Posted tagged ‘jul’

Den kjipe julenissen

desember 23, 2016

For noen av oss er julenissen en fyr som gir gaver til alle barna i verden. Det er dessverre ikke riktig. For julenissen er en kjip fyr som kun gir til de som har fra før og driter i resten. Driter i de aller fleste av oss faktisk.

10521704_883706128336317_5362049381473686472_o

I sommer besøkte jeg vakre Kaliakri-klippen i Bulgaria. For en historiefreak som meg var det et eldorado av ruiner fra mange tidsperioder og andre kulturminner. Helt ytterst på klippen kom vi inn i et lite kapell. Det var mindre enn badet mitt og var tilegnet St. Nicholas.

St. Nicholas var biskop og levde i Lilleasia fra 271 etter Kristus. Og døde i 343. Han var biskop i byen Myra i Tyrkia. I følge historien om han skal han blant annet ha reddet byen fra sult. Han skal også ha gjenopplivet tre døde barn. En julekveld skal han ha kastet en pose gullpenger ned i skorsteinen på et hus. De tre døtrene i huset hadde ikke penger til medgift og var tvunget til å prostituere seg. En av jentene hadde hengt opp strømpene sine til tørk og gullmyntene havnet i strømpa. Det er opphavet til skikken om å henge en strømpe på peisen.

St. Nicholas skal ha gått med en rød biskop hatt og en lang rød kappe.

St. Nicholas

Det lille kapellet helt ute ved havet var et lyst rom hugget inn i fjellet. En vennlig liten plass for ro og ettertanke. Et lite rom med plass til et uendelig stort hjerte. Som julenissen. Mannen med det store skjegget og det store hjertet. Mannen som reiser verden rundt for å gi julepresanger til alle verdens barn.

Den røde tjukke nissen med svarte støver og hvitt skjegg ble opprinnelig tegnet i 1931 for Coca Cola Company av svensken H. Sundblom.

Julenissen, Santa Claus er en reklamefigur. Ikke så mye mer enn det. En reklamefigur, ikke bare for Coca cola men for alt annet som næringslivet mener vi bør bruke penger på. Og det er knallgod butikk. Den røde, feite fyren drar inn mange desimaler på allerede fete bankkontoer i løpet av desember måned.

Julenissen, Santa Claus er ikke et utrykk for gavmildhet, raushet og julefred. Han er et utrykk for vårt vestlige konsumentsamfunn. For dersom man skal tro på Santa Claus, er det en hykler og en kjiping vi tror på. En fyr som bare tenker på de vestlige barna. De som relativt sett har alt de trenger. Julenissen er nemlig sjelden eller aldri på besøk hos verdens slumbarn. Og de finnes det mange av. Faktisk er de aller fleste barn fattige. De aller fleste barn får aldri besøk av julenissen. De er nemlig ikke kjøpekraftige nok.

For de aller fleste barn er julaften bare nok en nitrist dag hvor håp og lengsler for lengst er drept av en iskald og nådeløs verden. For dem er julenissen kun nok et slag i trynet.

Santa Claus er en kjiping. Et utrykk for verdens grådighet og griskhet. Santa Claus slik han blir framstilt er lysår borte fra det jula egentlig burde handle om. Santa Claus er egentlig bare enda unnskyldning for oss i vesten til velte oss rundt i vår egen tilfredshet.

Jeg tror på julenissen. På idealet til St. Nicholas. Gavmildhet og raushet, til alle. Jeg tror på jula også. På julepresanger, julemat og familiehygge.  Men kanskje vi kunne ha brukt litt mindre på oss selv og litte mer på de som er langt unna et besøk av julenissen?

Jeg sender en tanke til alle de som jobber hardt for de barna som aldri ser en julenisse. Alle hjelpearbeiderne og de frivillige som legger ned en innsats for at verden skal bli litt bedre for de fleste av oss, ikke bare for noen av oss.  For heldigvis er ikke alle som Santa Claus.  Og da smiler Sant Nicholas til oss alle.

 

God jul

Når tanken teller

desember 31, 2013

Etter å ha tømt de fleste kontoer og presset kredittkortet til bristepunktet er årets dans etter det handelsstanden måtte finne på å prakke på oss over . Eller julen som det også kalles.

DSC_0039

De aller fineste presangene jeg har fått handler ikke om penger eller verdier. Det handler ikke om luksusgjenstander eller gjenstander hvor logoen koster over 90 prosent av det gjenstanden er verdt. Det handler om gaver gitt med hjertet,. Og med en tanke. En tanke av den gode sorten.

Jeg fusker relativt mye i musikerfaget. Hovedinstrumentet er gitar. Flere år på rad fikk jeg en konvolutt av min niese. Da jeg åpnet konvolutten datt det ut en bunke med plektre, hvor de aller fleste farger på den berømte regnbuen var representert. Ingen dyr gave, men en god tanke om en onkel som bor langt unna.

I år feiret jeg jul med min nye familie. Min elskede er arbeidsledig, og hun og hennes datter bor sammen med meg i mitt hus. Her søker vi lykken som de aller fleste av oss. Stort sett finner vi den, i stor eller liten grad, hver eneste dag.

En kveld satt vi og surfet etter gaver på nettet. Hun fortalte at venninnen hennes ville kjøpe noen trommestikker til en venn av henne i hjemlandet Bulgaria. Mens vi gikk gjennom dertil egnede produkter fant vi dem. Japansk eik, nydelige, perfekt balanserte stikker. Men det beste var signaturen. For stikkene er spesiallaget til Neil Peart, verdens beste trommis gjennom tidene. I hvert fall for meg. Neil Peart og kollegene hans i det kanadiske progressive trioen Rush fikk meg godt gjennom puberteten. For en gutt som var langt over gjennomsnittet interessert i musikk var et band som Rush redningen fra alt sludderet musikkindustrien serverte oss på 80-tallet.

Bandet har vært med meg i alle år. Selv om musikksmaken og preferansene har endret seg gjør fremdeles intro- riffet på «Limelight» fra det klassiske albumet «Moving Pictures» jobben og vel så det. Bandet fortsetter å imponere og utfordre meg. For noen år siden så jeg dem «live» for første gang i Norge. Fordi norske musikk-fans foretrekker sutre-rockere i flanell eller gamle sure gubber, har bandet som regel lagt turneene sine forbi Norge. Konserten sitter enda i hjertet. Også trommesoloen til Neil Peart eller «the professor» som vi kaller ham.

Alt dette fortalte jeg den kvelden vi fant stikkene. En musikk-nerde-historie som tradisjonelt har gått rett forbi ørene til de fleste kvinner jeg har møtt. Noe som egentlig er høyst forståelig

I løpet av en kaotisk pakkeutdeling, slik den slags virksomhet gjerne skal være ga min elskede meg en lang pakke. Til og med pakken var velbalansert. Japansk eik, den umiskjennelige logoen og Neil Pearts signatur. Håndlaget til ham og til meg.

Det aller viktigste bak enhver gave er tanken bak. Stikkene jeg fikk av min elskede viser at hun bryr seg om meg. Lytter på det jeg har å si, uansett hva det er og husker det jeg har sagt. Som bruker tid på å finne en gave som snakker direkte til meg.

Trommestikkene til verdens beste trommis ligger på bordet i bibliotekhjørnet mitt. Hver dag minner de meg på hvor heldig jeg er, hvor viktig det er å tenke på hverandre og glede hverandre. Først og fremst med en tanke.

Godt nytt år til dere alle.

Følg gjerne bloggen på Facebook

Advent i kapitalens tegn

desember 13, 2012

Min bestefar var katolsk munk i sin ungdom. Av de historiene han kunne fortelle fra det litt merkelig klosterlivet var historien om advent den mest besnærende.

Adventstid var den mest stusslige, fattigslige tiden i det tyske klosteret han var i. Maten var kjip, bordene var uten duker og tiden var satt av til ettertanke, bønn og forberedelse til julefeiringen. Da julaften kom var det fest, overdådighet og presanger til alle.

Jula ble først tatt av kristendommen etter at den hadde kommet fra hedningenes øltønner. Men kirken fikk heller ikke ha jula i fred. For den ble brutalt grabbet av storkapitalen og blåskjortene. Fra ettertankens adventstid til to måneder med høylytt skriking etter pengene dine samt en peis stappfull av aske etter all reklamen næringslivet fôrer den med.

Det siste trikset for å skvise ut seddelrestene er kalendergaver. For det holder ikke å skjemme bort ungene på julaften. Det holder ikke å legge igjen hele den dårlige samvittigheten i det hullet som var bankkontoen din før hver dag har sin pakke. Og har du to barn så blir det fort 48 pakker som skal kjøpes inn, pakkes inn og henges opp. Dette for å sørge for enda større utbytter til aksjonærene. Vi bidrar med andre ord dobbelt opp med julegaver.

