Den store synergieffekten

Næringslivet har velsignet oss med mange flotte ord. Menn og kvinner i blå skjorter og bluser slenger om seg med «synergieffekter», «bærekraftig utvikling», «dynamisk» og «utfordringspotensial». «Innovasjon», «optimali- sering» og «kreativt» er også ord som stadig vekk brukes av blårussen. Ord som muligens er skapt for å begeistre, men som sjelden har noen praktisk betydning eller virkning.

Et godt eksempel på dette er utrykket «stedsutvikling». Flittig brukt i de fleste andre kommuner i nasjonen Norge. Et uttrykk som i og for seg er oppløftende og løfterikt. Det lukter både «visjon», «stimulans», vekst og velstand av utrykket.

Dersom vi spør blåskjortene hva ordet egentlig betyr vil vedkommende svare bolig og næring. I ni av ti tilfeller vil dette være standardsvaret med vekt på bolig. Når vi så spør hva de mener med næring, vil de sannsynligvis svare «kunnskapsbaserte kontorplasser» og «servicebransjen». Det vil si mennesker som sitter på kontor fordi de vet noe og mennesker som serverer kaffe til dem. Det er i og for seg ikke noe galt i det, men det er neppe spesielt innovativt eller kreativt.

Det er heller ikke noe galt i å bygge boliger. Dessuten gir det «synergieffekter» til alle pynteputeprodusentene. For ikke å snakke om alle de kunnskapsbaserte bedriftene som spyr ut interiørmagasiner av variert kvalitet. Men er det det eneste vi skal gjøre i nasjonen Norge? Er det det eneste næringslivet klarer å finne på?

 Min salige svigerfar Henrik Johan byttet bil hvert år. For å få til det sto han opp klokken fire hver morgen. Et tidspunkt hvor de fleste av våre moderne kropper er umulig å få ut av horisontalen. Årsaken til at han tvang kroppen sin opp såpass styggtidlig var for å sikre seg den beste fisken han skulle selge i butikken sin. Henrik Johan kunne fisk. God fisk. Og den beste fisken fikk du bare i butikken hans i gamlebyen i Oslo. Med sin fiskebutikk skapte han synergieffekter. Butikken sysselsatte to mennesker, forsørget en familie på tre barn og finansierte bilkjøpet. Da fruene i strøket ble møtt med smilet hans og det sedvanlige «Hva skal det være frue?» skapte det i tillegg god stemning og miljø rundt gårdene i gamlebyen. I nærheten kjøpte han brødet av bakeren som hadde stått opp omtrent samtidig med han. Han hadde en egen finte med rugmel og karve, som skapte et himmelsk brød. Oppskriften gikk i glemmeboken lenge før det første konsulentselskapet flyttet inn i det nedlagte bakeriet. Det brødet var det bare han som laget, og det var bare i hans bakeri du fikk kjøpt det. Den dagen han ansatte en ekstra baker for å møte etterspørselen skapte han «synergieffekter» og «bærekraftig utvikling». Sannsynligvis visste han ikke hva ordene betydde engang.

Han bare fortsatte å bake det himmelsk gode brødet sitt. Alle som har handlet brød på den tidligere omtalte Kiwibutikken vet at det brødet verken er «innovativt» eller «visjonært» .

Næringslivet var kreativt og nyskapende. Ganske visjonært også. Over alt var det mennesker som fant på ting, gjorde ting og skapte både arbeidsplasser, produkter og godt miljø for seg og sine. De fleste av dem uten å eie en eneste blå skjorte eller diplom fra BI.

Fiskebutikken til Henrik Johan er ikke der mer. Den gode lukta av brødet til bakeren har også forduftet. Der fiskebutikken og bakeriet lå holder det et konsulentkontor til. De ansatte der har pugget alle de tidligere nevnte uttrykk pluss noen til for å fortelle kommunen at den skal bygge boliger. Uansett utfordring eller problem. Bygg boliger. Det er helt sikkert nyttig, men langt fra innovativt.

For en stund tilbake skiftet Holmsbu Bad eiere. Da ble hele det tradisjonsrike badet truet med «stedsutvikling». Hadde det ikke vært for et par driftige kokker hadde Holmsbu blitt kraftig utsatt for «synergieffekter» og hele badet vært leiligheter i dag.

I restauranten på Pers Hotell i Gol henger det mange fine bilder av mat på veggen. Under bildene henger det en tekst som forteller om lokale mattradisjoner. Retter og råvarer du kun finner på Gol. Men ingen av de rettene finner du igjen på Buffeten. Men roastbiff finner du. I likhet med alle andre steder. Og det konsulentselskapet som har seminar på Pers hotell setter pris på en god roastbiff før de fortsetter å snakke om boliger og kunnskapsbasert næring.

Vi trenger selvfølgelig boliger. Vi trenger folk som vet masse også. Men vi trenger også mennesker som kan fylle de fine ordene med innhold og mening. Mennesker som kan skape noe unikt, noe verdifullt og eget.

Den dagen kan komme når vi har bygget nok boliger. Når de kunnskapsbaserte kontoristene har sluppet opp for kunnskap og blåskjortenes fine ord deiser ned i bakken etter å ha hengt for lenge i den løse luften. Da kan vi faktisk trenger mennesker som ikke bare kan ting, men som også gjør ting. Da får vi håpe at gamle Henrik Johan gidder å stå opp midt på natta og rusle ned til fiskemottaket igjen.

Advertisements
Explore posts in the same categories: Samfunn

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s


%d bloggers like this: