Posted tagged ‘nordmenn’

Stakkars bortskjemte nordmann

september 25, 2014

Jeg må innrømme at det måtte et nytt samboerskap til for å se at jeg trengte et nytt kjøkken. Selv om noen dører hang og slang og sentrale deler av rommet for inntak av føde truet med å gå opp i den berømte limingen fungerte det tross alt.

bilde
Mitt nye kjøkken med mikro og det hele.

Beboerne på Solstad ble tross alt mette. Et typisk maskulint utgangspunkt med en anelse gubbe i seg, må det innrømmes. Så etter å ha gått gjennom hele IKEA-mølla med blandede følelser, revet ned det gamle skrotet, kjørt det samme skortet på dynga samt måpende sett to ekstremt godt kvalifiserte fagfolk med utpreget østeuropeisk aksent sette opp det nye vidunderet har vi nytt kjøkken.
I den lille uka vi var uten vann ble løsningen å ta oppvasken i baljer og bruke terassen for avskylling. Det virker det også. Men ikke uten betydelig klaging og syting både fra min og de andre familiemedlemmenes side. Det faktum vi måtte bruke sofaen i stua som oppbevaringsplass på grunn av nedrevete kjøkkenskap hjalp ikke akkurat på hverken humøret eller klaginga. Vi led oss gjennom den lille uka og måtte ta i bruk både bålpanne og grill for å kunne innta vår føde. For å overleve måtte jeg med andre ord ta i bruk åpne flammer og pådra meg skitne hender. Hvordan vi kom oss gjennom disse dagene er meg et under.

En bortskjemt bedriten nordmann

Jeg har ikke dårlig samvittighet for at vi valgte å bytte ut kjøkkenet. Pengene har vi jobbet for og av mange flere grunnner enn de jeg orker å nevne her har vi fortjent hver eneste milimeter av den nye benkeplaten. Men da den splitter nye oppvaskmaskinen suste igang og fylte opp vann for sin jomfrutur rundt mine tallerkner følte jeg en viss flau følelse farge ansiktet mitt rødt. Kanskje til og med en anelse rosa.  Det slo meg at for de aller fleste mennesker utenfor min lille boble som kalles vesten finnes det mennesker som vasker opp i kaldt vann hver dag. Det finnes mennesker som føler seg som konger simpelthent fordi de har noe å vaske opp hver eneste dag. Bare mikrobølgeovnen min er som et romskip i teknologisk forskjell fra de alelr fleste menneskers oppvaskfailiteter. Og her har jeg klaget over litt rosinfingre en liten uke.
Jeg er bortskjemt. En bortskjemt, bedriten nordmann som har veldig godt av å vaske opp i kaldt vann. Jeg er bortskjemt, og jeg er slett ikke alene i denne nasjonen.
Ikke sant?

Følg gjerne bloggen på Facebook

Advertisements

Meg, mitt og mine

januar 23, 2013

Det går en finslipt grense mellom selvtillit og selvgodhet. Den grensen tråkker vi over hver bidige dag.

Gillian Warner-Søderholm. ( Foto: BI)

Gillian Warner-Søderholm. ( Foto: BI)

BI-forsker og sosial antropolog Gillian Warner-Søderholm mener norske forretningsfolk må jekke seg kraftig ned. I en artikkel i Dagens Nøringsliv mener hun at nordmenn må slutte å skryte av sien hytter velstand og sterke kroner overfor utlendinger. Vi er heller ikke spesielt gode på smaltalk i følge forskeren.

Bakgrunnen for påstanden er en omfattende spørreundersøkelse blant 700 nordiske ledere for å se på forskjeller i forretningskultur og kommunikasjon. 37 ledere er dybdeintervjuet.

– Nordmenn er ofte så direkte at utlendinger får bakoversveis. Det blir ubehagelig hvis nordmenn snakker for mye om dette Andre oppfatter oss ofte som selvgode fordi det går så bra med oss, sier hun til DN.

Engelskmennene bruker ofte utrykket “A norwegian arm”. Det er betegnelsen på en ekstremt uhøflig person.

