Posted tagged ‘journalister’

Hva er viktig?

mai 8, 2014

På forsiden av en tabloidavis mener milliardær Stein Erik Hagen at Norge burde gi fredsprisen til Kina.

Den riksdekkende avisen mener tydeligvis at det å ha mye penger automatisk kvalifiserer et menneske til å få meningene sine trykket på første siden av avisen, som en nyhet, som et utspill i en tid befengt med kontroverser omkring Norges forhold til Kina.

Meningen blir presentert som en nyhet. Det er den ikke. For Hagen har uttalt dette tidligere. Nyheten er altså at han fortsatt mener det. Men på grunn av Dalai Lamas besøk finner avisen det opportunt å børste støv av en gammel sak. Avisen får garantert mange klikk på nettet på den saken. Er det viktig for deg? Er en mening viktig bare fordi en mann har greid å samle en større pengehaug enn folk flest?

Er det viktig for deg at Dalai Lama spøkte med Torbjørn Jaglands hår da de møttes i går? for det sto også i samme avis.
I en sak hvor svært mange stiller spørsmål ved Norges troverdighet som fredsnasjon er hårtøys og milliardærmeninger langt framme i nyhetsbildet. Og det samme dag som Dalai Lama kommer til Norge.

For noen dager siden smadra en trøndersk skiløper bilen sin. Han hadde vært et stykke over salongberuset i krasjøyeblikket. Den første nyhetssaken var vesentlig. Når en person med Petter Northugs status gjør noe sånt har det journalistisk interesse. En person som så til de grader har valgt en plass i offentligheten må tåle å få scenelyset i trynet når han har fortjent det. Men er det nødvendig å holde saken i live, koste hva det koste vil? Er det nødvendig å bombardere våre allerede skambanka sanser med stadig flere saker? Er det nødvendig for deg som leser å få vite hva alle disse menneskene mener? Mennesker som har lite eller ingenting med denne spesifikke saken å gjøre?

NRK var tidlig ute med det de er absolutt best på. Drasse studioene fulle av eksperter. Stort sett langrennseksperter. Til tross for alle disse ekspertene, kommentatorene og journalistenes iherdige jobbing har vi ikke fått vite en døyt mer enn at en skiløper har fyllekjørt og kræsjet.

En av ekspertene kalte det en «nasjonal krise». Den uttalelsen nådde opp i tittelen hos Nettavisen.
Er det en nasjonal krise? At en trønder har krasjet i fylla? La gå at noen mener det, men det er Nettavisen, en rikdsdekkende avsi som setter det på siden sin.
Jeg vil at dere som lesere skal stille dere spørsmålet hver gang dere leser noe jeg eller andre journalister setter på trykk: Er dette vesentlig? Trenger jeg å vite dette? Hvis svaret er nei, skru av og la avisene få holde skvalderet for seg selv. Det er nemlig leseren som har makten. Avisene og spesielt nettavisene lever av hvor mange som trykker på knappene som fører dem inn i elendigheten. Og vi får i sannhet ikke bedre aviser enn vi fortjener.

Følg gjerne bloggen på Facebook

Advertisements

«Jeg vet at jeg intet vet»

september 17, 2013

Mens Sokrates nøyde seg med å snakke om at han ikke visste en døyt på gatene i det gamle Hellas bruker journalistene riksmediene til å vise fram sin uvitenhet.

I mange  nyhetssendinger står de rakrygget på nasjonal radio og fjernsyn og sier rett ut at de ikke har peiling. «Det er lite vi vet om saken». «Vi vet ennå ikke så mye om saken». Det er lite kjent om samtalene» er kjente sitater fra de eteren og på nettet. I tillegg bruker de veldig lang lang tid på å si det. Gjentar det til det kjedsommelige at de intet vet.

Radioen er min vanlige følgesvenn på en daglig kjøretur som ikke er av den mest spennende sorten. Som journalist er jeg opptatt av nyhetssendinger og har radioen trygt parkert på NRK P2.
På mandag startet de såkalte sonderingene for en ny regjering i nasjonen. Både erfarne politiske journalister og erfarne radiolyttere vet at det ikke skjer så mye på de første møtene. Det er faktisk en grunn til at de skal holde på til langt ute i oktober. På pressekonferansen etter møtet kunne statsministerkandidat Erna Solberg bekrefte at det hadde skjedd svært lite. Kun timeplan hadde blitt diskutert.

Programlederen presterte deretter å spørre den utskremte medarbeideren om det hadde skjedd noe mer. Hvorpå reporteren kunne bekrefte at det ikke hadde skjedd noe annet enn en diskusjon om timeplaner for videre diskusjon. I tillegg sa han at han ikke visste mer, tre ganger. Den iherdige programlederen ga seg så til å intervjue en av NRKs politiske kommentatorer som også sa at han ikke visste så mye annet enn at det var vanlig å snakke om timeplaner på det første sonderingsmøtet. Dette var toppsaken, det vil si den viktigste saken den dagen.

Så hva er poenget? At sonderingene for en ny regjering var startet eller å vise fram uvitenheten til flest mulig av NRKs ansatte?
I mange riksmedier blir saker tydeligvis viktigere jo lenger du snakker om dem, eller etter hvor mange artikler man skriver. NRK hadde tydeligvis bestemt seg for at dette var den viktigste saken og at den måtte snakkes lenge om. Da spiller det egentlig ingen rolle om noen faktisk har noe å si.

Følg gjerne bloggen på Facebook.

De dumme spørsmålene

januar 18, 2013

– Det må jo du vite du som er journalist?
Det er kanskje det mest vanlige spørsmålet jeg har fått fra folk utenfor bransjen i de 20 årene jeg har drevet med dette galskapsbefengte faget.

9-presse

– Jeg vet akkurat nok til å stille de dumme spørsmålene, pleier jeg å svare.
Svaret er selvfølgelig satt på spissen. For selv om det kanskje ser slik ut til tider, går vi ikke helt rundt i tåka.
Du kan absolutt stole på at det som står i avisa er riktig, stort sett. Selv om enkelte politikere og rådmenn har vært uenige med meg til tider.

Myten om den allvitende journalistene kan vi til en viss grad skylde oss selv. Nesten daglig intervjuer NRK sine egne journalister eller andres. Selve lykken er et helt panel i studio med minst tre redaktører som blir intervjuet. Og har du først greid å samle tre norske redaktører i ett rom kan du snakke om hva som helst. I hvert fall hvis du er programleder i NRK.

En vaktsjef sa en gang til meg:
– Har du laget en sak om et emne, så er du ekspert.
Jeg lurer ennå på om han virkelig mente det.

Journalistikk handler i stor grad om å innhente opplysninger og presentere det viktigste for leserne. Det betyr at vi må velge ut og komprimere det vesentligste i en sak. Mye av detaljinformasjonen som ligger igjen på skrivebordet når dermed aldri pressen.  For at ikke elementene i en sak skal velges i villelse og i den tidligere omtalte tåka så må vi vite nok til å kunne ta troverdige redigeringsgrep, men ikke nødvendigvis så mye mer. Dessuten er det viktig å vite nok til å stille de nødvendige spørsmålene. Og spørsmålene stiller vi på vegne av leseren.

Journalister er ikke forskere. Vi er formidlere som skal engasjere våre lesere. Da er vi nødt til å heve blikket over detaljplan.
Evnen til å se litt skrått på samfunnet, samt ha en skrue løs er ofte et bedre utgangspunkt enn detaljkunnskaper om krisen i russisk hamburgernæring.

Følg gjerne bloggen på Facebook. Der legger jeg også ut andre blogginlegg og debatter som ikke får plass her.

Ungdommen nå til dags

oktober 30, 2012

Som far til en tenåringssønn og som ansatt i Røyken og Hurums avis har jeg den store gleden av å treffe mange unge mennesker. Og det har en gubbe som meg mer enn godt av.

Den norske minnesteinen i Birkeanu. Ungdommene i vårt følge la på en blomst hver under en minneverdig seremoni

I løpet av de årene jeg har jobbet her og tatt imot praksiselever og frilansere blant den yngre garde har jeg lært svært mye. Ikke minst har alle spørsmålene og engasjementet de unge menneskene kommer med sørget for at jeg har måttet tenke over faget mitt på nytt. Ting som blir en selvfølge og en rutine i de litt over 20 årene jeg har jobbet med denne galskapen er ikke selvfølgelig for et ungt menneske som ikke har vært borti det før. Ikke minst har de hindret meg fra å bli en faglig dinosaur.
Noen av dem har gått videre og blitt journalister. Noen av dem har gått videre til andre ting. Jeg sier alltid farvel til dem med ønsket om å ha bidratt til å skape litt bedre mediebrukere. Og det trenger vi.
Og selv om jeg sliter litt med ungdommens håpløse forsøk på å presse det norske språket inn på en mobiltelefonskjerm, er det noe jeg må tåle. Selv om min Stavangerinfiserte «r» får utrykket «serr» til å høres ut som noe bikkja mi foretar seg har jeg lært hva forkortelsen betyr. Så vidt.
For en tid tilbake hadde jeg gleden av å være med på skoletur til Polen. Formålet var et besøk i Auschwitz. To klasser fra Modum dro av gårde sammen med lærere, seks foreldre og noen assistenter. Rundt 50 ungdom som vi skulle holde styr på. Det var muligens ikke bare meg som hadde en viss, sunn skepsis til foretagendet.
Det ble tre sterke dager sammen med dem, men ikke slik jeg kunne ha forstilt meg. For alle tanker om bråk i gangen på hotellet, ungdommer som stikker på byen hele natta eller uhørt oppførsel ble gjort til skamme. Ettertrykkelig knust.
Og da ungdommene samlet seg rundt det norske minnesmerket for å legge på hver sin røde rose framkalte det de store følelsene.
Det er aldri ungdommen det er noe feil på. Det er i tilfelle enkeltindivider, enten de er unge eller gamle.
Og de godt voksne gubbene, som er omtrent på min alder, som klager på ungdommen i mitt selskap vil  få høre det.

Hver bidige gang. Serr.

Følg gjerne bloggen på Facebook http://www.facebook.com/FinnHjalmarsBlogg?ref=hl . Her legger jeg også ut andre blogginnlegg og debatter som ikke legges ut her.

https://fhjpeder43.wordpress.com/2012/10/24/turen-til-skammens-rike/