Posted tagged ‘media’

Tortur som underholdning

mars 13, 2015

Griser pines i hel for åpent kamera. Slik blir det seertall og klikk av. I hvert fall for TV Norge.

Jeg er ikke prinsipielt i mot jakt. Så lenge den foregår i ordnede, seriøse former og gjøres på en human måte er jakt helt greit. Mitt kosthold er dessuten langt unna det vegetariske.

Men jeg reagerer når dyr lider. Når de tortureres og plages av egoistiske mennesker, for sin egen og andres underholdnings skyld. Dyr fortjener respekt som levende vesener, ikke reduseres til objekter som kun er til for «kicket» til enkeltmennesker.

I et av programmene til TV Norge blir et villsvin først revet i fillebiter før det så blir drept med kniv. Men ta det helt med ro. Grisen lider ikke. Ikke veldig mye i hvert fall. For det har to lokale «eksperter» uttalt. Det får også støtte av TV Norges ledelse. Så da er vel alt ok?

Når et dyr blir revet opp av hunder så skjer ikke det uten betydelig smerte. Det hjelper ikke hva amerikanske eksperter sier. Alle med et normalt nervesystem skjønner at dette er styggvondt. Å få en kniv kjørt inn i kroppen er heller ikke spesielt smertefritt. At TV Norge fremdeles hevder dette er å undervurdere seeren.

To unge kvinner fra Norge er hovedpersoner i en fjernsynsserie som handler om jakt av den ekstreme sorten. De to jaktentusiastene reiser i serien til USA og får være med på forskjellige jaktformer, noen av dem ulovlige i Norge.

Jeg kjenner ikke disse to kvinnene. Så dette innlegget må ikke forstås som et personangrep. Som sagt er det heller ikke et angrep på jakt generelt.

Dette er imidlertid et angrep på TV Norges redaksjonelle valg. For dette er ikke en dokumentar hvor et kamerateam føler kvinnene. Dett er et program som er gjort på initiativ av fjernsynskanalen. Kvinnene følger et opplegg som fjernsynskanalen har laget. TV Norges ledelse har helt rett når de sier at dette er deres ansvar. For en kringkaster har også plikt til å ta etiske valg på vegne av seg selv og seeren.

Jakten på klikk og seere har gjort at fjernsynskanaler og media generelt har måttet tenke nytt. Det i seg selv er ikke negativt. Alle bransjer har godt av å tenkte nytt. Men det etiske og moralske bør følge med på lasset til den nye virkeligheten. Det er ikke alltid tilfelle.

Dersom griser må pines i hel for at TV Norge skal kunne karre til seg nok seere for å betale regningene sine har enkelte deler av norsk media nådd et nytt lavmål. Det er dessverre ikke det første.

Følg gjerne bloggen på Facebook

Advertisements

Hva er viktig?

mai 8, 2014

På forsiden av en tabloidavis mener milliardær Stein Erik Hagen at Norge burde gi fredsprisen til Kina.

Den riksdekkende avisen mener tydeligvis at det å ha mye penger automatisk kvalifiserer et menneske til å få meningene sine trykket på første siden av avisen, som en nyhet, som et utspill i en tid befengt med kontroverser omkring Norges forhold til Kina.

Meningen blir presentert som en nyhet. Det er den ikke. For Hagen har uttalt dette tidligere. Nyheten er altså at han fortsatt mener det. Men på grunn av Dalai Lamas besøk finner avisen det opportunt å børste støv av en gammel sak. Avisen får garantert mange klikk på nettet på den saken. Er det viktig for deg? Er en mening viktig bare fordi en mann har greid å samle en større pengehaug enn folk flest?

Er det viktig for deg at Dalai Lama spøkte med Torbjørn Jaglands hår da de møttes i går? for det sto også i samme avis.
I en sak hvor svært mange stiller spørsmål ved Norges troverdighet som fredsnasjon er hårtøys og milliardærmeninger langt framme i nyhetsbildet. Og det samme dag som Dalai Lama kommer til Norge.

For noen dager siden smadra en trøndersk skiløper bilen sin. Han hadde vært et stykke over salongberuset i krasjøyeblikket. Den første nyhetssaken var vesentlig. Når en person med Petter Northugs status gjør noe sånt har det journalistisk interesse. En person som så til de grader har valgt en plass i offentligheten må tåle å få scenelyset i trynet når han har fortjent det. Men er det nødvendig å holde saken i live, koste hva det koste vil? Er det nødvendig å bombardere våre allerede skambanka sanser med stadig flere saker? Er det nødvendig for deg som leser å få vite hva alle disse menneskene mener? Mennesker som har lite eller ingenting med denne spesifikke saken å gjøre?

NRK var tidlig ute med det de er absolutt best på. Drasse studioene fulle av eksperter. Stort sett langrennseksperter. Til tross for alle disse ekspertene, kommentatorene og journalistenes iherdige jobbing har vi ikke fått vite en døyt mer enn at en skiløper har fyllekjørt og kræsjet.

En av ekspertene kalte det en «nasjonal krise». Den uttalelsen nådde opp i tittelen hos Nettavisen.
Er det en nasjonal krise? At en trønder har krasjet i fylla? La gå at noen mener det, men det er Nettavisen, en rikdsdekkende avsi som setter det på siden sin.
Jeg vil at dere som lesere skal stille dere spørsmålet hver gang dere leser noe jeg eller andre journalister setter på trykk: Er dette vesentlig? Trenger jeg å vite dette? Hvis svaret er nei, skru av og la avisene få holde skvalderet for seg selv. Det er nemlig leseren som har makten. Avisene og spesielt nettavisene lever av hvor mange som trykker på knappene som fører dem inn i elendigheten. Og vi får i sannhet ikke bedre aviser enn vi fortjener.

Følg gjerne bloggen på Facebook

«Jeg vet at jeg intet vet»

september 17, 2013

Mens Sokrates nøyde seg med å snakke om at han ikke visste en døyt på gatene i det gamle Hellas bruker journalistene riksmediene til å vise fram sin uvitenhet.

I mange  nyhetssendinger står de rakrygget på nasjonal radio og fjernsyn og sier rett ut at de ikke har peiling. «Det er lite vi vet om saken». «Vi vet ennå ikke så mye om saken». Det er lite kjent om samtalene» er kjente sitater fra de eteren og på nettet. I tillegg bruker de veldig lang lang tid på å si det. Gjentar det til det kjedsommelige at de intet vet.

Radioen er min vanlige følgesvenn på en daglig kjøretur som ikke er av den mest spennende sorten. Som journalist er jeg opptatt av nyhetssendinger og har radioen trygt parkert på NRK P2.
På mandag startet de såkalte sonderingene for en ny regjering i nasjonen. Både erfarne politiske journalister og erfarne radiolyttere vet at det ikke skjer så mye på de første møtene. Det er faktisk en grunn til at de skal holde på til langt ute i oktober. På pressekonferansen etter møtet kunne statsministerkandidat Erna Solberg bekrefte at det hadde skjedd svært lite. Kun timeplan hadde blitt diskutert.

Programlederen presterte deretter å spørre den utskremte medarbeideren om det hadde skjedd noe mer. Hvorpå reporteren kunne bekrefte at det ikke hadde skjedd noe annet enn en diskusjon om timeplaner for videre diskusjon. I tillegg sa han at han ikke visste mer, tre ganger. Den iherdige programlederen ga seg så til å intervjue en av NRKs politiske kommentatorer som også sa at han ikke visste så mye annet enn at det var vanlig å snakke om timeplaner på det første sonderingsmøtet. Dette var toppsaken, det vil si den viktigste saken den dagen.

Så hva er poenget? At sonderingene for en ny regjering var startet eller å vise fram uvitenheten til flest mulig av NRKs ansatte?
I mange riksmedier blir saker tydeligvis viktigere jo lenger du snakker om dem, eller etter hvor mange artikler man skriver. NRK hadde tydeligvis bestemt seg for at dette var den viktigste saken og at den måtte snakkes lenge om. Da spiller det egentlig ingen rolle om noen faktisk har noe å si.

Følg gjerne bloggen på Facebook.

De dumme spørsmålene

januar 18, 2013

– Det må jo du vite du som er journalist?
Det er kanskje det mest vanlige spørsmålet jeg har fått fra folk utenfor bransjen i de 20 årene jeg har drevet med dette galskapsbefengte faget.

9-presse

– Jeg vet akkurat nok til å stille de dumme spørsmålene, pleier jeg å svare.
Svaret er selvfølgelig satt på spissen. For selv om det kanskje ser slik ut til tider, går vi ikke helt rundt i tåka.
Du kan absolutt stole på at det som står i avisa er riktig, stort sett. Selv om enkelte politikere og rådmenn har vært uenige med meg til tider.

Myten om den allvitende journalistene kan vi til en viss grad skylde oss selv. Nesten daglig intervjuer NRK sine egne journalister eller andres. Selve lykken er et helt panel i studio med minst tre redaktører som blir intervjuet. Og har du først greid å samle tre norske redaktører i ett rom kan du snakke om hva som helst. I hvert fall hvis du er programleder i NRK.

En vaktsjef sa en gang til meg:
– Har du laget en sak om et emne, så er du ekspert.
Jeg lurer ennå på om han virkelig mente det.

Journalistikk handler i stor grad om å innhente opplysninger og presentere det viktigste for leserne. Det betyr at vi må velge ut og komprimere det vesentligste i en sak. Mye av detaljinformasjonen som ligger igjen på skrivebordet når dermed aldri pressen.  For at ikke elementene i en sak skal velges i villelse og i den tidligere omtalte tåka så må vi vite nok til å kunne ta troverdige redigeringsgrep, men ikke nødvendigvis så mye mer. Dessuten er det viktig å vite nok til å stille de nødvendige spørsmålene. Og spørsmålene stiller vi på vegne av leseren.

Journalister er ikke forskere. Vi er formidlere som skal engasjere våre lesere. Da er vi nødt til å heve blikket over detaljplan.
Evnen til å se litt skrått på samfunnet, samt ha en skrue løs er ofte et bedre utgangspunkt enn detaljkunnskaper om krisen i russisk hamburgernæring.

Følg gjerne bloggen på Facebook. Der legger jeg også ut andre blogginlegg og debatter som ikke får plass her.

Mobbing som seermagnet

januar 15, 2013

Idol har relativt ukritisk fått lov til å vokse fram som et av nasjonens mest sette fjernsynsprogram. Som den absolutte spydspissen i reality kulturen.

Konseptet er velkjent og enkelt. En rekke mer eller mindre talentfulle mennesker. Gjerne unge, noen av dem er et stykke unna myndighetsalder blir gjennom såkalte “auditions” tatt ut til å vøre med i en sang konkurranse hvor det til slutt står en vinner igjen.

I år fyller programmet ti år og det er naturlig for en kringkaster som TV2 å markere begivenheten på flere måter. Å vise klipp fra de forskjellige “auditions” er en måte å gjøre det på. En veldig populær måte.

For sju år siden stilte Mali Sørvåg opp på audition for programmet. Hun kom av flere grunner ikke videre i programmet. Opptredenen har satt så dype spor i Idol-seerne at de stemte dem frem som «tidenes mest minneverdige», en liste over 10 opptredener som ble vist under jubileumsshowet.

I løpet av innslaget forsøkte Sørvåg å synge to sanger og ble slaktet for både sangen og klærne hun valgte å ha på seg.

“ Du er fullstendig ubrukelig” (Tor Milde)

“Det ser veldig billig ut” (Tone- Lise Skagefoss)

Da Tor Milde var gjestedommer i NRKs stjernekamp ble han spurt om han ville være like streng mot de profesjonelle artistene som han var i IDOL. Han svarte at det var lettere å skjelle ut tenåringer på skjermen enn profesjonelle artister. I beste fall et feigt svar og jeg stiler meg undrende til at Milde kan ha mye troverdighet igjen.

Dersom du søker på “IDOL “ på youtube finnes det utallige eksempler relativt unge mennesker som driter seg ut på skjermen, for så å bli driti ut ytterligere av arrogante dommere som spiller rollen som drittsekker. Og det er disse klippene vi seere snakker om. Det er de vi ser på og gleder oss til å le av. Ufrivillig morsomme mennesker som dras gjennom fjernynssnørra med et knekt selvbilde som eneste suvenir etter den tvilsomme opplevelsen.

Det at de stiller opp frivillig med sin manglende selvinnsikt har av mange blitt brukt som unnskyldning til å gjennomføre programmet. Det er lettvint for tidligere for tidligere “Idol” – dommere å bruke dette argumentet for å legitimere trakassering og utdriting.

–          De vet hva de går til, er et gjengs argument i diskusjonen om IDOL.

Feil. Helt feil. Ingen av dem visste hva de gikk til. Fjernsyn er verdens sterkeste medium. Fjernsyn er et eget fag innen medieutdanningen og handler om en subtil avansert, følelsesmessig kommunikasjon.  De færreste av IDOL deltakeren har den fjerneste anelse om hva de går til og hva slag virkning en fjernsynsoppreden har på dem selv, ettervirkninger eller konsekvenser. De skal heller ikke kunne det. Like lite som jeg vet hvordan jeg bygger et hus.

TV2 sitt største programkonsept lever av å drite ut mennesker som i stor grad burde vært beskyttet mot seg selv. Ikke fordi de mangler sjelsevner eller er dumme. Ikke heller fordi de muligens mangler talent. Men fordi mange ikke har den minste anelse om hva de utsetter seg selv for.

Det vet TV2, og det vet Idoldommere.

At folk driter seg ut på fjernsyn skjer nesten hver dag.  Også folk som burde vite bedre. Kjendiser, politikere og andre som for en eller annen grunn ønsker å være en offentlig person må tåle mer enn andre. De burde absolutt vite bedre, og når de gjør en bommert er det rett og rimelig at noen klistrer dem opp etter veggen.

Men å bevisst gå inn for å drite ut folk som aldri har vært på skjermen. Å dra til med ekstra saftige kommentarer for å lage det TV2 elsker å kalle “god TV, er mobbing.  TV2 har som kringkaster et ansvar for hva de viser på skjermen.

Og for å vri kniven ytterligere rundt i såret bestemmer TV 2 å sende mobbingen på nytt. Jeg håper for Mali Sørvågs skyld at framtidige arbeidsgivere har glemt klippet den dagen hun skal søke jobb.

Det verste med dette er imidlertid seerne. For gjennom reality- og “søppel-tv” har fjernsynsselskapene klart å forme oss i sitt bilde. Som viljeløs, kritikkløse mottakere av det de måtte by på.  Og vi elsker det.

Programmet “IDOL” har gått i ti år. Det mest minneverdige øyeblikket er ikke at Kurt Nilsen vant, men at en riksdekkende kanal valgte å drite ut en av deltakerne. Det sier neste mer om oss som seere enn IDOL som program .

http://www.side2.no/underholdning/article3548562.ece

Baron Blod på Idol

Du kan også følge bloggen på Facebook. Der legger jeg også ut andre blogginnlegg og debatter som ikek får plass her.