Meg, mitt og mine

Det går en finslipt grense mellom selvtillit og selvgodhet. Den grensen tråkker vi over hver bidige dag.

Gillian Warner-Søderholm. ( Foto: BI)

Gillian Warner-Søderholm. ( Foto: BI)

BI-forsker og sosial antropolog Gillian Warner-Søderholm mener norske forretningsfolk må jekke seg kraftig ned. I en artikkel i Dagens Nøringsliv mener hun at nordmenn må slutte å skryte av sien hytter velstand og sterke kroner overfor utlendinger. Vi er heller ikke spesielt gode på smaltalk i følge forskeren.

Bakgrunnen for påstanden er en omfattende spørreundersøkelse blant 700 nordiske ledere for å se på forskjeller i forretningskultur og kommunikasjon. 37 ledere er dybdeintervjuet.

– Nordmenn er ofte så direkte at utlendinger får bakoversveis. Det blir ubehagelig hvis nordmenn snakker for mye om dette Andre oppfatter oss ofte som selvgode fordi det går så bra med oss, sier hun til DN.

Engelskmennene bruker ofte utrykket “A norwegian arm”. Det er betegnelsen på en ekstremt uhøflig person.

Jeg tror ikke dette bare gjelder næringslivsledere. Facebook er full av selvskryt. Om meg, jeg, mine og mitt. Vi er overstadig flinke til å fortelle alle hvor flinke vi er, hvor mye vi har trent hvor gode foreldre vi er og ikke minst hvor fint og flott vårt hjem har blitt etter at vi har kastet tusener av kroner på vegger, gulv og baderom som slett ikke trenger det. “Se hvor flink jeg er”- faktoren er en av de mest framtredende her.

Og når vi ikke skryter endeløst av oss selv på fjaseboka gjør vi det gjerne verbalt. Jeg slutter aldri å undre meg over hvor mange mennesker jeg møter som kun er opptatt av å snakke om seg selv. Enten det er interiøret i huset, den nye bilen, ungene eller simpelthen hvor bedritent livet er. Dersom man skulle finne på kommentere det med anekdoter fra sin egen jammerdal blir man ofte møtt med øredøvende taushet og likegyldighet.

Jeg sier ikke at alle er sånn. Empati er slett ikke noe fremmedord for oss. Mange viser engasjement for sine medmennesker også, men i den daglige talen, i den almene kommunikasjonen virker det på meg som om stadig flere mennesker lever kun i sin egen boble.

Kjæresten min er en ivrig dyreverner. Hennes engasjement for våre firbente venner kjenner ingen grenser. Hun bruker Facebook- kontoen sin aktivt for å spre budskapet til alle sine over 1000 venner på Facebook. Sidene hennes er blottet for selvskryt og interiørfjas. Selv om hun absolutt kunne ha mye å skryte av. Hun opplever større engasjement fra sine internasjonale venner enn fra sine norske. Der er det oftest dørgende stille. Siv er også innehaver av et hjerte av den store sorten og deler gjerne tiden sin med mennesker som trenger en å snakke med.

“ Men det er ikke mange som spør hvordan jeg har det” sier hun ofte.

I en periode hadde jeg jobber som tok meg ut I Europa relativt ofte. Å kommunisere med europeere opplevde jeg somveldig behagelig. Både da jeg uoppfordret ble hjulpet videre på en trikk som stoppet midt i Amsterdam og i samtaler med samarbeidspartnere og kontakter opplevde jeg at de var interessert, både i det landet jeg kom fra og i meg som person. Om det er ekte eller genuint, eller bare en måte og oppføre seg på vet jeg selvfølgelig ikke, men det var hyggelige og varme samtaler med et gjensidig engasjement og interesse for å bli kjent med hverandre.

Jeg var i Sarajevo noen måneder etter at freden kom etter flere år med krig. Jeg traff mennesker som vandret rundt med granatsplinter i brystet. Selv de tok seg tid til å spørre om hvordan jeg hadde det og var genuint interessert i å bli kjent med meg. I hvert fall virket det sånn

Nordmenn trenger definitivt ikke å stå med lua i hånda lenger. Vi har mye å være stolte av, både av natur, økonomi og hvordan samfunnet er bygget opp. Da jeg reiste mye i Europa fikk jeg ofte spørsmål om likestilling. Mange hadde fått med seg at Norge hadde kommet langt når det gjelder det spørsmålet. Det gjør meg ennå stolt av landet mitt når jeg tenker på det.

Men det er ikke bare vi som har gode historier å fortelle. Det er ikke bare jeg som har unger, ny bil eller har pusset opp stua. Dersom vi skal komme oss ut av den norske bobla av nasjonal og personlig selvgodhet må vi åpne øynene for andres historier. Dessuten kan det hende vi lærer noe av samtalen på bussholdeplassen eller på Facebook for den saks skyld.

Det er ikke noe galt å ha selvtillit. Den bør bare ikke vokse over i selvgodhet. Og her har vi nordmenn mye å lære. Under tegnede også, helt sikkert. Skryt mindre, bry oss mer.

La oss begynne med å si “ hvordan har du det?” til hverandre. Å mene det.

Artikkelen i NA24

Følg gjerne bloggen på Facebook. Der legger jeg ut blogger og debattinnlegg som ikke får plass her.

Advertisements
Explore posts in the same categories: Samfunn

Stikkord: , , , , ,

You can comment below, or link to this permanent URL from your own site.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s


%d bloggers like this: