Godt polert

Uansett hvor mye jeg prøver kan jeg ikke kalle med en Handy mann. Selv om jeg har tre driller,den absolutt kuleste elektriske sagen, snekkerbukse og tommestokk.

Kassa mi før poleringsvoksen tok den

Og selv om det hender jeg klarer å montere lamper uten å kortslutte brødristeren er det langt igjen tilutrykket hendig. Men Vår Herre skal vite at jeg prøver. Det er ingenting å si på innsatsen. Det skal jeg pinadø ha.  Problemet er ikke innsatsen eller engasjementet. problemet er at jeg ofte begynner alltfor seint.

Det verste jeg vet er en rusten bil. Ingen av bilene mine har slitt nevneverdig med det problemet. For selv om Hiacen min har en innside som ser ut som restlageret fra et middels godt loppemarked er den rimelig rustfri og strøken i lakken. Det skyldes først og fremst at jeg polerer den to ganger i året. Det vil si jeg prøver så godt jeg kan.

I år har utendørsaktivitetene vært relativt labre. Jeg er antakelig ikke alene om å skylde på de bøttene med regn kjærringenglene har tømt i hue på oss i løpet av de stakkars sommermånedene. Og de få dagene de samme englene har glemt bøtta, er det mer fristende å sitte med  en hånd på påhengsmotoren enn å stresse rundt med fornuftige gjøremål.

Så det skulle altså bli november før min trofaste Hiace fikk sitt vante lag med voks. Det var en fin søndag, et opphold i det ellers å bedritne været, og nå skulle det gnikkes. Jeg gikk på med friskt mot og entusiasme. Gravde dypt i posen med poleringstvist, ga det en solid dose med lyseblå smørje  og gjøv løs på metallicen.

Mesteparten av søndagen gikk med til gnikkeriet, for Hiacen er en stor bil og har store flater med mettallic lakk.   Sola hadde for lengst kommet og gått da jeg hadde rundet panseret og var på venstre side. Det hadde allerede begynt å fryse på taket da jeg dro opp det siste av poleringstvisten. Men jeg ga meg ikke. Her skulle det gnikkes til siste slutt.

Moralen er: Ikke forsøk å polere bilen i stummende mørke. Selv om jeg gnikka det jeg var mann for uten å se noenting, er venstresiden av bilen fremdeles dekket av et grått tåkete mønster av tiloversbleven voks av beste sort.

Men rusten er i hvertfall sjanseløs.

Advertisements
Explore posts in the same categories: Om selve livet

Stikkord: , , ,

You can comment below, or link to this permanent URL from your own site.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s


%d bloggers like this: