Arkiver for september 2012

Min plass i køen

september 27, 2012

Jeg tilbringer mye tid i bilen. Som de fleste andre tenåringsforeldre dreier livet i hverdagen seg om å forflytte seg fra det ene til andre. En slags evig kamp mot logistikkens kvisete, illeluktende demon.

Når jeg i tillegg har valgt å bosette meg et stykke unna arbeidsplassen min, kan jeg legge til 14 mil ekstra, daglig bak rattet. Det betyr atskillige asfaltmetre med en god samling irritasjonsmomenter å trøkke ned i den allerede boblende magesyren. Jeg vil rette det første frontalangrepet mot syklistene.  Men ikke alle syklister. De aller fleste er et positivt møte. vanlige hyggelige mennesker med isoporhjemer på hodet har jeg ingenting i mot.

Jeg snakker om blåskjortefar med sine venner Preben og Fritjof som helt uten skam sykler tre i bredden på motorveien. Korrekt antrukket med sykkelshorts med tre puter stappet opp der sola aldri skinner. Kledelig dandert på et sykkelsete som er tredd ned på en karboninnretning de færreste har råd til. Irritasjonen dreier seg ikke om klesdrakt eller det faktum at de har dyrere sykkel enn den tilårskomne Nakamuraen min.

Det dreier seg utelukkende om at de konsekvent sykler tre i bredden, og lar absolutt ingen kommer forbi. Gjerne midt i veien ved siden av nyasfalterte og brede sykkelstier. Hvilken rett har de til å belemre magesyren min med 40-årskrisa si?
Irritasjon nummer to gjelder traktorer. Hver eneste gang jeg har dårlig tid kjører han ut på veien. Gjerne med en gigant henger med en eller annen enorm agrar gjenstand han må drasse ut på motorveien når jeg har dårlig tid. Han legger seg gjerne tre biler foran slik at forbikjøring kun kan gjøres i den sykeste delen av et menneskes fantasi. Selv om det er rikt med avkjørsler kjører han sjelden ut for å slippe til en stakkars alenefar som skal rekke et foreldremøte.
Sist men ikke minst har du verdensmestrene. De som mener de har rett til å bestemme hvor fort alle skal kjøre. Som presser snuta på bilen som nesten utelukkende har fire ringer i grillen nesten ned på hengerfestet på Hiacen min for å presse meg til å bli lovbryter. Sommer som vinter bruker de all tid på veien til å puste inn eksosen min.

For en eller annen grunn synes ungene mine det er rart at far alltid kjører først i køen.

For de av dere som lurer på hva slags bil jeg kjører forteller jeg om det her. Det burde absolutt si sitt om saken.

https://fhjpeder43.wordpress.com/2011/06/09/kassa-mi/

Et spørsmål om straff?

september 26, 2012

Arbeiderpartipolitiker Roger Ingebrigtsen vil øke strafferammen for voldtektsforbrytere. Men er det strafferammen som er det største problemet?

Samfunnet må reagere når mennesker blir utsatt for overgrep. Et sivilisert samfunn kan ikke stå rolig å se på at egoistiske overgripere river ut sjelen mellom beina på uskyldige kvinner. For hva er det som gir dem retten til å ødelegge et annet menneske for sin egen tilfredstillelses skyld?

Roger Ingebrigtsen vil ikke bare har hardere straffer. Han vil også frata voldtektsforbrytere muligheten for å slippe ut før tiden.  http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=10046357

– Får man fem år, så skal ikke straffen være et minutt mindre, mener han.

For å gjøre rydde unna eventuelle misforståelser: Jeg er helt enig i det Ingebrigtsen sier. Det er nødvendig for samfunnet å ta tydelig avstand fra voldtekt og reagere strengt på denne typen forbrytelser.

Det er typisk for politikere å tro at man kan endre et samfunn gjennom lov. På sett og vis er det naturlig for politikere å tenke sånn fordi lovendring utgjør en stor del av en politikers virksomhet. I hvert fall gjelder det stortingspolitikerene.  Men gjør det gatene tryggere for jentene våre? Vil en strengere strafferamme gjøre at potensielle voldtektsforbrytere tenker seg om og ombestemmer seg før gjerningsøyeblikket? Er det så enkelt? Jeg tror ikke det

Straff handler om å reagere. Kanskje også med elementer av hevn. Vi puster lettet ut. «Der fikk han som fortjent». Men straff stopper ikke lovbryteren. Og straff hjelper heller ikke den sønderevne sjelen fra et offer.

Saker i media den siste tiden har vist at det tar lang tid å etterforske anmeldelser etter voldtekt. Såpass lang tid at politiets etterforskning ødelegger mange av bevisene de trenger for en tiltale. Så mye som åtte av ti saker henlegges.  Mange voldtektsofre føler ikke at politiet tror dem når de forteller sin historie.

Når den samme Ingebrigtsen krever at politiet prioriterer voldtektssakene treffer han innertieren. Når han derimot sier at det må være opptil politimestrene å finne ut hvordan er det nesten skivebom. For det har politiet tydelig vist at de ikke greier selv.

Strafferammer er ikke det viktigste virkemiddelet i kampen mot voldtekten. Det er holdningene, innad i politiet, og utad i samfunnet som er det viktigste våpenet. At Roger Ingebrigtsen og de andre politikerne vedtar lover er viktig. Men det hjelper ikke når de som skal utøve lovene gjør en slett jobb.

Andre innlegg om emnet:

https://fhjpeder43.wordpress.com/2012/09/24/bevisets-stilling/

https://fhjpeder43.wordpress.com/2012/03/26/tillit-pa-offerbalet/

https://fhjpeder43.wordpress.com/2012/03/25/kortreiste-fordommer-er-var-verste-fiende/

 

Bevisets stilling

september 24, 2012

Hun ble voldtatt hjemme av sin mann, med hennes egen tenåringssønn som vitne. To år etter ble saken henlagt.

Fem dager etter voldtekten skjedde møtte hun politiet. De hadde ikke tid før. Seks måneder etter tok de sønnen til dommeravhør og overgriperen ble avhørt etter fire måneder. Etter to år ble saken henlagt etter bevisets stilling. Et bevis politiet tydeligvis ikke hadde overanstrengt seg for å sikre.

Kvinnen som forteller sin historie i dagens VG http://www.vg.no/nyheter/meninger/artikkel.php?artid=10046109 er ikke alene. I snitt bruker politiet 195 dager på å avgjøre tiltale i voldtektssaker. Oslo- politiet bruker tre måneder mer.

Det er ikke nødvendig med overdreven empati eller medmenneskelighet for å forstå at voldtekt hører til forbrytelser av den grove sorten. En forbrytelse som grafser til seg det nærmeste, mest intime, fysiske utrykket vi mennesker har. En forbrytelse som drar hele offeret ned i fornedrelsen og en emosjonell gjørme uten sidestykke. Voldtekt er en forbrytelse det er svært vanskelig å sammenligne med andre forbrytelser.

Vårt samfunn må ha rettsikkerhet. Selvfølgelig skal ikke påtalemyndighetene dømme uten tilstrekkelig bevis, selv om det helt klart finnes eksempler på det også.

Utrykket «henlagt på grunn av bevisets stilling» er en frase politiet gjerne bruker. Spesielt på voldtektssaker. Dersom politiet «somler til beviset» slik som i saken her er det politiets arbeid som setter beviset i en slik stilling at det ikke kan brukes. Henleggelsen blir da ikke noe annet enn en bekreftelse på politiets maktesløshet, inkompetanse eller rett og slett holdning i forhold til voldtekt som forbrytelse. Det faktum at Oslo-politiet bruker såpass lang tid på etterforskningen kan tyde på et holdning- og ledelsesproblem hos politiet. Spesielt når refrenget fra det samme politiet er å anmelde så fort som mulig, nettopp for å sikre bevis.

Kvinnen som er omtalt i denne saken forteller at selve etterforskningen hadde et tidsforbruk på to uker. Beskjeden om henleggelsen fikk hun etter to år. To år hun måtte gå med voldtekten i tankene og i sinnet. Ute av stand til å komme seg videre opp fra den mentale hengemyra overgrepet hadde tvunget henne ned i.  En tilstand politiet i stor grad bidrar til å sette henne ned i.

Mange mener at kvinner selv delvis skyld i voldtekter https://fhjpeder43.wordpress.com/2012/03/25/kortreiste-fordommer-er-var-verste-fiende/ . Mange ofre føler at politiet ikke tror dem. https://fhjpeder43.wordpress.com/2012/03/26/tillit-pa-offerbalet/ Voldtektsofre er ikke bare ofre for overgriperen, de er også ofre for skammelig dårlige holdninger og meninger. Overgrepene er ikke slutt når overgriperen er ferdig.

Om det er disse holdningene som gjør at politiet somler bort bevis vites ikke. Men det er nærliggende å tro at det er noe av bildet. Slik kan vi ikke ha det. Jeg vil ikke bo i et samfunn man kan slippe unna med voldtekt. Et samfunn hvor mennesker er fritt vilt for syke mennesker.

Hovedstadens nye politimester, Hans Sverre Sjøvold legger seg flat i dagens aviser. Han lover å gjøre noe med det La oss håper han klarer det.

 

Fravær av mangfold

september 13, 2012

Da kringkastingsmonopolet falt trodde vi det skulle skje mye, både i radio og på fjernsyn. Daværende kulturministre med tilliggende herligheter plapret i vei om det de kalte mangfold. Tanken var at jo flere som herjet eteren, jo mer mangfold. Tanken og ordene var i beste fall svært naive.

Resultatet nå over 20 år senere står som et solid vitnesbyrd over en feilslått tanke.
Resultatet av det som skulle gi oss mangfoldet har gitt oss det motsatte. De store aktørene er i ferd med å bli kopier av hverandre. Og da mener jeg  dårlige kopier, av den typen du vrir ut av en stakkars halvdød blekkpatron på en sliten blekkskriver.
For uansett hvor du trykker, er det alltid en kanal som viser en halvgammel episode av «Two and a half men». Uansett hvor du befinner deg på eteren er det en eller annen overpubertal medienisse som blir stemt ut av skjermen av de andre medienissene. Hvis de da ikke blir skjelt ut av en overbetalt dommer i et program etter å ha forsøkt å synge en sang.
Men det verste med dette totale fraværet av mangfold er det som skjer med NRK. For mens NRK tidligere var en pause fra de kommersielle kanalenes hysteriske trang til å kopiere hverandre, gikk NRK sin egen vei, en stund i hvert fall.
Sist lørdag kikket jeg innom programmet «Stjernekampen», et konsept med sangere, et dommerpanel og publikum. Et veldig kjent programkonsept for oss som har klikket oss forbi TV2 noen ganger. Men i stedet for de pubertale, ufrivillige medienissene møter vi her etablerte artister. For å gjøre programmet ekstra uinteressant var det bare kulturpolitisk korrekte musikalnumre som sto på menyen.
Alle sangene ble møtt med euforisk begeistring av samtlige tre dommere, noe som kun beviser at Ole Evenrud er tøff nok til å skjelle ut en stakkars 16-åring på TV2 men er for feig til å si noe skjevt til Tor Endresen på NRK.
I løpet av en snau lørdagskveld klarte NRK det kunststykket å lage et allerede patetisk musikkkonkurranseprogram enda mer patetisk enn originalen.
Grei underholdning vil sikkert mange si. Muligens, men lysår unna  mangfoldet.