Posted tagged ‘grådighet’

Den kjipe julenissen

desember 23, 2016

For noen av oss er julenissen en fyr som gir gaver til alle barna i verden. Det er dessverre ikke riktig. For julenissen er en kjip fyr som kun gir til de som har fra før og driter i resten. Driter i de aller fleste av oss faktisk.

10521704_883706128336317_5362049381473686472_o

I sommer besøkte jeg vakre Kaliakri-klippen i Bulgaria. For en historiefreak som meg var det et eldorado av ruiner fra mange tidsperioder og andre kulturminner. Helt ytterst på klippen kom vi inn i et lite kapell. Det var mindre enn badet mitt og var tilegnet St. Nicholas.

St. Nicholas var biskop og levde i Lilleasia fra 271 etter Kristus. Og døde i 343. Han var biskop i byen Myra i Tyrkia. I følge historien om han skal han blant annet ha reddet byen fra sult. Han skal også ha gjenopplivet tre døde barn. En julekveld skal han ha kastet en pose gullpenger ned i skorsteinen på et hus. De tre døtrene i huset hadde ikke penger til medgift og var tvunget til å prostituere seg. En av jentene hadde hengt opp strømpene sine til tørk og gullmyntene havnet i strømpa. Det er opphavet til skikken om å henge en strømpe på peisen.

St. Nicholas skal ha gått med en rød biskop hatt og en lang rød kappe.

St. Nicholas

Det lille kapellet helt ute ved havet var et lyst rom hugget inn i fjellet. En vennlig liten plass for ro og ettertanke. Et lite rom med plass til et uendelig stort hjerte. Som julenissen. Mannen med det store skjegget og det store hjertet. Mannen som reiser verden rundt for å gi julepresanger til alle verdens barn.

Den røde tjukke nissen med svarte støver og hvitt skjegg ble opprinnelig tegnet i 1931 for Coca Cola Company av svensken H. Sundblom.

Julenissen, Santa Claus er en reklamefigur. Ikke så mye mer enn det. En reklamefigur, ikke bare for Coca cola men for alt annet som næringslivet mener vi bør bruke penger på. Og det er knallgod butikk. Den røde, feite fyren drar inn mange desimaler på allerede fete bankkontoer i løpet av desember måned.

Julenissen, Santa Claus er ikke et utrykk for gavmildhet, raushet og julefred. Han er et utrykk for vårt vestlige konsumentsamfunn. For dersom man skal tro på Santa Claus, er det en hykler og en kjiping vi tror på. En fyr som bare tenker på de vestlige barna. De som relativt sett har alt de trenger. Julenissen er nemlig sjelden eller aldri på besøk hos verdens slumbarn. Og de finnes det mange av. Faktisk er de aller fleste barn fattige. De aller fleste barn får aldri besøk av julenissen. De er nemlig ikke kjøpekraftige nok.

For de aller fleste barn er julaften bare nok en nitrist dag hvor håp og lengsler for lengst er drept av en iskald og nådeløs verden. For dem er julenissen kun nok et slag i trynet.

Santa Claus er en kjiping. Et utrykk for verdens grådighet og griskhet. Santa Claus slik han blir framstilt er lysår borte fra det jula egentlig burde handle om. Santa Claus er egentlig bare enda unnskyldning for oss i vesten til velte oss rundt i vår egen tilfredshet.

Jeg tror på julenissen. På idealet til St. Nicholas. Gavmildhet og raushet, til alle. Jeg tror på jula også. På julepresanger, julemat og familiehygge.  Men kanskje vi kunne ha brukt litt mindre på oss selv og litte mer på de som er langt unna et besøk av julenissen?

Jeg sender en tanke til alle de som jobber hardt for de barna som aldri ser en julenisse. Alle hjelpearbeiderne og de frivillige som legger ned en innsats for at verden skal bli litt bedre for de fleste av oss, ikke bare for noen av oss.  For heldigvis er ikke alle som Santa Claus.  Og da smiler Sant Nicholas til oss alle.

 

God jul

Boikott dyrehagene!

november 19, 2013

De er søte og pelskledde og tjener som underholdning for nasjonens småbarnsfamilier. Men dersom de ikke underholder nok må de dø.

kenguru2

Dette er virkeligheten i Norges største Dyrepark i Kristiansand. For geparder er  muligens mer populært enn kenguruer. Og derfor måtte alle kenguruene bøte med livet.

– Å slutte med kenguruer har vært en del av våre langtidsplaner. Vi forsøkte ganske lenge å få noen andre parker til å overta dem. Men det lyktes ikke, sier faglig ansvarlig for dyrene i parken, Rolf Arne Ølberg til Fvn.no.

I våres var jeg nødt til å ta livet av hunden min.  Archie var ti år gammel, hadde prolaps og kunne ikke gå på bakbeina. Det sammen med mange andre plager var det som fikk vektskåla til å tippe. En avgjørelse jeg var nødt til å ta, i kjærlighet til en personlighet som betyr mye for meg.  En avgjørelse alle dyreeiere må være forberedt på å ta.

Men avlivelse på grunn av plassmangel er i beste fall en syltynn grunn.  Jeg vil kalle det moralsk forkastelig.  Dyr er faktisk individer og personligheter.

Ingen av kenguruene i Kristiansand har bedt om å komme dit. Jeg tviler på at noen av dem er spesielt opptatte av kaptein Sabeltann eller bløte konsonanter.  Kenguruer er ikke skapt for hverken bur eller innhegninger. Men å forklare dette til dyreparkeiere er som å forklare femtegradslikninger på sanskrit til en sveiseblind orangutang.

Jeg legger ikke skjul på at jeg er over gjennomsnittlig skeptisk til dyreparker. Det er noe kynisk og kaldt over dem. Noe fortvilet å se i øynene på dyrene som vandrer rundt i innhengninger. Uansett hvor flotte eller påkostede de er står frustrasjonen og lengselen til frihet å lese i de tomme blikkene dyrene sender oss. Selv om dyret er aldri så mye født i fangenskap er ingen dyr skapt til å leve sånn.

For en tid tilbake ble bjørneungene i Bjørneparken i Flå kommune tatt livet av etter sesongslutt. Argumentet var det samme. Plass- og ressursmangel. Når et menneske er overtallig blir de sagt opp. Når et dyr er overtallig blir det skutt.

Et dyr som er friskt bør ikke avlives. I hvert fall ikke når argumentet er plassbehov eller økonomiske årsaker. Det er respektløst, både mot dyret det gjelder og livet for øvrig.  Så lenge dyret er friskt er avliving en altfor enkel og kynisk løsning.

Jeg må innrømme jeg har vært i dyreparker. Sist gang var i Bjørneparken. Det er absolutt siste gangen. Jeg vil med dette oppfordre alle mine lesere og andre for øvrig til å boikotte dyreparkene. Dyr er ikke skapt til å bli sperret inne til vår forlystelse. De er heller ikke skapt for å underkaste seg menneskets egoistiske motiver til å bestemme over liv og død.

Følg Finn Hjalmars blogg på Facebook

Jubileum for lidelse

oktober 19, 2013

De kan svømme 30 meter under vann. Selv om de har korte bein er de ypperlige klatrere. De er skapt til et liv med stor aktivitet i frihet. Men mange minker kan ikke klatre, eller svømme. Det er langt fra det lille, kalde metallburet til nærmeste vann eller tre.

Image

Blåreven har tjukk pels og trives på åpne vidder. Et revir for dette dyret kan være opptil 8 000 000 og 60 000 000 dekar, langt større enn det a4- arket pelsdyrbonden tilbyr for dyrene sine.

For den blåreven som finnes i Norge, får aldri se de store slettene. Den får aldri gå på jakt, parre seg eller løpe over store områder. De lever hele livet i bittesmå bur. Noen av dem har bare et blødende kjøttsår der halen skulle vært. Andre går rundt på tre labber. Frustrerte, torturerte og traumatiserte individer som kun lever for å tilfredsstille egoistisk forfengelighet av verste sort. Mennesker som knapt kan vente med å slite pelsen av det lille energiske dyret og kle det på seg. Forfengelige kvinner og menn som dekker kroppen med lidelse, tortur, frustrasjon og en langsom død.

Image

Mink ble innført til Norge i 1927, da den første minkfarmen ble startet i Norge. Siden den gang har farmene blitt flere og større. I dag eksporterer Norge over 98 prosent av pelsen til utlandet. Spesielt til Asia. Vi eksporterer lidelse og traumer over en hel verden. Pelsdyrbonden synes det er greit å plage dyr, så lenge det er etterspørsel etter pelsen. Det er også stor etterspørsel etter våpen i verden, uten at det forsvarer å drepe med skytevåpen. Narkotika er det også enorm etterspørsel etter, uten at vi ser at norske gårde planter opium eller cannabisplanter av den grunn.

ImageDet er forskjell på dyr og mennesker ville noen hevde. De har rett. Dyr bærer ikke andres pels for å være forfengelige. Dyr dreper ikke andre dyr fordi de er egoistiske eller grådige. Dyr bærer ikke pels av forfengelighet. Og mennesker skulle vite bedre. Det gjør vi ikke.

Men dyr har det samme nervesystemet som mennesker. De føler smerte, frustrasjon og traumer. De er som mennesket ikke skapt til å bli sperret inne.

For over 10 år siden lovet Stortinget en endelig avvikling av pelsdyrnæringen dersom forholdene ikke ble vesentlig bedre for dyrene. 10 år er gått og lite eller ingenting har skjedd. I Norge snakkes det om en avvikling som vil være mest mulig smertefritt for de som driver farmene. Og i mellomtiden lider dyrene. Høyre som sitter i regjering nå har tidligere uttalt at de ikke vil forby pelsdyrnæringen over natten. De argumenterer at dyrehold er en viktig del av vårt samfunn og vår kultur. Dyrehold er en ting. Dyreplageri er noe annet. Og i mellomtiden lider dyrene.

Da vi var jegere og samlere trengte vi dyrenes pels for å overleve. Da jaktet vi på dyrene ute i naturen, der dyrene lever som de skal. I dag trenger vi ikke pels for å holde oss varme. Vi trenger ikke å drepe dyr for å overleve kalde dager.

NOAH for dyrs rettigheter har arrangert fakkeltog mot pelsdyrnæringen i 10 år. 9 november er datoen i år. Jeg vil oppfordre mine lesere til å stille opp for de som ikke kan si fra selv. 9. november arrangeres fakkeltoget for 10. gangen. Jeg skulle ønske det ble det aller siste. Jeg er redd det ikke er det.

Image

Følg bloggen på Facebook.

Noahs hjemmeside mot pels

Andre blogginlegg mot pelsdyrnæringen

Holder seg varm med lidelse

Jåleriets offer

Offer på luksusens alter