Den glemte medisterkake

Det er den tiden på året. Dansefoten som har ligget i dvale skal vekkes til ny årlig dyst. Dressen hentes fra renseriet etter et ublidt møte med sausenebbet fra i fjor. Det skal shoppes nye festkjoler. Morsomme taler med gode poenger som garantert har blitt til blødmer og grove hentydninger på sin vei fra pannebrasken til de krasjlander på papiret.

Svineribas gastronomiske følgesvenn

Festkomiteer lager leker få klarer å gjennomføre og festlokaler blir bestilt. Forventningene stiger i takt med at dagene blir kortere og kortere. Et stykke inn i november, før vårt selvpåførte mareritt, kalt førjusstresset tar rotta på oss samles vi rundt det etter hvert så tradisjonsrike julebordet.

For at et julebord skal fungere er det viktig at mange ting stemmer. Bordkavaleren, sangene, talene. For når den sterkt begrensede duoen starter med radbrekkingen av Creedence, når sjefen har flyttet slipset fra under skortesnippen til et stykke opp på pannen, er det viktig at magen har fått sitt. Jeg snakker ikke her om de utvannede kjøttslintrene noen kaller pinnekjøtt, sausen som dekker halve slipset til sjefen, eller drikkevarene som har vandret fra magen til bak pannen pyntet med sjefens sausbefengte slips.

Jeg snakker om den lille følgesvennen til vår venn svineribba. Den forsøksvis runde saken som opphøyer surkålen til ganens øverste divisjoner. Den har en liten brun, crisp hinne, med masse deilig svinekjøtt på innsiden. Den skal ikke være for bløt, ikke for seig. Bare passe med hint av ingefær og muskatnøtt. Den forstyrrer aldri varene fra pol eller bryggeri, eller fra svoren på ribba. Bare løfter hele måltidet og opplevelsen. Den tar et kjærlig tak om sausen på vei inn i munnen, og er det eneste som får de altfor lite kokte potetene til å ha noe som ligner en mening.

Når den gastronomiske delen av julebordet skal oppsummeres mandagen etter seansen er den sjelden med i betraktningene. Da er det gjerne sausen, surkålen eller svoren på ribba som får gjennomgå. Og er ikke potetene perfekte er det krise. Litt rart det siste der faktisk. Kokte poteter er gjerne det mest smakløse og uinteressante med hele måltidet. Ikke bare julemåltidet, men de aller fleste måltider denne tvilsomme ingrediensen tar del i.

For min lille favoritt, det absolutt viktigste suksesskriteriet for julemåltidet, den ene ingrediensen som er forskjellen på feststemning eller havari, blir sjelden eller aldri omtalt. Derfor vil jeg slå et slag for medisterkaken. Denne misforstått gastronomiske lille saken består av deig kvernet fra svin, tilsatt spekk eller annet ister fra svin eller storfe. Smakssatt med pepper, salt, buljong, muskatnøtt og ingefær. En kulinarisk nytelse jeg har dratt med meg fra min mors kjøkken hele veien opp i voksen alder.

For å si det slik: Er jeg tung på føttene på årets julebord, skyldes det ikke det som er i glasset. Det skyldes utelukkende altfor seige medisterkaker.

Explore posts in the same categories: Om selve livet

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s


%d bloggers like this: