Posted tagged ‘musikk’

Seniortreff med decibel

februar 5, 2014

Jeg trodde en konsert med Deep Purple kom til å bli et seniortreff med rustne gamle låter. Jeg tok skammelig feil. Heldigvis.

bilde(4)

Som delvis musiker og gitarnerd kan jeg påta meg å si jeg liker alle typer musikk. Unntaket er muligens Boyband. For det er egentlig ikke musikk, men salgsfremmende rytmer og lyder.

Selv om det er et av ganske få favorittband som har fulgt meg siden tenårene, hadde jeg ikke tenkt meg på Deep Purple konsert denne gangen. Jeg var der på den legendariske, nest siste konserten med gitarhelten Richie Blackmore i 1993, så dem med Steve Morse, gitarstjernen framfor noen, to ganger til. Så fikk det være nok.

Det er en ærlig sak å leve av gamle hits, men jeg trenger ikke møte opp hver gang. Musikerne må ha noe nytt å si dersom jeg skal rive av en halvtusen- lapp samt en kveld i en travel hverdag.

Så ville skjebnen det slik at jeg faktisk vant en internettkonkurranse. Premien var to billetter til det tidligere nevnte arrangement. Sønnen min som er o, mulig enda mer gitar. nerd enn jeg, ble henrykt over muligheten til å se Steve Morse.
Jeg ante opptil flere familier med ugler, med forkjærlighet for døgnfersk mose da jeg så annonsen for konserten. For der sto det; Kun sitteplasser. Mistenkelig høy «Trim for eldre faktor».
Ankomsten til Spektrum bekreftet teksten. Rader på rader med stoler foran scenen. Skal det rockes så skal det rockes fra sittende posisjon. Men selv om stolene og enkelte i publikum minnet faretruende om seniortreff ble all frykt blåst vekk da bandet kom på scenen.

bilde(5)
Til et fantastisk lysshow samt helt nytt materiale entret seniorene i den hardere delen av musikken scenen. De delte raust ut fra fersk materiale, samt opprustede versjoner fra gammel dager. Selv om min sønn syntes sanger Ian Gillan liknet mest på hans egen bestefar, hørtes han slett ikke slik ut. Det svingte, dundret og skrek i høyttalerelementer. Store låter, gode arrangementer og sjarm. Masse sjarm.

Dessuten fikk tangenttraktør Don Airey vist hvorfor han kunne ta over etter legendariske Jon Lord, og Steve Morse vist hvorfor han kalles «Gitaristenes gitarist». Selv om medlemmene nærmer seg de 70, viste de at ikke alt nødvendigvis var bedre før. Men vi ble sittende. I hvert fall til ekstranummeret.

Følg gjerne bloggen på Facebook

 

Advertisements

Gjentakelsens kunst

januar 20, 2013

 Dersom en komiker bare sereverer «nordmannen- svensken og dansken» vitser fra barneskolen en hel kveld, vil du sannsynlighvis forlange pengene tilbake. Men sangere slipper unna med det hver bidige gang.

Melodi grand prix er et glimrende eksempel på pop-verdenens evige rundans rundt gamle vitser. Gårsdagens selvfølgelighetsdans rundt paljettene var knapt noe untak. Hadde det ikke vært for metall- bandet Gromth og sangeren Emil Solli- Tangen, så hadde forestillingen utelukkende vært en øvelse i musikalske gjentakelser.

For svært mange år siden fantes det et band som sang sanger som «She loves you». I vår tid fylles eteren blant annet med sanger av typen, «Baby , baby baby love». Og det er essensen i det de aller fleste har å melde fra popfronten. Bortsett fra at basslyden har blitt vesentlig bedre har ikke popmusikken kommet veldig mye lenger.

Ni av ti ballader begynner med fjerdelspiano (fra nå av omtalt utelukkende som «Klaskepiano») oppfunnet av Elton John og videreført av Lionel Richie på selvfølgeligheter som «Say you say me» og «Hello». Versjonen vi fikk i går var riktinok «klaske-piano- fri», men både teksten og melodien til Tom Hugo har vi hørt før. Veldig mange ganger.

Dersom du ikke vil bruke «Klaske-piano» er dance- rytmer med et fengende refreng, overstadig dansing og babe- faktor veien å gå. Her var det flere varianter å ta av i gårsdagens delfinale i MGP. Atister som ikke nødvendigvis er dårlige, men som kun tjener som en pariodisk gjentakelse av det popverdenen har servert for oss de siste årene.

Og som ikke det er nok tar Datarock oss med til discoens champagneverden, med et enkelt budskap om vellykka mennesker ute på byen. Den har vi også hørt før. Til gangs.

Når Gromth går på scenen med lillebroren til hele Norges Didrik Sollo- Tangen, som drasset Norge til Grand Prix med den kollosalt kreative tittelen «My heart is yours», er det noe ganske nytt i MGP- sammenheng. Selv om symfonisk metal av den mørkere sorten ikke er spesielt nytt for de som har fulgt med litt i timen.

Melodi Grand Prix er nærmest en parodi på pop-bransjen. Ta en tekst som er skrevet en million ganger før, sette den sammen med et komp som er spilt inn omtrent like mange ganger, snu litt på ordene og pianoriffet så har du en sang som vil gjøre blåskjortene i musikkbransjen enda rikere. Rikere fordi vi lar oss asvspise med gamle ideer i ny innpakning. Ideer som ikke engang var gode da de ble pakket inn første gangen. Keiserens garderobe er stadig like stusselig.

Dagbladets anmeldelse

Vgs Anmeldelse

Du kan følge bloggen på Facebook. Der legger jeg ut linkge og debatter som ikke får plass her.

Fingrene av fader´n

november 5, 2012

De største kjerringene er ikke nødvendigvis kvinner. Men alle som ødelegger låter på radio er det!

Av mange grunner tilbringer jeg mye tid i bilen min. Ikke fordi jeg synes det er så rasende festlig men av nødvendighet. I bilen er det ikke veldig mye å ta seg til annet enn å glo på asfalt så i likhet med mange andre tyr jeg til radioen for å holde meg våken.

Stor sett hører jeg på P2. Det har ingenting med åndssnobberi eller en overeentusiasme for folk som snakker mye å gjøre. Jeg hører på P2 av to enkle grunner. For det første er anlegget i Hiacen dårligere enn en middels østeuropeisk reiseradio fra 1973. Høyttalerne får Metallica til å høres ut som en refusert revy vise fra 30- tallet, med all respekt. Den andre grunnen til at jeg låner øre til Hugo Fermariellos «kulturnytt» blant annet er at P2 ikke spiller veldig mye musikk. Ihvert fall ike når jeg skrur på radioen.

Det kan se ut som en gedigen selvmotsigelse at en musiker ikke liker å høre på musikk på radio. Men det har en forklaring. Musikk på radio radbrekkes og snakkes i hel av pratsomme programledere som egentlig ikke har så mye å melde.

På fredags ettermiddag greide jeg å forville med bort i NRK P1, som egentlig er P4 uten skrikete reklame og med programledere med litt mindre kjekkasfaktor. Jeg nevner ikke navn, men progamlederen var en mann, og en kjent stemme. Etter åpningen dro han i gang den umiskjennelige åpningen av Stevie Wonders “Superstition”. Men i stedet for den klassiske oppvisningen i “sånn skal clavinettet brukes” smørte programlederen bredt på med nyttige opplysninger som; “Og her hører vi trommene, gitt, og så er det noen tangentinstrumenter der også”. Da Stevie Wonder endelig begynte å synge holdt han kjeft. En viktig del av komposisjonen var borte fordi programlederen har gått de samme programlederkursene som alle kollegene i kommersiell radio. Å bable bort Stevie Wonders tangenthåndtering er utilgivelig.

Å fade en sang fordi nyhetene skal inn er absolutt tilgivelig. Å fade fordi du har en melding som bare må ut er også forståelig. Å fade for å erstatte god instrumentalvirksomhet med snøfling og babbel er kjerringvirksomhet på høyeste plan.

Det er bare stemmen og sangen som teller i norsk radio og i hodet på de som lager radio. Det faktum at Kjartan Kristiansen jobbet på seg senebetennelse da han spilte inn riffet til “Splitter Pine” eller at det faktisk er trommisen som jobber mest på de fleste plateinnspillinger er helt uinteressant, både for radioen og for lytterne. Og for å toppe hele kjerringradioen blir 80 prosent av samtlige gitarsoloer tonet ut. At gitaristen har brukt vesentlige deler av livet sitt på å bli bedre en de fleste er irrelevant når de setter opp spillelister i radioen.

Queen var Freddy Mercury hører jeg mange sier. Det faktum at hvert enkelt medlem av det bandet har signert minst en nummer en hit betyr lite når programlederen sitter med fingeren på volumknappen.

Å bry seg om slike ting er muligens litt i overkant nerdete.  Og jeg forlanger absolutt ikke at alle skal ha den samme interessen for triangelbruk i sør-polsk frijazz som jeg har. Men langt nede i denne smørja ligger det et lite prinsipp. Når et band eller en artist gjør seg det bryderiet som det faktisk er å spille inn en plate, når bassisten har karret seg på jobb for å ofre mange timer i et studio, eller når noen faktisk gidder å komme opp med en fet clavinet, ha litt mer respekt for dem enn å prate dem i senk med unødvendig babbel. Det er faktisk ikke bare stemmen som er viktig, selv om Stevie Wonder absolutt synger bra.

Følg gjerne bloggen på Facebook http://www.facebook.com/FinnHjalmarsBlogg?ref=hl. Her legger jeg også ut bloggtips og debattinlegg som ikke legges her.