Arkiver for november 2011

Den glemte medisterkake

november 29, 2011

Det er den tiden på året. Dansefoten som har ligget i dvale skal vekkes til ny årlig dyst. Dressen hentes fra renseriet etter et ublidt møte med sausenebbet fra i fjor. Det skal shoppes nye festkjoler. Morsomme taler med gode poenger som garantert har blitt til blødmer og grove hentydninger på sin vei fra pannebrasken til de krasjlander på papiret.

Svineribas gastronomiske følgesvenn

Festkomiteer lager leker få klarer å gjennomføre og festlokaler blir bestilt. Forventningene stiger i takt med at dagene blir kortere og kortere. Et stykke inn i november, før vårt selvpåførte mareritt, kalt førjusstresset tar rotta på oss samles vi rundt det etter hvert så tradisjonsrike julebordet.

For at et julebord skal fungere er det viktig at mange ting stemmer. Bordkavaleren, sangene, talene. For når den sterkt begrensede duoen starter med radbrekkingen av Creedence, når sjefen har flyttet slipset fra under skortesnippen til et stykke opp på pannen, er det viktig at magen har fått sitt. Jeg snakker ikke her om de utvannede kjøttslintrene noen kaller pinnekjøtt, sausen som dekker halve slipset til sjefen, eller drikkevarene som har vandret fra magen til bak pannen pyntet med sjefens sausbefengte slips.

Jeg snakker om den lille følgesvennen til vår venn svineribba. Den forsøksvis runde saken som opphøyer surkålen til ganens øverste divisjoner. Den har en liten brun, crisp hinne, med masse deilig svinekjøtt på innsiden. Den skal ikke være for bløt, ikke for seig. Bare passe med hint av ingefær og muskatnøtt. Den forstyrrer aldri varene fra pol eller bryggeri, eller fra svoren på ribba. Bare løfter hele måltidet og opplevelsen. Den tar et kjærlig tak om sausen på vei inn i munnen, og er det eneste som får de altfor lite kokte potetene til å ha noe som ligner en mening.

Når den gastronomiske delen av julebordet skal oppsummeres mandagen etter seansen er den sjelden med i betraktningene. Da er det gjerne sausen, surkålen eller svoren på ribba som får gjennomgå. Og er ikke potetene perfekte er det krise. Litt rart det siste der faktisk. Kokte poteter er gjerne det mest smakløse og uinteressante med hele måltidet. Ikke bare julemåltidet, men de aller fleste måltider denne tvilsomme ingrediensen tar del i.

For min lille favoritt, det absolutt viktigste suksesskriteriet for julemåltidet, den ene ingrediensen som er forskjellen på feststemning eller havari, blir sjelden eller aldri omtalt. Derfor vil jeg slå et slag for medisterkaken. Denne misforstått gastronomiske lille saken består av deig kvernet fra svin, tilsatt spekk eller annet ister fra svin eller storfe. Smakssatt med pepper, salt, buljong, muskatnøtt og ingefær. En kulinarisk nytelse jeg har dratt med meg fra min mors kjøkken hele veien opp i voksen alder.

For å si det slik: Er jeg tung på føttene på årets julebord, skyldes det ikke det som er i glasset. Det skyldes utelukkende altfor seige medisterkaker.

Advertisements

Uten verdi

november 24, 2011
Hunden Pepsi

Hunden Pepsi. (Foto: http://www.fod.no)

Hunden “Pepsi” ble funnet med en lapp om halsen. “Jeg er dum, skyt meg” sto det på lappen.

Rumenske myndigheter har bestemt seg for å ta livet at titusener av løshunder. De skal settes i midlertidige hundekenneler, mange med grusomme tilstander, med lite mat og stell og hvor hunder i enkelte tilfeller har endt opp med å spise hverandre. Her venter de på den eneste løsningen menneskene er i stand til å komme på: Døden. Kuki Barbuceanu, som jobber frivillig i dyrevernorganisasjonen Vier Poten, sier til VG Nett at forholdene er grusomme.

– For eksempel i Bucuresti er det ikke plass til mer enn 400 hunder i kennelene i måneden. Et enkelt gangestykke viser at det dermed maksimalt kan avlives 4800 hunder i året. Da har du rundt 45 000 hunder igjen, som på et år vil parre seg og få valper. Og jeg kan love deg at det fødes mer enn 4800 valper på et år, sier han.

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10040392

Han foreslår å sterilisere løshundene. Myndighetene mener det er for dyrt. Et dyreliv er ikke veldig mye verdt i Romania.

Mennesker har ikke mye å være stolte av når det gjelder sitt forhold til dyrene. Eksemplene er mange og kjente. Alt fra tigrene og løvene i Colosseum til moderne tiders tyrefekting etterlater seg et spor av klodens mes hensynsløse og kalde skapning, mennesket.

Men eksemplet nevnt i denne saken gjelder hunder i Romania. Slik har vi det ikke her, tenker sikkert mange.  “Pepsi” er norsk og ble heldigvis tatt hånd om av ildsjelene i Foreningen for omplassering av dyr (FOD). http://www.fod.no/viewPage.php?page=0

Et dyreliv er ikke mye verdt i Romania. Hvor mye er det verdt i Norge?

kvelden før, kvelden før, kvelden før…….

november 23, 2011

La meg slå det fast med en klinkende klar gang. Jeg er ikke av den gjerrige sorten. Jeg har stor tro på å vrenge lommeboka en ekstra gang for å glede mine barn på julaften.

Jeg kjøper den beste ribba som er å oppdrive og sparer ikke på surkålen. Sannsynligheten er mer enn stor for at jeg kommer til å feire jul slik de fleste nordmenn gjør. Og det er i hvert fall ikke med måte. Og jeg kommer til å betale dyrt for det.

På samme måte som været er det svært liten vits i å irritere seg over juletradisjoner, julebakst, julekonserter og juleavslutninger. De kommer enten vi vil eller ikke. Unntaket er den svært enervende og magsyreproduserende kalenderpakketradisjonen. I tillegg kommer reklamen for kalenderpakketradisjonen.  Aktører hvis eneste formål er å skape mer dårlig samvittighet i form av ennå en utgiftspost i det allerede skakkjørte budsjettet.

For å døyve all den skyldfølelse vi foreldre er forbannet med skal vi altså løpe rundt å finne 24 presanger i tillegg til dem som skal under treet. For meg er det faktisk 48 fordi jeg har to barn. Resultatet er et saftig bidrag til aksjeutbyttet til blåskjorteligaen, en tom lommebok og barn som allerede er ferdig bortskjemt før julaften.

Førjulstiden er travel nok. Det er flust med gjøremål og grådige juleleverandører som drar pengene ut av hendene våre. Den tiden som er igjen synes jeg vi skal bruke til det førjulstiden er ment for. Forventninger.

Selvfølgelighetsnytt

november 15, 2011

 I går var det første gang Anders Behring Breivik møtte i en åpen rettsal. Slik blir det nyheter av. Mye nyheter. Men er det alt vi trenger å vite?

At saken mot Breivik er viktig er hevet over enhver tvil. Tragedien i regjeringskvartalet og på Utøya 22. juli savner sidestykke i moderne norsk historie. Tragedien har rammet og engasjert de aller fleste i nasjonen, Utvilsomt. At saken også er journalistisk interessant er tilsvarende utvilsomt.

I går møtte Breivik i Oslo tingrett til nytt fengslingsmøte. I saken mot Breivik vil et nytt fengslingsmøte bære preg av en formalitet. Han har erkjent de faktiske forhold samt at spørsmålet om fortsatt varetekt er en selvfølge. Mannen har til gangs vist at han ikke kan gå fri i samfunnet. Det som var spesielt med dette møtet var at det var første gang fengslingsmøtet var åpent. Det er selvfølgelig også journalistisk interessant og fortjener medienes oppmerksomhet. Det er også helt på sin plass å intervjue ofre som er tilstede under rettsmøtet og få et bilde av deres møte med Breivik. Kommentarer fra den ytterst profesjonelle forsvarer Lippestad og fra aktor har en opplagt plass i dekningen, samt kommentarer fra dommeren.

Før fengslingsmøtet hadde fjernsynskanalene ekstrasendinger med Harald Stabell som gjest i tillegg til NRKs politiske redaktør Kyrre Nakkim. Overskriftene var mange og ekspertene formelig sto i kø for å kommentere rettsmøtet. Klassikeren “Her ankommer Behring Breivik” ledsaget av det samme klassiske bildet av en bil, kom ganske raskt på nett den formiddagen. Så fulgte beskrivelsen av tiltaltes, klær, hans forsøk på å anlegge skjegg samt at han smilte opptil flere ganger på vei inn i rettsalen. Lippestad forklarte smilet med usikkerhet. Da referatforbudet ble opphevet eksploderte saken. Det hele kulminerte med overskrifter som “rettsmøtet ord for ord” med etterfølgende forklaringer på hvorfor Breivik ble avbrutt av dommeren samt ytterligere kommentarer fra andre journalister, pårørende og aktører.. Det toppet seg for meg da programlederen i Dagsrevyen spurte Harald Stabell om rettsmøtet hadde vært verdig nok.

Etter mange timer med ekstrasendinger og kommentarer kom endelig nyhetspoenget. Fortsatt fengsling med brev og besøkskontroll.

Journalister slipper aldri opp for kilder. I hvert fall ikke de som jobber i riksmedia. For når de andre kildene har gått hjem, intervjuer simpelthen journalistene hverandre. Journalister settes med et bein i rollen som journalist og et i rollen som ekspert. Anders Giæver, som er en utmerket journalist og fortjener faglig respekt er en av dem. Han satt like ved tiltalte i går og ble selvfølgelig intervjuet av det som kunne krype og gå av journalister. Kronen på denne prosessen var spørsmålet Giæver fikk på radio i morges. “Forstår du mer av ham nå?”

I tillegg kjører VG en sak hvor de har intervjuet en hel bråte med sine egne journalister om det samme rettsmøtet.

Jeg vil ikke slå fast hva som er den viktigste informasjonen om en slik sak. Det er opp til hvert enkelt menneske å sette opp sine egn e filtre. Jeg bare stiller spørsmålet om hva som er vesentlig og hva vi trenger å vite i en sånn sak? Trenger jeg som leser å vite hva alle journalistene i VG mener? Trenger jeg at Anders Giæver blir presset til å være hobbypsykolog? Er det vesentlig for meg for å forstå denne saken?

Det perverterte landet

november 10, 2011

Det er mange land som praktiserer dødsstraff. Men få land har etablert dette så dypt ned i kulturen som Iran. Landet er i ferd med å perverteres totalt.

Henrettelser illustreres i Iranske barnebøker. Foto: Iran Human Rights

I norske barnebøker finnes muligens tegninger av Ole Brum, Thomas- toget eller Postmann Pat . Og selv om sistnevnte muligens kan gå oss foreldre litt på nervene når sangen hans går på bilens stereoanlegg for 1764 gangen er det de færreste som har mareritt om postmenn med altfor store hoder som alltid smiler.

I Iran er det ikke slik. For i Iranske barnebøker er det bilder av henrettelser. Regimet oppfordrer foreldre til å ta med seg små barn på offentlige henrettelser. Døden er ikke bare en naturlig gjest i Iran, den brutale, perverse død er en stor del av Iransk kultur. En kultur som styres med terror og frykt og hvor menneskeverdet spyttes på hver eneste dag.

I Norge bruker 20 år gamle jenter tiden sin på å studere, jobbe og være sammen med venner. Kanskje de har kjæreste, kanskje de bruker ungdommen sin på å reise og oppleve verden. I Iran gjør regimet dem til mordere.

En ung kvinne i 20- årene har blitt gjort til morder av det iranske regimet. Hun fikk i oppgave å henge løkken over halsen til en dødsdømt mann. Han var dømt for å ha drept tre kvinner. http://iranhr.net/spip.php?article2357

Mange mener sikkert han fortjener straffen. At det må være et liv for et liv. Jeg forstår at enkeltmennesker som har stått ofre for drap nær har harme og hevntanker overfor gjerningsmannen. Det er en ren menneskelig, varmblodig reaksjon.

Men jeg klarer ikke hverken å forstå eller akseptere at det skal være en stats oppgave å ta livet av sine egne borgere. Med iskalde, nesten rituelle metoder tar de livet av et annet menneske. Når staten ikke kan gå fram med det gode eksempelet, hvordan kan de da sette seg til doms over mennesker?

Når den samme staten, kaldt og umenneskelig ødelegger en 20 år gammel kvinnes liv ved å ta livet av et annet menneske er perversiteten institusjonalisert.

 Dette er en politikk som regimet fører. Denne unge jenta var en vanlig jente for noen uker siden. Nå har hun tatt et liv, sier Amiry-Moghaddam. talsmann for Iran Human Rights til Nettavisen.

http://www.nettavisen.no/nyheter/article3270188.ece

Iran er et av landene i verden som henretter flest folk. Hittil i år har det vært registrert omtrent 400 offisielle henrettelser i Iran. Iran Human Rights hevder det har vært ytterligere 200 henrettelser som ikke har vært bekreftet fra offisielt hold.

Hvor lenge skal FN og det internasjonale samfunnet se på at Iran river ned alle prinsipper om menneskerettigheter. Ingen kan leve med dette og samtidig kalle seg sivilisert og medmenneske.

Fars tur

november 8, 2011

Statsråd Audun Lysbakken gir seg ikke. Nå vil han ha offentlig arrangerte pappagrupper på lik linje med mødrenes barselgrupper. Ikke uventet blir han forsøkt sablet ned av familiepartiet Høyre.

Audun Lysbakken vil ha pappagrupper. Foto: Stig Weston

Det er ikke mulig for en mann å forestille seg hvordan det er å føde.  Rent bortsett fra at menn også har et nervesystem og kan kanskje ha en stakkarslig forestilling om en fødsel som en styggvond affære og at det skjer mye med mor under svangerskapet både fysisk og mentalt.  Tiden etter en fødsel er det heller ikke alltid så lett å forstå. I tillegg til ammingen er det mange ting en mor går gjennom både fysisk og følelsesmessig. Det eneste vi kan gjøre som menn er å støtte, gi av den kjærligheten vi har og pøse på med all den empatien vi klarer å mobilisere som menn. Men til sjuende og sist er det ting vi aldri vil kunne forstå.

Likestilling eller ikke. Det er vesentlige forskjeller på menn og kvinner. Det å bære fram et barn er muligens det største utrykket for denne forskjellen. Og når all empatien, forståelsen og støtten er brukt opp, er det ikke unaturlig at kvinner søker støtte i andre kvinner som nettopp har vært gjennom det samme.

Da jeg ble far for første gang hadde vi nettopp flyttet til et nytt sted. Jeg tror ikke det er så uvanlig. Barselgruppen mor var med i hjalp både henne og meg til å bli kjent med andre mennesker i samme situasjon som oss. Noen av dem ble omgangsvenner etter hvert. For oss var barselgruppene, arrangert av det offentlige en stor fordel. For mor var de uvurderlige.

Jeg har tidligere skrevet om de tankene og prosessene jeg gikk gjennom da jeg skulle bli far for første gang. https://fhjpeder43.wordpress.com/2011/10/28/fedrenes-plass/ . Og selv om det av noen kanskje oppleves som sutrete at en mann faktisk også er i besittelse av et følelsesregister var det en krevende prosess for meg også å finne min rolle og plass som far. Følelser og tanker jeg ikke følte det var plass til å dele fordi fokus med rette er på mor under et svangerskap og fødsel. Fedre går også gjennom en modningsprosess som oppleves både positivt og negativt.  Forståelsen for dette er det så som så med. I samfunnet forventes det at far nærmest bare skal kunne trykke på en knapp og så kommer det en fiks ferdig pappa ut. Virkeligheten er ikke slik.

De eneste som virkelig forstår hva det vil si å bli mor er en annen mor. Det er alltid godt å snakke med noen som er gjennom samme prosessen som en selv.  På dette punktet er vi faktisk like. En mor kan ikke forstå fullt ut hva det vil si å bli en far. Simpelthen fordi en mor ikke kan være far. Det er roller vi ikke kan ta fra hverandre eller erstatte med noe annet. Det er unikt.

I arbeidslivet nærmer vi oss full likestilling. Vi har en vei å gå også her, men vi er på vei. Men dersom vi skal kunne ha full likestilling er det viktig at den tanken og gjennomføringen er til stede også i hjemmet. Dersom vi skal kunne endre oss til det bedre trenger vi gode rollemodeller som er trygge. Vi trenger trygge foreldre som kan ta med seg verdier som valgfrihet, likestilling og likeverd til de neste generasjonene. Det er nettopp derfor vi har kommet såpass langt i samfunnet. For å få til det må vi anerkjenne far og fars rolle i større grad enn før.

Det er typisk for Høyre å sable ned et slikt forslag.

Dette synes jeg er det reneste sludder. Fedrene er i en helt annen situasjon enn det mødrene er i når de akkurat har vært igjennom en fødsel. Jeg kan ikke se at dette er en statlig oppgave, sier han til NRK og konstaterer at han fint skal klare å finne andre ferske fedre uten statens hjelp og finansiering., sier stortingsrepresentant Nikolai Astrup til NRK.

Dette er nok en skivebom fra Høyre. For det første er det ikke alle forunt å være utadvendt og kontaktsøkende. Spesielt ikke dersom man nettopp har flyttet til en ny plass. Og det kanskje spesielt de tilfellene som trenger slike grupper mest. For det andre bidrar Lysbakkens forslag til mer likestilling også i hjemmet og en styrking av den synlige faren, både i familien og i samfunnet.  For det tredje bidrar ikke Astrups utspill til å styrke likestillingen i samfunnet. Men så har Høyre aldri vært det store likestillingspartiet.

Jeg hadde definitivt blitt med i en slik gruppe. Ikke fordi jeg trenger hjelp med å finne venner, men fordi jeg i en slik prosess kunne ha stor nytte av å snakke med andre menn, som gikk gjennom det samme som meg selv.  Og selv om det er stort å være med på ultralyd og fødsel er det mange spørsmål jeg som mann umulig kunne finne svar på der.

Selv om det meste med rette handler om mor i et svangerskap og i en barsel er det faktisk to som deler på ansvaret. Da er det viktig at det legges til rette for at begge kan ta det ansvaret på en god måte.

Gode fedre blir til på de gode fedrenes premisser. Noe av det får vi til i samspillet med mor, noe må vi rett og slett finne ut av selv. På våre egne premisser.  En gruppe med andre menn som går gjennom det samme er en stor hjelp til å skape det vi trenger mer av. Gode og sterke foreldre.

http://www.nettavisen.no/nyheter/article3268488.ece

http://www.nrk.no/nyheter/norge/1.7866640