Fedrenes plass

Høyre, partiet som liker å se på seg selv som et familievennlig parti greier nok en gang å sparke beina under familien og sende mor trygt og godt tilbake til kjøkkenbenken.

http://www.dagbladet.no/2011/10/28/nyheter/pappaperm/audun_lysbakken/innenriks/politikk/18790684/

Høyre liker ikke forslaget til ny foreldrepermisjon noe særlig. Linda Cathrine Hofstad Helleland som er familiepolitisk talskvinne blant de verdikonservative mener faktisk at regjerningens politikk bidrar til mindre likestilling.

“ Lysbakkens forslag til en tredelt foreldrepermisjon og fortsatt pappakvote er en løsning designet for Grünerløkkapappaene; fedre i familier der begge foreldre har akademisk utdannelse og høy inntekt, mener Helleland

I de fleste familier hvor far tjener mest, vil ikke han ta ut hele fedrekvoten på tolv uker. Dermed mister mor retten til å ta ut resten av fedrekvoten. Og dersom mor mener barnet er for liten til å gå i barnehage blir hun nødt til å ta ut ulønnet permisjon for å være hjemme med ungene i den tiden som var ment for faren.

Dersom det stemmer og det er et utbredt problem finnes det en del talentløse fedre der ute. Å ta ut fedrekvoten bør være en del av ansvaret en mann tar på seg når han velger å bli far. Å ikke ta det ansvaret er særdeles uansvarlig og korttenkt. Det er mulig det fører til litt inntektstap for noen; men for de aller fleste vil det være overkommelig.

Jeg har blitt velsignet med opplevelsen av å bli far to ganger i livet. Første gangen var skremmende. I hvert fall de ni månedene jeg gikk og ventet. Tankene var store, mange, og til dels angstfylte. Tanken på ikke å mestre den store utfordringen tok mentalt kvelertak på meg mer enn en gang.

Under svangerskapet var alt lagt opp for mor. Helt naturlig og forståelig siden det faktisk er hennes kropp det handler om. Ultralyd, helsekontroller og babyfokus. Alt handlet om mor. Ikke en eneste gang, når jeg satt ved siden av henne under ultralyden, eller samtalene med helsesøster brydde noen seg med hvordan jeg hadde det. Verken helsevesenet, venner eller familie stilte det spørsmålet eksplisitt til meg.

Som far var jeg overlatt til meg selv. Jeg kunne selvfølgelig ha tatt initiativet selv, men følelsene til en debuterende far er vanskelig å sette ord på. Dessuten var min jobb å støtte mor fikk jeg beskjed om. Jeg vil understreke at ingen ting av dette handler om mor. Hun hadde naturlig nok med seg selv og sine følelser. For ikke å snakke om den fysiske belastningen en graviditet medfører.

Linda Cathrine Hofstad Helleland (Høyre)

Da min førstefødte var født, ble jeg gitt grunnkurs i bading og skifting av bleier. Sykepleieren som sto ved siden av meg var nærmest over seg av beundring for at jeg faktisk presterte å stelle min egen sønn, uten å holde unge feil vei, starte med å kle på ham tversoversløyfe, eller tre bleia ned over hodet på ham. Som far var jeg i utgangspunktet avskrevet som omsorgsperson.

Da jeg ble far ble vi avspist med fire uker pappapermisjon. Fire uker hvor jeg skulle ta igjen for 10 måneder hvor mor kunne bli kjent med barnet. At mor må ha sine måneder for å komme seg etter en fødsel er mer enn en selvfølge. Dessuten kommer man ikke utenom det faktum at menn er udugelige når det kommer til amming. Bortsett fra det er det faktisk ingen ting mor gjør som ikke far kan gjøre minst like bra.

Jeg hadde gjerne tatt i mot 12 ukers pappapermisjon. Jeg har minst like stort behov for å bli kjent med barnet som mor har. Ikke minst har barnet et behov for å bli kjent med meg.

Vi er alle tradisjonalister til en viss grad. Jenter velger ennå i stor grad yrker som tradisjonelt har vært okkupert av kvinner og menn velger “manneyrker”. Konsekvensen av den såkalte “likestillingen” er at begge kjønn får lik mulighet til å velge. Da velger mange tradisjonelt, viser det seg.

Så også med familielivet. Dersom vi får velge friere tror jeg svært mange fedre vil velge å ta ut kortere permisjon, kanskje ikke i det hele tatt. Kanskje det er mannens eget valg, kanskje det er kvinnen som sender mannen på jobb, eller kanskje er de enige. Uansett blir konsekvensene av valget for mange at mannen jobber, mens kvinnen blir parkert hjemme. Og la oss være ærlige; Hvor mange familier har en mann som jobber 60 prosent for å ta seg av barna lenge etter at de er konfirmert?

Vi liker egentlig ikke for mange forandringer. Vi liker heller ikke at noen kommer og trer noe ned over hodet vårt. En gang i tiden ( og det er ikke så lenge siden) var det mange som ikke likte at kvinner skulle bekle tradisjonelle mannsyrker. Det var motstand mot kvinnelig stemmerett også en gang i tiden. For ikke å snakke om det testosteronbefengte rabalderet det ble da kvinner skulle trekke på seg prestekjolen.

Det er nødvendig å ta noen grep for å få oss til å endre oppfatning. For å få oss til å tenke, føle og handle annerledes. Det kan ikke gjøres uten at noen misliker det. Så også med fedrekvoten.

Vi tar likestillingen i vårt land som en selvfølge. Det er den ikke. Likestilling må gjelde begge veier. En kvinne kan ikke være likestilt mannen uten at mannen blir gitt muligheten til å bli likestilt henne. Fedrekvoten er med på å forme samfunnet i riktig retning når det gjelder likestillingen. Dersom vi skal høre på Høyre i denne sammenhengen, går samfunnet tilbake til “mor syr, far leser avisen” perioden.

At barn trenger en mor er hevet over enhver tvil. En trygg voksenperson med omsorg i bunnen er viktig for at barnet skal vokse opp på en god måte. Men barn trenger også en trygg far. En far som er til stede og tar ansvaret. Ikke som mors støttespiller. Ikke som en so hjelper til i huset. Men som en likeverdig forelder. Det kan fedrekvoten hjelpe oss med.

 

Explore posts in the same categories: Samfunn

Stikkord: , , , , ,

You can comment below, or link to this permanent URL from your own site.

2 kommentarer den “Fedrenes plass”

  1. Lammelåret Says:

    Far er viktig i alle perspektiver. Jeg er ikke sikker på om helsesøstre har endret holdninger de siste 5 årene, men jeg tror erfaringene dine med omgivelser som omtrent ikke legger merke til deg som kommende far er like aktuelle i dag. Da min eldste var nyfødt ble far sett rart på da han ble med på helsestasjonen, som om han ikke hørte til der. Især gjaldt dette de første møtene da det nærmest var pålagt å være opptatt av amming og alt det medførte.

    Det er gitt at babymødre skal være opptatt av pupp og amming, smokk og våkenetter. Det store fokuset på slike temaer gjør at noen mødre ikke føler seg helt hjemme i slike settinger. Jeg ble skuffet over den lille spredningene i pratetemaer og at ingen løftet hodet og snakket om noe som ikke var babyrelatert.

    Forhåpentligvis vil økt fokus på fedre og fedres rettigheter gi økt fokus på hva det er å være mann. Hva er maskuline verdier?

    Kan hende skyldes nei til fedrekvote-holdningen usikkerhet i forhold til hva som er maskulint og hva som ikke er det? Kan det være slik at praktisk omsorg for babyer er truende mot det maskuline hos litt usikre menn?

    Jeg ser ingen gode grunner til å fjerne fedrekvoten, det tar tid å snu de inngrodde holdningene til hvordan ting skal være.

    Vet du forresten om http://twitter.com/#!/mannsutvalget? Du finner de på Facebook også. Jeg synes de publiserer mange gode saker, for det meste linker til relevante artikler som de kommenterer og inviterer til debatt om.


  2. […] skrevet om de tankene og prosessene jeg gikk gjennom da jeg skulle bli far for første gang. https://fhjpeder43.wordpress.com/2011/10/28/fedrenes-plass/ . Og selv om det av noen kanskje oppleves som sutrete at en mann faktisk også er i besittelse av et […]


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s


%d bloggers like this: