Arkiver for august 2012

Gode og dårlige healere

august 28, 2012

Bengt Eidem utrykker en stor skepsis til healere som jobber med kreftpasienter i en kronikk i NRK i dag. Skepsisen er ikke vanskelig å forstå. I hvert fall ikke hvis han treffer healere som mener de helt sikkert kan helbrede kreft.

«Jeg har mange ganger krysset fingre for kreftkolleger som i sin desperasjon har prøvd healing. Ingen av dem lever i dag», skriver Bengt Eidem, styremedlem i Kreftforeningen. http://www.nrk.no/ytring/alternativ-kreftbehandling-1.8296637

På samme måter som det finnes elendige leger finnes det også elendige healere. Og innenfor alle felt i samfunnet finnes det mennesker som vil slå mynt på godtroende og lettlurte medmennesker. I så fall er vel heller ikke legemiddelindustrien alltid blant de snilleste gutta i klassen. Det finnes helt klart personer som kaller seg healere som lurer folk. Alternativ behandling er en gullgruve for flinke svindlere, nettopp fordi det er vanskelig å dokumentere effekten av healing. Eksempelet Eidem viser til om en healer som har brukt et pr-byrå til å overbevise om at han har evner som kan helbrede kreft, er hårreisende og ødelegger for oss som forsøker å være seriøse.

Jeg driver selv med healing og har hatt gode resultater når jeg har forsøkt å hjelpe mine medmennesker. Jeg har foreløpig ikke tatt meg betalt for mine tjenester, men har stor glede av å se at jeg klarer å hjelpe de aller fleste jeg har hatt kontakt med. Jeg har aldri sagt til dem at jeg kan kurere, ta bort eller helbrede noen 100 prosent, selv om jeg i mange tilfeller har klart det også. Jeg har aldri forsøkt å heale noen med kreftdiagnoser. Dersom noen kommer til meg med denne lidelsen vil jeg gå til oppgaven med en stor porsjon ydmykhet. Og jeg ville aldri ha oppfordret pasienten til å slutte med medisinsk behandling.

Jeg kan heller ikke slå i bordet med stor dokumentasjon. Alt jeg har er historien om hunden min som ble frisk etter en skade veterinæren min sa var uhelbredelig, samt vitneutsagn fra de menneskene jeg har hjulpet til å bli friske eller blitt betydelig bedre av sine lidelser.  Healing kan ikke dokumenteres på samme måte som skolemedisin, simpelthen fordi det ikke er skolemedisin. Dessuten; har du brukket beinet sender jeg deg rett til legen.

Seriøse healere sliter med useriøse kolleger, på samme måte som journalister, advokater og bruktbilselgere. Vi som forsøker å heale seriøst sliter også med motstanden fra legestanden. En stand som heller ikke er fremmed fra å ha et frynsete rykte elsker å hakke og se ned på alternativ behandling. Ikke bare er de skeptiske, mange i legestanden avviser den totalt. Ingen seriøse healere jeg kjenner ville finne på å avvise skolemedisinen på samme måte. Muligens ligger det en frykt bak denne arrogansen, muligens ligger det et altfor stor faglig selvbilde bak denne arrogante holdningen.

Eidem viser også til Overlege OIav Mella ved Haukeland universitetssykehus som i 2009 fortalte at han ikke en eneste gang i løpet av 30 år har opplevd en alternativ behandlingsform som virket livreddende på de pasienter han har fulgt. Hvordan kan han vite det med sikkerhet? Med all respekt for Mella, hvordan kan han med sikkerhet si at den alternative behandlingen de overlevende pasientene fikk ikke har medvirket til at pasienten ble frisk? Når det gjelder sykdommer som kreft kan ingen påstå at de kan kurere sykdommen 100 prosent. Enten de er leger, homeopater, ayur-vediske leger eller healere. Statistikken over dødsfall innenfor kreftsykdommen viser dette.

Når det gjelder sykdommer som kreft kan ingen påstå at de kan kurere sykdommen 100 prosent. Enten de er leger eller healere. Hverken healing eller tradisjonell skolemedisin er eksakt vitenskap. Så langt der i fra.

Et av spørsmålene jeg støter på er om det kan bevises at healing har en positiv effekt. Det kan det ikke. I hvert fall ikke på samme måte som ved tradisjonell skolemedisin. Men det finnes studier av effekten av healing:

Aarbakkeutvalget NOU 1998-21, sier blant annet:

«Det finnes flere studier som viser signifikant effekt av så vel fjernhealing som healing ved berøring ved ulike tilstander. En rekke forsøk viser effekter av healing på enzymer, planter, gjærsopp, kreftceller og mus. Enkelte av disse forsøkene er gjentatt flere ganger og synes å dokumentere en positiv effekt utover kontrollgruppene. Det er gjort mer enn 160 studier på mennesker og cirka to tredjedeler av disse viser positive effekter utover placebo.»

Dr. Daniel Benor, forfatter av Healing Research – Holistic Energy Medicine and Spirituality, skriver:
«Jeg var overrasket over å finne at de 155 publiserte kontrollerte studiene av healing består av mer forskningsmateriale enn hva som foreligger fra de fleste andre komplementære behandlingsformer til sammen. På tross av at mange av studiene var strenge i forskningsdesignet, med kontrollgrupper som skulle få frem eventuelle statisk signifikante effekter av healing, var det få som ble publisert i medisinske tidsskrifter på grunn av redaksjonelt bias overfor emnet. Mer enn et dusin av disse er upubliserte doktoravhandlinger, i hovedsak fra sykepleiere som praktiserer Terapeutisk Berøring i USA». Og videre: «Hadde healing vært en pille, hadde den vært på markedet for lenge siden. Healing er mer dokumentert enn noe medikament på markedet. Healing ville vært en meget populær pille, da den ikke har bivirkninger og kan helbrede og forebygge problemer som moderne medisin i beste fall bare kan lindre».

Som all annen vitenskapelig dokumentasjon finnes det også dokumentasjon som søker å motbevise dette. Det beviser bare en ting. Noen tror, andre ikke.

Det er sunt å være skeptisk. De seriøse healerne jeg har møtt er av de mest skeptiske. Men skepsisen bør være saklig og konstruktiv og bidra til å bygge broer, ikke rive ned de få vi har.

Jeg har aldri skadet noen i min beskjedne virksomhet. Mitt hovedmål er heller ikke å erstatte skolemedisinen. Mitt mål er å hjelpe. Kun å hjelpe. Og det burde være legenes mål også.

http://www.regjeringen.no/nb/dep/hod/dok/nouer/1998/nou-1998-21.html?id=141407

http://www.wholistichealingresearch.com/

http://www.johannes-henriksen.no/forskning.html

Advertisements

Jomfrutur i tre akter

august 20, 2012

Å kalle meg båtvant er omtrent like dumt som å hevde at Mozart var tonedøv. Problemet er at jeg elsker å kjøre båt.

Jeg trodde aldri jeg skulle ende opp som tegneseriefigur. Nå har det altså hendt. Ill. Johan – Anton Sandnes

Jeg er såpass heldig at jeg bor ved bredden av en relativt stor sjø. Da bør en ha båt. Ikke en veldig stor en. For så stor er ikke sjøen.
I fjor kjøpte jeg en båt. En svær og tung en. Den var riktignok på vannet, men har ikke overlevd det såkalte opplaget jeg la den i.
Så for å redde fadesen spanderte jeg en del av skattepengene på ny båt. Denne gangen kjøpte jeg en langt lettere båt av gummi. En euforisk, barnslig stolthet fylte meg da den plasket ut i vannet, og fløt.

Det brummer i sivet
– Suzuki klarer du aldri å kjøre i filler. Den kan du ha i mange år. Beskrivelsen gjelder påhengsmotoren jeg hadde i fjor. Vel, selv om vedkommende mente vel, kan jeg forsikre leseren om at han tok sørgelig feil. Det tok meg ganske nøyaktig 23 minutter å kjøre motoren sønder og sammen. Jeg synes til og med jeg så en tåre i øyekroken på reparatøren da han ga opp å reparere den.
Så med min nyinnkjøpte Tohatsu åtte hester skred jeg til verket. Nå skulle det pinadø kjøres båt! Med en slags lettere lykkelig angst gjorde jeg meg klar. Jeg fikk rodd båten godt utpå og senket propellen ned i vannet. Bøyd over motoren merket jeg ikke at båten drev. Siden vannet ligger i begynnelsen av Drammenselva er det naturlig litt strøm i vannet, noe jeg selvfølgelig ikke tenkte på.
Så da Toahtsuen begynte å brumme, hadde jeg ennå ikke sett opp, men antok at jeg var på samme plass. Jeg hadde jo ikke begynt å kjøre ennå.
Det badegjestene på land ble vitne til var en 10 fots gummibåt med en relativt røslig kar om bord, starte opp motoren, smile lykkelig, vinke nonchalant til noen andre båtfolk og dure i full fart, rett inn i buskaset to meter unna båten. Siden båten er lett rakk den å gå i plan slik at farkosten fikk satt seg skikkelig fast i buskene.

Hyggelige båtfolk
Med en møysommelighet ut av denne verden, akkompagnert av noen gloser av den fargerike sorten samt reversen fikk jeg omsider rygget ut av buskene. Senere fortalte sjefen min meg at det heter «bakke» på båtspråket. Vel, jeg rygget, full fart det også. og det tok en stund før jeg klarte å sette båten i riktig gir. Sikkert fornøyelig det også.
Jeg la merke til noen ungdommer som hadde en betydelig større båt en meg. Skjærgårdsjeep har jeg blitt meg fortalt. Den 35 hesters store motoren brølte opp og båten skjøt fart. Midtveis (eller heter det kanskje midtvanns? midtfjords?) stoppet båten.
– Jaja, de skal kanskje fiske da, tenkte jeg, og kjørte videre.
Etter å ha passert dem for andre gang vinket de til meg. Jeg smilte og vinket tilbake. Jeg har hørt at slik er skikk og bruk på sjøen. Jeg passerte de en gang til og de vinket like herlig. Jeg vinket tilbake. Tredje og fjerde gang holdt de fremdeles på, og nå veivet de mer enn vinket. Det underlige var at de bare fortsatte å vinke etter at jeg hadde svart på hilsnene. Og var det virkelig nødvendig å bruke begge armene? Høfligheten på sjøen hadde nådd de helt store parodiske sfærer. Bevegelsen hadde nå antatt mer en form av veiving enn vinking.
Det viste seg at de hadde fått motorstopp. Det skjønte jeg da jeg kom nær nok til å høre at veivingen var akkompagnert av roping, av den lettere irriterte sorten. Den samme langt mer båtvante sjefen fortalte meg at veiving med begge hender betyr «hjelp», på sjøen. Opps.

Taubåten
Min sønn på 15 år er litt mer båtvant enn meg. Det vil si han har kjørt med påhengsmotor noen flere ganger enn meg. Han ga meg det rådet å bare sitte på en side av båten og kjøre.
– Pølsevev, tenkte jeg. Motor er motor tenkte jeg. Så etter at den desperate fiklingen med slepetau hadde gått over i historien, satte jeg meg på motsatt side og satte båten i gir. Resultatet var at jeg fossdro båten min og båten til de stakkars havaristene i full fart langt ut på sjøen, i revers selvfølgelig.
Etter at jeg hadde funnet det rette giret skulle jeg endelig få dratt båten inn til brygga. Jeg vridde på gassen. Ingenting. År-saken var selvfølgelig at jeg fremdeles satt på feil side og derfor vred feil vei. Men jeg klarte å taue båten. I plan. Jeg ble mektig stolt over mitt fartøy og av redningsaksjon. Jeg tenkte imidlertid ikke på at en båt verken har clutch eller bremser. Hvordan jeg unngikk å smelle den forsvarsløse skjærgårdsjeepen inn i brygga vet jeg fremdeles ikke. Så vennligst ikke spør.