Under flygelokket

Jeg har aldri grått på jobb. Ikke fordi jeg er en kald person. Heller ikke fordi det har manglet på anledninger. Som journalist havner vi ofte i situasjoner som krever litt ekstra av følelsene.

Under flygellokket

Under flygellokket

Mandag 7. januar var det imidlertid like før. Jeg skulle ut å lageen  reportasjen om «Musikk i Slemmestad» . Som hobbymusiker gledet jeg meg til jobben og til å møte menneskene bak dette prosjektet.

For de som ikke kjenner begrepet s er «Musikk i Slemmestad» en konsertarrangør med gratiarbeidene entusiaster som har fylt Slemmestad kirke med klassisk musikk de siste fem årene. I høst arrangerte de konsert nummer 100.

Det var ikke intervjuet som satte meg ut. Og selv om entusiasmen absolutt er rørende nok var det heller ikke det som nådde inn til de store følelsene. Etter intervjuet tok vi bilder i kirken til reportasjen. Jorunn Marie Bratlie satte seg naturlig nok til flygelet og demonstrerte til fulle hvilken musiker hun er. Hendene hennes tryllet fram gode klassikere og enda bedre musikalske minner. Bratlie er 1. amanuensis i pianospill på Norges musikkhøgskole og anerkjent konsertpianist. bratlie debuterte da hun var 15 år gammel.

For å få bedre bilder løftet vi lokket oppå på flygelet. Den mektige rammen og strengene med hamrene er et deilig syn for en musiker, dessuten kom musikken med større dybde, nesten som en egen dimensjon. For å få et stiligere bilde la jeg meg godt over og helt inn under lokket. Da skjedde det noe. Musikken traff meg som en fysisk kraft rett i mellomgulvet. Jeg befant meg midt inn i den. Musikkens rå kraft rett fra strenger, hammer og treverk. Jeg skal la være å si at jeg svevde. Min røslige corpus tillater ikke den slags. Men det var som å være til stede første gang musikken ble spilt, på komponistens arbeidsrom, i skapelsesøyeblikket.

Bortsett fra de ufyselige plastikkblokkfløytene en talentløs pedagog prakket på barna som en del av musikkundervisningen på skolen har ethvert instrument en sjel. Alle mine gitarer har det. Og de preges av den som spiller på dem. Et godt instrument har også et hjerte. Da jeg lå langflat i flygelet og telte strenger  var det som om instrumentet selv snakket til meg. Som om det kjente meg, helt til bånns. Og det skal litt til.

– Du så helt gira ut, kommenterte Nils Arne Helgerød etter at jeg bokstavelig talt krabbet ut av flygelet.
Jeg trodde jeg hadde opplevde de fleste store øyeblikkene i musikken. De store følelsene og ekstasen bare musikk kan gi deg. Jeg tok skammelig feil.

Men jeg gråt ikke. Ikke den dagen heller.

Jorunn Marie Bratlie sammen med Kringkastingsorkesteret

Følg gjerne bloggen på Facebook. Der legger jeg ut innlegg og blogger som ikke får plass her.

Explore posts in the same categories: Musikk

Stikkord: , , ,

You can comment below, or link to this permanent URL from your own site.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s


%d bloggers like this: