Archive for the ‘Media’ category

Ytre etter evne

mai 27, 2015

Jeg åpner gjerne mine foredrag om kommunikasjon med å spørre hvem i salen som kommuniserer. Alle rekker opp hånden. De fleste tar feil.

De aller fleste utstøter lyder og signaler med det håp at en eller annen mottaker skjønner hva de ønsker å ytre. Mange blir misforstått. Spesielt når de ytrer seg skriftlig. Gjerne på nett. Simpelthent fordi de ikke har ytringsevne. Eller ikke bruker den.
I den antikke verden var retorikk og veltalenhet pensum på skolen helt fra barna var små. I den moderne tid er læreren storfornøyd dersom eleven kan lire av seg noe utenat. Resultatet skriker mot oss på internett hver eneste dag. I beste fall er det usammenhengende, kortreist tankegods i debattspaltene. Påstander og ytringer som ikke er i nærheten av å kunne kalles et argument. I beste fall skrevet i affekt, i værste fall i rus. i hvert fall ser det slik ut noen ganger. De værste tilfellene er hatmeldinger som kan såre og skade.

Jeg tåler en god, frisk debatt. Jeg mener det er viktig for samfunnet å delta i debatten. Det er også viktig å vise engasjemenet, uenighet og motsetninger. Kontroversielle ytringer må kunne tåle hard medfart. Så lenge det er saken som anrgipes og angrepet er godt bygget opp mener jeg vi må kunne tåle ganske mye. Så lenge man griper saken og ikke ytreren.

Harmen er sjelden det gode argumentets venn.

Denne grensen synes å bli mer og mer hvisket ut. Det er lett å ta til hatytringer, personkarakteristikker og trusler. Det er altfor lett å la primalhylet og de primitive følelsene få spillerom. Harmen er sjelden det gode argumentets venn.
Ytringsfrihet er som en hammer. Du kan velge å bygge noe fint, eller slå noen i hodet med hammeren. Men først må du lære å bruke den. De aller fleste foreldre med verktøy i huset lærer ungene det. De vurdere om barnet er modent nok til å bruke diverse verktøy. for de aller fleste verktøy er også utmerkede våpen. Og det er vitig å lære barna forskjellen.

Når jeg leser at en 12- åring blir drapstruet på nettet  ser jeg at det er mange hammere i omløp men svært få som har lært å bruke dem riktig. Sånn er det med ord også. Ord er kommunikasjonsverktøy. Og det må vi lære å bruke. Lære å kommunisere. Før vi innser det som samfunn og som foreldre, vil vi forsette å bade i drittmeldinger, skvalderet og truslene fra stakkars mennesker som er kommunikasjonsmessige analfabeter. For å  kunne skrive og lese gir ikke nødvendigvis ytringsevne. Å vite hvordan du skal sette sammen bosktaver gir deg ikke atuomatisk innsikt i hvordan ordene virker, eller hva sammensettningen av de betyr. DEt må læres. Kommunikasjon er som hammeren. Farlig dersom den ikke brukes riktig. Ytringsevnen kommer ikke av seg selv. Den må læres.
Ordet er det sterkeste verktøyet i verden. Bruk det til å bygge noe fint. Eller hold kjeft!

Følg gjerne bloggen på Facebook

Hva er viktig?

mai 8, 2014

På forsiden av en tabloidavis mener milliardær Stein Erik Hagen at Norge burde gi fredsprisen til Kina.

Den riksdekkende avisen mener tydeligvis at det å ha mye penger automatisk kvalifiserer et menneske til å få meningene sine trykket på første siden av avisen, som en nyhet, som et utspill i en tid befengt med kontroverser omkring Norges forhold til Kina.

Meningen blir presentert som en nyhet. Det er den ikke. For Hagen har uttalt dette tidligere. Nyheten er altså at han fortsatt mener det. Men på grunn av Dalai Lamas besøk finner avisen det opportunt å børste støv av en gammel sak. Avisen får garantert mange klikk på nettet på den saken. Er det viktig for deg? Er en mening viktig bare fordi en mann har greid å samle en større pengehaug enn folk flest?

Er det viktig for deg at Dalai Lama spøkte med Torbjørn Jaglands hår da de møttes i går? for det sto også i samme avis.
I en sak hvor svært mange stiller spørsmål ved Norges troverdighet som fredsnasjon er hårtøys og milliardærmeninger langt framme i nyhetsbildet. Og det samme dag som Dalai Lama kommer til Norge.

For noen dager siden smadra en trøndersk skiløper bilen sin. Han hadde vært et stykke over salongberuset i krasjøyeblikket. Den første nyhetssaken var vesentlig. Når en person med Petter Northugs status gjør noe sånt har det journalistisk interesse. En person som så til de grader har valgt en plass i offentligheten må tåle å få scenelyset i trynet når han har fortjent det. Men er det nødvendig å holde saken i live, koste hva det koste vil? Er det nødvendig å bombardere våre allerede skambanka sanser med stadig flere saker? Er det nødvendig for deg som leser å få vite hva alle disse menneskene mener? Mennesker som har lite eller ingenting med denne spesifikke saken å gjøre?

NRK var tidlig ute med det de er absolutt best på. Drasse studioene fulle av eksperter. Stort sett langrennseksperter. Til tross for alle disse ekspertene, kommentatorene og journalistenes iherdige jobbing har vi ikke fått vite en døyt mer enn at en skiløper har fyllekjørt og kræsjet.

En av ekspertene kalte det en «nasjonal krise». Den uttalelsen nådde opp i tittelen hos Nettavisen.
Er det en nasjonal krise? At en trønder har krasjet i fylla? La gå at noen mener det, men det er Nettavisen, en rikdsdekkende avsi som setter det på siden sin.
Jeg vil at dere som lesere skal stille dere spørsmålet hver gang dere leser noe jeg eller andre journalister setter på trykk: Er dette vesentlig? Trenger jeg å vite dette? Hvis svaret er nei, skru av og la avisene få holde skvalderet for seg selv. Det er nemlig leseren som har makten. Avisene og spesielt nettavisene lever av hvor mange som trykker på knappene som fører dem inn i elendigheten. Og vi får i sannhet ikke bedre aviser enn vi fortjener.

Følg gjerne bloggen på Facebook

Alt er ikke salg!

februar 26, 2014

Framoverlent, entusiastisk, kreativ og strukturert. Er du vår nye selger? Svaret er et et rungende Nei!

Det hender jeg leser stillingsannonser. Ikke fordi jeg absolutt trenger en ny jobb, snarere for å se hva som skjer i min egen bransje. Jeg håper ikke annonsene speiler den hele og fulle virkeligheten for det i er tilfelle tragisk lesning.

Jeg jobber i mediabransjen og har gjort et en stund. Og som alle bransjer utvikler den seg og endrer seg i årenes løp. Som alle andre bransjer er også vi preget av trender og strømninger i samfunnet. Det skulle bare mangle.

Når jeg en sjelden gang går ut på Finn eller andre dertil egnede sider for arbeidssøkende journalister er svært ofte ordene «selger» «salg» og «marked» framhevet. Jeg har ikke noe i mot hverken selgere eller markedsfolk, men annonsene har fint lite med mediabransjen å gjøre.

Ordene i annonsen skriker mot meg og alt det mitt fag og alt det står for. Selv om journalistikk også handler om å kommunisere effektivt og skape oppmerksomhet er det store prinsipielle vesensforskjeller mellom salg og journalistikk.

Som selger representerer man et produkt eller en tjeneste. Det er det som er fokus og er det en selger er satt der til å gjøre.

Som journalist representerer man kun faget og sin egen troverdighet . Selv om titlene i diverse nettaviser har blitt mer og mer like reklametekster er det uavhengigheten til kildene som er det bærende elementet i det journalistiske produktet. Selv om blåskjortene til stadighet forsøker å gjøre journalistene til en slags markedskonsulent.

Jeg har i mange år rettmessig blitt beskyldt for å ha litt temperament. Jeg har mer enn en tendens til å irritere meg over diverse ting i samfunnet. Når jeg ser hvordan økonomer og markedsfolk sniker seg inn i stillingsannonsene til journalistene, må jeg gjerne bytte en sikring eller to.

Hold dere unna! Dere trenger ikke snike dere inn på alle arenaer i samfunnet. Uansett hva dere måtte mene, så er ikke alt salg, og vi er ikke alle selgere.

Nemlig!

Følg gjerne bloggen på Facebook

Død over kreativiteten

januar 4, 2014

Hvorfor må alt på død og live være så realistisk? Er realisme det eneste som gjør en historie til en god en? Eller tror noen de høres smartere ut når de skriker etter mer realisme?

Vi har alle hatt en slik kamerat. Han som alltid kommenterer og dasser ned favorittfilmen. Kroneksempelet er Star Wars, verdens mest geniale sludder. Praktfullt rom-tøys som aldri har gitt seg ut for å være noe annet blir alltid ødelagt av den kameraten som tror han har skjønt litt mer enn de fleste.

«Romskip kan ikke fly slik i verdensrommet.»

» Eksplosjonen av dødsstjernen er lite troverdig, fordi det ikke er lyd i verdensrommet.»

«Lyssabel er teknisk umulig»

«Det går ikke an å fly fortere enn lyset.»

Slik holder de på, helt til jeg får lyst til å stappe lyssverdet en viss plass for å få vedkommende til å holde kjeft. For jeg vil ha Han Solo for meg selv. Jeg ser Star Wars utelukkende for å rømme fra de dørgende kjedelige realismerytterne som omfavner norsk virkelighet. Jeg vil flykte, se ting som ikke er mulig og oppleve noe annet enn «dobbeltrumf på Kiwi». Jeg vil bare ha en god historie. Spar meg for din drepende, dørgende kjedelige, kvasi-intellektuelle realisme.

Da «Da Vinci»- koden kom ut presiserte Dan Brown at det var en roman. En oppdiktet historie. Likevel fikk han pepper fordi den ikke var realistisk nok og bygget på en historie som var forkastet for lenge siden. Men historien var godt fortalt. Og det er faktisk det som er det viktigste. Om historien er sann er i denne sammenheng fullstendig irrelevant.

De fleste gode filmer og historier som er laget er jug. Løgn, bedrag og fri fantasi. Det er vel ingen som tror på at Tornerose faktisk sov i 100 år? Eller at Askepott kjørte i en vogn laget av gresskar? Det spiller ingen rolle. Det er gode historier, og dess mer man juger dess bedre blir ofte historien. Realisme har ingenting med kvalitet å gjøre.

Sherlock Holmes er fremdeles en populær figur. Hvor mange tror at detektiver jobber slik som han? Eller politifolk for den saks skyld? Hadde Holmes vært realistisk hadde han blitt glemt for lenge siden

Nå er det fjernsynsserien Mammon som får det. Dårlig lyd, dårlige skuespillere og lite realistisk. Og nå sitter ikke lenger den liksom- intelligente kameraten ved siden av deg. Nå er han og alle de andre på Twitter.

Mammon har aldri gitt seg ut for å være en dokumentar. Den er en underholdningsserie. Da er det lov til å juge. Juge så det renner av deg.

La oss få lov til å fortsette å lage gode historier. Slipp fram forfattere og kreatører som faktisk klarer å tenke utenfor den norske realistiske boksen. La eventyr få lov til å være eventyr. Og spar oss for den realistiske grauten dere forsøker å helle over hodene våre.

Følg gjerne bloggen på Facebook

«Jeg vet at jeg intet vet»

september 17, 2013

Mens Sokrates nøyde seg med å snakke om at han ikke visste en døyt på gatene i det gamle Hellas bruker journalistene riksmediene til å vise fram sin uvitenhet.

I mange  nyhetssendinger står de rakrygget på nasjonal radio og fjernsyn og sier rett ut at de ikke har peiling. «Det er lite vi vet om saken». «Vi vet ennå ikke så mye om saken». Det er lite kjent om samtalene» er kjente sitater fra de eteren og på nettet. I tillegg bruker de veldig lang lang tid på å si det. Gjentar det til det kjedsommelige at de intet vet.

Radioen er min vanlige følgesvenn på en daglig kjøretur som ikke er av den mest spennende sorten. Som journalist er jeg opptatt av nyhetssendinger og har radioen trygt parkert på NRK P2.
På mandag startet de såkalte sonderingene for en ny regjering i nasjonen. Både erfarne politiske journalister og erfarne radiolyttere vet at det ikke skjer så mye på de første møtene. Det er faktisk en grunn til at de skal holde på til langt ute i oktober. På pressekonferansen etter møtet kunne statsministerkandidat Erna Solberg bekrefte at det hadde skjedd svært lite. Kun timeplan hadde blitt diskutert.

Programlederen presterte deretter å spørre den utskremte medarbeideren om det hadde skjedd noe mer. Hvorpå reporteren kunne bekrefte at det ikke hadde skjedd noe annet enn en diskusjon om timeplaner for videre diskusjon. I tillegg sa han at han ikke visste mer, tre ganger. Den iherdige programlederen ga seg så til å intervjue en av NRKs politiske kommentatorer som også sa at han ikke visste så mye annet enn at det var vanlig å snakke om timeplaner på det første sonderingsmøtet. Dette var toppsaken, det vil si den viktigste saken den dagen.

Så hva er poenget? At sonderingene for en ny regjering var startet eller å vise fram uvitenheten til flest mulig av NRKs ansatte?
I mange riksmedier blir saker tydeligvis viktigere jo lenger du snakker om dem, eller etter hvor mange artikler man skriver. NRK hadde tydeligvis bestemt seg for at dette var den viktigste saken og at den måtte snakkes lenge om. Da spiller det egentlig ingen rolle om noen faktisk har noe å si.

Følg gjerne bloggen på Facebook.

Gjentakelsens kunst

januar 20, 2013

 Dersom en komiker bare sereverer «nordmannen- svensken og dansken» vitser fra barneskolen en hel kveld, vil du sannsynlighvis forlange pengene tilbake. Men sangere slipper unna med det hver bidige gang.

Melodi grand prix er et glimrende eksempel på pop-verdenens evige rundans rundt gamle vitser. Gårsdagens selvfølgelighetsdans rundt paljettene var knapt noe untak. Hadde det ikke vært for metall- bandet Gromth og sangeren Emil Solli- Tangen, så hadde forestillingen utelukkende vært en øvelse i musikalske gjentakelser.

For svært mange år siden fantes det et band som sang sanger som «She loves you». I vår tid fylles eteren blant annet med sanger av typen, «Baby , baby baby love». Og det er essensen i det de aller fleste har å melde fra popfronten. Bortsett fra at basslyden har blitt vesentlig bedre har ikke popmusikken kommet veldig mye lenger.

Ni av ti ballader begynner med fjerdelspiano (fra nå av omtalt utelukkende som «Klaskepiano») oppfunnet av Elton John og videreført av Lionel Richie på selvfølgeligheter som «Say you say me» og «Hello». Versjonen vi fikk i går var riktinok «klaske-piano- fri», men både teksten og melodien til Tom Hugo har vi hørt før. Veldig mange ganger.

Dersom du ikke vil bruke «Klaske-piano» er dance- rytmer med et fengende refreng, overstadig dansing og babe- faktor veien å gå. Her var det flere varianter å ta av i gårsdagens delfinale i MGP. Atister som ikke nødvendigvis er dårlige, men som kun tjener som en pariodisk gjentakelse av det popverdenen har servert for oss de siste årene.

Og som ikke det er nok tar Datarock oss med til discoens champagneverden, med et enkelt budskap om vellykka mennesker ute på byen. Den har vi også hørt før. Til gangs.

Når Gromth går på scenen med lillebroren til hele Norges Didrik Sollo- Tangen, som drasset Norge til Grand Prix med den kollosalt kreative tittelen «My heart is yours», er det noe ganske nytt i MGP- sammenheng. Selv om symfonisk metal av den mørkere sorten ikke er spesielt nytt for de som har fulgt med litt i timen.

Melodi Grand Prix er nærmest en parodi på pop-bransjen. Ta en tekst som er skrevet en million ganger før, sette den sammen med et komp som er spilt inn omtrent like mange ganger, snu litt på ordene og pianoriffet så har du en sang som vil gjøre blåskjortene i musikkbransjen enda rikere. Rikere fordi vi lar oss asvspise med gamle ideer i ny innpakning. Ideer som ikke engang var gode da de ble pakket inn første gangen. Keiserens garderobe er stadig like stusselig.

Dagbladets anmeldelse

Vgs Anmeldelse

Du kan følge bloggen på Facebook. Der legger jeg ut linkge og debatter som ikke får plass her.

De dumme spørsmålene

januar 18, 2013

– Det må jo du vite du som er journalist?
Det er kanskje det mest vanlige spørsmålet jeg har fått fra folk utenfor bransjen i de 20 årene jeg har drevet med dette galskapsbefengte faget.

9-presse

– Jeg vet akkurat nok til å stille de dumme spørsmålene, pleier jeg å svare.
Svaret er selvfølgelig satt på spissen. For selv om det kanskje ser slik ut til tider, går vi ikke helt rundt i tåka.
Du kan absolutt stole på at det som står i avisa er riktig, stort sett. Selv om enkelte politikere og rådmenn har vært uenige med meg til tider.

Myten om den allvitende journalistene kan vi til en viss grad skylde oss selv. Nesten daglig intervjuer NRK sine egne journalister eller andres. Selve lykken er et helt panel i studio med minst tre redaktører som blir intervjuet. Og har du først greid å samle tre norske redaktører i ett rom kan du snakke om hva som helst. I hvert fall hvis du er programleder i NRK.

En vaktsjef sa en gang til meg:
– Har du laget en sak om et emne, så er du ekspert.
Jeg lurer ennå på om han virkelig mente det.

Journalistikk handler i stor grad om å innhente opplysninger og presentere det viktigste for leserne. Det betyr at vi må velge ut og komprimere det vesentligste i en sak. Mye av detaljinformasjonen som ligger igjen på skrivebordet når dermed aldri pressen.  For at ikke elementene i en sak skal velges i villelse og i den tidligere omtalte tåka så må vi vite nok til å kunne ta troverdige redigeringsgrep, men ikke nødvendigvis så mye mer. Dessuten er det viktig å vite nok til å stille de nødvendige spørsmålene. Og spørsmålene stiller vi på vegne av leseren.

Journalister er ikke forskere. Vi er formidlere som skal engasjere våre lesere. Da er vi nødt til å heve blikket over detaljplan.
Evnen til å se litt skrått på samfunnet, samt ha en skrue løs er ofte et bedre utgangspunkt enn detaljkunnskaper om krisen i russisk hamburgernæring.

Følg gjerne bloggen på Facebook. Der legger jeg også ut andre blogginlegg og debatter som ikke får plass her.

Mobbing som seermagnet

januar 15, 2013

Idol har relativt ukritisk fått lov til å vokse fram som et av nasjonens mest sette fjernsynsprogram. Som den absolutte spydspissen i reality kulturen.

Konseptet er velkjent og enkelt. En rekke mer eller mindre talentfulle mennesker. Gjerne unge, noen av dem er et stykke unna myndighetsalder blir gjennom såkalte “auditions” tatt ut til å vøre med i en sang konkurranse hvor det til slutt står en vinner igjen.

I år fyller programmet ti år og det er naturlig for en kringkaster som TV2 å markere begivenheten på flere måter. Å vise klipp fra de forskjellige “auditions” er en måte å gjøre det på. En veldig populær måte.

For sju år siden stilte Mali Sørvåg opp på audition for programmet. Hun kom av flere grunner ikke videre i programmet. Opptredenen har satt så dype spor i Idol-seerne at de stemte dem frem som «tidenes mest minneverdige», en liste over 10 opptredener som ble vist under jubileumsshowet.

I løpet av innslaget forsøkte Sørvåg å synge to sanger og ble slaktet for både sangen og klærne hun valgte å ha på seg.

“ Du er fullstendig ubrukelig” (Tor Milde)

“Det ser veldig billig ut” (Tone- Lise Skagefoss)

Da Tor Milde var gjestedommer i NRKs stjernekamp ble han spurt om han ville være like streng mot de profesjonelle artistene som han var i IDOL. Han svarte at det var lettere å skjelle ut tenåringer på skjermen enn profesjonelle artister. I beste fall et feigt svar og jeg stiler meg undrende til at Milde kan ha mye troverdighet igjen.

Dersom du søker på “IDOL “ på youtube finnes det utallige eksempler relativt unge mennesker som driter seg ut på skjermen, for så å bli driti ut ytterligere av arrogante dommere som spiller rollen som drittsekker. Og det er disse klippene vi seere snakker om. Det er de vi ser på og gleder oss til å le av. Ufrivillig morsomme mennesker som dras gjennom fjernynssnørra med et knekt selvbilde som eneste suvenir etter den tvilsomme opplevelsen.

Det at de stiller opp frivillig med sin manglende selvinnsikt har av mange blitt brukt som unnskyldning til å gjennomføre programmet. Det er lettvint for tidligere for tidligere “Idol” – dommere å bruke dette argumentet for å legitimere trakassering og utdriting.

–          De vet hva de går til, er et gjengs argument i diskusjonen om IDOL.

Feil. Helt feil. Ingen av dem visste hva de gikk til. Fjernsyn er verdens sterkeste medium. Fjernsyn er et eget fag innen medieutdanningen og handler om en subtil avansert, følelsesmessig kommunikasjon.  De færreste av IDOL deltakeren har den fjerneste anelse om hva de går til og hva slag virkning en fjernsynsoppreden har på dem selv, ettervirkninger eller konsekvenser. De skal heller ikke kunne det. Like lite som jeg vet hvordan jeg bygger et hus.

TV2 sitt største programkonsept lever av å drite ut mennesker som i stor grad burde vært beskyttet mot seg selv. Ikke fordi de mangler sjelsevner eller er dumme. Ikke heller fordi de muligens mangler talent. Men fordi mange ikke har den minste anelse om hva de utsetter seg selv for.

Det vet TV2, og det vet Idoldommere.

At folk driter seg ut på fjernsyn skjer nesten hver dag.  Også folk som burde vite bedre. Kjendiser, politikere og andre som for en eller annen grunn ønsker å være en offentlig person må tåle mer enn andre. De burde absolutt vite bedre, og når de gjør en bommert er det rett og rimelig at noen klistrer dem opp etter veggen.

Men å bevisst gå inn for å drite ut folk som aldri har vært på skjermen. Å dra til med ekstra saftige kommentarer for å lage det TV2 elsker å kalle “god TV, er mobbing.  TV2 har som kringkaster et ansvar for hva de viser på skjermen.

Og for å vri kniven ytterligere rundt i såret bestemmer TV 2 å sende mobbingen på nytt. Jeg håper for Mali Sørvågs skyld at framtidige arbeidsgivere har glemt klippet den dagen hun skal søke jobb.

Det verste med dette er imidlertid seerne. For gjennom reality- og “søppel-tv” har fjernsynsselskapene klart å forme oss i sitt bilde. Som viljeløs, kritikkløse mottakere av det de måtte by på.  Og vi elsker det.

Programmet “IDOL” har gått i ti år. Det mest minneverdige øyeblikket er ikke at Kurt Nilsen vant, men at en riksdekkende kanal valgte å drite ut en av deltakerne. Det sier neste mer om oss som seere enn IDOL som program .

http://www.side2.no/underholdning/article3548562.ece

Baron Blod på Idol

Du kan også følge bloggen på Facebook. Der legger jeg også ut andre blogginnlegg og debatter som ikek får plass her.

Når tabloidene virker

desember 5, 2012

Tabloidaviser får mye tyn. Mange ganger fullt forståelig.  Men de siste dagene viser at tabloidverktøyet virker.

Mange feirer jula med ensomheten som eneste gjest

Mange feirer jula med ensomheten som eneste gjest

Historien om Reidun (88) som satte inn en annonse i Aftenposten hvor hun søkte etter et sted å være i julen er en perfekt historie som en tabloidavis som VG omfavnet. Både historien om Reidun og oppfølgingshistoriene avisen kjørte førte til at nordmenn åpnet hjemmene sine for de som ellers måtte sitt ut jula i sin ensomhet.

Tabloid er egentlig en grafisk betegnelse og sier utelukkende noe om hvor stor avisa skal være i sidestørrelse. Sånn sett er de aller fleste, inkludert Aftenposten også en tabloidavis.

Men årene har tabloid fått en annen betegnelse, hvor følelse, engasjement og sensasjon har vært ingrediensene vi har forbundet med ordet tabloid. Store oppslag, fete skrifttyper og mye følelser har nesten snerret fra forsidene i avisstativene. I kampen om oppmerksomhet og om å dra seg over den allerede parodisk høye støyterskelen har tabloidavisene utviklet seg til å bli parodier på seg selv, i enkelte tilfeller. Ingen sak er i utgangspunktet for liten til å havne på forsiden bare typene er fete og uttalelsene oppsiktsvekkende nok.

Som journalist har jeg brukt tabloide virkemidler. Alle har det, enten vi har ryggrad nok til å innrømme det eller ikke. Hver gang vi viser fram følelsene til mennesker, bruker bilder av strandede hvaler eller leende barn, appellerer vi til følelser hos våre lesere.  Hver gang vi dybdeintervjuer en narkoman eller moren hans, blåser opp politiaksjoner eller lager store oppslag som viser sterke engasjementer bruker vi de samme virkemidlene som VG eller Dagbladet bruker.  Og tør noen av dere journalister påstå at dere aldri tenker på hvor mange lesere nettsiden deres får dersom dere bruker ordet “sex” i tittelen? Et av de innleggene her på bloggen som har fått flest treff har tittelen “Livredd for kåte kvinner”. Saken handler om kvinnenes rettigheter og undertrykkelse. Jeg er rimelig sikker på at det finnes mange som har klikket på saken som ikke er ekstremt opptatt av kvinners rettigheter. Tabloid som bare pokker!

Jeg mener selvfølgelig ikke at vi alle lager aviser som VG og Dagbladet. Jeg mener heller ikke å sette hele min egen yrkesgruppe i bås med paparazzier og kjendisjournalister. Journalistikken i Norge har en altfor høy kvalitet til det. Poenget er å bruke virkemidlene riktig og ta det etiske ansvaret sterke virkemidler fordrer.

En hammer kan brukes til å bygge et hus eller på å slå noen i huet med. Tabloid er ikke noe annet enn et verktøy vi som journalister må velge hvordan vi skal bruke. Det finnes mange eksempler på god bruk av det verktøyet.

VG sine saker om ensomhet i julen er spekket med gode tabloide ingredienser. Bruken av det tabloide verktøyet har fått nordmenn til å åpne hjertet og dørene sine for mennesker som vanligvis drar seg gjennom jula med kun ensomheten som gjest.  Gjennom julesentralen som ligger på VG sine sider kan du melde deg som vert for en ensom sjel eller be om husrom i jula.

Det tabloide virkemidlet er et av de sterkeste virkemiddel som finnes i pressen. Så lenge det blir brukt riktig.

Følg gjerne boggen på Facebook. her ligger det også andre debattinnlegg og blogger som ikke får plass her.

Fingrene av fader´n

november 5, 2012

De største kjerringene er ikke nødvendigvis kvinner. Men alle som ødelegger låter på radio er det!

Av mange grunner tilbringer jeg mye tid i bilen min. Ikke fordi jeg synes det er så rasende festlig men av nødvendighet. I bilen er det ikke veldig mye å ta seg til annet enn å glo på asfalt så i likhet med mange andre tyr jeg til radioen for å holde meg våken.

Stor sett hører jeg på P2. Det har ingenting med åndssnobberi eller en overeentusiasme for folk som snakker mye å gjøre. Jeg hører på P2 av to enkle grunner. For det første er anlegget i Hiacen dårligere enn en middels østeuropeisk reiseradio fra 1973. Høyttalerne får Metallica til å høres ut som en refusert revy vise fra 30- tallet, med all respekt. Den andre grunnen til at jeg låner øre til Hugo Fermariellos «kulturnytt» blant annet er at P2 ikke spiller veldig mye musikk. Ihvert fall ike når jeg skrur på radioen.

Det kan se ut som en gedigen selvmotsigelse at en musiker ikke liker å høre på musikk på radio. Men det har en forklaring. Musikk på radio radbrekkes og snakkes i hel av pratsomme programledere som egentlig ikke har så mye å melde.

På fredags ettermiddag greide jeg å forville med bort i NRK P1, som egentlig er P4 uten skrikete reklame og med programledere med litt mindre kjekkasfaktor. Jeg nevner ikke navn, men progamlederen var en mann, og en kjent stemme. Etter åpningen dro han i gang den umiskjennelige åpningen av Stevie Wonders “Superstition”. Men i stedet for den klassiske oppvisningen i “sånn skal clavinettet brukes” smørte programlederen bredt på med nyttige opplysninger som; “Og her hører vi trommene, gitt, og så er det noen tangentinstrumenter der også”. Da Stevie Wonder endelig begynte å synge holdt han kjeft. En viktig del av komposisjonen var borte fordi programlederen har gått de samme programlederkursene som alle kollegene i kommersiell radio. Å bable bort Stevie Wonders tangenthåndtering er utilgivelig.

Å fade en sang fordi nyhetene skal inn er absolutt tilgivelig. Å fade fordi du har en melding som bare må ut er også forståelig. Å fade for å erstatte god instrumentalvirksomhet med snøfling og babbel er kjerringvirksomhet på høyeste plan.

Det er bare stemmen og sangen som teller i norsk radio og i hodet på de som lager radio. Det faktum at Kjartan Kristiansen jobbet på seg senebetennelse da han spilte inn riffet til “Splitter Pine” eller at det faktisk er trommisen som jobber mest på de fleste plateinnspillinger er helt uinteressant, både for radioen og for lytterne. Og for å toppe hele kjerringradioen blir 80 prosent av samtlige gitarsoloer tonet ut. At gitaristen har brukt vesentlige deler av livet sitt på å bli bedre en de fleste er irrelevant når de setter opp spillelister i radioen.

Queen var Freddy Mercury hører jeg mange sier. Det faktum at hvert enkelt medlem av det bandet har signert minst en nummer en hit betyr lite når programlederen sitter med fingeren på volumknappen.

Å bry seg om slike ting er muligens litt i overkant nerdete.  Og jeg forlanger absolutt ikke at alle skal ha den samme interessen for triangelbruk i sør-polsk frijazz som jeg har. Men langt nede i denne smørja ligger det et lite prinsipp. Når et band eller en artist gjør seg det bryderiet som det faktisk er å spille inn en plate, når bassisten har karret seg på jobb for å ofre mange timer i et studio, eller når noen faktisk gidder å komme opp med en fet clavinet, ha litt mer respekt for dem enn å prate dem i senk med unødvendig babbel. Det er faktisk ikke bare stemmen som er viktig, selv om Stevie Wonder absolutt synger bra.

Følg gjerne bloggen på Facebook http://www.facebook.com/FinnHjalmarsBlogg?ref=hl. Her legger jeg også ut bloggtips og debattinlegg som ikke legges her.