Archive for the ‘Musikk’ category

Seniortreff med decibel

februar 5, 2014

Jeg trodde en konsert med Deep Purple kom til å bli et seniortreff med rustne gamle låter. Jeg tok skammelig feil. Heldigvis.

bilde(4)

Som delvis musiker og gitarnerd kan jeg påta meg å si jeg liker alle typer musikk. Unntaket er muligens Boyband. For det er egentlig ikke musikk, men salgsfremmende rytmer og lyder.

Selv om det er et av ganske få favorittband som har fulgt meg siden tenårene, hadde jeg ikke tenkt meg på Deep Purple konsert denne gangen. Jeg var der på den legendariske, nest siste konserten med gitarhelten Richie Blackmore i 1993, så dem med Steve Morse, gitarstjernen framfor noen, to ganger til. Så fikk det være nok.

Det er en ærlig sak å leve av gamle hits, men jeg trenger ikke møte opp hver gang. Musikerne må ha noe nytt å si dersom jeg skal rive av en halvtusen- lapp samt en kveld i en travel hverdag.

Så ville skjebnen det slik at jeg faktisk vant en internettkonkurranse. Premien var to billetter til det tidligere nevnte arrangement. Sønnen min som er o, mulig enda mer gitar. nerd enn jeg, ble henrykt over muligheten til å se Steve Morse.
Jeg ante opptil flere familier med ugler, med forkjærlighet for døgnfersk mose da jeg så annonsen for konserten. For der sto det; Kun sitteplasser. Mistenkelig høy «Trim for eldre faktor».
Ankomsten til Spektrum bekreftet teksten. Rader på rader med stoler foran scenen. Skal det rockes så skal det rockes fra sittende posisjon. Men selv om stolene og enkelte i publikum minnet faretruende om seniortreff ble all frykt blåst vekk da bandet kom på scenen.

bilde(5)
Til et fantastisk lysshow samt helt nytt materiale entret seniorene i den hardere delen av musikken scenen. De delte raust ut fra fersk materiale, samt opprustede versjoner fra gammel dager. Selv om min sønn syntes sanger Ian Gillan liknet mest på hans egen bestefar, hørtes han slett ikke slik ut. Det svingte, dundret og skrek i høyttalerelementer. Store låter, gode arrangementer og sjarm. Masse sjarm.

Dessuten fikk tangenttraktør Don Airey vist hvorfor han kunne ta over etter legendariske Jon Lord, og Steve Morse vist hvorfor han kalles «Gitaristenes gitarist». Selv om medlemmene nærmer seg de 70, viste de at ikke alt nødvendigvis var bedre før. Men vi ble sittende. I hvert fall til ekstranummeret.

Følg gjerne bloggen på Facebook

 

Når tanken teller

desember 31, 2013

Etter å ha tømt de fleste kontoer og presset kredittkortet til bristepunktet er årets dans etter det handelsstanden måtte finne på å prakke på oss over . Eller julen som det også kalles.

DSC_0039

De aller fineste presangene jeg har fått handler ikke om penger eller verdier. Det handler ikke om luksusgjenstander eller gjenstander hvor logoen koster over 90 prosent av det gjenstanden er verdt. Det handler om gaver gitt med hjertet,. Og med en tanke. En tanke av den gode sorten.

Jeg fusker relativt mye i musikerfaget. Hovedinstrumentet er gitar. Flere år på rad fikk jeg en konvolutt av min niese. Da jeg åpnet konvolutten datt det ut en bunke med plektre, hvor de aller fleste farger på den berømte regnbuen var representert. Ingen dyr gave, men en god tanke om en onkel som bor langt unna.

I år feiret jeg jul med min nye familie. Min elskede er arbeidsledig, og hun og hennes datter bor sammen med meg i mitt hus. Her søker vi lykken som de aller fleste av oss. Stort sett finner vi den, i stor eller liten grad, hver eneste dag.

En kveld satt vi og surfet etter gaver på nettet. Hun fortalte at venninnen hennes ville kjøpe noen trommestikker til en venn av henne i hjemlandet Bulgaria. Mens vi gikk gjennom dertil egnede produkter fant vi dem. Japansk eik, nydelige, perfekt balanserte stikker. Men det beste var signaturen. For stikkene er spesiallaget til Neil Peart, verdens beste trommis gjennom tidene. I hvert fall for meg. Neil Peart og kollegene hans i det kanadiske progressive trioen Rush fikk meg godt gjennom puberteten. For en gutt som var langt over gjennomsnittet interessert i musikk var et band som Rush redningen fra alt sludderet musikkindustrien serverte oss på 80-tallet.

Bandet har vært med meg i alle år. Selv om musikksmaken og preferansene har endret seg gjør fremdeles intro- riffet på «Limelight» fra det klassiske albumet «Moving Pictures» jobben og vel så det. Bandet fortsetter å imponere og utfordre meg. For noen år siden så jeg dem «live» for første gang i Norge. Fordi norske musikk-fans foretrekker sutre-rockere i flanell eller gamle sure gubber, har bandet som regel lagt turneene sine forbi Norge. Konserten sitter enda i hjertet. Også trommesoloen til Neil Peart eller «the professor» som vi kaller ham.

Alt dette fortalte jeg den kvelden vi fant stikkene. En musikk-nerde-historie som tradisjonelt har gått rett forbi ørene til de fleste kvinner jeg har møtt. Noe som egentlig er høyst forståelig

I løpet av en kaotisk pakkeutdeling, slik den slags virksomhet gjerne skal være ga min elskede meg en lang pakke. Til og med pakken var velbalansert. Japansk eik, den umiskjennelige logoen og Neil Pearts signatur. Håndlaget til ham og til meg.

Det aller viktigste bak enhver gave er tanken bak. Stikkene jeg fikk av min elskede viser at hun bryr seg om meg. Lytter på det jeg har å si, uansett hva det er og husker det jeg har sagt. Som bruker tid på å finne en gave som snakker direkte til meg.

Trommestikkene til verdens beste trommis ligger på bordet i bibliotekhjørnet mitt. Hver dag minner de meg på hvor heldig jeg er, hvor viktig det er å tenke på hverandre og glede hverandre. Først og fremst med en tanke.

Godt nytt år til dere alle.

Følg gjerne bloggen på Facebook

Et dørgende kjedelig studie i selvfølgeligheter

desember 12, 2013

For mange år siden var jeg til stede på Fredspriskonserten. Den var i konsertsalen og var et sabla leven. Sterk, minneverdig og uforutsigbar.

Det hele startet med Arne Nordheim. Jeg må innrømme at jeg ikke husker navnet på stykket som ble framført, men det var disharmonisk eksperimenterende og deilig politisk ukorrekt. Du kan mene hva du vil om Nordheim og samtidsmusikk generelt, men man glemmer aldri en Nordheim konsert. Det var også meningen.

Resten av programmet var i samme gate. Solister få hadde hørt om slo hverandre nesten i hel med musikalske eksperimenter og ulyder. Musikken tok tak i publikum og holdt oss i giv akt under hele seansen. Simpelthen fordi de ikke hadde noe valg. Modige valg fra en modig arrangør som brukte anledningen til å vise fram norsk moderne musikk som til vanlig beveger seg på syltynne og smale arenaer. Uansett hva vi måtte mene, sp ble vi i hvert fall tvunget til å mene noe.

Dette er langt mer enn hva vi kan si om de siste årenes konserter. Fra det modige og utfordrende har konserten beveget seg inn i et dørgende kjedelig og selvfølgelig voksenpopland, hvor vi importerer det meste av P4s spilleliste i uengasjert vrøvl. En tirade i sanger som vi har hørt før. Og om vi ikke har hørt dem, så har vi i hvert fall hørt noe som ligner. Hver bidige gang vi skrur på radioen. Og når ikke James Blunt leverer overfølsom sutrepop for frustrerte husfruer, er det alltids en eller annen amerikansk nesten – stjerne som lirer av seg selvfølgeligheter om fred og samhold som får en missekonkurranse til å framstå som en akademisk forelesning. Når Morrisey blir det eneste håpet vi har om noe uforutsigbart, er det ikke så veldig mye å skryte av.

Dette er ikke ment som noe slakt av artistene. Mary J. Blige kan absolutt holde en ren tone. Og det er ikke hennes skyld at jeg ikke liker såkalt R&B. Det er heller ikke Timbuktu eller Vinnis problem at rap har blitt så sturent at det har havnet på den politisk korrekte fiffens bord. Slett ikke.

Det er ikke ofte Norge har verdens øyne på seg. Stort sett handler det om noen som klarer å hoppe langt på ski eller lignende. Nobelkonserten er en av få muligheter vi har ti å vise oss fram. Og selv om vi ikke nødvendigvis trenger å komme trekkende med Arne Nordheim hver gang, burde vi kunne klare å smøre sammen noe bedre enn ferdigtygd P4-.mat. Vi burde brukt sjansen til å overaske og vise fram det kreative mangfoldet som er bak den blankpolerte hit-fabrikken. Jeg skulle gjerne sett band som Valkyrien Allstars vise at vi faktisk kan overaske. At vi ikke trenger skinnende amerikansk oppgulp for å snakke med verden. For uansett hvordan du ser det så er det Norge som deler ut prisen.

Følg gjerne bloggen på Facebook

Under flygelokket

januar 14, 2013

Jeg har aldri grått på jobb. Ikke fordi jeg er en kald person. Heller ikke fordi det har manglet på anledninger. Som journalist havner vi ofte i situasjoner som krever litt ekstra av følelsene.

Under flygellokket

Under flygellokket

Mandag 7. januar var det imidlertid like før. Jeg skulle ut å lageen  reportasjen om «Musikk i Slemmestad» . Som hobbymusiker gledet jeg meg til jobben og til å møte menneskene bak dette prosjektet.

For de som ikke kjenner begrepet s er «Musikk i Slemmestad» en konsertarrangør med gratiarbeidene entusiaster som har fylt Slemmestad kirke med klassisk musikk de siste fem årene. I høst arrangerte de konsert nummer 100.

Det var ikke intervjuet som satte meg ut. Og selv om entusiasmen absolutt er rørende nok var det heller ikke det som nådde inn til de store følelsene. Etter intervjuet tok vi bilder i kirken til reportasjen. Jorunn Marie Bratlie satte seg naturlig nok til flygelet og demonstrerte til fulle hvilken musiker hun er. Hendene hennes tryllet fram gode klassikere og enda bedre musikalske minner. Bratlie er 1. amanuensis i pianospill på Norges musikkhøgskole og anerkjent konsertpianist. bratlie debuterte da hun var 15 år gammel.

For å få bedre bilder løftet vi lokket oppå på flygelet. Den mektige rammen og strengene med hamrene er et deilig syn for en musiker, dessuten kom musikken med større dybde, nesten som en egen dimensjon. For å få et stiligere bilde la jeg meg godt over og helt inn under lokket. Da skjedde det noe. Musikken traff meg som en fysisk kraft rett i mellomgulvet. Jeg befant meg midt inn i den. Musikkens rå kraft rett fra strenger, hammer og treverk. Jeg skal la være å si at jeg svevde. Min røslige corpus tillater ikke den slags. Men det var som å være til stede første gang musikken ble spilt, på komponistens arbeidsrom, i skapelsesøyeblikket.

Bortsett fra de ufyselige plastikkblokkfløytene en talentløs pedagog prakket på barna som en del av musikkundervisningen på skolen har ethvert instrument en sjel. Alle mine gitarer har det. Og de preges av den som spiller på dem. Et godt instrument har også et hjerte. Da jeg lå langflat i flygelet og telte strenger  var det som om instrumentet selv snakket til meg. Som om det kjente meg, helt til bånns. Og det skal litt til.

– Du så helt gira ut, kommenterte Nils Arne Helgerød etter at jeg bokstavelig talt krabbet ut av flygelet.
Jeg trodde jeg hadde opplevde de fleste store øyeblikkene i musikken. De store følelsene og ekstasen bare musikk kan gi deg. Jeg tok skammelig feil.

Men jeg gråt ikke. Ikke den dagen heller.

Jorunn Marie Bratlie sammen med Kringkastingsorkesteret

Følg gjerne bloggen på Facebook. Der legger jeg ut innlegg og blogger som ikke får plass her.

Fingrene av fader´n

november 5, 2012

De største kjerringene er ikke nødvendigvis kvinner. Men alle som ødelegger låter på radio er det!

Av mange grunner tilbringer jeg mye tid i bilen min. Ikke fordi jeg synes det er så rasende festlig men av nødvendighet. I bilen er det ikke veldig mye å ta seg til annet enn å glo på asfalt så i likhet med mange andre tyr jeg til radioen for å holde meg våken.

Stor sett hører jeg på P2. Det har ingenting med åndssnobberi eller en overeentusiasme for folk som snakker mye å gjøre. Jeg hører på P2 av to enkle grunner. For det første er anlegget i Hiacen dårligere enn en middels østeuropeisk reiseradio fra 1973. Høyttalerne får Metallica til å høres ut som en refusert revy vise fra 30- tallet, med all respekt. Den andre grunnen til at jeg låner øre til Hugo Fermariellos «kulturnytt» blant annet er at P2 ikke spiller veldig mye musikk. Ihvert fall ike når jeg skrur på radioen.

Det kan se ut som en gedigen selvmotsigelse at en musiker ikke liker å høre på musikk på radio. Men det har en forklaring. Musikk på radio radbrekkes og snakkes i hel av pratsomme programledere som egentlig ikke har så mye å melde.

På fredags ettermiddag greide jeg å forville med bort i NRK P1, som egentlig er P4 uten skrikete reklame og med programledere med litt mindre kjekkasfaktor. Jeg nevner ikke navn, men progamlederen var en mann, og en kjent stemme. Etter åpningen dro han i gang den umiskjennelige åpningen av Stevie Wonders “Superstition”. Men i stedet for den klassiske oppvisningen i “sånn skal clavinettet brukes” smørte programlederen bredt på med nyttige opplysninger som; “Og her hører vi trommene, gitt, og så er det noen tangentinstrumenter der også”. Da Stevie Wonder endelig begynte å synge holdt han kjeft. En viktig del av komposisjonen var borte fordi programlederen har gått de samme programlederkursene som alle kollegene i kommersiell radio. Å bable bort Stevie Wonders tangenthåndtering er utilgivelig.

Å fade en sang fordi nyhetene skal inn er absolutt tilgivelig. Å fade fordi du har en melding som bare må ut er også forståelig. Å fade for å erstatte god instrumentalvirksomhet med snøfling og babbel er kjerringvirksomhet på høyeste plan.

Det er bare stemmen og sangen som teller i norsk radio og i hodet på de som lager radio. Det faktum at Kjartan Kristiansen jobbet på seg senebetennelse da han spilte inn riffet til “Splitter Pine” eller at det faktisk er trommisen som jobber mest på de fleste plateinnspillinger er helt uinteressant, både for radioen og for lytterne. Og for å toppe hele kjerringradioen blir 80 prosent av samtlige gitarsoloer tonet ut. At gitaristen har brukt vesentlige deler av livet sitt på å bli bedre en de fleste er irrelevant når de setter opp spillelister i radioen.

Queen var Freddy Mercury hører jeg mange sier. Det faktum at hvert enkelt medlem av det bandet har signert minst en nummer en hit betyr lite når programlederen sitter med fingeren på volumknappen.

Å bry seg om slike ting er muligens litt i overkant nerdete.  Og jeg forlanger absolutt ikke at alle skal ha den samme interessen for triangelbruk i sør-polsk frijazz som jeg har. Men langt nede i denne smørja ligger det et lite prinsipp. Når et band eller en artist gjør seg det bryderiet som det faktisk er å spille inn en plate, når bassisten har karret seg på jobb for å ofre mange timer i et studio, eller når noen faktisk gidder å komme opp med en fet clavinet, ha litt mer respekt for dem enn å prate dem i senk med unødvendig babbel. Det er faktisk ikke bare stemmen som er viktig, selv om Stevie Wonder absolutt synger bra.

Følg gjerne bloggen på Facebook http://www.facebook.com/FinnHjalmarsBlogg?ref=hl. Her legger jeg også ut bloggtips og debattinlegg som ikke legges her.

Kongen av de blå toner

juli 17, 2012

En tirsdags etternmiddag tidlig på åtti- tallet satte en kamerat en kassett i sitt nyinnkjøpte, stereoanlegg. Kassetten begynte å spille midt i en solo av et instrument jeg til da bare hadde vage forestillinger om. Fra den dagen spilte Jon Lord førstestemmen i mitt musikalske liv.

 

Det skulle vise seg å være orgelintroen på «Lazy» fra versjonen på det legendariske «Made in Japan» som Deep Purple spilte inn under «Machine head» turneen. Soloen stoppet liksom ikke. Den bare fortsatte og fortsatte. Ertet publikum med sine blå toner. Dro og vendte på dem, lekte seg med litt Goodman, litt Bach og litt ulyder. Jeg satt som forsteinet. Jeg hadde aldri hørt noe kulere, noe mer lekent eller spontant.

I dag fikk jeg vite at Jon Lord er død. Han ble 71 år gammel og ble offer for kreften. Jon Lord, min største musikalske inspirasjon, og favorittmusiker var borte. Rart, trist, sårt og tragisk. Selv om 71 år er en respektabel alder å legge på røret, var det som om Lesleyen fra hans Hammonforgel brått rustet fast, midt i en solo.

Selv om jeg valgte å bli gitarist var det en keyboardist som skulle bli min favoritt og inspirasjon. For de av oss som har spilt i band kan dette virke sært i hvert fall de som har hørt keyboardister og gitarister krangle. De er ofte ytterpunkter i mange band. Men mr. Lord var ikke som andre keyboardister.

Det første jeg la på hjertet var blå tonene. Måten han bygget opp bluesfrasene og riffene. De samme blå tonene som flerret gjennom høytalermembranene lå også i de tunge orgelriffene hans. For Jon nøyde seg ikke med å være fargekart of stemningsskaper. Mannen som var med å skapet tungrocken var også en dugelig riffmeister. Fra åpningen på «Space truckin» som mange tror er en gitar, til den majestetiske introen på «Perfect strangers» fra 1984. Orgelet, eller «the beast» som han selv kalte det, var vel så hissig som stratocasteren til virtuosen Richie Blackmore.

Hans evne til å improvisere var formidabel og har betydd mye for måten jeg selv har utviklet meg på som gitarist. Den åpne måten å spille på, det at musikken skapes der og da og streben etter å aldri spille den samme soloen to ganger, var det Jon Lord som i særlig grad viste meg.

Jon Lord åpnet også døren til klassisk musikk. Det første jeg husker var strykerne fra «April» hentet fra plata « Deep Purple». Senere gjorde han en av de første forsøkene på å skrive orkestermusikk for orkester og rockeband. Plata «Concerta for group and orchestra» satte Deep Purple på kartet,eller tapesert på siden av bussene, som Jon selv sa det. I årenes løp ble det flere slike stykker, blant annet «Sarabande» og «Windows».

Jon dro også med seg sin klassiske bakgrunn til rockescenen. Soloene på «Highway star» og «Burn» er klart inspirert av Bach. Og låta «Bach onto this» fra soloplata «Before I forget»gir et godt bilde på hva denne musikeren sto for.

Jon Lord var med i Deep Purple, bandet ha var med å skape fram til 2002. Da brukte han de neste ti årene på å skrive og framføre orkester og klassisk musikk komponert av ham selv.

Jon Lord åpnet både øynene og ørene mine. For meg var han den største. Ingen har snakket til meg sånn til de grader gjennom musikk som han. Jeg savner han allerede.

Den store stemmen

desember 22, 2011

Det er ikke ofte jeg griner. Selv om jeg er i besittelse av et følelsesliv er jeg ingen lettrørt mann. Men når jeg gråter er det ordentlig. Ikke sipping eller litt flau snufsing. Heller ikke ukontrollert og uverdig bæljing.

Den største av alle stemmer. Jussi Bjørling

Vi snakker ekte, kompromissløse tårer fra de såreste delene av hjertet. Slik det var meningen menn skulle grine. Og det er heller ikke begravelser og andre korrekte hendelser som skrur på tåreproduksjonen. Men det er oftest Jussi Bjørling, den største av alle stemmer. Den foreldreløse gutten fra Borlänge i Sverige skulle bli en av tidenes største tenorer. Født i 1911 debuterte han under morens begravelse i 1917.  I løpet av sin karriere sto han på de fleste store scener i verden og sang de store, krevende rollene. Der Pavarotti og Bocelli smører sangen med brede smørkniver skjærer Jussi seg gjennom følelsene og inn til det såreste vi har.  Hans versjon av «Nessun Dorma» noe av det ypperste skrevet for tenoren er rå, usminket og ekte følelser totalt fri for kommersielle triks eller publikumsfrieri.

Muligens kunne smerten hans høres, hans mangeårige alkoholkonsum, eller savnet etter familien.
Jeg er i godt selskap når jeg feller noen tårer av Jussis stemme. På YouTube står det ting som «Jeg har ikke grått på 10 år» og liknende uttalelser under hans sanger.
Det er godt at en sanger som døde så altfor tidlig i 1960 kan skjære gjennom all den digitale og materielle selvgodheten vi omgir oss med. Når Jussi synger står vi bare med oss selv. Nådeløst utlevert til den rå stemmen som nærmest roper rett inn i hjertet. Og han hadde kanskje behov for det etter å ha holdt konsert med hjerteinfarkt som han gjorde i London en gang.

For meg personlig blir det aldri ordentlig jul før Jussi Bjørling har truffet den høyeste tonen på «O helga natt». Sangen han spilte inn bare halvannet år før han døde skulle kanskje bli den han huskes best for. Så når Jussi er ferdig med den høye tonen og far har grått en skvett er det jul.

God jul til dere alle