Jeg skjemmer bort ungene mine etter beste evne hver eneste julaften. Enkelte ganger kan det faktisk blir over evne må jeg innrømme. Vårt levevis i adventstiden er vel også ganske langt unna min salige bestefars munkeliv rundt disse tider.
Men jeg nekter å være med på pakkeleken før jul. Nekter å bite på kroken som skal fiske etter min dårlige samvittighet. Jeg nekter å la meg imponere over alle som forteller sin omverden om hvor flinke de er som følger strømmen og gjør det de tror er forventet av dem, med all respekt, selvfølgelig.

I stedet for å lasse ungene mine ned med pakker hele adventstiden, forsøker jeg heller å gi dem litt mer av min tid. Mer ro og mer hygge rydder kanskje plass til en og annen ettertanke. Og uansett hvor mye blåskjortene prøver, kan de ikke selge oss våre ettertanker. Heldigvis.

Følg gjerne bloggen på Facebook. Der legger jeg også ut debattinlegg som ikle får plass her.  Samt andre påminnelser og reblogger.

Den vonde ettertanken

desember 23, 2011

Noen individer får ikke julemat og kos til jul. Heller ingen pakker eller hyggelig samvær. For noen individer er jula kun synonymt med døden.

leon, en av hudnene Fod har tatt seg av . ( foto: fod.no)

«Mads» er en ett år gammel hund. Denne skulle egentlig vært død nå. I hvert fall hvis eieren hadde fått det som han ville. For eieren skulle på ferie og da kom «Mads» i veien. Veterinæren forsøkte i en time å overtale eieren til ikke å avlive Mads, uten nytte. Hunden ble levert til avliving.

Heldigvis hadde ikke veterinæren hjerte til å avlive Mads. I dag bor Mads hos Foreningen for omplassering av dyr (FOD).  De får rundt 1000 henvendelser i året. De klarer å omplassere rundt 300 av dem.

Brith Østli som er leder for FOD forteller om mange som mistenkelig nok blir akutt allergiske i forbindelse med ferier og høytider.

Mitt inntrykk er at mange dyreeiere har en bruk og kast mentalitet i forhold til kjæledyrene sine, sier Østli til Nettavisen.

Den egenskapen som trolig dreper flest dyr i verden er menneskets egoisme. I vår kultur har «jeg» og «meg»- tanken tatt stadig større plass. I en verden hvor det materielle, ego-samfunnet har fått lov til å vokse fram er det ikke veldig lett å være et varmt, pelskledd vesen. For der dyret leter etter kjærlighet, empati og oppmerksomhet finner det bare kulde og renspikka egoisme.

Cash. Foto: fod.no

Den menneskelige arroganse og hjerteløse atferd har i all hovedsak etterlatt en jammerdal for de fleste av de såkalt «laverestående» artene på denne planeten mennesket har skapt til et patetisk skoleeksempel av ren antipati.

En bonde sa en gang til meg at dyrene kun er der for menneskets skyld. Kun for å tjene til å fø menneskene. Jeg forsøkte å si til ham at han tok feil. Ikke overraskende var det nytteløst.

Men like fult tar han feil. I hvert fall delvis. For dyrene er ikke der bare for oss. Vi må være der for dem også. Jeg har selv hund og må være tilstede for ham. På lik linje med de menneskene jeg omgir meg med må jeg kunne gi av meg selv for at hans behov skal oppfylles. Hunden min gir klart uttrykk for å trenge meg, ikke bare til mat og lufting men til oppmerksomhet og kjærlighet.  Og på lik linje med det hensynet jeg viser mine barn når vi drar på ferie, tar jeg også hensyn til Archie. Hadde jeg tatt livet av ham for å tilfredsstille mine behov for en reise hadde jeg redusert meg selv til et ynkelig vesen. O g skal vi tro tallene til FOD finnes det mange ynkelige vesener blant oss.

Heldigvis for Mads og andre hunder finnes det mennesker som ikke er ynkelige. Som FOD og lignende organisasjoner. Men dessverre er behovet for slike mennesker så altfor stort.

Til de av mine lesere som har et dyr. Gi dem gjerne en ekstra juleklapp fra meg.