham tversoversløyfe, eller tre bleia ned over hodet på ham. Som far var jeg i utgangspunktet avskrevet som omsorgsperson.

Da jeg ble far ble vi avspist med fire uker pappapermisjon. Fire uker hvor jeg skulle ta igjen for 10 måneder hvor mor kunne bli kjent med barnet. At mor må ha sine måneder for å komme seg etter en fødsel er mer enn en selvfølge. Dessuten kommer man ikke utenom det faktum at menn er udugelige når det kommer til amming. Bortsett fra det er det faktisk ingen ting mor gjør som ikke far kan gjøre minst like bra.

Jeg hadde gjerne tatt i mot 12 ukers pappapermisjon. Jeg har minst like stort behov for å bli kjent med barnet som mor har. Ikke minst har barnet et behov for å bli kjent med meg.

Vi er alle tradisjonalister til en viss grad. Jenter velger ennå i stor grad yrker som tradisjonelt har vært okkupert av kvinner og menn velger “manneyrker”. Konsekvensen av den såkalte “likestillingen” er at begge kjønn får lik mulighet til å velge. Da velger mange tradisjonelt, viser det seg.

Så også med familielivet. Dersom vi får velge friere tror jeg svært mange fedre vil velge å ta ut kortere permisjon, kanskje ikke i det hele tatt. Kanskje det er mannens eget valg, kanskje det er kvinnen som sender mannen på jobb, eller kanskje er de enige. Uansett blir konsekvensene av valget for mange at mannen jobber, mens kvinnen blir parkert hjemme. Og la oss være ærlige; Hvor mange familier har en mann som jobber 60 prosent for å ta seg av barna lenge etter at de er konfirmert?

Vi liker egentlig ikke for mange forandringer. Vi liker heller ikke at noen kommer og trer noe ned over hodet vårt. En gang i tiden ( og det er ikke så lenge siden) var det mange som ikke likte at kvinner skulle bekle tradisjonelle mannsyrker. Det var motstand mot kvinnelig stemmerett også en gang i tiden. For ikke å snakke om det testosteronbefengte rabalderet det ble da kvinner skulle trekke på seg prestekjolen.

Det er nødvendig å ta noen grep for å få oss til å endre oppfatning. For å få oss til å tenke, føle og handle annerledes. Det kan ikke gjøres uten at noen misliker det. Så også med fedrekvoten.

Vi tar likestillingen i vårt land som en selvfølge. Det er den ikke. Likestilling må gjelde begge veier. En kvinne kan ikke være likestilt mannen uten at mannen blir gitt muligheten til å bli likestilt henne. Fedrekvoten er med på å forme samfunnet i riktig retning når det gjelder likestillingen. Dersom vi skal høre på Høyre i denne sammenhengen, går samfunnet tilbake til “mor syr, far leser avisen” perioden.

At barn trenger en mor er hevet over enhver tvil. En trygg voksenperson med omsorg i bunnen er viktig for at barnet skal vokse opp på en god måte. Men barn trenger også en trygg far. En far som er til stede og tar ansvaret. Ikke som mors støttespiller. Ikke som en so hjelper til i huset. Men som en likeverdig forelder. Det kan fedrekvoten hjelpe oss med.

 

Dødsdømt for å være umoderne

oktober 27, 2011

Det ville vært ansett som en forbrytelse å ta livet av et band som laget utrendy og umoderne musikk.  Men dersom et dyr har utrendy pels er det helt greit å ta livet av det . Det er til og med lovlig. I hvert fall hvis du bor i Japan.

En hund er sperret inne i dødskammeret. 10 minutter senere er den gasset i hel. Foto: Sunday Mirror

Jordkloden er full av liv. Selv i de mest ugjestmilde deler av verden finnes det, både synlig og usynlig. På toppen av pyramiden står mennesket. En livsform som har gjort egoisme og kynisme til sitt viktigste kjennetegn.

Dyr er i stand til å drepe. Og svært mange arter lever av å drepe andre dyr. Et rovdyr dreper for å overleve. Og de fleste dyr er i stand til å drepe hvis de føler seg truet. I hvert fall truet nok.  Naturens gang og lover kan synes grusomme og nådeløse, men slik er det.

Mennesket dreper også. Både for maten og i truede situasjoner. På Svalbard bærer mange våpen når de ferdes utenfor tettbebygde strøk. Det kan være livsfarlig uten.  Men mennesket dreper ikke bare for maten eller som forsvar De dreper også for sporten, moro skyld og rett og slett for å tjene penger. Store penger.

I Japan omsetter kjæledyrsindustrien for 170 milliarder kroner i året. Oppdrettere drive råavl for å produsere dyr med den rette pelsen, eller den rette størrelsen som passer i årets veskedesign. Motedyrene går for opptil 40 000 kroner til mennesker som like gjerne kjøper en hund som de kjøper et smykke eller et klesplagg.

http://www.dagbladet.no/2011/10/27/nyheter/utenriks/dyrenes_nyheter/18777491/

Av et kull er det gjerne bare en eller to som har den rette “søthetsfaktoren” . Resten blir fraktet til store dødssentra hvor de blir drept langsomt med karbondioksidgass i følge den britiske avisen Sunday Mirror. Likene dumpes rett i en forbrenningsovn og prosessen er lovlig. 250 000 kjæledyr blir henrettet i året. Dyr som ikke har gjort noe annet galt enn å være født med feil farge på pelsen.

Dødsdømt for å være utrendy. Foto: Daily Mirrod

Min hund har en skjev tann. Da jeg kjøpte den var det under forutsetning at den ikke skulle brukes i avl. Den vill heller aldri å oppnå topp-plassering i utstillinger. Det gjør ingenting for den har fått den eneste topp-plasseringen som teller. Nemlig i mitt og min families hjerter. De hjertene synes den japanske kjæledyrsindustrien å mangle. Totalt.

http://www.mirror.co.uk/news/top-stories/2011/10/23/dog-death-row-sunday-mirror-investigation-reveals-250-000-cats-and-dogs-are-gassed-each-year-in-japan-115875-23506961/

Forfengelighetens offer

oktober 16, 2011

Blant mennneskets dårlige egenskaper kommer egoismen veldig høyt opp på listen. Egoismen er muligens den egenskapen som har krevd flest offer tett fulgt av dens onde fetter, forfengeligheten.

I følge svensk radio drives det rovdrift på høns. Dette skjer ikke på de franske nabogårdene til de som produserer gåselever, eller i samme land som bedriftene som lemlester kaniner for parfymeprodukjon. Det skjer heller ikke i nabolandsbyen til de som begraver syke griser levende.http://sverigesradio.se/sida/artikel.aspx?programid=83&artikel=4748791

Dyreforsøk i kosmetikken

Parfyme sprøytes direkte inn i øyene på kaniner. (Foto: Peta)

I et svensk industrilokale fant radioprogrammet 10 000 høns som ventet på å få hanekammen skåret av. 10 000 høns som har så store kammer at de henger ned i øynene. Resten av høna males opp og kjøpes av minkfarmene, et annet forkastelig offer for menneskelig forfengelighet, eller blir til biogass.

Kammene ender i leppene til kvinner. Om noen år havner de også i kvinners bryster, i følge firmaet som står bak. Av kammene framstilles hyaluronsyre som blir produktet Dermavisc som brukes til å få større lepper.

http://www.aftonbladet.se/nyheter/article13789108.ab

Det er ikke første gang dyr blir ofret til menneskelig forfengelighet. I vårt eget land finnes det minkfarmer, med dyr som lever et helt plaget liv for å ende opp som pelskåper. Kaniner blir brukt av kosmetikkbransjen for å teste parfyme. Kaninene blir spent fast og får ren parfyme sprayet direkte inn på øynene. Selv om ikke dette skjer i Norge importeres store mengder kosmetikk som er testet på dyr på relativt brutale måter. I følge Noah brukes 100 millioner dyr i året på dyreforsøk.

http://www.dyrsrettigheter.no/forsoksdyrindustri/kosmetikktesting-la-deg-ikke-lure/

De gamle prærieindianerne felte hvert år et visst antall bøfler for å klare seg gjennom vinteren. Det var grundig utregnet hvor mange dyr hver stamme trengte, og mange stammer hadde egne bønner de ba for å få tilgivelse av dyrenes ånd. Indianerne brukte absolutt hele dyret. En kultur hvor respekten for livet rundt seg var gjennomgående. Og selv om de bukte deler av dyrene som smykker og pyntegjenstander, drepte de ikke bøffelen for å ta seg ut, men for å overleve.

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10014734

Det er lenge siden urbefolkningen i Nord- Amerika levde slik. I dag, i forfengelighetens og egoismens tidsalder synes det viktigste å være at noen få skal ta seg ut. Vi skal se godt ut. Kle oss stilig og for all del lukte godt. At flere millioner dyr dør en langsom lidende død for vår forfengelighets skyld er et av menneskets arrogante kjennemerke. Og det gjelder ikke bare de store bedriftene og merkevarene. Fiskere som lar være å avlive fisken for å ta et stilig bilde av seg selv med en hel fisk er et annet eksempel. Fisk er liv på lik linje med mennesket. Og på lik linje med mennesket bør også dyrene ha et krav på et verdig liv og en verdig død. Det har de så definitivt ikke.

De siste fem årene har jeg tilbrakt mye tid i Sverige. Utelukkende fordi min forlovede har et paradis av en tømmerhytte 60 meter fra en av Nord-Europas største innsjøer, Vänern. På grunn av de absurde norske matprisene gjør jeg naturlig nok en del av innkjøpene min der. Jeg er imidlertid svært bevisst på hva jeg kjøper. Når det gjelder kjøttprodukter har jeg til nå utelukkende handlet svensk eller norskprodusert kjøtt, fordi jeg innbiller meg at dyrene har det bedre enn i fjernere land. Nå er jeg ikke lenge så sikker.

Til kvinnens pris

oktober 7, 2011

I Norge nasjonen har likestilling og kvinners rettigheter vært nærmest en selvfølge i en årrekke. Det er en av de viktige grunnene til at årets fredspris går til kvinner som fronter kvinnenes rettigheter.

I Norge kan kvinner bli sjefer, kjøre bil, stemme og ytre seg på lik linje med menn. Det har ikke alltid vært slik. Utrykket “Kvinnens plass er i hjemmet” er ikke veldig gammelt, og det er bare de siste 98 årene kvinner har hatt stemmerett i Norge.

Selv om kvinne har vært priset opp og ned i mente i diverse kjærlighetserklæringer gjennom både seriøs og mer tvilsomme kulturelle utrykk har ikke kvinner som personer og individer vært veldig mye verdt.  Historisk sett har kvinner i hopetall blitt brent på diverse bål, systematisk voldtatt, og drept for den minste ting. Helt fra de tidligere tider har kvinner blitt giftet bort til mer eller mindre ubrukelige ektemenn for å markere politiske og økonomiske allianser.  Dette har foregått i samtlige kjente kulturer, med unntak i veldig tidlige kinesiske og nordamerikanske indianerkulturer.

Og selv om heksebrenning er et for lengst tilbakelagt stadie i nasjonen og tvangsekteskap er kastet på den historiske søppeldynga må vi ta inn over oss at det faktisk er vi som er “rare” og uvanlige i global forstand.

For å undertrykke kvinner er regelen framfor unntaket i det meste av den jammerdal vi kaller verden.  Eksemplene er mange. Trafficking fra øst- europa og afrika, systematiske voldtekter i Libya, Somalia og det tidligere Jugoslavia, og kvinner som blir pisket for å ha kjørt bil i Saudi- Arabia. Og selv om en av de tidligste lærere innen islam, faktisk var en kvinne, Muhammeds kone Aisha som også var engasjert i politikk, har ikke akkurat kvinnen vært veldig mye verdt i enkelte muslimske kulturer.

Ellen Johnson Sirleaf, Leymah Gbowee og Tawakkol Karman er navnene på årets tre fredsprisvinnere. Den ene er president i Liberia. Hun har blant annet drevet fram en resolusjon i FNs sikkerhetsråd til beskyttelse av kvinner mot vold og voldtekt. Leymah Gbowees engasjement og arbeid i organisasjonen “Women of Liberia Mass Action for Peace førte til en slutt på en 14 – årig borgerkrig. Tawakkol Karman sto på barrkiadene under demonstrasjonen i  Jemens hovedstad Sanaa i vinter og vår.  I dag er hun en av Jemens president Ali Abdullah Salehs, fremste kritikere.

I Nobelkomiteens uttalelse heter det blant annet

“Vi kan ikke oppnå demokrati og varig fred i verden med mindre kvinner får de samme muligheter som menn til å påvirke utviklingen på alle plan i samfunnet.”

Nå er det ikke nødvendigvis sånn at kvinner er flinkere enn menn til å skape fred, men de er fra naturens side i hvert fall ikke noe dårligere. Og det er kjernen i all form for kjønnslikestilling.

En fredspris skaper ikke fred dessverre. Den kan heller ikke sette en stopper for undertrykkelse av kvinner. Dessverre er det en skamplett vi mennesker må bære med oss lenge. Men en fredspris kan gjøre minst to gode ting. Det ene er å rette søkelyset på det arbeidet de tapre kvinnene gjør. Det andre er at noen av oss muligens lar være å ta likestillingen i vårt eget land som en selvfølge. For det er den ikke.

 

Den store synergieffekten

oktober 7, 2011

Næringslivet har velsignet oss med mange flotte ord. Menn og kvinner i blå skjorter og bluser slenger om seg med «synergieffekter», «bærekraftig utvikling», «dynamisk» og «utfordringspotensial». «Innovasjon», «optimali- sering» og «kreativt» er også ord som stadig vekk brukes av blårussen. Ord som muligens er skapt for å begeistre, men som sjelden har noen praktisk betydning eller virkning.

Et godt eksempel på dette er utrykket «stedsutvikling». Flittig brukt i de fleste andre kommuner i nasjonen Norge. Et uttrykk som i og for seg er oppløftende og løfterikt. Det lukter både «visjon», «stimulans», vekst og velstand av utrykket.

Dersom vi spør blåskjortene hva ordet egentlig betyr vil vedkommende svare bolig og næring. I ni av ti tilfeller vil dette være standardsvaret med vekt på bolig. Når vi så spør hva de mener med næring, vil de sannsynligvis svare «kunnskapsbaserte kontorplasser» og «servicebransjen». Det vil si mennesker som sitter på kontor fordi de vet noe og mennesker som serverer kaffe til dem. Det er i og for seg ikke noe galt i det, men det er neppe spesielt innovativt eller kreativt.

Det er heller ikke noe galt i å bygge boliger. Dessuten gir det «synergieffekter» til alle pynteputeprodusentene. For ikke å snakke om alle de kunnskapsbaserte bedriftene som spyr ut interiørmagasiner av variert kvalitet. Men er det det eneste vi skal gjøre i nasjonen Norge? Er det det eneste næringslivet klarer å finne på?

 Min salige svigerfar Henrik Johan byttet bil hvert år. For å få til det sto han opp klokken fire hver morgen. Et tidspunkt hvor de fleste av våre moderne kropper er umulig å få ut av horisontalen. Årsaken til at han tvang kroppen sin opp såpass styggtidlig var for å sikre seg den beste fisken han skulle selge i butikken sin. Henrik Johan kunne fisk. God fisk. Og den beste fisken fikk du bare i butikken hans i gamlebyen i Oslo. Med sin fiskebutikk skapte han synergieffekter. Butikken sysselsatte to mennesker, forsørget en familie på tre barn og finansierte bilkjøpet. Da fruene i strøket ble møtt med smilet hans og det sedvanlige «Hva skal det være frue?» skapte det i tillegg god stemning og miljø rundt gårdene i gamlebyen. I nærheten kjøpte han brødet av bakeren som hadde stått opp omtrent samtidig med han. Han hadde en egen finte med rugmel og karve, som skapte et himmelsk brød. Oppskriften gikk i glemmeboken lenge før det første konsulentselskapet flyttet inn i det nedlagte bakeriet. Det brødet var det bare han som laget, og det var bare i hans bakeri du fikk kjøpt det. Den dagen han ansatte en ekstra baker for å møte etterspørselen skapte han «synergieffekter» og «bærekraftig utvikling». Sannsynligvis visste han ikke hva ordene betydde engang.

Han bare fortsatte å bake det himmelsk gode brødet sitt. Alle som har handlet brød på den tidligere omtalte Kiwibutikken vet at det brødet verken er «innovativt» eller «visjonært» .

Næringslivet var kreativt og nyskapende. Ganske visjonært også. Over alt var det mennesker som fant på ting, gjorde ting og skapte både arbeidsplasser, produkter og godt miljø for seg og sine. De fleste av dem uten å eie en eneste blå skjorte eller diplom fra BI.

Fiskebutikken til Henrik Johan er ikke der mer. Den gode lukta av brødet til bakeren har også forduftet. Der fiskebutikken og bakeriet lå holder det et konsulentkontor til. De ansatte der har pugget alle de tidligere nevnte uttrykk pluss noen til for å fortelle kommunen at den skal bygge boliger. Uansett utfordring eller problem. Bygg boliger. Det er helt sikkert nyttig, men langt fra innovativt.

For en stund tilbake skiftet Holmsbu Bad eiere. Da ble hele det tradisjonsrike badet truet med «stedsutvikling». Hadde det ikke vært for et par driftige kokker hadde Holmsbu blitt kraftig utsatt for «synergieffekter» og hele badet vært leiligheter i dag.

I restauranten på Pers Hotell i Gol henger det mange fine bilder av mat på veggen. Under bildene henger det en tekst som forteller om lokale mattradisjoner. Retter og råvarer du kun finner på Gol. Men ingen av de rettene finner du igjen på Buffeten. Men roastbiff finner du. I likhet med alle andre steder. Og det konsulentselskapet som har seminar på Pers hotell setter pris på en god roastbiff før de fortsetter å snakke om boliger og kunnskapsbasert næring.

Vi trenger selvfølgelig boliger. Vi trenger folk som vet masse også. Men vi trenger også mennesker som kan fylle de fine ordene med innhold og mening. Mennesker som kan skape noe unikt, noe verdifullt og eget.

Den dagen kan komme når vi har bygget nok boliger. Når de kunnskapsbaserte kontoristene har sluppet opp for kunnskap og blåskjortenes fine ord deiser ned i bakken etter å ha hengt for lenge i den løse luften. Da kan vi faktisk trenger mennesker som ikke bare kan ting, men som også gjør ting. Da får vi håpe at gamle Henrik Johan gidder å stå opp midt på natta og rusle ned til fiskemottaket igjen.