Seniortreff med decibel

Jeg trodde en konsert med Deep Purple kom til å bli et seniortreff med rustne gamle låter. Jeg tok skammelig feil. Heldigvis.

bilde(4)

Som delvis musiker og gitarnerd kan jeg påta meg å si jeg liker alle typer musikk. Unntaket er muligens Boyband. For det er egentlig ikke musikk, men salgsfremmende rytmer og lyder.

Selv om det er et av ganske få favorittband som har fulgt meg siden tenårene, hadde jeg ikke tenkt meg på Deep Purple konsert denne gangen. Jeg var der på den legendariske, nest siste konserten med gitarhelten Richie Blackmore i 1993, så dem med Steve Morse, gitarstjernen framfor noen, to ganger til. Så fikk det være nok.

Det er en ærlig sak å leve av gamle hits, men jeg trenger ikke møte opp hver gang. Musikerne må ha noe nytt å si dersom jeg skal rive av en halvtusen- lapp samt en kveld i en travel hverdag.

Så ville skjebnen det slik at jeg faktisk vant en internettkonkurranse. Premien var to billetter til det tidligere nevnte arrangement. Sønnen min som er o, mulig enda mer gitar. nerd enn jeg, ble henrykt over muligheten til å se Steve Morse.
Jeg ante opptil flere familier med ugler, med forkjærlighet for døgnfersk mose da jeg så annonsen for konserten. For der sto det; Kun sitteplasser. Mistenkelig høy «Trim for eldre faktor».
Ankomsten til Spektrum bekreftet teksten. Rader på rader med stoler foran scenen. Skal det rockes så skal det rockes fra sittende posisjon. Men selv om stolene og enkelte i publikum minnet faretruende om seniortreff ble all frykt blåst vekk da bandet kom på scenen.

bilde(5)
Til et fantastisk lysshow samt helt nytt materiale entret seniorene i den hardere delen av musikken scenen. De delte raust ut fra fersk materiale, samt opprustede versjoner fra gammel dager. Selv om min sønn syntes sanger Ian Gillan liknet mest på hans egen bestefar, hørtes han slett ikke slik ut. Det svingte, dundret og skrek i høyttalerelementer. Store låter, gode arrangementer og sjarm. Masse sjarm.

Dessuten fikk tangenttraktør Don Airey vist hvorfor han kunne ta over etter legendariske Jon Lord, og Steve Morse vist hvorfor han kalles «Gitaristenes gitarist». Selv om medlemmene nærmer seg de 70, viste de at ikke alt nødvendigvis var bedre før. Men vi ble sittende. I hvert fall til ekstranummeret.

Følg gjerne bloggen på Facebook

 

Explore posts in the same categories: Musikk

Stikkord: , , , ,

You can comment below, or link to this permanent URL from your own site.

One Comment den “Seniortreff med decibel”


  1. […] Selv om det er et av ganske få favorittband som har fulgt meg siden tenårene, hadde jeg ikke tenkt meg på Deep Purple konsert denne gangen. Jeg var der på den legendariske, nest siste konserten med gitarhelten Richie Blackmore i 1993, så dem med Steve Morse, gitarstjernen framfor noen, Les mer […]


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s


%d bloggers like this: