Archive for the ‘Anti- dødsstraff’ category

Å dø to ganger

oktober 18, 2013

Alireza M var livredd da han skulle henges forrige uke. Så redd at han måte hjelpes opp til galgen. Nå må han trolig gå gjennom hele opplevelsen en gang til.

For Alireza M døde ikke. Selv etter 12 minutter i enden av repet ville ikke kroppen gi slipp på livet. For etter 24 timer i en likpose begynte mannen å puste.

Hans to små barns glede over at faren var i live i på sykehuset fikk en brå og brutal slutt. For regimet i Iran vil henge ham igjen, etter at han er blitt frisk nok. Frisk nok til å dø.

Iran er langt oppe på statistikken over de stater som dreper sine egne.  Offentlige hengninger eller steining er den vanligste metoden.  Antallet henrettelser i både Iran og andre land som praktiserer dødsstraff omfattende beviser bare en ting. Dødsstraff virker ikke. Over hodet ikke.  Argumentet for å ta livet av sine egne med kaldt blod er å avskrekke. Dersom det hadde virket hadde antallet henrettelser gått ned. Det har de ikke.  Uansett hvor mange som dingler fra en galge, får et skudd i bakhodet eller en giftsprøyte så vil ikke mennesker slutte å drepe, voldta, stjele eller handle med narkotika, slik Alireza M skal ha gjort.

Likevel fortsetter vi. Den perverse forestillingen å se et menneske bli ført til sin død av en stat som har bestemt at det mennesket ikke skal fortsette å leve fortsetter. Den ydmykende og fornedrende behandlingen av et liv, som på en annen side betegnes som hellig i vår sivilisasjon stopper ikke. Det finnes tydeligvis ingen grenser for hvor pervertert et samfunn kan være.

Hva er hensikten med å fortsette en praksis som helt tydelig ikke virker? Hva er hensikten med å drepe for drap dersom menneskene bare fortsetter å drepe? Og hvorfor skulle de ikke det, all den tid deres egen stat viser et såpass råttent eksempel ved å drepe sine egne?

Alireza blir nå behandlet slik at han kan bli frisk igjen. Vel vitende om at helsen kun skal holde til det siste trappetrinnet opp til galgen. Å drepe vil alltid være galt. Å drepe vil alltid være en forbrytelse, uansett hvem som gjør det, eller hvor mange ganger offeret må dø.

Følg Finn Hjalmars blogg på Facebook.

Andre blogginnlegg om emnet

Kveler menneskeverdet

Det kalde drapet

Det perverterte landet

Øye for øye

Stein mot verdens kvinner

Verdien av et liv

Når staten leker Gud

Kveler menneskeverdet

september 24, 2013

I morgen får Mohammed Maher Ayash en renneløkke om halsen. Deretter blir han heist langsomt opp med heisekran. Døden kommer ikke lett når Iran dreper sine egne.

Mohammed Maher Ayash skal ha vært 17 år da han skal ha drept en kamerat. I dag er han 20 år og dødsdømt i følge Iran Human Rights. Organisasjonene sier de har fått dette bekreftet fra sikre kilder i Iran.

Det er ikke første gang iran dreper sine egne borgere. Staten som framfor noen dyrker døden som straff og som fast rituale på gatene har mange liv på samvittigheten. Staten som hever seg over menneskeverdet ved å bestemme hvem som skal leve og hvem som skal dø skal nå også drepe mindreårige. Det er kvalmende, men ikke overaskende.

Iran dreper sine egne for å skremme, for å forhindre nye forbrytelser, hevdes det. Den samme patetiske unnskyldningen samtlige stater med dødsstraff bruker. De lurer både seg selv og sine borgere. For selv om en offentlig henrettelse hvor staten bokstavelig talt tyner livet ut av de dømte, sikkert kan virke skremmende og traumatisk for de som ser på, hjelper det ikke. Ikke det døyt.  Ingenting tyder på at dødsstraff stopper nye kriminelle fra å begå forbrytelser. Iran er et stygt eksempel på det. Dersom det hadde virker slik myndighetene synes å mene hadde antallet henrettelser gått ned. Det motsatte er tilfellet. Dødsstraff virker ikke.

Det iranske regimet har ratifisert FNs barnekonvensjon som forbyr henrettelse av personer som begikk forbrytelsene som mindreårige.  Irans nye president Hassan Rouhani tas i mot med åpne armer av det samme FN som er opphavet til barnekonvensjonen.  Et menneskelig betyr ikke veldig mye når storpolitikken råder. Diplomati har alltid kostet menneskeliv. Dessverre.

En stat som dreper sine egne kan ikke bli annet enn en pervertert utgave av sine verste forbrytere. Det at staten gjør ut fra et lovverk som legitimerer staten som morder er enda verre.  Selve prinsippet med dødsstraff gjør ikke samfunnet bedre, snarere tvert i mot.  Et drap blir ikke mindre drap bare fordi en stat utfører drapet.

Iran drar menneskeverdet og menneskerettighetene ned i søla. At FN ikke gjør noe i forhold til slike regimer er et hån mot alle de som sloss for og har mistet livet for menneskerettighetene. Vi kan ikke kalle oss et sivilisert samfunn på den ene siden og snu ryggen til overgrep av denne typen på den andre siden.

Følg gjerne bloggen på Facebook

Tidligere innlegg om dødssraff:

Det kalde drapet

Det perverterte landet

Øye for øye

Stein mot verdens kvinner

Verdien av et liv

Når staten leker Gud

Det kalde drapet

mars 27, 2012

De vet de skal dø for det har de fått beskjed om. Noen av dem har fått dommer hvor de må gå gjennom et perverst rituale hvor døden er hensikten. De sitter på dødsceller over hele verden. Menneskeofre for kald pervers justis. Og for hver henrettelse dør samfunnet rundt dem en sakte død.

Et land som dreper sine egne kveles fra innsiden. Henrettelse er drap som begås uten sinne, affekt eller sorg. Henrettelse er ment til å skremme men virker sjelden annet enn å gjøre menneskene i landet litt mer kalde og hensynsløse.

558 personer ble henrettet i Midtøsten i fjor. Det er 50 prosent mer enn året før. Det viser nye tall fra Amnesty International. Iran, Irak, Saudi Arabia og Jemen er verstinger og står for 99 prosent av henrettelsene. I følge Amnesty pågår det også hemmelige henrettelser i Iran. I følge organisasjonen kan man lett doble antallet hvis disse tas med. Og det må de. Det er selvfølgelig ingen forskjell mellom offentlige og hemmelige henrettelser. De dømte er og blir like døde.

I fjor ble minst tre personer henrettet før de fylte 18 år. Unge mennesker som ble frarøvet livet fordi staten ikke klarer å holde orden på landet.  Som perverse eksempler på enkeltmenneskers totale maktesløshet måtte de dingle i galgen. Men hjelper det? Er dødsstraff et effektivt verktøy i å bygge samfunnet?

I hele menneskets historie har vi drept hverandre. Og i hele menneskets juridiske historie har døden vært et straffalternativ. Noen land har brukt den mer enn andre, men henrettelser har alltid vært brukt der det finnes mennesker. Å drepe er nærmest en menneskelig selvfølgelighet. Motivene for henrettelse har vært hevn, «øye for øye» og å skremme andre mennesker fra å begå liknende forbrytelser. Sistnevnte argument holder ikke. Det tjener muligens bare som vitne for menneskets ubehjelpelighet og historieløshet. Det som fremdeles roper «korsfest, korsfest» viser bare at de ikke har lært noen verdens ting. Og blant dem finnes det dessverre mange.

I flere stater i USA praktiserer de dødsstraff. USA troner fremdeles på toppen av kriminalitetsstatistikken. Og hvorfor dreper Iran stadig flere av sine borgere hvis dødsstraffen har en hensikt?

Dødsstraff gjør ikke noe godt. Ikke for den dømte, ofrene hans, familiene på begge sider, bødlene med historiens mest patetiske jobb eller samfunnet rundt dem. Og hvordan kan medlemmer av et samfunn ha tillit til et system som i ytterste konsekvens kan ta livet av dem?

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/midtosten/artikkel.php?artid=10064725

http://www.amnesty.no/aktuelt/flere-nyheter/f%C3%A6rre-land-henretter-flere

Det perverterte landet

november 10, 2011

Det er mange land som praktiserer dødsstraff. Men få land har etablert dette så dypt ned i kulturen som Iran. Landet er i ferd med å perverteres totalt.

Henrettelser illustreres i Iranske barnebøker. Foto: Iran Human Rights

I norske barnebøker finnes muligens tegninger av Ole Brum, Thomas- toget eller Postmann Pat . Og selv om sistnevnte muligens kan gå oss foreldre litt på nervene når sangen hans går på bilens stereoanlegg for 1764 gangen er det de færreste som har mareritt om postmenn med altfor store hoder som alltid smiler.

I Iran er det ikke slik. For i Iranske barnebøker er det bilder av henrettelser. Regimet oppfordrer foreldre til å ta med seg små barn på offentlige henrettelser. Døden er ikke bare en naturlig gjest i Iran, den brutale, perverse død er en stor del av Iransk kultur. En kultur som styres med terror og frykt og hvor menneskeverdet spyttes på hver eneste dag.

I Norge bruker 20 år gamle jenter tiden sin på å studere, jobbe og være sammen med venner. Kanskje de har kjæreste, kanskje de bruker ungdommen sin på å reise og oppleve verden. I Iran gjør regimet dem til mordere.

En ung kvinne i 20- årene har blitt gjort til morder av det iranske regimet. Hun fikk i oppgave å henge løkken over halsen til en dødsdømt mann. Han var dømt for å ha drept tre kvinner. http://iranhr.net/spip.php?article2357

Mange mener sikkert han fortjener straffen. At det må være et liv for et liv. Jeg forstår at enkeltmennesker som har stått ofre for drap nær har harme og hevntanker overfor gjerningsmannen. Det er en ren menneskelig, varmblodig reaksjon.

Men jeg klarer ikke hverken å forstå eller akseptere at det skal være en stats oppgave å ta livet av sine egne borgere. Med iskalde, nesten rituelle metoder tar de livet av et annet menneske. Når staten ikke kan gå fram med det gode eksempelet, hvordan kan de da sette seg til doms over mennesker?

Når den samme staten, kaldt og umenneskelig ødelegger en 20 år gammel kvinnes liv ved å ta livet av et annet menneske er perversiteten institusjonalisert.

 Dette er en politikk som regimet fører. Denne unge jenta var en vanlig jente for noen uker siden. Nå har hun tatt et liv, sier Amiry-Moghaddam. talsmann for Iran Human Rights til Nettavisen.

http://www.nettavisen.no/nyheter/article3270188.ece

Iran er et av landene i verden som henretter flest folk. Hittil i år har det vært registrert omtrent 400 offisielle henrettelser i Iran. Iran Human Rights hevder det har vært ytterligere 200 henrettelser som ikke har vært bekreftet fra offisielt hold.

Hvor lenge skal FN og det internasjonale samfunnet se på at Iran river ned alle prinsipper om menneskerettigheter. Ingen kan leve med dette og samtidig kalle seg sivilisert og medmenneske.

En oppfordring til muslimer

august 20, 2010

I Iran sitter det en sønn som sier han ble glad da moren skulle piskes. Det finnes ikke mange land en sønn  blir tvunget til å føle det.

Du trenger bare å være i besittelse av et noenlunde oppegående nervesystem for å forstå at 99 piskeslag gjør styggvondt. Du trenger bare være en normalt oppegående sønn eller datter for å føle på harmen ved tanken på at din mor utsettes for dette. Jeg betviler ikke at sønnen til den dødsdømte 42-åringen er oppegående. Dersom du er glad for at moren din skal piskes er det noe fundamentalt galt.

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10044472

http://www.aftonbladet.se/nyheter/article7645292.ab

Iran er et land som spytter på menneskerettighetene. Som drar menneskeverdet gjennom septikktanker fulle av kloakk og som har gjort kvinneundertrykkelse av verste sort til en dagligdags handling. Et terrorregime vi ikke kan godta finnes i en verden vi våger å kalle sivilisert.

Mange forveksler regimets utrykk og handlinger med Islam. Mange fordømmer Islam som religion på bakrunn av hva som skjer i land som Iran og Afghanistan. Det er ikke så rart, så lenge lederne av disse terror-regimene bruker Islam og koranen som motivasjon for å utføre disse handlingene. Da er det forståelig at mange er redde og skeptiske til Islam som religion. Handlinger som er med på å ødelegge for mange som ønsker å utvøve sin religion i fred.

Da Salman Rushdie utga boka «Sataniske vers» ble den bannlyst i flere land. Mange muslimer mente den var blasfemisk. India var det første landet som bannlyste den. Men det var bare regimet i Iran som ville drepe forfatteren. Dødsdommen vakte sterke reaksjoner hos mange muslimer, som ikke aksepterte en slik handlemåte selv om de tok avstand fra boken. Andre muslimske land nektet å støtte Ayatollah Khomeinis Fatwa mot forfatteren.

I mange saker hører vi om muslimer som tar avstand. Enkeltpersoner som står imot og taler Islams sak på en positiv måte. Noen tror på at Islam ikke handler om død, undertrykkelse og ondskap men om kjærlighet og medmenneskelighet. Mange muslimer støtter dette.

Dersom det er slik at mange muslimer tar avstand fra slike forkastelige handlinger og tradisjoner, hvor er de? Hvor er deres stemme? Hvorfor tar ikke muslimer over hele verden klarere og synlig avstand fra terroren som begås i Allahs navn?

I de fleste sammenhenger er ekstremistene i mindretall det gjelder både politiske partier, organisasjoner og religioner. Hvorfor klarer aldri flertallet å skrike høyere enn fåtallet? Er det som i en barnehage? At de som skriker høyest og lager mest kvalm får mest oppmerksomhet?

Iran og terrorregimet handler først og fremst om makt og undertrykking, ikke religion. Islam misbrukes av regimet for å holde folk nede. Ikke ulikt det den norske terroristen Olav den hellige drev med for rundt 1000 år siden.

Jeg har tidligere skrevet at vi ikke kan godta at et slikt avskyelig regime får fortsette. Dersomvi skal klare å gjøre noe med det må vi ha med oss muslimene. De som tar avstand fra undertrykkelsen og drapene. Jeg oppfordrer disse muslimene til å engasjere seg og gjøre sin stemme hørt. Vi trenger dere.

Andre innlegg om saken

https://fhjpeder43.wordpress.com/2010/08/17/de-brysomme/

Det lile mennesket og den store forskjellen

https://fhjpeder43.wordpress.com/2010/08/05/det-lille-mennesket-og-den-store-forskjellen/

Stein mot verdens kvinnner

https://fhjpeder43.wordpress.com/2010/07/31/stein-mot-verdens-kvinner/

Det svake kjønn

https://fhjpeder43.wordpress.com/2010/07/04/det-svake-kj%C3%B8nn/

Livredd for kåte kvinner

https://fhjpeder43.wordpress.com/2010/07/09/livredd-for-kate-kvinner/

http://www.dn.se/nyheter/varlden/iranska-tvabarnsmamman-riskerar-bli-hangd-1.1156545

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10026510

De brysomme

august 17, 2010

Iran ønsker å steine sine kvinner i fred. De vil drepe sine mindreårige borgere uten at den brysomme vesten engasjerer seg.

De færreste liker innblanding. V i vil gjerne få lov til å innrede stuene våre slik vi vil uten at naboen bryter seg inn og tvangsflytter nipset vi fikk av tante Ågot til jul. Dersom vi vil montere komfyren bak fram med tørketrommelen og brødristeren på toppen i et irrgrønt kjøkken er det vår sak ikke naboens.

Ingen uavhengige nasjoner tillater at andre land blander seg inn i juridiske saker, sa en talsmann for de iranske utenriksdepartementer på en pressekonferanse tirsdag.

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10035837

I mange saker har han rett. Vi kan ikke uten videre blande oss inn i alle lands indre anliggende. Vi bør heller ikke bruke tid eller ha interesse for mange anliggender. Det finnes derimot saker hvor vi simpelthen ikke kan bry oss nok. Steining til døde er et utmerket eksempel.

Iran er et land som har drevet en langsom seigpining av menneskerettighetene en årrekke.  Saken mot Sakineh Mohammadi-Ashtiani er av de siste eksemplene på hvordan det landet spytter på mennesker og elementære menneskerettigheter. Tobarns-moren er dømt til døden ved steining for påstått utroskap. En tilståelse hun skal ha kommet med etter å ha blitt pisket. Det finnes etter hvert mange saker, blant annet saker mot mindreårige.

At staten skal kunne straffe noen for utroskap er hinsides i seg selv. Iran ber vesten la være å bry seg med sine indre anliggender. Selv har staten ingen skrupler med å legge seg opp i de private anliggender til sine borgere. Saker de strengt tatt ikke har noe med. Snakk om å skyte seg selv i foten på kloss hold med avsagd hagle.

Når de velger å steine borgere uansett hva de skal ha bedrevet både under og over dynene gjør det i hvert fall ikke saken bedre. Da må og skal vi bry oss.

Dersom vi skal påberope oss å være en del av et sivilisert samfunn med oppegående mennesker bør vi også bry oss og engasjere oss. Dersom vi skal kunne mene at vi er innehavere av en solid porsjon moral og medmenneskelighet kan vi ikke sitte og se på at nasjoner dreper. For hver eneste av de borgerne er våre medmennesker som bor i vårt nabolag.

Det nytter å bry seg. Så brysomt synes myndighetene at vi er at de har utsatt det bestialske drapet av tobarnsmoren.  Med all respekt; Det faktum at Iran fremdeles får lov til å holde på med sin kvinneundertrykkelse og massehenrettelser betyr bare at vi ikke har brydd oss nok.

Andre innlegg om saken

Det lile mennesket og den store forskjellen

https://fhjpeder43.wordpress.com/2010/08/05/det-lille-mennesket-og-den-store-forskjellen/

Stein mot verdens kvinnner

https://fhjpeder43.wordpress.com/2010/07/31/stein-mot-verdens-kvinner/

Det svake kjønn

https://fhjpeder43.wordpress.com/2010/07/04/det-svake-kj%C3%B8nn/

Livredd for kåte kvinner

https://fhjpeder43.wordpress.com/2010/07/09/livredd-for-kate-kvinner/

Stein mot verdens kvinner

juli 31, 2010

Sakineh Mohammedi-Ashtiani er 43 år og dømt til døden ved steining. En dødsstraff som oftest rammer kvinner. Hver stein som kastes er en stein i ansiktet til kvinners rettigheter.

15. mai 2006 ble kvinnen dømt for å ha hatt et «ulovlig forhold» til to menn. I følge Amnesty International fikk hun 99 piskeslag slik hun ble dømt til. I september samme r ble hun anklaget for ekteskapsbrudd i en rettsak mot en mann som var siktet for å ha drept hennes ektemann. Ashtiani har to små barn.http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10044019

Jeg er redd for å dø. Hjelp meg til å holde meg i live slik at jeg kan omfavne barna mine.

Det står det i beskjeden fra tobarnsmoren som ble lest opp av Mina Ahadi i Den internasjonale komiteen mot steining på en pressekonferanse i London fredag. Etter stor internasjonalt press mot regimet i Iran ble stieningen midlertitig utsatt av iranske myndigheter.

Ashtiani bor i Iran. Et land der kvinner øyensynlig ikke er mye verdt. Et land der kvinner trykkes ned av menn. Menn som tydeligvis er livredde kvinner og deres seksualitet. Livredde for at kvinner skal få en stemme og et ansikt. https://fhjpeder43.wordpress.com/2010/07/09/livredd-for-kate-kvinner/

Skandinavia blir av mange sett på som et foregangsområde når det gjelder kampen for kvinnenes rettigheter. Hos oss er en kvinnelig leder en selvfølge. Kvinner er mer eller mindre likestilt menn og har de samme rettigheter og plikter. Det har ikke alltid vært slik.

Kvinnesaken begynte å spire i siste halvdel av 1700-tallet. I den perioden vi kaller opplysningstiden. I 1776 ærklærte USA seg uavhengig og i denne uavhengighetserklæringen heter det at «alle menn er skapt like». Ikke et ord om kvinnene. I erklæringen om menneskers rettigheter skrevet av franske revolusjonære står det heller ikke et ord om kvinner. På begynnelsen av 1800- tallet hadde kvinner få juridiske, økonomiske eller sosiale rettigheter.

Så sent som i 1910 fikk kvinner allmen stemmerett i Norge. Det er ikke mer enn hundre år siden. På tross av dette har veien vært lang fra dette til likestilling i landet. I 1939 bøle den første kvinnelige diplomat Gudrun Martius ansatt.l Det skulle gå 20 år til neste gang. I 1969ble Ingrid Bjerkås ordinert til prest i Hamar. Seks av landets ni biskoper boikottet ordinasjonen av landets første kvinnelige prest. Så sent som i 1993 ble Rosmarie Køhn ordinert til landets første kvinnlige biskop. Det var også kontroversiellt blant en god del av landets mannlige prester.

I det meste av menneskets historie har altså kvinnen vært uten rettigheter. Det meste av historien har kvinner blitt holdt nede og undertrykket av menn. Det som heldigvis er en selvfølge hos oss, har ikke vært det veldig lenge.

Fns kvinnekonvensjon kom i 1979 og trådte i kraft i 1981. Konvensjonen møtte motstand i de fleste muslimske land. Argumentet var at den stred mot Sharia-lovgivningen. Denne loven er forklart ut fra Islam som religion.

Koranen består av 6666 vers og er regnet som noe av det ypperste innen arabisk poesi. Blant disse versene finnes det bare seks som på en eller annen måte underordner kvinnen. Disse versene har sin opprinnelse i bestemte historiske forhold, slik visse deler av bibelen også har. Da Muhammed grunnla det som skulle bli Islam var det mange kvinner som konverterte fordi de anså Islam som bedre for kvinnene. Vi vet også at Muhammeds kone Aisha deltok politisk og som lærer. Koranen skriver faktisk at kvinner og menn er født som likeverdige.

Til tross for dette fortsetter Iran sammen med andre muslimske stater å undertrykke og drepe kvinner.

Mange kvelder før jeg sovner, tenker jeg på hvordan noen kan være forberedt på å kaste steiner på meg – å sikte på ansiktet og hendene mine. Hvorfor? spør Ashtiani.

Det er opp til oss å svare henne. Ikke bare kvinnnene. Mange av Ashtianis medsøstre er dessuten selv undertrykte og kan risikere samme straff som henne. Menn må reise seg og kjempe for henne og alle de andre kvinnene. Organisasjonen Care jobber med å rekkruttere menn for å kjempe for kvinners rettigheter. De har forstått at det ikke er noe vei utenom. Spørsmålet er om de klarer å skaffe nok menn som ikke er livredd kvinner.

http://www.care.no/CAREs-arbeid/Hvorfor-jobber-CARE-med-kvinner/Sterkere-sammen/

Hver stein som kastes mot en kvinne er en stein i ansiktet for kvinners rettigheter. Hver stein skaper store, ubotelige arr på kampen om alle menneskers muligheter til å utvikle seg, også mennene. Ikke bare for menneskene som bor i land som Iran. For oss også. Det kan vi ikke bare sitte og se på.

https://fhjpeder43.wordpress.com/2010/07/06/verdien-av-et-liv/

https://fhjpeder43.wordpress.com/2010/07/04/det-svake-kj%C3%B8nn/