Arkiver for desember 2012

Bomskudd med sløv tegnestift

desember 20, 2012

Fremskrittspartiets Christian Tybring- Gjedde stilte kulturminister Hadia Tajik et spørsmål om hva som er unik norsk kultur.  Deretter har han forsøkt å gi eksempler på det gjennom en kronikk i dagens utgave av Dagbladet. Jeg synes forsøket er langt fra vellykket.

Cristian Tybring-Gjedde

Cristian Tybring-Gjedde

Spørsmålet om hva som definerer norsk kultur er ikke i og for seg et dumt spørsmål. Og hvilke motiver og underliggende tanker om hvorfor spørsmålet kommer fra innvandrerkritiske Frp vil jeg gjerne la ligge, selv om Marie Simonsen lar seg friste.  Jeg vil heller forsøke å ta Tybring- Gjeddes utspill på alvor, i den grad det lar seg gjøre.

Tross Simonsens begeistring, evner ikke kulturministeren å gi noe meningsfullt innhold til kulturen vi omgir oss med. Ingenting om hva som skiller norsk kultur fra annen kultur. Ingenting om den immaterielle kulturen, skriver han blant annet i sin kronikk. Deretter fortsetter han:

Utelatt er også felles historie, tradisjoner, språk, høytider, lovverk, valuta, skikk og bruk, flagg, oppvekst, bosettingsmønster, vårt forhold til naturen, matretter, verneplikten, nasjonalsangen og kongehus for å nevne noe. Det er nettopp disse forholdene som har formet oss nordmenn og som utgjør Norges kulturfellesskap.

Vår norske historie er sterkt preget av samhandling og deltakelse i resten av verden. Vikingtid, middelalder, dansketid, svensketid og moderne historie viser et land som i stor grad har samhandlet med resten av verden. Kanskje spesielt gjennom sjøfarten, som Norge har helt naturlige forutsetninger for. Den nasjonalromantiske perioden som var sterk medvirkende årsak til at vi gikk ut av unionen med Sverige, er heller ikke typisk norsk. Nasjonalromantikken blomstret over hele Europa i denne perioden noe kunsten fra den tiden helt klart viser.

Det er muligens bare 17. mai som er en egen norsk høytidsdag. Ellers er hverken jul, påske, pinse eller andre høytider noe norsk påfunn. Kristendommen kom dessuten ganske sent til Norge etter først å ha vært innom en del andre land.

Lovverket er sterkt inspirert av europeisk lovgivning som har sine røtter helt tilbake til romerretten og kanskje enda lenger tilbake. Hverken verneplikt, nasjonalsang eller kongehus er en norsk oppfinnelse. Ikke er vi det eneste landet med flagg eller valuta heller. At det bor flere folk i byene i Norge enn på landet er vi heller ikke alene om. Norske byer ble i stor grad til gjennom inspirasjon hentet fra Europeiske byer. Det ser vi lett på byggeskikk og arkitektur. Og når det gjelder vårt forholdt til naturen er det vel strengt tatt en og annen franskmann eller sveitser som også liker å gå seg en tur i skogen.  Det har også vist seg at skiene heller ikke opprinnelig kom fra nordmenn.

Selv om Odd Nerdrum er en norsk maler er hans utrykk inspirert av malere som også kommer fra andre land enn Norge.

Når jeg spiller Elgitar med bandet mitt er det som en følge av en engelsk- amerikansk kulturpåvirkning.  Når jeg spiller Edvard Grieg på instrumentet mitt gjør jeg det på et amerikansk instrument som har sin opprinnelse fra et arabisk instrument.

Dumdum boys synger på norsk men de spiller definitivt amerikansk. Selv noe så norsk som Lillebjørn Nilsen eller Valkyrien Allstars har med seg denne “unorske” arven i sitt utrykk.

Hadia Tajik har rett i at det språket både Tybring Gjedde og undertegnede bruker er påvirket av blant annet latin, gresk og tysk. Det finnes ikke mange språk i verden som ikke er påvirket av andre språk. Når Fremskrittspartiet hardnakket skriver partinavnet sitt “Frem” og ikke “Fram” er det en opprinnelig dansk form og har lite med norsk å gjøre.

Norsk kultur hadde aldri hatt det utrykket den har dersom den ikke hadde tatt i mot påvirkning fra andre steder.  Det er det som har skapt det vi i dag oppfatter som norsk kultur og det er det vi bør være stolte av. En kultur som i stor grad har omfavnet inspirasjonen uansett hvor den kom fra eller fra hvem den kom fra.  Spørsmålet er om inspirasjonen har ført til utvikling eller stagnasjon.  Du kaller Hadia Tajiks forsøk på politisk belæring for umoden og plump, Tybring –Gjedde.  Jeg synes du og dine partifeller skal lese hennes svar en gang til, før dere skyter igjen.  Da kanskje med annen ammunisjon enn en sløv tegnestift.

Følg gjerne bloggen på Facebook. Der legger jeg også ut debattinlegg som ikke får plass her.

Advent i kapitalens tegn

desember 13, 2012

Min bestefar var katolsk munk i sin ungdom. Av de historiene han kunne fortelle fra det litt merkelig klosterlivet var historien om advent den mest besnærende.

Adventstid var den mest stusslige, fattigslige tiden i det tyske klosteret han var i. Maten var kjip, bordene var uten duker og tiden var satt av til ettertanke, bønn og forberedelse til julefeiringen. Da julaften kom var det fest, overdådighet og presanger til alle.

Jula ble først tatt av kristendommen etter at den hadde kommet fra hedningenes øltønner. Men kirken fikk heller ikke ha jula i fred. For den ble brutalt grabbet av storkapitalen og blåskjortene. Fra ettertankens adventstid til to måneder med høylytt skriking etter pengene dine samt en peis stappfull av aske etter all reklamen næringslivet fôrer den med.

Det siste trikset for å skvise ut seddelrestene er kalendergaver. For det holder ikke å skjemme bort ungene på julaften. Det holder ikke å legge igjen hele den dårlige samvittigheten i det hullet som var bankkontoen din før hver dag har sin pakke. Og har du to barn så blir det fort 48 pakker som skal kjøpes inn, pakkes inn og henges opp. Dette for å sørge for enda større utbytter til aksjonærene. Vi bidrar med andre ord dobbelt opp med julegaver.

Jeg skjemmer bort ungene mine etter beste evne hver eneste julaften. Enkelte ganger kan det faktisk blir over evne må jeg innrømme. Vårt levevis i adventstiden er vel også ganske langt unna min salige bestefars munkeliv rundt disse tider.
Men jeg nekter å være med på pakkeleken før jul. Nekter å bite på kroken som skal fiske etter min dårlige samvittighet. Jeg nekter å la meg imponere over alle som forteller sin omverden om hvor flinke de er som følger strømmen og gjør det de tror er forventet av dem, med all respekt, selvfølgelig.

I stedet for å lasse ungene mine ned med pakker hele adventstiden, forsøker jeg heller å gi dem litt mer av min tid. Mer ro og mer hygge rydder kanskje plass til en og annen ettertanke. Og uansett hvor mye blåskjortene prøver, kan de ikke selge oss våre ettertanker. Heldigvis.

Følg gjerne bloggen på Facebook. Der legger jeg også ut debattinlegg som ikle får plass her.  Samt andre påminnelser og reblogger.

Når tabloidene virker

desember 5, 2012

Tabloidaviser får mye tyn. Mange ganger fullt forståelig.  Men de siste dagene viser at tabloidverktøyet virker.

Mange feirer jula med ensomheten som eneste gjest

Mange feirer jula med ensomheten som eneste gjest

Historien om Reidun (88) som satte inn en annonse i Aftenposten hvor hun søkte etter et sted å være i julen er en perfekt historie som en tabloidavis som VG omfavnet. Både historien om Reidun og oppfølgingshistoriene avisen kjørte førte til at nordmenn åpnet hjemmene sine for de som ellers måtte sitt ut jula i sin ensomhet.

Tabloid er egentlig en grafisk betegnelse og sier utelukkende noe om hvor stor avisa skal være i sidestørrelse. Sånn sett er de aller fleste, inkludert Aftenposten også en tabloidavis.

Men årene har tabloid fått en annen betegnelse, hvor følelse, engasjement og sensasjon har vært ingrediensene vi har forbundet med ordet tabloid. Store oppslag, fete skrifttyper og mye følelser har nesten snerret fra forsidene i avisstativene. I kampen om oppmerksomhet og om å dra seg over den allerede parodisk høye støyterskelen har tabloidavisene utviklet seg til å bli parodier på seg selv, i enkelte tilfeller. Ingen sak er i utgangspunktet for liten til å havne på forsiden bare typene er fete og uttalelsene oppsiktsvekkende nok.

Som journalist har jeg brukt tabloide virkemidler. Alle har det, enten vi har ryggrad nok til å innrømme det eller ikke. Hver gang vi viser fram følelsene til mennesker, bruker bilder av strandede hvaler eller leende barn, appellerer vi til følelser hos våre lesere.  Hver gang vi dybdeintervjuer en narkoman eller moren hans, blåser opp politiaksjoner eller lager store oppslag som viser sterke engasjementer bruker vi de samme virkemidlene som VG eller Dagbladet bruker.  Og tør noen av dere journalister påstå at dere aldri tenker på hvor mange lesere nettsiden deres får dersom dere bruker ordet “sex” i tittelen? Et av de innleggene her på bloggen som har fått flest treff har tittelen “Livredd for kåte kvinner”. Saken handler om kvinnenes rettigheter og undertrykkelse. Jeg er rimelig sikker på at det finnes mange som har klikket på saken som ikke er ekstremt opptatt av kvinners rettigheter. Tabloid som bare pokker!

Jeg mener selvfølgelig ikke at vi alle lager aviser som VG og Dagbladet. Jeg mener heller ikke å sette hele min egen yrkesgruppe i bås med paparazzier og kjendisjournalister. Journalistikken i Norge har en altfor høy kvalitet til det. Poenget er å bruke virkemidlene riktig og ta det etiske ansvaret sterke virkemidler fordrer.

En hammer kan brukes til å bygge et hus eller på å slå noen i huet med. Tabloid er ikke noe annet enn et verktøy vi som journalister må velge hvordan vi skal bruke. Det finnes mange eksempler på god bruk av det verktøyet.

VG sine saker om ensomhet i julen er spekket med gode tabloide ingredienser. Bruken av det tabloide verktøyet har fått nordmenn til å åpne hjertet og dørene sine for mennesker som vanligvis drar seg gjennom jula med kun ensomheten som gjest.  Gjennom julesentralen som ligger på VG sine sider kan du melde deg som vert for en ensom sjel eller be om husrom i jula.

Det tabloide virkemidlet er et av de sterkeste virkemiddel som finnes i pressen. Så lenge det blir brukt riktig.

Følg gjerne boggen på Facebook. her ligger det også andre debattinnlegg og blogger som ikke får plass her.