Kongen av de blå toner

En tirsdags etternmiddag tidlig på åtti- tallet satte en kamerat en kassett i sitt nyinnkjøpte, stereoanlegg. Kassetten begynte å spille midt i en solo av et instrument jeg til da bare hadde vage forestillinger om. Fra den dagen spilte Jon Lord førstestemmen i mitt musikalske liv.

 

Det skulle vise seg å være orgelintroen på «Lazy» fra versjonen på det legendariske «Made in Japan» som Deep Purple spilte inn under «Machine head» turneen. Soloen stoppet liksom ikke. Den bare fortsatte og fortsatte. Ertet publikum med sine blå toner. Dro og vendte på dem, lekte seg med litt Goodman, litt Bach og litt ulyder. Jeg satt som forsteinet. Jeg hadde aldri hørt noe kulere, noe mer lekent eller spontant.

I dag fikk jeg vite at Jon Lord er død. Han ble 71 år gammel og ble offer for kreften. Jon Lord, min største musikalske inspirasjon, og favorittmusiker var borte. Rart, trist, sårt og tragisk. Selv om 71 år er en respektabel alder å legge på røret, var det som om Lesleyen fra hans Hammonforgel brått rustet fast, midt i en solo.

Selv om jeg valgte å bli gitarist var det en keyboardist som skulle bli min favoritt og inspirasjon. For de av oss som har spilt i band kan dette virke sært i hvert fall de som har hørt keyboardister og gitarister krangle. De er ofte ytterpunkter i mange band. Men mr. Lord var ikke som andre keyboardister.

Det første jeg la på hjertet var blå tonene. Måten han bygget opp bluesfrasene og riffene. De samme blå tonene som flerret gjennom høytalermembranene lå også i de tunge orgelriffene hans. For Jon nøyde seg ikke med å være fargekart of stemningsskaper. Mannen som var med å skapet tungrocken var også en dugelig riffmeister. Fra åpningen på «Space truckin» som mange tror er en gitar, til den majestetiske introen på «Perfect strangers» fra 1984. Orgelet, eller «the beast» som han selv kalte det, var vel så hissig som stratocasteren til virtuosen Richie Blackmore.

Hans evne til å improvisere var formidabel og har betydd mye for måten jeg selv har utviklet meg på som gitarist. Den åpne måten å spille på, det at musikken skapes der og da og streben etter å aldri spille den samme soloen to ganger, var det Jon Lord som i særlig grad viste meg.

Jon Lord åpnet også døren til klassisk musikk. Det første jeg husker var strykerne fra «April» hentet fra plata « Deep Purple». Senere gjorde han en av de første forsøkene på å skrive orkestermusikk for orkester og rockeband. Plata «Concerta for group and orchestra» satte Deep Purple på kartet,eller tapesert på siden av bussene, som Jon selv sa det. I årenes løp ble det flere slike stykker, blant annet «Sarabande» og «Windows».

Jon dro også med seg sin klassiske bakgrunn til rockescenen. Soloene på «Highway star» og «Burn» er klart inspirert av Bach. Og låta «Bach onto this» fra soloplata «Before I forget»gir et godt bilde på hva denne musikeren sto for.

Jon Lord var med i Deep Purple, bandet ha var med å skape fram til 2002. Da brukte han de neste ti årene på å skrive og framføre orkester og klassisk musikk komponert av ham selv.

Jon Lord åpnet både øynene og ørene mine. For meg var han den største. Ingen har snakket til meg sånn til de grader gjennom musikk som han. Jeg savner han allerede.

Explore posts in the same categories: Musikk

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s


%d bloggers like this: