Josefs evangelium

Dette er muligens den lengste bloggposten jeg har skrevet.  Det blir gjerne sånn når man har med jul og juleevangeliet å gjøre. Dette er et ydmykt forsøk på å beskrive hendelsen sett fra Josefs side. Og det synes jeg faktisk er på tide. God lesning og god jul.

Josef sukket. Bøyde seg ned for å ordne sandalen igjen. Etter tre dagers marsj hadde lissene som holdt fottøyet inntil foten stadig gått opp. Han sendte en noe irritert tanke til Melchior, som var sandalmaker i byen Nasaret. Melchior solgte sandalene på tilbud. Nå skjønte Josef hvorfor de var så billige. I tillegg hadde desemberregnet begynt å sette inn. Regnet hadde gått hele veien inn til linskjorta Josef bar innerst på kroppen. Det var ikke akkurat den beste måneden å starte en reise på.
– Det er lett for keiseren å beordre folketelling når han kan gå rundt i sin nystrøkne tunika i sitt varme palass, mens vi må traske og gå i regnværet. Og for hva? For at den griske penegepugeren skal ta enda mer av våre sure opptjente midler. Augustus kan kysse meg en viss plass, sa Josef til sin kone Maria, som red på eselet deres.

– Maria visste bedre enn å diskutere politikk med Josef når han var i det humøret. Hun bare smilte til sin ektemann og forsikret ham om at det kom til å gå bra. Og når blikket fra tømmermannen møtte Marias brune øyne, mildnet humøret hans litt. Det var øynene hennes han hadde sett først den gangen han traff henne. De varme, brune øynene som gjorde at kulden fra de våte klærne føltes litt mindre.
– Han smilte trøtt til kona. De hadde gått i tre dager og måtte gå i minst tre til før de nådde Betlehem. Avstanden mellom den lille landsbyen Nasaret og Betlehem kunne unnagjøres på tre dager, men fordi rivaliserende stammer holdt til på veien var paret tvunget ut på en marsj som tok dobbelt så lang tid.
For keiser Augustus hadde bestemt at alle skulle skrives inn i manntall slik at det ble lettere å beskatte jødene.
– Akkurat som han ikke har beskattet oss nok, fnøs Josef da han fikk nyheten.
Tommelen var øm lenge etter at han hadde bommet på trestykket med hammeren og truffet tommelen. Frustrasjonen over keiserens ordre hadde fått ham, en tømrer av alle ting, til å treffe tommelen med hammeren. I Nasaret skulle de le lenge av det uhellet.

Året før hadde det vært litt annerledes for den unge tømmermannen. Maria hadde flyttet inn til sin tante som bodde i Nasaret. Det var relativt sjelden at den lille landsbyen med rundt 400 innbyggere fikk nye innbyggere, så den unge kvinnen ble samtaleemne for de fleste. Med sitt milde vesen og hjelpsomme væremåte ble hun fort populær.

– Josef hadde for lengst passert den alderen som var ansett som gifteferdig for menn. Men det hadde liksom aldri blitt til at han hadde giftet seg. Det var ingen i hjembyen som hadde passet, og siden Josef innerst inne hadde store tanker om kjærlighet, hadde han vegret seg. Han ble lettere irritert når vennene og familien ertet han eller var bekymret for han. I Josefs kultur sto familien sterkt og det var forventet at alle giftet seg og fikk familie. Men Josef ville ikke ha noe «fornuftsekteskap». Da var det bedre å vente på den rette.

Da Maria kom til landsbyen, endret dette seg. Første gang han så henne var i selskap med tanten. De var i verkstedet hans for å handle. Den vanligvis så omgjengelige og utadvendte Josef ble nesten stum da hun kom inn. De lange mørke håret stakk fram fra sjalet hun bar, og øynene så rett på ham. Nesten tvers igjennom ham. Det var som om det var umulig å holde sinnet og tankene for seg selv, så Josef lukket seg. Maria sa veldig lite annet enn å presentere seg. Det hjalp ingenting. Fra den dagen besøkte Maria Josef i drømmene, både om dagen og natten.

Paret trolovet seg mot slutten av det året. Ifølge tradisjonen skulle de være trolovet i to år før de kunne gifte seg. Slik ble det ikke.
Josef tenkte tilbake på den forferdelige dagen da Maria kom til ham med nyheten.
Hun sto der i verkstedet hans, trippende og tydelig nervøs. Nesten livredd. Han tok om henne og fikk henne til å sette seg.
– Hva har hendt? spurte han
– Lov meg at du tror på meg når jeg forteller deg dette, begynte Maria.
Josef kjente den kalde angsten ta seg. Han hadde aldri sett Maria slik. Hun virket bestandig så rolig og mild, men nå var hun nærmest panisk.
– Hva er det, Maria? gjentok han.
Så fortalte Maria alt. Om engelen som hadde kommet til henne, om budskapet og om kroppen som hadde begynt å vise tegn til endring.
Josef ble stum. Helt stum. Han visste ikke hva han skulle tro. Men som en rettskaffen jøde visste han konsekvensene. Hvis Maria var gravid med en annen, måtte han støte henne bort. Det sa både loven og tradisjonen. Hvis han gjorde det kunne hun risikere å bli steinet av landsbybefolkningen.
– Jeg tror det er best du går. Jeg trenger å tenke, svarte Josef
Etter at Maria hadde gått, stengte Josef verkstedet. Til tross for mange kunder den dagen, klarte han ikke å tenke på tømmerarbeid. Hodet snurret, tankene sloss om oppmerksomheten.
Josef var på mange måter en enkel mann. Og selv om han trodde på Gud var ikke religionen det han brukte mest tid på. Selvfølgelig gikk han i synagogen. Noen annet ville ikke tatt seg ut. Han fulgte også alle lovene og fulgte  fasten, men var ikke den som gjerne tok en religiøs diskusjon. Marias forklaring på unnfangelsen fra Gud var derfor litt vanskelig å svelge for tømmermannen.

Likevel, noen måneder seinere, trasket han av gårde, med en høygravid krone på et esel. I regnvær med ødelagte tilbudssandaler fra Melchiors sandalmakeri. Han kunne simpelthen ikke gi opp Maria. Og selv om rabbien hadde advart han mot det, gjennomførte Josef bryllupet lenge før tiden.
– Og så var det den drømmen da, om engelen, om ikke å være redd og ta til seg både mor og barn, tenkte Josef idet snora på sandalen løsnet igjen.
Ikke før det unge ekteparet var på plass i Josefs lille landsbyhus kom altså ordren fra keiseren. Alle måtte gå til sin families by og la seg skrive inn i manntall., slik at det ble lettere å beskatte dem. Og siden han var blant den legendarisk kong Davids etterkommere, var det bare å begi seg til Betlehem.
– Det der med kong David er bare tull. Det har aldri ført noe godt med seg for meg engang. I stedet for å leve som konger, må vi traske av gårde til Betlehem. Så det slektskapet er ikke engang vært å tørke seg bak med, sa Josef til Maria den kvelden.
Josef var kjent som en brumlebasse i landsbyen. Fort opp i humør, fort ned.

– Han der Augustus har jeg ikke noe til overs for. En møkkamann, spør du meg. Da var adoptivfaren hans, Julius Caesar mye bedre. Han gjorde mye bra for jødene, pleide Josef å si når det ble snakket om politikk.

Josef dro den tjukke kappen rundt seg. Det begynte å bli kveld den tredje dagen på landeveien. Nattekulden kom tidlig på den tiden av året. Omsorgsfullt hjalp han Maria ned av eselet før de slo leir for natten.
Betlehem var ikke plassen for den store gjestfriheten. Da det utslitte paret kom fram til byen var det allerede mørkt. Marias tilstand var heller ikke all verden. Hun smilte tappert til han der han gikk fra dør til dør for å finne en plass til dem. Det krydde av mennesker. Alle herbergene var fulle. Folk lå og sov i gatene. Josef var tydeligvis ikke den eneste David hadde etterlatt seg. Josef sendte en ublid tanke til den for lengst avdøde kongen.
– Gjorde gubben noe annet enn å produsere unger? tenkte han.
– Maria kjempet på eselryggen. Hun hadde allerede begynt å kjenne sammentrekninger. Barnet hun bar på kunne komme når som helst. Hun prøvde så godt hun kunne å skjule det for den slitne ektemannen.
Etter at den siste døra var slått igjen foran ansiktet på Josef, sank han ned på bakken. Maria hørte han sukke tungt.
– Hva er meningen med å traske rundt i denne jammerdalen av en by når vi ikke finner ly? Mener Gud at du skal føde på gaten? spurte han Maria.
Idet han sa det kom selvfølgelig regnet.
Josef satt urørlig på gaten. Han lot regnet falle. Maktesløs og forvirret. Var dette Guds hensikt? Og hvorfor? Han hadde fulgt alle de påbud og regler jødedommen ga. Hva var dette straff for?
Den håpløse tankerekken ble avbrutt av at noen dro han i kappen.
– Kom, denna veien og ta med dem frua.
Den eldre damen snakket med bred Betlehems-dialekt. Hun førte dem gjennom et virvar av gater og kryss og ut av sentrum. I utkanten var det et fjell med noen grotter.
– Vi har dyra vårres der, forklarte hun.
– Jeg kan ikke gi dere husrom, men ser jo atte maddamen din snart skal føde. En stall er i hvert fall bedre enn ikkeno, mente kvinnen.
Josef var for sliten til å svare. Vel inne i stallen fikk han laget et bål som varmet dem. I det flammen blusset opp startet fødselen.
– Bare pell dem vekk. Detta er en sak mellom frua og meg. Jeg har tatt imot mange små, smalt det fra den gamle damen.
Josef gjorde som det sømmet seg en jødisk mann og gikk ut til utkanten av hulen for å bekymre seg slik de fleste menn har gjort siden kvelden før tidenes morgen.
Barnet lå i armene på Maria da han ble ropt tilbake.
– Det blei en gutt og frua var ordentlig flink, kvitret gamla fornøyd mens hun vasket hendene.
Josef smilte trøtt. Han satte seg ved Maria side og strøk henne over hodet. Det lille barnet åpnet øynene litt, og Josef så de samme øynene han hadde forelsket seg i året før.
– Han skal hete Jesus, sa han, med en liten bønn om at guttungen måtte skikke seg godt.

Explore posts in the same categories: Om selve livet

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s


%d bloggers like this: