Arkiver for mars 2013

Tiddelibom? Kjøss meg!

mars 25, 2013

Dersom vår herre vil ha meg og jeg får lov å gå inn Perleporten, så vet jeg akkurat hva jeg vil gjøre aller først. Det er å oppsøke den engelen som har ansvaret for været og gi han en rett høyre. Midt i trynet så englefjæra flyr så kraftig at det kun bli lettere animert flaksing i ukevis etterpå.

Mars måned og snø.

Mars måned og snø.

Minstekravet for en engel med den jobben bør være å lære seg kalenderen. Men der er kompetansen heller skral.
Jeg leser mars måned. Den tredje måneden har bikket halvveis og det ligger fremdeles masse hvit, kald, upraktisk guffe på gata. Jeg kan til nød akseptere den fra desember til februar. Jeg tier stille når folk på død og liv vil ha hvit jul. Jeg finner meg i å kjelke rundt med kassebilen min for at de sære langrennsløperne skal få lov til å fyke rundt i skogen med trynet fullt av snørr. Det er umulig å la være å smile når jeg ser ungene i akebakken, men så er det pinadø stopp.

Det kan være at naboene synes jeg er sprø når jeg lirer av meg en lekse mot himmelen når den hvite dritten daler ned i slutten av mars. Mars er vårmåned. Ikke vinter. Nei. nei nei. Vinteren kan dere skifetisjister ha fra november til februar. Hvis dere på død og liv må gå på planker med tettsittende drakter så kan dere gjøre det på rulleski. I skrivende stund kommer det nysnø på innkjørselen min. En nabo sa noe om nysnø til påske. Jeg klarte å beherske meg. Men hadde han sagt «tiddelibom» tror jeg at mennene i hvite frakker kunne ha båret meg bort til sterk medisinering.

Hvorfor må ønsket om nysnø absolutt gå ut over meg?
Hvorfor er det så viktig for disse påsketuristene å ha nysnø forresten? Kan de ikke gå på den snøen som allerede ligger der?
Vanligvis har jeg drukket den første kaffen på terrassen min når påsken kommer. Men ikke i år. For der ligger overskuddet av det som ble over for å lage påskeløypene på fjellet.

Tiddelibom? Kjeften på deg!

Følg gjerne bloggen på Facebook. Der legger jeg også ut andre innlegg som ikke får plass her.

Advertisements

«Som seg hør og bør- faktoren”

mars 20, 2013

Det er noe nesten rituelt over det årvisse forslaget til SV om å avskaffe monarkiet. Og selv om deler av Ap ønsker en utredning ble forslaget igjen nedstemt av Stortinget. Hvorfor er kongedømmet så hellig?

Etter at romerne utvist sin siste konge, Tarquinius grunnla de republikk i 509 f. kr. Lucius Brutus, stamfaren til den Brutus som var med på å drepe Julius Caesar ble en av to konsuler, et embete som ligner vår tids president. I begynnelsen var det alltid to konsuler, for at ikke den ene ikke skulle ha for mye makt. Og for at ikke enkeltmenn (for det var selvfølgelig alltid menn) skulle ha for mye makt satt de bare for ett år.

Den romerske republikk varte i litt over 400 år. Helt til Sulla, Julius Caesar og Augustus greide å rote det til. For makta rår, uansett.

Uansett er arven fra republikken fremdeles blant oss. Republikk er den mest brukte styreformen i verden. Hvorfor ikke i Norge? Og hvorfor vil ikke politikerne engang debattere styringsformen?

Kongedømmet har lang tradisjon i Norge. Enten det var terrorister som Olav den hellige, Cristian IV eller Kong Harald har det i historisk tid alltid vært en konge i nasjonen.  Hvordan kongen har regjert har endret seg, men det har alltid vært en person som kan ikle se den tittelen. Kongedømmet overlevde både unionsoppløsning og avskaffelsen av adelen. Synd egentlig. Erkehertug av Kolbotn høres ganske morsomt ut.

Kongen gjør en god jobb med å representere Norge, er et argument som ofte blir brukt av monarkistene. “Samlende” er et annet.  Per Olaf Lundteigens argument er at “Kongehuset skikker seg bra”. Det tok Stortinget en halvtime å klubbe ned forslaget denne gangen.

For meg blir dette for lettvint. Stortinget ikke en gang vil utrede om statsformen vi har er formålstjenlig for landet. Forslaget blir avspist med argumenter som nevnt overfor, samt Per Kristian Foss som mener at forslaget ikke har noe grunnlag i folkemeningen. Hvordan kan han si det? Hvordan vet han det?

Monarki som styringsform har åpenbare prinsipielle problemstillinger, Det at øverste myndighet er en makt som er arvet og ikke valgt er et prinsipielt problem i et demokrati.

Den funksjonen en konge hadde, nemlig som øverste leder for et land, er borte. Så dersom kongens opprinnelige stillingsbeskrivelse er borte, hva skal vi da med kongehuset?

I dag møter Kongen i statsråd, men har egentlig ingen annen funksjon enn å få statsråd til å virke finere enn det i virkeligheten er. Og slik er det med de fleste funksjonene Kongen har. Enten han klipper snorer, er til stede når Stortinget åpnes eller taler til nyttår. Alt virker liksom finere og litt mer høytidelig når Kongehuset er til stede.  Men regjeringen kan fint gjøre jobben selv, Stortinget greier å åpne seg selv uten, og de nødvendige snorene kan alltids klippes uten at Kongen på død og liv skal gjøre det. De fleste vet hvordan er saks virker.

Kongehuset bidrar også betraktelig til å fylle spaltene i sladderpressen. Så Kongehuset tilfredsstiller den lille kikkeren de fleste av oss har.

Kongen gjør en god jobb sier mange. Det er godt mulig han gjør. Og når jeg ser på hvor mye gudsforjammerlig kjedelig de folka må gå gjennom, er jeg nesten fristet til å si at de fortjener apanasjen sin.  Bare å sitte stille å høre på Nobelforedraget, en kaskade i politisk korrekte plattheter er verdt i vært fall halve apanasjen.  Jon Gelius sin favorittlinje “Kongen fulgte interessert med” er blant pressehistoriens største overdrivelser. Men Kongen er en god skuespiller. Det skal han pinadø ha.

Men er Kongen den eneste som er flink til å kjede seg? Er Han den eneste som kan åpne et Storting, eller sitte i enden av bordet på statsråd?

Jeg setter det veldig på spissen. Kongehuset jobbet mye for landet sitt. Det er heller ikke Kongen som person jeg stiller spørsmål ved.

Uansett bør vi kunne ta diskusjonen og en ordentlig debatt om denne anakronismen faktisk bidrar i det samfunnet vi liker å kalle moderne. For å kunne debattere dette ordentlig bør vi ha et grunnlag å gjøre det ut fra.  Og kategorisk klubbe ned et slikt forslag og en slik utredning er i beste fall arrogant, i verste fall udemokratisk.

Anbefaler også dette innlegget i Dagsavisen

Følg gjerne bloggen på Facebook. Der legge jeg også ut andre innelgg og debatter som ikke får plass her

 

 

 

Politisk ukorrekt

mars 7, 2013

Han har skjelt ut sin tidligere sjef Jens Stoltenberg og tidligere utenriksminister Thorbjørn Jagland. I dag kalte han miljøvernorganisasjonene for «nerder». Når den som gjør slikt heter Erik Solheim er det tid for å hente fram de store typene når aviser skal trykkes.

Erik Solheim har begått bok. Slik blir det store typer av.

Erik Solheim har begått bok. Slik blir det store typer av.

Det blir alltid litt hurlumhei når tidligere politikere begår bok om sitt liv i norsk politikk. Ekspolitikeren Erik Solheim er ikke noe unntak.
Selvfølgelig kan man undre seg over hvorfor politikere på død og liv må skrive bok. Økonomisk har det vist seg at den salgs virksomhet er lønnsomt. Det er også mulig at bøkene kan virke som en slags psykoterapi etter at et langt liv i politikken er over. Eller kanskje bare skjelle ut noen politiske motstandere som man egentlig har hatt lyst til å gjøre i årevis.

Jeg har ikke lest boka til Erik Solheim, så jeg uttaler meg bare om det jeg har sett i media. Og med medias hang til å spissformulere og vinkle har muligens det meste av nyanse tapt sitt liv allerede i ingressen. Det er alltid morsomt når noen skjeller ut politikere. Spesielt morsomt når han skjeller ut Thorbjørn Jagland, stakkars mann. Stoltenberg, Solheims gamle sjef får også sitt pass ettertrykkelig påskrevet. Stoltenberg mangler visjoner ifølge Solheim. Ellers slipper heller ikke Solheims egne unna.

Skuffelsen over å bli vraket som statsråd går hardt ut over Audun Lysbakken. Og det er lite som er mer underholdende i den politiske verden enn indre strid. Spesielt i SV. I går gjøv han også løs på miljøvernorganisasjonene og kalte dem «nerder». Helt herlig!

Men hvorfor er det ingen politikere som tør å mene og si slike ting mens de er politikere? Er det samarbeidet, personlige ambisjoner og posisjon som knebler dem?
Det er mulig politikken hadde kollapset dersom folk hadde plumpet ut med det de egentlige mente i stedet for å vente til de kunne gjemme seg mellom permene. Men debattene hadde blitt mer interessante.

Og garantert hysterisk morsomme.