Død over kreativiteten

Hvorfor må alt på død og live være så realistisk? Er realisme det eneste som gjør en historie til en god en? Eller tror noen de høres smartere ut når de skriker etter mer realisme?

Vi har alle hatt en slik kamerat. Han som alltid kommenterer og dasser ned favorittfilmen. Kroneksempelet er Star Wars, verdens mest geniale sludder. Praktfullt rom-tøys som aldri har gitt seg ut for å være noe annet blir alltid ødelagt av den kameraten som tror han har skjønt litt mer enn de fleste.

«Romskip kan ikke fly slik i verdensrommet.»

» Eksplosjonen av dødsstjernen er lite troverdig, fordi det ikke er lyd i verdensrommet.»

«Lyssabel er teknisk umulig»

«Det går ikke an å fly fortere enn lyset.»

Slik holder de på, helt til jeg får lyst til å stappe lyssverdet en viss plass for å få vedkommende til å holde kjeft. For jeg vil ha Han Solo for meg selv. Jeg ser Star Wars utelukkende for å rømme fra de dørgende kjedelige realismerytterne som omfavner norsk virkelighet. Jeg vil flykte, se ting som ikke er mulig og oppleve noe annet enn «dobbeltrumf på Kiwi». Jeg vil bare ha en god historie. Spar meg for din drepende, dørgende kjedelige, kvasi-intellektuelle realisme.

Da «Da Vinci»- koden kom ut presiserte Dan Brown at det var en roman. En oppdiktet historie. Likevel fikk han pepper fordi den ikke var realistisk nok og bygget på en historie som var forkastet for lenge siden. Men historien var godt fortalt. Og det er faktisk det som er det viktigste. Om historien er sann er i denne sammenheng fullstendig irrelevant.

De fleste gode filmer og historier som er laget er jug. Løgn, bedrag og fri fantasi. Det er vel ingen som tror på at Tornerose faktisk sov i 100 år? Eller at Askepott kjørte i en vogn laget av gresskar? Det spiller ingen rolle. Det er gode historier, og dess mer man juger dess bedre blir ofte historien. Realisme har ingenting med kvalitet å gjøre.

Sherlock Holmes er fremdeles en populær figur. Hvor mange tror at detektiver jobber slik som han? Eller politifolk for den saks skyld? Hadde Holmes vært realistisk hadde han blitt glemt for lenge siden

Nå er det fjernsynsserien Mammon som får det. Dårlig lyd, dårlige skuespillere og lite realistisk. Og nå sitter ikke lenger den liksom- intelligente kameraten ved siden av deg. Nå er han og alle de andre på Twitter.

Mammon har aldri gitt seg ut for å være en dokumentar. Den er en underholdningsserie. Da er det lov til å juge. Juge så det renner av deg.

La oss få lov til å fortsette å lage gode historier. Slipp fram forfattere og kreatører som faktisk klarer å tenke utenfor den norske realistiske boksen. La eventyr få lov til å være eventyr. Og spar oss for den realistiske grauten dere forsøker å helle over hodene våre.

Følg gjerne bloggen på Facebook

Explore posts in the same categories: Media

2 kommentarer den “Død over kreativiteten”


  1. Ja, hvorfor skal alt være så realistisk hele tiden?

    Jeg har nettopp lagt vekk en bok fordi den rett og slett ble for realistisk, som i «kjedelig». Som om jeg skulle skrevet rett ned alt jeg gjorde en bestemt dag – blottet for fantasi og litterært grep.

    Litt hverdagsflukt er bare sunt, tror jeg.

    (godt nytt år!)


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s


%d bloggers like this: