Arkiver for januar 2013

Å vedta liv eller død

januar 24, 2013

Senterpartiet går inn for fri jakt på ulv. Og med det vasker de bort den siste lille rest av grønnfarge i politikken sin.

Foto: WWF Norge

Foto: WWF Norge

–          Vi er for fri jakt på all ulv i Norge, sier leder i senterungdommen Sandra Borch.

Menneskets historie er en lang arrogant, nådeløs forvaltning av liv og død. Som forvaltere av liv og død er mennesket skyld i flere utryddinger enn naturen selv. Mange arter er borte fra planeten. Og det er utelukkende menneskets skyld.

Urmennesket tilpasset seg naturen. De nord- amerikanske indianerne for eksempel tok aldri livet av flere bison enn de trengte for å komme seg gjennom vinteren. Et konkret bedriftsøkonomisk regnestykke for å holde liv i en stamme lå bak beskatningen av naturen. I tråd med hvordan naturen selv er bygd opp.

Det moderne, vestlige mennesket setter seg over naturen. Forvalter den etter helt andre hensyn og andre behov. Grådighet, griskhet og egen vinning bestemmer i stor grad hvilke arter som skal leve og hvilke som skal dø. Ikke bare hvem som skal leve men også hvordan de skal leve.  Pelsdyrbransjen som er tidligere omtalt i denne bloggen er et grelt eksempel på det.

Ulv en er en av flere arter i hundeslekten. Arten er den mest vanlige ulvearten i verden og finnes over store deler av den nordlige halvkule. Og er dermed en del av naturen hos oss.  De er sosiale rovdyr som hevder revir og danner flokker eller mindre familiegrupper. De består av et ynglende par og deres avkom. Etter hvert som de blir eldre vil de danne sine egne familiegrupper.  Generelt sett er ulven sky overfor mennesker og holder seg helst unna oss.  Mennesket er ikke foretrukket føde, selv om det har forekommet angrep på mennesker.  I Norge har ulven i praksis vært utdødd siden 1960- årene.

Sjansen for å treffe ulv i Østmarka er forsvinnende liten. Den vil helst ikke treffe oss. Den vil helst være i fred for oss, og selv om det har forekommet dyr i nærheten av bebodde områder er det forsvinnende sjelden det også.  Forskere har dokumentert at når mennesker går inn på ulvens revir trekker ulven seg tilbake.. Som alle andre rovdyr kan også ulv angripe, men i tilfeller de opplever seg truet. Det siste ulvedrapet i Norge skjedde i 1881. Da var også ulvebestanden lagt større.  Sammenligner vi tallene fra europa med angrep fra andre dyr hører ikke ulver til de farligste rovdyrene. Historier om ulver som kaldblodige drapsmaskiner er myter og legender og i tillegg hovedargumentet fra Senterpartiet.

Når ulven debatteres virker det som om noen få individer truer norsk landbruk og sauehold. De fleste sauene tas imidlertid ikke av ulv. Dessuten har sauebestanden økt fra 887 000 i 2007 til 902 000 i fjor. Mange sauebønder klager mer over gaupa enn ulven. Ulvens foretrukne byttedyr er faktisk elg.  Her konkurrer den med mennesket som skyter rundt 40 000 dyr i året.

Det er i beste fall arrogant av Senterpartiet å gå inn for fri jakt av ulv i Norge. Et utrykk for at mennesket setter seg skyhøyt over andre arter på planeten. Etisk er det forkastelig å bestemme seg for og simpelthen utrydde en hel art som har sin naturlige plass i naturen omkring oss.  Dessuten har ulven langt større forutsetninger fra naturens side til å overleve i den sære, norske naturen enn både Sandra Borch og resten av menneskeheten har.

Du kan ikke ta livet av verten fordi du ikke liker det den spiser, Borch. Og når du er på tur i Østmarka, så er du gjest, mens ulven er vert. Sånn er naturen og det er det på tide at vi tar inn over oss.

Skal vi tilpasse oss naturen eller skal naturen tilpasse seg oss?  Alle forsøk på å tilpasse naturen til oss har ført til små og store katastrofer, enten det gjelder regnskoger eller utdødde raser. De synder vi har på vår kappe har gjort den så tung at den snart blir umulig å bære.

Så når du går tur i Østmarka, husk på at du ikke er alene. Det finnes individer og live over alt. Liv som fortjener respekt, hensyn og kjærlighet. La oss ta inn over oss at vi også er en del av naturen.  Du også Sandra Borch, med all respekt.

WWF Norge om ulv

Miljøstatus.no om ulv

Viten.no om ulv

Gunnar Stavrums kommentar i Nettavisen

Følg gjerne bloggen på Facebook. Der legger jeg ut linker til blogger og debatter som ikke får plass her

Advertisements

Meg, mitt og mine

januar 23, 2013

Det går en finslipt grense mellom selvtillit og selvgodhet. Den grensen tråkker vi over hver bidige dag.

Gillian Warner-Søderholm. ( Foto: BI)

Gillian Warner-Søderholm. ( Foto: BI)

BI-forsker og sosial antropolog Gillian Warner-Søderholm mener norske forretningsfolk må jekke seg kraftig ned. I en artikkel i Dagens Nøringsliv mener hun at nordmenn må slutte å skryte av sien hytter velstand og sterke kroner overfor utlendinger. Vi er heller ikke spesielt gode på smaltalk i følge forskeren.

Bakgrunnen for påstanden er en omfattende spørreundersøkelse blant 700 nordiske ledere for å se på forskjeller i forretningskultur og kommunikasjon. 37 ledere er dybdeintervjuet.

– Nordmenn er ofte så direkte at utlendinger får bakoversveis. Det blir ubehagelig hvis nordmenn snakker for mye om dette Andre oppfatter oss ofte som selvgode fordi det går så bra med oss, sier hun til DN.

Engelskmennene bruker ofte utrykket “A norwegian arm”. Det er betegnelsen på en ekstremt uhøflig person.

Jeg tror ikke dette bare gjelder næringslivsledere. Facebook er full av selvskryt. Om meg, jeg, mine og mitt. Vi er overstadig flinke til å fortelle alle hvor flinke vi er, hvor mye vi har trent hvor gode foreldre vi er og ikke minst hvor fint og flott vårt hjem har blitt etter at vi har kastet tusener av kroner på vegger, gulv og baderom som slett ikke trenger det. “Se hvor flink jeg er”- faktoren er en av de mest framtredende her.

Og når vi ikke skryter endeløst av oss selv på fjaseboka gjør vi det gjerne verbalt. Jeg slutter aldri å undre meg over hvor mange mennesker jeg møter som kun er opptatt av å snakke om seg selv. Enten det er interiøret i huset, den nye bilen, ungene eller simpelthen hvor bedritent livet er. Dersom man skulle finne på kommentere det med anekdoter fra sin egen jammerdal blir man ofte møtt med øredøvende taushet og likegyldighet.

Jeg sier ikke at alle er sånn. Empati er slett ikke noe fremmedord for oss. Mange viser engasjement for sine medmennesker også, men i den daglige talen, i den almene kommunikasjonen virker det på meg som om stadig flere mennesker lever kun i sin egen boble.

Kjæresten min er en ivrig dyreverner. Hennes engasjement for våre firbente venner kjenner ingen grenser. Hun bruker Facebook- kontoen sin aktivt for å spre budskapet til alle sine over 1000 venner på Facebook. Sidene hennes er blottet for selvskryt og interiørfjas. Selv om hun absolutt kunne ha mye å skryte av. Hun opplever større engasjement fra sine internasjonale venner enn fra sine norske. Der er det oftest dørgende stille. Siv er også innehaver av et hjerte av den store sorten og deler gjerne tiden sin med mennesker som trenger en å snakke med.

“ Men det er ikke mange som spør hvordan jeg har det” sier hun ofte.

I en periode hadde jeg jobber som tok meg ut I Europa relativt ofte. Å kommunisere med europeere opplevde jeg somveldig behagelig. Både da jeg uoppfordret ble hjulpet videre på en trikk som stoppet midt i Amsterdam og i samtaler med samarbeidspartnere og kontakter opplevde jeg at de var interessert, både i det landet jeg kom fra og i meg som person. Om det er ekte eller genuint, eller bare en måte og oppføre seg på vet jeg selvfølgelig ikke, men det var hyggelige og varme samtaler med et gjensidig engasjement og interesse for å bli kjent med hverandre.

Jeg var i Sarajevo noen måneder etter at freden kom etter flere år med krig. Jeg traff mennesker som vandret rundt med granatsplinter i brystet. Selv de tok seg tid til å spørre om hvordan jeg hadde det og var genuint interessert i å bli kjent med meg. I hvert fall virket det sånn

Nordmenn trenger definitivt ikke å stå med lua i hånda lenger. Vi har mye å være stolte av, både av natur, økonomi og hvordan samfunnet er bygget opp. Da jeg reiste mye i Europa fikk jeg ofte spørsmål om likestilling. Mange hadde fått med seg at Norge hadde kommet langt når det gjelder det spørsmålet. Det gjør meg ennå stolt av landet mitt når jeg tenker på det.

Men det er ikke bare vi som har gode historier å fortelle. Det er ikke bare jeg som har unger, ny bil eller har pusset opp stua. Dersom vi skal komme oss ut av den norske bobla av nasjonal og personlig selvgodhet må vi åpne øynene for andres historier. Dessuten kan det hende vi lærer noe av samtalen på bussholdeplassen eller på Facebook for den saks skyld.

Det er ikke noe galt å ha selvtillit. Den bør bare ikke vokse over i selvgodhet. Og her har vi nordmenn mye å lære. Under tegnede også, helt sikkert. Skryt mindre, bry oss mer.

La oss begynne med å si “ hvordan har du det?” til hverandre. Å mene det.

Artikkelen i NA24

Følg gjerne bloggen på Facebook. Der legger jeg ut blogger og debattinnlegg som ikke får plass her.

Gjentakelsens kunst

januar 20, 2013

 Dersom en komiker bare sereverer «nordmannen- svensken og dansken» vitser fra barneskolen en hel kveld, vil du sannsynlighvis forlange pengene tilbake. Men sangere slipper unna med det hver bidige gang.

Melodi grand prix er et glimrende eksempel på pop-verdenens evige rundans rundt gamle vitser. Gårsdagens selvfølgelighetsdans rundt paljettene var knapt noe untak. Hadde det ikke vært for metall- bandet Gromth og sangeren Emil Solli- Tangen, så hadde forestillingen utelukkende vært en øvelse i musikalske gjentakelser.

For svært mange år siden fantes det et band som sang sanger som «She loves you». I vår tid fylles eteren blant annet med sanger av typen, «Baby , baby baby love». Og det er essensen i det de aller fleste har å melde fra popfronten. Bortsett fra at basslyden har blitt vesentlig bedre har ikke popmusikken kommet veldig mye lenger.

Ni av ti ballader begynner med fjerdelspiano (fra nå av omtalt utelukkende som «Klaskepiano») oppfunnet av Elton John og videreført av Lionel Richie på selvfølgeligheter som «Say you say me» og «Hello». Versjonen vi fikk i går var riktinok «klaske-piano- fri», men både teksten og melodien til Tom Hugo har vi hørt før. Veldig mange ganger.

Dersom du ikke vil bruke «Klaske-piano» er dance- rytmer med et fengende refreng, overstadig dansing og babe- faktor veien å gå. Her var det flere varianter å ta av i gårsdagens delfinale i MGP. Atister som ikke nødvendigvis er dårlige, men som kun tjener som en pariodisk gjentakelse av det popverdenen har servert for oss de siste årene.

Og som ikke det er nok tar Datarock oss med til discoens champagneverden, med et enkelt budskap om vellykka mennesker ute på byen. Den har vi også hørt før. Til gangs.

Når Gromth går på scenen med lillebroren til hele Norges Didrik Sollo- Tangen, som drasset Norge til Grand Prix med den kollosalt kreative tittelen «My heart is yours», er det noe ganske nytt i MGP- sammenheng. Selv om symfonisk metal av den mørkere sorten ikke er spesielt nytt for de som har fulgt med litt i timen.

Melodi Grand Prix er nærmest en parodi på pop-bransjen. Ta en tekst som er skrevet en million ganger før, sette den sammen med et komp som er spilt inn omtrent like mange ganger, snu litt på ordene og pianoriffet så har du en sang som vil gjøre blåskjortene i musikkbransjen enda rikere. Rikere fordi vi lar oss asvspise med gamle ideer i ny innpakning. Ideer som ikke engang var gode da de ble pakket inn første gangen. Keiserens garderobe er stadig like stusselig.

Dagbladets anmeldelse

Vgs Anmeldelse

Du kan følge bloggen på Facebook. Der legger jeg ut linkge og debatter som ikke får plass her.

De dumme spørsmålene

januar 18, 2013

– Det må jo du vite du som er journalist?
Det er kanskje det mest vanlige spørsmålet jeg har fått fra folk utenfor bransjen i de 20 årene jeg har drevet med dette galskapsbefengte faget.

9-presse

– Jeg vet akkurat nok til å stille de dumme spørsmålene, pleier jeg å svare.
Svaret er selvfølgelig satt på spissen. For selv om det kanskje ser slik ut til tider, går vi ikke helt rundt i tåka.
Du kan absolutt stole på at det som står i avisa er riktig, stort sett. Selv om enkelte politikere og rådmenn har vært uenige med meg til tider.

Myten om den allvitende journalistene kan vi til en viss grad skylde oss selv. Nesten daglig intervjuer NRK sine egne journalister eller andres. Selve lykken er et helt panel i studio med minst tre redaktører som blir intervjuet. Og har du først greid å samle tre norske redaktører i ett rom kan du snakke om hva som helst. I hvert fall hvis du er programleder i NRK.

En vaktsjef sa en gang til meg:
– Har du laget en sak om et emne, så er du ekspert.
Jeg lurer ennå på om han virkelig mente det.

Journalistikk handler i stor grad om å innhente opplysninger og presentere det viktigste for leserne. Det betyr at vi må velge ut og komprimere det vesentligste i en sak. Mye av detaljinformasjonen som ligger igjen på skrivebordet når dermed aldri pressen.  For at ikke elementene i en sak skal velges i villelse og i den tidligere omtalte tåka så må vi vite nok til å kunne ta troverdige redigeringsgrep, men ikke nødvendigvis så mye mer. Dessuten er det viktig å vite nok til å stille de nødvendige spørsmålene. Og spørsmålene stiller vi på vegne av leseren.

Journalister er ikke forskere. Vi er formidlere som skal engasjere våre lesere. Da er vi nødt til å heve blikket over detaljplan.
Evnen til å se litt skrått på samfunnet, samt ha en skrue løs er ofte et bedre utgangspunkt enn detaljkunnskaper om krisen i russisk hamburgernæring.

Følg gjerne bloggen på Facebook. Der legger jeg også ut andre blogginlegg og debatter som ikke får plass her.

Mobbing som seermagnet

januar 15, 2013

Idol har relativt ukritisk fått lov til å vokse fram som et av nasjonens mest sette fjernsynsprogram. Som den absolutte spydspissen i reality kulturen.

Konseptet er velkjent og enkelt. En rekke mer eller mindre talentfulle mennesker. Gjerne unge, noen av dem er et stykke unna myndighetsalder blir gjennom såkalte “auditions” tatt ut til å vøre med i en sang konkurranse hvor det til slutt står en vinner igjen.

I år fyller programmet ti år og det er naturlig for en kringkaster som TV2 å markere begivenheten på flere måter. Å vise klipp fra de forskjellige “auditions” er en måte å gjøre det på. En veldig populær måte.

For sju år siden stilte Mali Sørvåg opp på audition for programmet. Hun kom av flere grunner ikke videre i programmet. Opptredenen har satt så dype spor i Idol-seerne at de stemte dem frem som «tidenes mest minneverdige», en liste over 10 opptredener som ble vist under jubileumsshowet.

I løpet av innslaget forsøkte Sørvåg å synge to sanger og ble slaktet for både sangen og klærne hun valgte å ha på seg.

“ Du er fullstendig ubrukelig” (Tor Milde)

“Det ser veldig billig ut” (Tone- Lise Skagefoss)

Da Tor Milde var gjestedommer i NRKs stjernekamp ble han spurt om han ville være like streng mot de profesjonelle artistene som han var i IDOL. Han svarte at det var lettere å skjelle ut tenåringer på skjermen enn profesjonelle artister. I beste fall et feigt svar og jeg stiler meg undrende til at Milde kan ha mye troverdighet igjen.

Dersom du søker på “IDOL “ på youtube finnes det utallige eksempler relativt unge mennesker som driter seg ut på skjermen, for så å bli driti ut ytterligere av arrogante dommere som spiller rollen som drittsekker. Og det er disse klippene vi seere snakker om. Det er de vi ser på og gleder oss til å le av. Ufrivillig morsomme mennesker som dras gjennom fjernynssnørra med et knekt selvbilde som eneste suvenir etter den tvilsomme opplevelsen.

Det at de stiller opp frivillig med sin manglende selvinnsikt har av mange blitt brukt som unnskyldning til å gjennomføre programmet. Det er lettvint for tidligere for tidligere “Idol” – dommere å bruke dette argumentet for å legitimere trakassering og utdriting.

–          De vet hva de går til, er et gjengs argument i diskusjonen om IDOL.

Feil. Helt feil. Ingen av dem visste hva de gikk til. Fjernsyn er verdens sterkeste medium. Fjernsyn er et eget fag innen medieutdanningen og handler om en subtil avansert, følelsesmessig kommunikasjon.  De færreste av IDOL deltakeren har den fjerneste anelse om hva de går til og hva slag virkning en fjernsynsoppreden har på dem selv, ettervirkninger eller konsekvenser. De skal heller ikke kunne det. Like lite som jeg vet hvordan jeg bygger et hus.

TV2 sitt største programkonsept lever av å drite ut mennesker som i stor grad burde vært beskyttet mot seg selv. Ikke fordi de mangler sjelsevner eller er dumme. Ikke heller fordi de muligens mangler talent. Men fordi mange ikke har den minste anelse om hva de utsetter seg selv for.

Det vet TV2, og det vet Idoldommere.

At folk driter seg ut på fjernsyn skjer nesten hver dag.  Også folk som burde vite bedre. Kjendiser, politikere og andre som for en eller annen grunn ønsker å være en offentlig person må tåle mer enn andre. De burde absolutt vite bedre, og når de gjør en bommert er det rett og rimelig at noen klistrer dem opp etter veggen.

Men å bevisst gå inn for å drite ut folk som aldri har vært på skjermen. Å dra til med ekstra saftige kommentarer for å lage det TV2 elsker å kalle “god TV, er mobbing.  TV2 har som kringkaster et ansvar for hva de viser på skjermen.

Og for å vri kniven ytterligere rundt i såret bestemmer TV 2 å sende mobbingen på nytt. Jeg håper for Mali Sørvågs skyld at framtidige arbeidsgivere har glemt klippet den dagen hun skal søke jobb.

Det verste med dette er imidlertid seerne. For gjennom reality- og “søppel-tv” har fjernsynsselskapene klart å forme oss i sitt bilde. Som viljeløs, kritikkløse mottakere av det de måtte by på.  Og vi elsker det.

Programmet “IDOL” har gått i ti år. Det mest minneverdige øyeblikket er ikke at Kurt Nilsen vant, men at en riksdekkende kanal valgte å drite ut en av deltakerne. Det sier neste mer om oss som seere enn IDOL som program .

http://www.side2.no/underholdning/article3548562.ece

Baron Blod på Idol

Du kan også følge bloggen på Facebook. Der legger jeg også ut andre blogginnlegg og debatter som ikek får plass her.

Under flygelokket

januar 14, 2013

Jeg har aldri grått på jobb. Ikke fordi jeg er en kald person. Heller ikke fordi det har manglet på anledninger. Som journalist havner vi ofte i situasjoner som krever litt ekstra av følelsene.

Under flygellokket

Under flygellokket

Mandag 7. januar var det imidlertid like før. Jeg skulle ut å lageen  reportasjen om «Musikk i Slemmestad» . Som hobbymusiker gledet jeg meg til jobben og til å møte menneskene bak dette prosjektet.

For de som ikke kjenner begrepet s er «Musikk i Slemmestad» en konsertarrangør med gratiarbeidene entusiaster som har fylt Slemmestad kirke med klassisk musikk de siste fem årene. I høst arrangerte de konsert nummer 100.

Det var ikke intervjuet som satte meg ut. Og selv om entusiasmen absolutt er rørende nok var det heller ikke det som nådde inn til de store følelsene. Etter intervjuet tok vi bilder i kirken til reportasjen. Jorunn Marie Bratlie satte seg naturlig nok til flygelet og demonstrerte til fulle hvilken musiker hun er. Hendene hennes tryllet fram gode klassikere og enda bedre musikalske minner. Bratlie er 1. amanuensis i pianospill på Norges musikkhøgskole og anerkjent konsertpianist. bratlie debuterte da hun var 15 år gammel.

For å få bedre bilder løftet vi lokket oppå på flygelet. Den mektige rammen og strengene med hamrene er et deilig syn for en musiker, dessuten kom musikken med større dybde, nesten som en egen dimensjon. For å få et stiligere bilde la jeg meg godt over og helt inn under lokket. Da skjedde det noe. Musikken traff meg som en fysisk kraft rett i mellomgulvet. Jeg befant meg midt inn i den. Musikkens rå kraft rett fra strenger, hammer og treverk. Jeg skal la være å si at jeg svevde. Min røslige corpus tillater ikke den slags. Men det var som å være til stede første gang musikken ble spilt, på komponistens arbeidsrom, i skapelsesøyeblikket.

Bortsett fra de ufyselige plastikkblokkfløytene en talentløs pedagog prakket på barna som en del av musikkundervisningen på skolen har ethvert instrument en sjel. Alle mine gitarer har det. Og de preges av den som spiller på dem. Et godt instrument har også et hjerte. Da jeg lå langflat i flygelet og telte strenger  var det som om instrumentet selv snakket til meg. Som om det kjente meg, helt til bånns. Og det skal litt til.

– Du så helt gira ut, kommenterte Nils Arne Helgerød etter at jeg bokstavelig talt krabbet ut av flygelet.
Jeg trodde jeg hadde opplevde de fleste store øyeblikkene i musikken. De store følelsene og ekstasen bare musikk kan gi deg. Jeg tok skammelig feil.

Men jeg gråt ikke. Ikke den dagen heller.

Jorunn Marie Bratlie sammen med Kringkastingsorkesteret

Følg gjerne bloggen på Facebook. Der legger jeg ut innlegg og blogger som ikke får plass her.

Fengslet til skue

januar 12, 2013

Det er de færreste av oss som ville lagt søndagsutflukten tl Ila landsfengsel. Å gå rundt og se på mennesker som er låst inne er ikke veldig underholdende. Men en elefant på vann og brød er noe ganske annet.

Elefanten Mali. (Foto Peta)

Elefanten Mali. (Foto Peta)

Det sitter elefanter i fengsel over hele verden. Men i motsetning til mordere, ransmenn og  svindlere er ikke elefantene skyldige i noe som helst. De er der kun for at vi, menneskene skal ha noe å se på. Og for det må de lide . Alle sammen.

Elefanter er ikke skapt til å sperres inne. De er konstruert til å vandre over store områder, på fruktbare savanner med vann og planter. De lever i flokker hvor de fleste er i familie med hverandre. De er ikke konstruert tl å gå på betonggulv og kikke ut gjennom gitre.

Mali lever i zoologisk hage i Manila. Hun er den eneste elefanten der. Mens hennes artsfrender bor i områder hvor de kan dekke 80 kilometer om dagen har hun 0,055 kvadratkilometer å boltre seg på. Den boltringen synes jeg synd på. Peta forsøker å få elefanten flyttet til et reservat i Thailand men eierne nekter å gi fra seg elefanten. Selv forsøket på å kjøpe elefanten har mislyktes.

For mange år siden var jeg i en zoologisk hage i Danmark. En giraff var sperret inne i en liten betonginhegning. Det eneste treet som sto i midten var for lengst gnagd i stykker. Giraffen så ut som den hadde gitt opp. Jeg så mange dyr i små bur. Løver, tigre og apekatter. Noen av dem nervøse og frustrerte, andre helt apatiske. Men gjestene i parken syntes det var strålende. Det var aller siste gangen jeg satte mine bein i en dyrepark.

Vi er vant til å ha dyr i fangenskap. Romerne handlet med eksotiske dyr og hadde dem både til skue og for underholdning i sine blodige arenaer. Den første dyrehage anlagt etter vitenskapelig plan er Jardin des Plantes i Paris, grunnlagt 1793. London fikk sin berømte dyrehage 1828, Antwerpen 1843, Berlin 1844, København 1859. Samlinger med levende dyr for undeholdingens skyld. De har blit en del av den menneskelige kultur. Det verste for dyrene er alle barnevognene vi ser i dyreparken. Det verste er at vi fortsetter å lære opp ungene våre at dyr aller helst skal være i bur.

Vi tror vi ser på lodne, flotte pelser og eksotiske fremmmede skaptninger. Det vi egentlig ser på er lidelse, frustrasjon og en langsom død. Vi ser på skapninger som sitter i fengsel, uskyldig dømt til et liv hvor trøstesløsheten er det de kjenner best. Enten de vil eller ikke. En tilværelse blottet for mening annet enn å være til skue.

Hver eneste krone vi legger igjen i bilettlukene i dyrehagene støtter systemet som fengsler dyr. Som tar dem ut av sitt naturlige liv og fengsler dem. Det bør vi slutte med,

Tenk på dette hver gang du får lyst til å ta med deg ungene dine for å se dyrene. Da bidrar du til å opprettholde lidelsen, frustrasjonen og trøstesløsheten hos de stakkars vesnene. Og kanskje vi kan bevisstgjøre våre barn og barnebarn til å ta vare på dyrene litt bedre enn vi har klart.

Ingen dyr er skapt til å være i bur. De er ikke skapt til å være utelukkende til skue for mensker. I dag er dyrehagedyr et av mange eksempler på menneskelig selvgodhet og mangel må hensyn og empati. Det synes jeg ikke vi skal ha på osss så mye lenger.

Jeg synes vi skal begynne med elefanten Mali. Gå inn på hjemmesiden til Peta og engasjer deg. Barnabarna dine vil takke deg.

Følg gjerne bloggen på Facebook. Der legger jeg også ut innlegg og debatter som ikke får plass her