Arkiver for september 2013

Hjelpe, trøste og bære!

september 25, 2013

Leddene verker, feberfølelsen kryper over min røslige korpus og dekker den med frysninger. Kommer jeg borti noe kjenner jeg det hele veien ned i skoene. Pusten er tung og hodet er dobbelt så stort. Hvert forsøk på å forme en setning blir brutalt avbrutt med en hostekule som truer med å lage store blodige revner på halsen. Allerede før jeg når sofaen har jeg bestemt at jeg ikke vi ha blomster i begravelsen som helt sikkert kommer til å forrettes i nærmeste framtid.

Jeg er mann, forkjølet og dødssjuk. Og trøste meg, så inn i hampen synd det er på meg.
Når en mann har influensa er det ikke sykdommen i seg selv som er viktig. Det er jakten på sympati, forståelse og trøst. Og det er fint lite å få av noen av dem.

– Du skulle bare prøve å føde du, er gjerne resultatet av jakten på sympati fra den kvinnelige delen av befolkningen.

Irritert skjønner jeg at hun har et poeng. For selv om jeg er i besittelse av en brukbar forestillingsevne kommer den håpløst til kort. Min parering er av den patetiske sorten.

– Ja men du må gå gjennom det en eller to ganger. Jeg er pinadø sjuk to ganger i året, livet gjennom.

Og det er fremdeles en forkjølelse vi snakker om.

Når en kvinne går på jobb med 40 i feber er det ren oppofring. Hun klamrer seg til pcen hele dagen uten å klage nevneverdig. Mange kolleger har ikke en gang lagt merke til at hun er sjuk. Når en mann kommer på jobb med 40 i feber legger alle merke til det. Og alle forsøk på å overse den stakkars mannen, blir sporenstreks avbrutt med en demonstrativ hostekule av «Tsjernobyl- størrelse». Den eneste grunnen til at menn går på jobben med 40 i feber er manglende sympati og omsorg hjemme.

En god venninne av meg beskrev mannens influensa på denne måten.
– Han legger seg rett opp på «Lit de parade» og forventer full forpleining, og det gjør dessuten sønnene mine også.
Flinke gutter som holder en god tradisjon i hevd.

Det er ingen det er mer synd på enn en forkjølet mann.

Følg gjerne bloggen på Facebook.

Advertisements

Kveler menneskeverdet

september 24, 2013

I morgen får Mohammed Maher Ayash en renneløkke om halsen. Deretter blir han heist langsomt opp med heisekran. Døden kommer ikke lett når Iran dreper sine egne.

Mohammed Maher Ayash skal ha vært 17 år da han skal ha drept en kamerat. I dag er han 20 år og dødsdømt i følge Iran Human Rights. Organisasjonene sier de har fått dette bekreftet fra sikre kilder i Iran.

Det er ikke første gang iran dreper sine egne borgere. Staten som framfor noen dyrker døden som straff og som fast rituale på gatene har mange liv på samvittigheten. Staten som hever seg over menneskeverdet ved å bestemme hvem som skal leve og hvem som skal dø skal nå også drepe mindreårige. Det er kvalmende, men ikke overaskende.

Iran dreper sine egne for å skremme, for å forhindre nye forbrytelser, hevdes det. Den samme patetiske unnskyldningen samtlige stater med dødsstraff bruker. De lurer både seg selv og sine borgere. For selv om en offentlig henrettelse hvor staten bokstavelig talt tyner livet ut av de dømte, sikkert kan virke skremmende og traumatisk for de som ser på, hjelper det ikke. Ikke det døyt.  Ingenting tyder på at dødsstraff stopper nye kriminelle fra å begå forbrytelser. Iran er et stygt eksempel på det. Dersom det hadde virker slik myndighetene synes å mene hadde antallet henrettelser gått ned. Det motsatte er tilfellet. Dødsstraff virker ikke.

Det iranske regimet har ratifisert FNs barnekonvensjon som forbyr henrettelse av personer som begikk forbrytelsene som mindreårige.  Irans nye president Hassan Rouhani tas i mot med åpne armer av det samme FN som er opphavet til barnekonvensjonen.  Et menneskelig betyr ikke veldig mye når storpolitikken råder. Diplomati har alltid kostet menneskeliv. Dessverre.

En stat som dreper sine egne kan ikke bli annet enn en pervertert utgave av sine verste forbrytere. Det at staten gjør ut fra et lovverk som legitimerer staten som morder er enda verre.  Selve prinsippet med dødsstraff gjør ikke samfunnet bedre, snarere tvert i mot.  Et drap blir ikke mindre drap bare fordi en stat utfører drapet.

Iran drar menneskeverdet og menneskerettighetene ned i søla. At FN ikke gjør noe i forhold til slike regimer er et hån mot alle de som sloss for og har mistet livet for menneskerettighetene. Vi kan ikke kalle oss et sivilisert samfunn på den ene siden og snu ryggen til overgrep av denne typen på den andre siden.

Følg gjerne bloggen på Facebook

Tidligere innlegg om dødssraff:

Det kalde drapet

Det perverterte landet

Øye for øye

Stein mot verdens kvinner

Verdien av et liv

Når staten leker Gud

«Jeg vet at jeg intet vet»

september 17, 2013

Mens Sokrates nøyde seg med å snakke om at han ikke visste en døyt på gatene i det gamle Hellas bruker journalistene riksmediene til å vise fram sin uvitenhet.

I mange  nyhetssendinger står de rakrygget på nasjonal radio og fjernsyn og sier rett ut at de ikke har peiling. «Det er lite vi vet om saken». «Vi vet ennå ikke så mye om saken». Det er lite kjent om samtalene» er kjente sitater fra de eteren og på nettet. I tillegg bruker de veldig lang lang tid på å si det. Gjentar det til det kjedsommelige at de intet vet.

Radioen er min vanlige følgesvenn på en daglig kjøretur som ikke er av den mest spennende sorten. Som journalist er jeg opptatt av nyhetssendinger og har radioen trygt parkert på NRK P2.
På mandag startet de såkalte sonderingene for en ny regjering i nasjonen. Både erfarne politiske journalister og erfarne radiolyttere vet at det ikke skjer så mye på de første møtene. Det er faktisk en grunn til at de skal holde på til langt ute i oktober. På pressekonferansen etter møtet kunne statsministerkandidat Erna Solberg bekrefte at det hadde skjedd svært lite. Kun timeplan hadde blitt diskutert.

Programlederen presterte deretter å spørre den utskremte medarbeideren om det hadde skjedd noe mer. Hvorpå reporteren kunne bekrefte at det ikke hadde skjedd noe annet enn en diskusjon om timeplaner for videre diskusjon. I tillegg sa han at han ikke visste mer, tre ganger. Den iherdige programlederen ga seg så til å intervjue en av NRKs politiske kommentatorer som også sa at han ikke visste så mye annet enn at det var vanlig å snakke om timeplaner på det første sonderingsmøtet. Dette var toppsaken, det vil si den viktigste saken den dagen.

Så hva er poenget? At sonderingene for en ny regjering var startet eller å vise fram uvitenheten til flest mulig av NRKs ansatte?
I mange riksmedier blir saker tydeligvis viktigere jo lenger du snakker om dem, eller etter hvor mange artikler man skriver. NRK hadde tydeligvis bestemt seg for at dette var den viktigste saken og at den måtte snakkes lenge om. Da spiller det egentlig ingen rolle om noen faktisk har noe å si.

Følg gjerne bloggen på Facebook.

Dårlige tapere og vinnere

september 14, 2013

SVs Heikki Holmås og Fremskrittspartiets Siv Jensen har begge gitt det norske folk et eksempel på hvordan man ikke vinner eller taper et valg. Og siden valgdagen har pressen fylt sidene.

7879661478_ec6e59601cHeikki-Holmas_Web (1)

Det er ikke vanskelig å forstå at Siv Jensen var hoppende glad valgnatten. Partiet hadde gjort det svært bra og er nærmere regjeringsdeltakelse enn noen gang. Uansett politiske preferanser er det ikke vanskelig å forstå den gleden hun må ha følt. Men gleden ble raskt til kontrovers med replikken «morna Jens» Siv fikk så hatten passet og vel så det. I løpet av uka har mye av den sympatien hun har opparbeidet blitt snudd og nå er mange skeptiske til henne som statsråd.

Fremskrittspartiet ble av utenlandsk media knyttet til terrordømte Anders Behring Breivik. Årsaken er at Breivik en gang var medlem av partiet. En lettvint kobling fra en journalist uten forståelse for norske forhold muligens, men ikke fjernt nok enn at Heikki Holmås bruker det som et billig politisk poeng.

Det var ikke veldig stilig av Siv Jensen å brøle «Morna Jens» på valgnatten. En vinner bør vise raushet overfor taperen. Spesielt en taper som har gjort en innsats for landet i åtte år. Politikere er også rollemodeller og bør gå foran med et godt eksempel. Det gjorde ikke Siv Jensen den natten. At folk er skeptiske til hennes deltakelse i regjering er forståelig. Folk flest trenger tillit til politikerne og en slik oppførsel bygger ikke akkurat tillit.

Heikki Holmås tapte valget. Partiet hans sloss mot sperregrensen. Det må oppleves som svært tungt for en politiker som tross alt sitter i regjering. Heller ikke vanskelig å forstå at han er skuffet og lei seg. Holmås har uttalt at han forstår at Frp oppfattes som et høyrepopulistisk parti på lik linje med Danmarks Dansk Folkeparti og Sverigedemokratene. Det er mulig Holmås har rett. Forskere gir han i stor grad medhold når det gjelder spørsmålet om Frp er høyrepopulistisk.

Det er ikke spørsmålet om høyrepopulisme som er problematisk, men i hvilken sammenheng og hvilket tidspunkt uttalelsen falt. Det er det som gjør uttalelsen smakløs og det burde en politiker som Holmås forstå. Uansett hvor høyrepopulistisk Frp er så er det milevis unna både det Anders Behring Breivik står for og hans handlinger. Holmås uttalelse blir forstått som en støtte til koblingen mellom de to og det burde Holmås også forstå. At uttalelsen kommer like etter et bom-valg gjør ikke akkurat saken noe bedre

Til Siv Jensens forsvar så har hun delvis beklaget. Hun burde takket Jens Stoltenberg for åtte år i regjering, uttalte hun tidligere denne uken. Selv om det er en halv innrømmelse er det langt mer enn det Holmås presterer.

En rikspolitiker bør gå fram med et godt eksempel og oppføre seg i en valgkamp. Vi trenger både gode vinner og gode tapere.

Følg gjerne bloggen på Facebook . Der legger jeg også ut andres blogginnlegg og debatter

Det grå-grå valget

september 9, 2013

9. september markerer slutten på en av de gråeste valgkamper i norsk politisk historie. En valgkamp hvor nyansene og fargene har måttet vike for to blokker som er gråere enn noensinne.

1779008-8-1378583988074

Det er farlig å påstå at ting var bedre før. For det var de nemlig ikke.  Det gjelder i høyeste grad også norsk politikk. For mens valgkampene tidligere bar preg av klare fronter, klare farger og retninger er norsk politikk blitt en kamp mellom to grå blokker. Den ene med litt blått i seg, den andre nærmest litt grå- rosa. Norge lunter etter land som England og USA med to blokker i politikken. Det er ikke nødvendigvis en fordel.

Da SV gikk i regjerning med Arbeiderpartiet for åtte år siden, forsvant mye av SVs sjel og nerve. Partiet mistet mye av den kampviljen og fandenivoldskhetene de hadde hatt før. En viktig nyanse på venstresiden ble redusert til et politisk korrekt verktøy for å gi landet en flertallsregjering. De Rød-grønne ble en blokk med langt dusere partifarger.

Høyresiden har svart med å forsøke å skape en slags blå-grønn blokk. En samlingsregjering. I prosessen har partileder Erna Solberg hatt mer enn nok med å finne en felles plattform enn å fortelle hva Høyre faktisk står for.  Tidlig i valgkampen virket det som om de borgerlige skulle bli enige. Til og med en regjering med Krf og Frp kunne bli en realitet. Men etter som valgkampen utviklet seg ble det viktigere for både Venstre og Krf og ta avstand fra Frp. Bråket i Frp med utspill fra blant annet den tidligere kjempen Carl i hagen har vel ikke akkurat ført de borgerlige partiene mer sammen.

De rød-grønne på sin side gikk til valgkamp hver for seg, uten at det nødvendigvis var en taktisk genistrek. De har ikke klart å føre en nyansert debatt. Selv om skillet mellom de tre partiene er tydelige for de som er litt ekstra opptatt av politikk, synes de mer uklare for folk flest. Tilbake står en blokk i norsk politikk som har mistet mye av sine farger og nyanser. En slags rød- grønn smørje.

I debattspaltene til nettavisene skrikes det i stort monn etter endring. Skal man tillegge debattinnleggene en representativ kraft er det mange som ønsker et regjeringsskifte og forandring i samfunnet. Da vil jeg spørre; Endring til hva da? Hva er det vi vil forandre og hvorfor?

Vil samfunnet vårt bli bedre hvis bestemor blir tatt hånd om av et konsern, framfor staten?  Vil Norge bli et bedre sted å bo med strengere innvandringspolitikk? Vil landet bli bedre fro folk flest hvis vi borer i Lofoten? Vil Norge ha best av en statsminister fra Bergen? Jeg har enda ikke fått noe godt svar.

Følg gjerne bloggen på Facebook

Ulikhet for loven

september 6, 2013

At Fremskrittspartiet forsøker å gjøre billig politisk mynt på nordmenns fremmedfrykt er ikke noe nytt. Det er heller ikke første gang de foreslår å valse over prinsippene for menneskerettigheter i jakten på stemmer. Desverre.

Per Sandberg

Nestleder Per Sandberg foreslår å samle utlendinger i egne fengsler. Og han vil bruke forfalne og gamle Ullersmo kretsfengsel til å gjøre det.

For at Ullersmo fengsel skal ha samme standard som de andre fengslene trenger fengselet å pusses opp. Det mener Sandberg er unødvendig fordi det skal huse utlendinger.

Ullersmo skal bli fengsel for kriminelle utlendinger, og da er det ikke nødvendig å pusse opp. Disse pengene kan vi bruke på andre fornuftige ting, sier Per Sandberg til VG.

I tillegg vil nestlederen for et av Norges største parti at utlendinger skal ha mindre velferdsgoder enn norske fanger.

 De kriminelle skal merke at de sitter i fengsel og ikke er på et norsk hvilehjem, sier han videre.

Og med det vil verden bli så mye bedre. I hvert fall i Lettvintland, hvor Per Sandberg befinner seg, sammen med sine likestilte. Men det store problemet med forslaget ligger på et helt annet plan.

En kriminell er en kriminell. Uansett nasjonalitet, eller kultur. Et ran er et ran uansett hvem som begår det. En voldtekt er like grusom og brutal om den er begått av en nordmann, en polakk eller en iraner. Det er selve handlingen som er straffbar, ikke etnisk opprinnelse.

Sånn må det faktisk være. I den moderne, siviliserte rettstat må loven være lik for alle. Også straffen og konsekvensene må være like uansett hvor man kommer fra. Dersom Frp vinner fram med forslaget sitt setter prinsippene bak loven tilside og skaper en situasjon hvor noen er mer verdt enn andre. Et system hvor staten må diskriminere og undertrykke mennesker på bakgrunn av etnisitet. Sandbergs forslag svekker ikke bare rettsystemets troverdighet, men også prinsippene bak menneskerettighetene.

Hvordan kan domstolene være troverdige dersom de dømmer noen til dårligere soningsforhold, simpelthen fordi de ikke er norske? Dersom domstolen gjør det dømmer de i prinsippet en utenlandsk kriminell til en strengere straff enn den norske. Det blir så inderlig feil. Hvordan kan vi fortsatt kalle oss siviliserte dersom vi godtar Frps sorteringssamfunn?

Det er skremmende å se at Fremskrittspartiet faktisk vil at vi skal anse utlendinger som mindre verdt enn nordmenn. Det er skremmende å se at de ønsker at staten skal overse prinsipper bak rettsikkerhet og menneskerettigheter. Det er også skremmende at de vil at staten aktivt skal diskriminere på bakgrunn av etnisitet.

I Per Sandbergs verden er det meste veldig enkelt. Og det er besnærende for svært mange. Det viser meningsmålingene. Men verden er ikke slik Per Sandberg så gjerne vil ha den. Både Sandberg og resten av Frp bør lære seg elementære menneskerettigheter. De bør også sette seg inn i hvordan et sivilisert rettsamfunn virker. Så kan vi snakke.

Følg gjerne bloggen på Facebook.

Politikk på billigsalg

september 5, 2013

Billige politiske poenger er slett ikke uvanlige i et valgkampår. Det er heller ikke uvanlig at billige politiske poenger kommer fra Fremskrittspartiet. Langt verre er det når de kommer fra en som burde vite bedre.

Bilde: Frp media

Bilde: Frp media

Jeg liker politiske debatter. Også de som er kontroversielle. Jeg har ingeting i mot å sette kaffen i vranga eller å skjelle og smelle til fjernsynskjermen når poltikere fra ytterste høyre vaser i vei i beste sendetid. Det er i det misnte godt for blodomløpet. Jeg er glad vi bor i et land som har takhøyde og plass til kontroversiell debatt.  Og et land som har takhøyde for politikere som tør å gå mot strømmen. Og selv om jeg er dypt uenig i det meste Carl I Hagen og hans muntre kumpaner fra Lettvintland står for og mener, respekterer jeg at han tør å mene det han gjør. Han hadde muligens hatt det enklere i visse sammenhenger dersom han hadde holdt snavla.

Hagen var i sin tid en tøff debattant. En av de siste erkepolitikerne, en klar idealist som uredd skjøt fra hofta. Mange tok avstand fra det han og partiet mente, spesielt i innvandringspolitikken, men Hagen holdt ut. Det skal han ha. Det skal han pinadø ha.

Det er leit å se en så stor politisk skikkelse gå så grundig på trynet slik Hagen gjør i dag. Leit å se at han ikke ser salaten som ligger foran føttene hans, klare til å bli most under skoene. For det er ikke mer salt igjen å tråkke i når Hagen har gjort sitt.

En ung kvinne er død. Tragisk for henne, familien og vennene. På et øyeblikk ble hun revet bort fra sitt liv av en meningsløs, brutal gjerningsmann, som ikke engang kan svare for hvorfor han gjorde det. Stort mer meningsløst og tragisk blir det ikke.

Denne hendelsen velger Hagen å gjøre til et billig politisk poeng.

Det rødgrønne flertallet har Anjas død på sin samvittighet.

Dette sto på Hagens Facebookside. Og selv om han har slettet det av hensyn til dreptes familie står meldingen klistret opp på det som er av nettaviser i nasjonen.

Carl I. Hagen er og blir en offentlig person. Det hjelper ikke at han har trukket seg fra sine verv sentralt i partiet. For mange ER han Fremskrittspartiet. Og vil fortsette å være det i mange år. Når han ytrer seg på Facebook er det å betrakte som en offentlig ytring. Og det vil bli forbundet med det partiet han styrte så lenge.

I sine glansdager var Hagen norgesmester i å bruke media. Mange politikere, også på andre siden av den politiske skalaen kopierte hans stil, med vekslende hell. Med en blanding av sjarm, politikkens bredeste smil og kontroversielle ytringer brukte han media rått for å vinne fram. Og det klarte han. Hagen ble skoleeksempelet på populistisk makt. Det er derfor synd å se ham miste gangsynet så totalt. En størrelse som Carl I Hagen burde vite bedre. Det er derfor godt å se at Per Sandberg tar avstand fra ytringen.

Jeg skulle ønske vi slapp dette. Skulle ønske vi kunne ha saker i media om Fremskrittspartiet som ikke handlet om klønete utspill eller politisk bajasvirksomhet.  For det er faktisk mye mer morsomt å ta Frp på sak.

Følg gjerne bloggen på Facebook