Jomfrutur i tre akter

Å kalle meg båtvant er omtrent like dumt som å hevde at Mozart var tonedøv. Problemet er at jeg elsker å kjøre båt.

Jeg trodde aldri jeg skulle ende opp som tegneseriefigur. Nå har det altså hendt. Ill. Johan – Anton Sandnes

Jeg er såpass heldig at jeg bor ved bredden av en relativt stor sjø. Da bør en ha båt. Ikke en veldig stor en. For så stor er ikke sjøen.
I fjor kjøpte jeg en båt. En svær og tung en. Den var riktignok på vannet, men har ikke overlevd det såkalte opplaget jeg la den i.
Så for å redde fadesen spanderte jeg en del av skattepengene på ny båt. Denne gangen kjøpte jeg en langt lettere båt av gummi. En euforisk, barnslig stolthet fylte meg da den plasket ut i vannet, og fløt.

Det brummer i sivet
– Suzuki klarer du aldri å kjøre i filler. Den kan du ha i mange år. Beskrivelsen gjelder påhengsmotoren jeg hadde i fjor. Vel, selv om vedkommende mente vel, kan jeg forsikre leseren om at han tok sørgelig feil. Det tok meg ganske nøyaktig 23 minutter å kjøre motoren sønder og sammen. Jeg synes til og med jeg så en tåre i øyekroken på reparatøren da han ga opp å reparere den.
Så med min nyinnkjøpte Tohatsu åtte hester skred jeg til verket. Nå skulle det pinadø kjøres båt! Med en slags lettere lykkelig angst gjorde jeg meg klar. Jeg fikk rodd båten godt utpå og senket propellen ned i vannet. Bøyd over motoren merket jeg ikke at båten drev. Siden vannet ligger i begynnelsen av Drammenselva er det naturlig litt strøm i vannet, noe jeg selvfølgelig ikke tenkte på.
Så da Toahtsuen begynte å brumme, hadde jeg ennå ikke sett opp, men antok at jeg var på samme plass. Jeg hadde jo ikke begynt å kjøre ennå.
Det badegjestene på land ble vitne til var en 10 fots gummibåt med en relativt røslig kar om bord, starte opp motoren, smile lykkelig, vinke nonchalant til noen andre båtfolk og dure i full fart, rett inn i buskaset to meter unna båten. Siden båten er lett rakk den å gå i plan slik at farkosten fikk satt seg skikkelig fast i buskene.

Hyggelige båtfolk
Med en møysommelighet ut av denne verden, akkompagnert av noen gloser av den fargerike sorten samt reversen fikk jeg omsider rygget ut av buskene. Senere fortalte sjefen min meg at det heter «bakke» på båtspråket. Vel, jeg rygget, full fart det også. og det tok en stund før jeg klarte å sette båten i riktig gir. Sikkert fornøyelig det også.
Jeg la merke til noen ungdommer som hadde en betydelig større båt en meg. Skjærgårdsjeep har jeg blitt meg fortalt. Den 35 hesters store motoren brølte opp og båten skjøt fart. Midtveis (eller heter det kanskje midtvanns? midtfjords?) stoppet båten.
– Jaja, de skal kanskje fiske da, tenkte jeg, og kjørte videre.
Etter å ha passert dem for andre gang vinket de til meg. Jeg smilte og vinket tilbake. Jeg har hørt at slik er skikk og bruk på sjøen. Jeg passerte de en gang til og de vinket like herlig. Jeg vinket tilbake. Tredje og fjerde gang holdt de fremdeles på, og nå veivet de mer enn vinket. Det underlige var at de bare fortsatte å vinke etter at jeg hadde svart på hilsnene. Og var det virkelig nødvendig å bruke begge armene? Høfligheten på sjøen hadde nådd de helt store parodiske sfærer. Bevegelsen hadde nå antatt mer en form av veiving enn vinking.
Det viste seg at de hadde fått motorstopp. Det skjønte jeg da jeg kom nær nok til å høre at veivingen var akkompagnert av roping, av den lettere irriterte sorten. Den samme langt mer båtvante sjefen fortalte meg at veiving med begge hender betyr «hjelp», på sjøen. Opps.

Taubåten
Min sønn på 15 år er litt mer båtvant enn meg. Det vil si han har kjørt med påhengsmotor noen flere ganger enn meg. Han ga meg det rådet å bare sitte på en side av båten og kjøre.
– Pølsevev, tenkte jeg. Motor er motor tenkte jeg. Så etter at den desperate fiklingen med slepetau hadde gått over i historien, satte jeg meg på motsatt side og satte båten i gir. Resultatet var at jeg fossdro båten min og båten til de stakkars havaristene i full fart langt ut på sjøen, i revers selvfølgelig.
Etter at jeg hadde funnet det rette giret skulle jeg endelig få dratt båten inn til brygga. Jeg vridde på gassen. Ingenting. År-saken var selvfølgelig at jeg fremdeles satt på feil side og derfor vred feil vei. Men jeg klarte å taue båten. I plan. Jeg ble mektig stolt over mitt fartøy og av redningsaksjon. Jeg tenkte imidlertid ikke på at en båt verken har clutch eller bremser. Hvordan jeg unngikk å smelle den forsvarsløse skjærgårdsjeepen inn i brygga vet jeg fremdeles ikke. Så vennligst ikke spør.