Arkiver for oktober 2013

Jubileum for lidelse

oktober 19, 2013

De kan svømme 30 meter under vann. Selv om de har korte bein er de ypperlige klatrere. De er skapt til et liv med stor aktivitet i frihet. Men mange minker kan ikke klatre, eller svømme. Det er langt fra det lille, kalde metallburet til nærmeste vann eller tre.

Image

Blåreven har tjukk pels og trives på åpne vidder. Et revir for dette dyret kan være opptil 8 000 000 og 60 000 000 dekar, langt større enn det a4- arket pelsdyrbonden tilbyr for dyrene sine.

For den blåreven som finnes i Norge, får aldri se de store slettene. Den får aldri gå på jakt, parre seg eller løpe over store områder. De lever hele livet i bittesmå bur. Noen av dem har bare et blødende kjøttsår der halen skulle vært. Andre går rundt på tre labber. Frustrerte, torturerte og traumatiserte individer som kun lever for å tilfredsstille egoistisk forfengelighet av verste sort. Mennesker som knapt kan vente med å slite pelsen av det lille energiske dyret og kle det på seg. Forfengelige kvinner og menn som dekker kroppen med lidelse, tortur, frustrasjon og en langsom død.

Image

Mink ble innført til Norge i 1927, da den første minkfarmen ble startet i Norge. Siden den gang har farmene blitt flere og større. I dag eksporterer Norge over 98 prosent av pelsen til utlandet. Spesielt til Asia. Vi eksporterer lidelse og traumer over en hel verden. Pelsdyrbonden synes det er greit å plage dyr, så lenge det er etterspørsel etter pelsen. Det er også stor etterspørsel etter våpen i verden, uten at det forsvarer å drepe med skytevåpen. Narkotika er det også enorm etterspørsel etter, uten at vi ser at norske gårde planter opium eller cannabisplanter av den grunn.

ImageDet er forskjell på dyr og mennesker ville noen hevde. De har rett. Dyr bærer ikke andres pels for å være forfengelige. Dyr dreper ikke andre dyr fordi de er egoistiske eller grådige. Dyr bærer ikke pels av forfengelighet. Og mennesker skulle vite bedre. Det gjør vi ikke.

Men dyr har det samme nervesystemet som mennesker. De føler smerte, frustrasjon og traumer. De er som mennesket ikke skapt til å bli sperret inne.

For over 10 år siden lovet Stortinget en endelig avvikling av pelsdyrnæringen dersom forholdene ikke ble vesentlig bedre for dyrene. 10 år er gått og lite eller ingenting har skjedd. I Norge snakkes det om en avvikling som vil være mest mulig smertefritt for de som driver farmene. Og i mellomtiden lider dyrene. Høyre som sitter i regjering nå har tidligere uttalt at de ikke vil forby pelsdyrnæringen over natten. De argumenterer at dyrehold er en viktig del av vårt samfunn og vår kultur. Dyrehold er en ting. Dyreplageri er noe annet. Og i mellomtiden lider dyrene.

Da vi var jegere og samlere trengte vi dyrenes pels for å overleve. Da jaktet vi på dyrene ute i naturen, der dyrene lever som de skal. I dag trenger vi ikke pels for å holde oss varme. Vi trenger ikke å drepe dyr for å overleve kalde dager.

NOAH for dyrs rettigheter har arrangert fakkeltog mot pelsdyrnæringen i 10 år. 9 november er datoen i år. Jeg vil oppfordre mine lesere til å stille opp for de som ikke kan si fra selv. 9. november arrangeres fakkeltoget for 10. gangen. Jeg skulle ønske det ble det aller siste. Jeg er redd det ikke er det.

Image

Følg bloggen på Facebook.

Noahs hjemmeside mot pels

Andre blogginlegg mot pelsdyrnæringen

Holder seg varm med lidelse

Jåleriets offer

Offer på luksusens alter

Å dø to ganger

oktober 18, 2013

Alireza M var livredd da han skulle henges forrige uke. Så redd at han måte hjelpes opp til galgen. Nå må han trolig gå gjennom hele opplevelsen en gang til.

For Alireza M døde ikke. Selv etter 12 minutter i enden av repet ville ikke kroppen gi slipp på livet. For etter 24 timer i en likpose begynte mannen å puste.

Hans to små barns glede over at faren var i live i på sykehuset fikk en brå og brutal slutt. For regimet i Iran vil henge ham igjen, etter at han er blitt frisk nok. Frisk nok til å dø.

Iran er langt oppe på statistikken over de stater som dreper sine egne.  Offentlige hengninger eller steining er den vanligste metoden.  Antallet henrettelser i både Iran og andre land som praktiserer dødsstraff omfattende beviser bare en ting. Dødsstraff virker ikke. Over hodet ikke.  Argumentet for å ta livet av sine egne med kaldt blod er å avskrekke. Dersom det hadde virket hadde antallet henrettelser gått ned. Det har de ikke.  Uansett hvor mange som dingler fra en galge, får et skudd i bakhodet eller en giftsprøyte så vil ikke mennesker slutte å drepe, voldta, stjele eller handle med narkotika, slik Alireza M skal ha gjort.

Likevel fortsetter vi. Den perverse forestillingen å se et menneske bli ført til sin død av en stat som har bestemt at det mennesket ikke skal fortsette å leve fortsetter. Den ydmykende og fornedrende behandlingen av et liv, som på en annen side betegnes som hellig i vår sivilisasjon stopper ikke. Det finnes tydeligvis ingen grenser for hvor pervertert et samfunn kan være.

Hva er hensikten med å fortsette en praksis som helt tydelig ikke virker? Hva er hensikten med å drepe for drap dersom menneskene bare fortsetter å drepe? Og hvorfor skulle de ikke det, all den tid deres egen stat viser et såpass råttent eksempel ved å drepe sine egne?

Alireza blir nå behandlet slik at han kan bli frisk igjen. Vel vitende om at helsen kun skal holde til det siste trappetrinnet opp til galgen. Å drepe vil alltid være galt. Å drepe vil alltid være en forbrytelse, uansett hvem som gjør det, eller hvor mange ganger offeret må dø.

Følg Finn Hjalmars blogg på Facebook.

Andre blogginnlegg om emnet

Kveler menneskeverdet

Det kalde drapet

Det perverterte landet

Øye for øye

Stein mot verdens kvinner

Verdien av et liv

Når staten leker Gud

Drept ved fars hånd

oktober 2, 2013

Banaz fikk ikke lov å leve mer. Banaz måtte dø. Hun og 5000 andre kvinner i året. Drept av de som skal være den viktigste kilden til trygghet i et ungt menneskes liv.

Britisk- kurdiske Banaz Mahmod ble bare 20 år gammel. I 2006 ble hun kvalt fordi faren ikke likte kjæresten hennes. Banaz hadde da fortalt politiet at familien hadde truet med å drepe henne.  Men politiet kunne ikke forhindre at faren ga ordre til å drepe sin egen datter.

Antallet kvinner som blir utsatt fro trusler om vold og død øker stadig. I England viser en statistikk en økning på 47 prosent i 12 politidistrikt. Det anslås at 5000 kvinner blir drept i såkalte æresdrap hvert år.

Norsk- pakistanske Deeyah Khan har fortalt historien om Banaz Mahmod. Filmen ‘Banaz – a love story’ fikk en Emmy pris og  forteller historien om en ung kvinne som ble tvangsgiftet til en mann som mishandlet henne, både psykisk og fysisk. Hun flyktet flere ganger til familien. Men familien sendte henne bare tilbake. Selv om han visste hva mannen gjorde med datteren så faren opp til svigersønnen sin. Til slutt forlot hun den voldelige ektemannen.

Banaz fant kjærligheten og ble derfor dømt til døden av sin egen familie. Etter hun var drept ble liket gravd ned i hagen.

Dokumentaren forteller også om omskjæring av kvinner, mishandling og voldtekter i miljøer der kvinner ikke er noe verdt.  Det fortelles om en kultur hvor kontrollen av kvinners liv, kropp og seksualitet er viktig. En kultur hvor kvinner er rettsløse og underlagt mannen og familien.

Dette handler om kultur, tradisjon og oppdragelse. Det handler om perverterte forestillinger om hva et menneske er.

“Gud skapte mennesket i sitt bilde” heter det i bibelen. En grunntanke som også deles av Islam. Dersom det er sant skapte han mennesket med fri vilje, med seksualitet og kjærlighet. Sterke følelser som er en viktig del av menneskets egenart. Men det som skal være en velsignelse, en gave fra Gud, er for mange en forbannelse.

Dersom disse følelsene er fra Gud; med hvilken rett har mennesker til å “korrigere” Guds bilde? Hvilken rett har noen mennesker til å undertrykke det som er gitt av Gud? Måten vi er skapt på?

Æresdrap er en patetisk og ynkelig måte å bestemme over liv og død. En smålig og brutal måte å undertrykke det som er naturlig for oss som mennesker å føle og leve ut. Nei, dette har ingenting med religion eller Gud å gjøre.

For noen år siden ble en jente drept på en motorvei. Hun ble jaget foran bilene av sin familie. Familien var kristne. Æresdrap forekommer ikke bare i muslimske familier, men i mange kulturer i verden. Å undertrykke kvinner skjer på tvers av kulturer, landegrenser og familier.

I disse kulturene er å drepe det samme som å gjenopprette ære. Hvilken ære har en far med sin datters blod på hendene sine? Hvilken ære ligger det i å ta det livet han selv var med på å sette til verden?

‘Banaz – a love story’ er en viktig film. Viktig på mange måter. Både for at vi som står utenfor slike miljøer skal kunne forstå hvorfor slike ting skjer, samt at vi kan gjøre noe med det.  For det kan vi.

Følg gjerne bloggen på Facebook.

Andre relevante bloggposter:

Livredd for kåte kvinner?

Mot Guds bilde