Et dørgende kjedelig studie i selvfølgeligheter

For mange år siden var jeg til stede på Fredspriskonserten. Den var i konsertsalen og var et sabla leven. Sterk, minneverdig og uforutsigbar.

Det hele startet med Arne Nordheim. Jeg må innrømme at jeg ikke husker navnet på stykket som ble framført, men det var disharmonisk eksperimenterende og deilig politisk ukorrekt. Du kan mene hva du vil om Nordheim og samtidsmusikk generelt, men man glemmer aldri en Nordheim konsert. Det var også meningen.

Resten av programmet var i samme gate. Solister få hadde hørt om slo hverandre nesten i hel med musikalske eksperimenter og ulyder. Musikken tok tak i publikum og holdt oss i giv akt under hele seansen. Simpelthen fordi de ikke hadde noe valg. Modige valg fra en modig arrangør som brukte anledningen til å vise fram norsk moderne musikk som til vanlig beveger seg på syltynne og smale arenaer. Uansett hva vi måtte mene, sp ble vi i hvert fall tvunget til å mene noe.

Dette er langt mer enn hva vi kan si om de siste årenes konserter. Fra det modige og utfordrende har konserten beveget seg inn i et dørgende kjedelig og selvfølgelig voksenpopland, hvor vi importerer det meste av P4s spilleliste i uengasjert vrøvl. En tirade i sanger som vi har hørt før. Og om vi ikke har hørt dem, så har vi i hvert fall hørt noe som ligner. Hver bidige gang vi skrur på radioen. Og når ikke James Blunt leverer overfølsom sutrepop for frustrerte husfruer, er det alltids en eller annen amerikansk nesten – stjerne som lirer av seg selvfølgeligheter om fred og samhold som får en missekonkurranse til å framstå som en akademisk forelesning. Når Morrisey blir det eneste håpet vi har om noe uforutsigbart, er det ikke så veldig mye å skryte av.

Dette er ikke ment som noe slakt av artistene. Mary J. Blige kan absolutt holde en ren tone. Og det er ikke hennes skyld at jeg ikke liker såkalt R&B. Det er heller ikke Timbuktu eller Vinnis problem at rap har blitt så sturent at det har havnet på den politisk korrekte fiffens bord. Slett ikke.

Det er ikke ofte Norge har verdens øyne på seg. Stort sett handler det om noen som klarer å hoppe langt på ski eller lignende. Nobelkonserten er en av få muligheter vi har ti å vise oss fram. Og selv om vi ikke nødvendigvis trenger å komme trekkende med Arne Nordheim hver gang, burde vi kunne klare å smøre sammen noe bedre enn ferdigtygd P4-.mat. Vi burde brukt sjansen til å overaske og vise fram det kreative mangfoldet som er bak den blankpolerte hit-fabrikken. Jeg skulle gjerne sett band som Valkyrien Allstars vise at vi faktisk kan overaske. At vi ikke trenger skinnende amerikansk oppgulp for å snakke med verden. For uansett hvordan du ser det så er det Norge som deler ut prisen.

Følg gjerne bloggen på Facebook

Explore posts in the same categories: Musikk, Uncategorized

Stikkord: , ,

You can comment below, or link to this permanent URL from your own site.

One Comment den “Et dørgende kjedelig studie i selvfølgeligheter”


  1. […] Resten av programmet var i samme gate. Solister få hadde hørt om slo hverandre nesten i hel med musikalske eksperimenter og ulyder. Musikken tok tak i publikum og holdt Les mer […]


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s


%d bloggers like this: