Archive for the ‘Om selve livet’ category

Den kjipe julenissen

desember 23, 2016

For noen av oss er julenissen en fyr som gir gaver til alle barna i verden. Det er dessverre ikke riktig. For julenissen er en kjip fyr som kun gir til de som har fra før og driter i resten. Driter i de aller fleste av oss faktisk.

10521704_883706128336317_5362049381473686472_o

I sommer besøkte jeg vakre Kaliakri-klippen i Bulgaria. For en historiefreak som meg var det et eldorado av ruiner fra mange tidsperioder og andre kulturminner. Helt ytterst på klippen kom vi inn i et lite kapell. Det var mindre enn badet mitt og var tilegnet St. Nicholas.

St. Nicholas var biskop og levde i Lilleasia fra 271 etter Kristus. Og døde i 343. Han var biskop i byen Myra i Tyrkia. I følge historien om han skal han blant annet ha reddet byen fra sult. Han skal også ha gjenopplivet tre døde barn. En julekveld skal han ha kastet en pose gullpenger ned i skorsteinen på et hus. De tre døtrene i huset hadde ikke penger til medgift og var tvunget til å prostituere seg. En av jentene hadde hengt opp strømpene sine til tørk og gullmyntene havnet i strømpa. Det er opphavet til skikken om å henge en strømpe på peisen.

St. Nicholas skal ha gått med en rød biskop hatt og en lang rød kappe.

St. Nicholas

Det lille kapellet helt ute ved havet var et lyst rom hugget inn i fjellet. En vennlig liten plass for ro og ettertanke. Et lite rom med plass til et uendelig stort hjerte. Som julenissen. Mannen med det store skjegget og det store hjertet. Mannen som reiser verden rundt for å gi julepresanger til alle verdens barn.

Den røde tjukke nissen med svarte støver og hvitt skjegg ble opprinnelig tegnet i 1931 for Coca Cola Company av svensken H. Sundblom.

Julenissen, Santa Claus er en reklamefigur. Ikke så mye mer enn det. En reklamefigur, ikke bare for Coca cola men for alt annet som næringslivet mener vi bør bruke penger på. Og det er knallgod butikk. Den røde, feite fyren drar inn mange desimaler på allerede fete bankkontoer i løpet av desember måned.

Julenissen, Santa Claus er ikke et utrykk for gavmildhet, raushet og julefred. Han er et utrykk for vårt vestlige konsumentsamfunn. For dersom man skal tro på Santa Claus, er det en hykler og en kjiping vi tror på. En fyr som bare tenker på de vestlige barna. De som relativt sett har alt de trenger. Julenissen er nemlig sjelden eller aldri på besøk hos verdens slumbarn. Og de finnes det mange av. Faktisk er de aller fleste barn fattige. De aller fleste barn får aldri besøk av julenissen. De er nemlig ikke kjøpekraftige nok.

For de aller fleste barn er julaften bare nok en nitrist dag hvor håp og lengsler for lengst er drept av en iskald og nådeløs verden. For dem er julenissen kun nok et slag i trynet.

Santa Claus er en kjiping. Et utrykk for verdens grådighet og griskhet. Santa Claus slik han blir framstilt er lysår borte fra det jula egentlig burde handle om. Santa Claus er egentlig bare enda unnskyldning for oss i vesten til velte oss rundt i vår egen tilfredshet.

Jeg tror på julenissen. På idealet til St. Nicholas. Gavmildhet og raushet, til alle. Jeg tror på jula også. På julepresanger, julemat og familiehygge.  Men kanskje vi kunne ha brukt litt mindre på oss selv og litte mer på de som er langt unna et besøk av julenissen?

Jeg sender en tanke til alle de som jobber hardt for de barna som aldri ser en julenisse. Alle hjelpearbeiderne og de frivillige som legger ned en innsats for at verden skal bli litt bedre for de fleste av oss, ikke bare for noen av oss.  For heldigvis er ikke alle som Santa Claus.  Og da smiler Sant Nicholas til oss alle.

 

God jul

Advertisements

Kan verden reddes?

juli 7, 2016

Svaret er et definitivt og høylytt ja. Men ikke av oss.

13575754_1235278166512443_5743371652657213798_o

Med oss mener jeg foreldregnerasjonen. Ikke fordi vi ikke skal gjøre en innsats eller bry oss. For det bør vi. Men fordi det tar tid å rydde opp etter alt det rotet generasjonene har lagt igjen etter seg. Og vår generasjon slipper snart opp for tid.
Den neste  generasjonen
Jeg er så heldig at jeg få lov å snakke med unge mennesker, også i arbeidstiden. I jobben min holder jeg noen foredrag om journalistikk og kommunikasjon, både i mediene og ellers.
Jeg forsøker å skape en dialog med tilhørerne ved å stille dem spørsmål og engasjere dem rundt disse spørsmålene. Svarene de gir får meg ofte til å tenke over faget mitt på nytt. På den måten nektes jeg å bli en dinosaur, noe jeg er dem evig takknemlig for.
På tirsdag ble jeg spurt om å holde foredrag på Press sin ungdomsleir på Nærsnes. Å få oppleve det unge, utilslørte engasjementet, som ikke trenger å ta den voksnes forbehold var befriende og opplysende.
Engasjement
Historien viser nemlig at engasjement uten forbehold er ekstremt effektivt. Gandhi er et slikt eksempel. Det finnes mange flere.
– Jeg har vært opptatt av rettferdighet så lenge jeg har levd.
Når en 17- åring sier det møtes hun noen ganger med den voksnes overbærenhet. Den arrogansen som ofte er erfaringens følgesvenn kan være en effektiv drapsmann for engasjementet.
Når en 17 åring sier det, er det uforbeholdent, intenst og ærlig. Det er rene følelser og enda renere ord for pengene. Kan vi si det samme om ordene og følelsene våre?
Det finnes selvfølgelig sterke engasjementer også i vår generasjon. Mange har gjort en god jobb og en stor innsats for at andre skal ha det bra. Men situasjonen i verden viser at langt flere må brette opp ermene dersom verden skal reddes. Og det skal den! Alternativet er ikke verdt å tenke på.
Den unge stemme
Det er to ting vi foreldre kan gjøre for verden. Det ene er å sette et godt eksempel. Det andre er å rydde plass. Skape arenaer og møtesteder for unge mennesker som gjør at de kan skape resultater av sitt unge engasjement.
Da jeg var 16 år vile jeg redde verden. Den voksne, rasjonelle verden fullt opp av plikter og meningsløs logistikk har redusert tanken til å bli «bidra til å få det litt bedre». Det holder ikke.
Jeg hører ofte folk i min generasjon si at «det er fint at ungdommen engasjerer seg». Det er ikke fint. Det er 100 prosent livsnødvendig.

Ytre etter evne

mai 27, 2015

Jeg åpner gjerne mine foredrag om kommunikasjon med å spørre hvem i salen som kommuniserer. Alle rekker opp hånden. De fleste tar feil.

De aller fleste utstøter lyder og signaler med det håp at en eller annen mottaker skjønner hva de ønsker å ytre. Mange blir misforstått. Spesielt når de ytrer seg skriftlig. Gjerne på nett. Simpelthent fordi de ikke har ytringsevne. Eller ikke bruker den.
I den antikke verden var retorikk og veltalenhet pensum på skolen helt fra barna var små. I den moderne tid er læreren storfornøyd dersom eleven kan lire av seg noe utenat. Resultatet skriker mot oss på internett hver eneste dag. I beste fall er det usammenhengende, kortreist tankegods i debattspaltene. Påstander og ytringer som ikke er i nærheten av å kunne kalles et argument. I beste fall skrevet i affekt, i værste fall i rus. i hvert fall ser det slik ut noen ganger. De værste tilfellene er hatmeldinger som kan såre og skade.

Jeg tåler en god, frisk debatt. Jeg mener det er viktig for samfunnet å delta i debatten. Det er også viktig å vise engasjemenet, uenighet og motsetninger. Kontroversielle ytringer må kunne tåle hard medfart. Så lenge det er saken som anrgipes og angrepet er godt bygget opp mener jeg vi må kunne tåle ganske mye. Så lenge man griper saken og ikke ytreren.

Harmen er sjelden det gode argumentets venn.

Denne grensen synes å bli mer og mer hvisket ut. Det er lett å ta til hatytringer, personkarakteristikker og trusler. Det er altfor lett å la primalhylet og de primitive følelsene få spillerom. Harmen er sjelden det gode argumentets venn.
Ytringsfrihet er som en hammer. Du kan velge å bygge noe fint, eller slå noen i hodet med hammeren. Men først må du lære å bruke den. De aller fleste foreldre med verktøy i huset lærer ungene det. De vurdere om barnet er modent nok til å bruke diverse verktøy. for de aller fleste verktøy er også utmerkede våpen. Og det er vitig å lære barna forskjellen.

Når jeg leser at en 12- åring blir drapstruet på nettet  ser jeg at det er mange hammere i omløp men svært få som har lært å bruke dem riktig. Sånn er det med ord også. Ord er kommunikasjonsverktøy. Og det må vi lære å bruke. Lære å kommunisere. Før vi innser det som samfunn og som foreldre, vil vi forsette å bade i drittmeldinger, skvalderet og truslene fra stakkars mennesker som er kommunikasjonsmessige analfabeter. For å  kunne skrive og lese gir ikke nødvendigvis ytringsevne. Å vite hvordan du skal sette sammen bosktaver gir deg ikke atuomatisk innsikt i hvordan ordene virker, eller hva sammensettningen av de betyr. DEt må læres. Kommunikasjon er som hammeren. Farlig dersom den ikke brukes riktig. Ytringsevnen kommer ikke av seg selv. Den må læres.
Ordet er det sterkeste verktøyet i verden. Bruk det til å bygge noe fint. Eller hold kjeft!

Følg gjerne bloggen på Facebook

Stakkars bortskjemte nordmann

september 25, 2014

Jeg må innrømme at det måtte et nytt samboerskap til for å se at jeg trengte et nytt kjøkken. Selv om noen dører hang og slang og sentrale deler av rommet for inntak av føde truet med å gå opp i den berømte limingen fungerte det tross alt.

bilde
Mitt nye kjøkken med mikro og det hele.

Beboerne på Solstad ble tross alt mette. Et typisk maskulint utgangspunkt med en anelse gubbe i seg, må det innrømmes. Så etter å ha gått gjennom hele IKEA-mølla med blandede følelser, revet ned det gamle skrotet, kjørt det samme skortet på dynga samt måpende sett to ekstremt godt kvalifiserte fagfolk med utpreget østeuropeisk aksent sette opp det nye vidunderet har vi nytt kjøkken.
I den lille uka vi var uten vann ble løsningen å ta oppvasken i baljer og bruke terassen for avskylling. Det virker det også. Men ikke uten betydelig klaging og syting både fra min og de andre familiemedlemmenes side. Det faktum vi måtte bruke sofaen i stua som oppbevaringsplass på grunn av nedrevete kjøkkenskap hjalp ikke akkurat på hverken humøret eller klaginga. Vi led oss gjennom den lille uka og måtte ta i bruk både bålpanne og grill for å kunne innta vår føde. For å overleve måtte jeg med andre ord ta i bruk åpne flammer og pådra meg skitne hender. Hvordan vi kom oss gjennom disse dagene er meg et under.

En bortskjemt bedriten nordmann

Jeg har ikke dårlig samvittighet for at vi valgte å bytte ut kjøkkenet. Pengene har vi jobbet for og av mange flere grunnner enn de jeg orker å nevne her har vi fortjent hver eneste milimeter av den nye benkeplaten. Men da den splitter nye oppvaskmaskinen suste igang og fylte opp vann for sin jomfrutur rundt mine tallerkner følte jeg en viss flau følelse farge ansiktet mitt rødt. Kanskje til og med en anelse rosa.  Det slo meg at for de aller fleste mennesker utenfor min lille boble som kalles vesten finnes det mennesker som vasker opp i kaldt vann hver dag. Det finnes mennesker som føler seg som konger simpelthent fordi de har noe å vaske opp hver eneste dag. Bare mikrobølgeovnen min er som et romskip i teknologisk forskjell fra de alelr fleste menneskers oppvaskfailiteter. Og her har jeg klaget over litt rosinfingre en liten uke.
Jeg er bortskjemt. En bortskjemt, bedriten nordmann som har veldig godt av å vaske opp i kaldt vann. Jeg er bortskjemt, og jeg er slett ikke alene i denne nasjonen.
Ikke sant?

Følg gjerne bloggen på Facebook

Språket hensyntatt

januar 10, 2014

Blir man viktigere av å snakke i uforståelig passiv? Mange mener det.  Så for alle de som vil bli jurister, økonomer, ingeniører, politifolk eller leder i det private næringsliv; Her er første leksjon:

Det må foretas en iverksettelse av en gjennomgående prosess for å forestå en hensyntatt løsningsprosessuell penetrasjon av utfordringens problemstillinger.
Videre må det foretas en påpekning av faktiske forhold som isolert sett må utgjøre en fokusering og en pinpointing av virksomhetens potensielle posisjonelle betydning. Det er av vesentlig viktighet at iverksettelsen
ankommer i et tidspunkt som styrker og tar hensyn til samtlige prosessuelle virkningsmoduler.

Det kan ikke foretas en verbal ytring som understreker det vesentlige fokuspunktet i videre utvikling av de sekvensanalytiske makroperspektiver. Dersom man foretar en understrekning og stresser
forekomsten av fakta i denne eller kringliggende problemstillinger vil det åpenbare seg hvor man skal foreta en listlegging for å finne satsingspotensialet for øvrige markeder.

Det er viktig å foreta en analytisk tilnærming til de markedspotensielle endringene i konjunkturutsatte og fokuserte prosessuelt belastede segmenter på finansielle, teknologiske og økonomiske plattformer slik
at de alle kan oppnå en størst grav av funksjonell hensiktsmessighet på samtlige arenaer.

Det kan aldri foretas en for abnorm understrekning og klargjøring av graden av vesentlighet for å opprettholde det tyngdepunktet som
forventes av det prosessuelle aktivitetsnivået i selskapet. Strategisk sett er dette veldig lurt.
Til slutt, og i forkant av en iverksettelse av omgang tilhørende de sosiale segmentene, vil jeg foreta en oppsummert igangsettelse, samt en ferdigstillelse av en anmodning om å foreta de nødvendige strategiske hensyn for en fortsatt muliggjort prosess av den konstruktive og målbare aktivitetsmestringskompetansemål.

Godt nyttår og meget i sløyd.

Følg gjerne bloggen på Facebook

Når tanken teller

desember 31, 2013

Etter å ha tømt de fleste kontoer og presset kredittkortet til bristepunktet er årets dans etter det handelsstanden måtte finne på å prakke på oss over . Eller julen som det også kalles.

DSC_0039

De aller fineste presangene jeg har fått handler ikke om penger eller verdier. Det handler ikke om luksusgjenstander eller gjenstander hvor logoen koster over 90 prosent av det gjenstanden er verdt. Det handler om gaver gitt med hjertet,. Og med en tanke. En tanke av den gode sorten.

Jeg fusker relativt mye i musikerfaget. Hovedinstrumentet er gitar. Flere år på rad fikk jeg en konvolutt av min niese. Da jeg åpnet konvolutten datt det ut en bunke med plektre, hvor de aller fleste farger på den berømte regnbuen var representert. Ingen dyr gave, men en god tanke om en onkel som bor langt unna.

I år feiret jeg jul med min nye familie. Min elskede er arbeidsledig, og hun og hennes datter bor sammen med meg i mitt hus. Her søker vi lykken som de aller fleste av oss. Stort sett finner vi den, i stor eller liten grad, hver eneste dag.

En kveld satt vi og surfet etter gaver på nettet. Hun fortalte at venninnen hennes ville kjøpe noen trommestikker til en venn av henne i hjemlandet Bulgaria. Mens vi gikk gjennom dertil egnede produkter fant vi dem. Japansk eik, nydelige, perfekt balanserte stikker. Men det beste var signaturen. For stikkene er spesiallaget til Neil Peart, verdens beste trommis gjennom tidene. I hvert fall for meg. Neil Peart og kollegene hans i det kanadiske progressive trioen Rush fikk meg godt gjennom puberteten. For en gutt som var langt over gjennomsnittet interessert i musikk var et band som Rush redningen fra alt sludderet musikkindustrien serverte oss på 80-tallet.

Bandet har vært med meg i alle år. Selv om musikksmaken og preferansene har endret seg gjør fremdeles intro- riffet på «Limelight» fra det klassiske albumet «Moving Pictures» jobben og vel så det. Bandet fortsetter å imponere og utfordre meg. For noen år siden så jeg dem «live» for første gang i Norge. Fordi norske musikk-fans foretrekker sutre-rockere i flanell eller gamle sure gubber, har bandet som regel lagt turneene sine forbi Norge. Konserten sitter enda i hjertet. Også trommesoloen til Neil Peart eller «the professor» som vi kaller ham.

Alt dette fortalte jeg den kvelden vi fant stikkene. En musikk-nerde-historie som tradisjonelt har gått rett forbi ørene til de fleste kvinner jeg har møtt. Noe som egentlig er høyst forståelig

I løpet av en kaotisk pakkeutdeling, slik den slags virksomhet gjerne skal være ga min elskede meg en lang pakke. Til og med pakken var velbalansert. Japansk eik, den umiskjennelige logoen og Neil Pearts signatur. Håndlaget til ham og til meg.

Det aller viktigste bak enhver gave er tanken bak. Stikkene jeg fikk av min elskede viser at hun bryr seg om meg. Lytter på det jeg har å si, uansett hva det er og husker det jeg har sagt. Som bruker tid på å finne en gave som snakker direkte til meg.

Trommestikkene til verdens beste trommis ligger på bordet i bibliotekhjørnet mitt. Hver dag minner de meg på hvor heldig jeg er, hvor viktig det er å tenke på hverandre og glede hverandre. Først og fremst med en tanke.

Godt nytt år til dere alle.

Følg gjerne bloggen på Facebook

Adventstid på «Den hellige bunnlinjes alter»

november 28, 2013

 I disse tider sitter det foreldre rundt i norske hjem og pakker for harde livet. Og vi snakker ikke om julegaver. For når julaften kommer har barna allerede fått gaver for tusenvis av kroner.

Adventskalendre oppsto på begynnelsen av 1900- tallet. Den var en pappplate med luker og bilder bak. Senere ble de mer avansert med en sjokolade eller enkle leker eller figurer. Jeg kan huske at vi samlet på figurene og hang dem på juletreet på julaften.

Men for de moderne foreldrene holder ikke dette. For de vil gjerne gi barna deres det aller beste, og det «aller beste» koster gjerne litt. Noen ganger også mer enn litt.

For ikke bare skal vi skjemme bort barna våre på julaften. Ikke bare skal gulvet under treet bugne som et offer til de kapitalistiske guder, men nå skal vi måtte punge ut, hver bidige dag fra 1. desember. For ellers er vi ikke flinke foreldre og da kan vi ikke skryte av det på Facebook som andre flinke foreldre.

Julekalender pakker oppsto for noen år siden. Det var i hvert fall da det ble vanlig å lage pakker i stedet for å kjøpe kalendre. Det var gjerne små pakker, viskelær, blyanter, små biler og sjokolader. Ingenting som kostet for mye, men en koselig liten happening familien samler seg rundt mens de venter på den store dagen. Selve julaften, det som skal være høydepunktet etter 24 dagers venting. God mat, hygge og julegavene under treet.

Det beste vi kan gi barna våre er gode verdier og tiden vår. Ikke pengene våre. En god forelder er en person som gir av seg selv og gir barna tiden sin. Er der, tilstede, sammen med dem. Enten det handler om å blåse på et vondt kne eller lage pepperkaker. Tiden og hjertet er det viktigste du kan gi dem.

Adventstiden handler nettopp om det. Tiden, kjærligheten og kosen. Forventningene som spirer hver eneste dag og for hver eneste luke som blir åpnet. Hvor blir det av dette dersom vi gir barna alt dette på forhånd?

En av mødrene i VGs reportasjer sier at hun gjør det mest for seg selv. Er det for å føle godt selv? Er det for å gi seg selv en følelse av å være god nok mor?Du er ikke nødvendigvis en flink foreldre fordi du sitter oppe hele natten og pakker et helt husholdningsbudjsett inn i adventspakker. Du er heller ikke spesielt flink når du viser det fram på Facebook eller andre steder.

Etter at kalendergavene oppsto var ikke næringslivet sene med å følge opp. Forslag til kalendergaver, spesiallagde kalendre til kalendergaver og andre tilliggende herlige produkter. Næringslivet presser oss til å kjøpe dyrere ting og presser julen nærmere sommeren. Jo lenger de presser jo bedre er det for den «hellige bunnlinjen» hvis alter vi alle ofrer til. De vil at vi skal bruke penger på denne håpløse tradisjonen. Stadig mer penger.

Tilbake står foreldre som ikke har råd til å bruke 7000 kroner på kalendergaver. De som står utenfor og må føle seg skamfull fordi de ikke er like «flinke» som alle andre.

Jeg strekker meg gjerne langt for barna mine. Julaften skal de skjemmes bort. Grundig! Jeg strekker meg så langt inntekten til en alenefar tillater meg. Og de har aldri gått til sengs den kvelden uten å ha fått det de ønsker seg. Jeg bruker også mye tid på dem, både i adventstiden og ellers. Jeg er en så flink far som jeg greier, og bortsett fra her og nå holder jeg kjeft om det. Jeg har lite behov for å skryte av det jeg anser for å være mitt livs største oppgave.

Jeg har også fått en stedatter i huset. Det er klart seksåringen skal ha kalender. En ordentlig en. Den koster imidlertid ikke 7000 kroner. Men jeg har også inngått en avtale med henne. For hver luke hun åpner skal hun gjøre en god gjerning. Ikke store greiene, men en god gjerning, hver dag i 24 dager. For julen handler ikke bare om å få, få , få. Selv om næringslivet vil ha det slik. Den handler også om å gi.

Å gi med hjertet.

Følg gjerne bloggen på Facebook