Jeg tror ikke dette bare gjelder næringslivsledere. Facebook er full av selvskryt. Om meg, jeg, mine og mitt. Vi er overstadig flinke til å fortelle alle hvor flinke vi er, hvor mye vi har trent hvor gode foreldre vi er og ikke minst hvor fint og flott vårt hjem har blitt etter at vi har kastet tusener av kroner på vegger, gulv og baderom som slett ikke trenger det. “Se hvor flink jeg er”- faktoren er en av de mest framtredende her.

Og når vi ikke skryter endeløst av oss selv på fjaseboka gjør vi det gjerne verbalt. Jeg slutter aldri å undre meg over hvor mange mennesker jeg møter som kun er opptatt av å snakke om seg selv. Enten det er interiøret i huset, den nye bilen, ungene eller simpelthen hvor bedritent livet er. Dersom man skulle finne på kommentere det med anekdoter fra sin egen jammerdal blir man ofte møtt med øredøvende taushet og likegyldighet.

Jeg sier ikke at alle er sånn. Empati er slett ikke noe fremmedord for oss. Mange viser engasjement for sine medmennesker også, men i den daglige talen, i den almene kommunikasjonen virker det på meg som om stadig flere mennesker lever kun i sin egen boble.

Kjæresten min er en ivrig dyreverner. Hennes engasjement for våre firbente venner kjenner ingen grenser. Hun bruker Facebook- kontoen sin aktivt for å spre budskapet til alle sine over 1000 venner på Facebook. Sidene hennes er blottet for selvskryt og interiørfjas. Selv om hun absolutt kunne ha mye å skryte av. Hun opplever større engasjement fra sine internasjonale venner enn fra sine norske. Der er det oftest dørgende stille. Siv er også innehaver av et hjerte av den store sorten og deler gjerne tiden sin med mennesker som trenger en å snakke med.

“ Men det er ikke mange som spør hvordan jeg har det” sier hun ofte.

I en periode hadde jeg jobber som tok meg ut I Europa relativt ofte. Å kommunisere med europeere opplevde jeg somveldig behagelig. Både da jeg uoppfordret ble hjulpet videre på en trikk som stoppet midt i Amsterdam og i samtaler med samarbeidspartnere og kontakter opplevde jeg at de var interessert, både i det landet jeg kom fra og i meg som person. Om det er ekte eller genuint, eller bare en måte og oppføre seg på vet jeg selvfølgelig ikke, men det var hyggelige og varme samtaler med et gjensidig engasjement og interesse for å bli kjent med hverandre.

Jeg var i Sarajevo noen måneder etter at freden kom etter flere år med krig. Jeg traff mennesker som vandret rundt med granatsplinter i brystet. Selv de tok seg tid til å spørre om hvordan jeg hadde det og var genuint interessert i å bli kjent med meg. I hvert fall virket det sånn

Nordmenn trenger definitivt ikke å stå med lua i hånda lenger. Vi har mye å være stolte av, både av natur, økonomi og hvordan samfunnet er bygget opp. Da jeg reiste mye i Europa fikk jeg ofte spørsmål om likestilling. Mange hadde fått med seg at Norge hadde kommet langt når det gjelder det spørsmålet. Det gjør meg ennå stolt av landet mitt når jeg tenker på det.

Men det er ikke bare vi som har gode historier å fortelle. Det er ikke bare jeg som har unger, ny bil eller har pusset opp stua. Dersom vi skal komme oss ut av den norske bobla av nasjonal og personlig selvgodhet må vi åpne øynene for andres historier. Dessuten kan det hende vi lærer noe av samtalen på bussholdeplassen eller på Facebook for den saks skyld.

Det er ikke noe galt å ha selvtillit. Den bør bare ikke vokse over i selvgodhet. Og her har vi nordmenn mye å lære. Under tegnede også, helt sikkert. Skryt mindre, bry oss mer.

La oss begynne med å si “ hvordan har du det?” til hverandre. Å mene det.

Artikkelen i NA24

Følg gjerne bloggen på Facebook. Der legger jeg ut blogger og debattinnlegg som ikke får plass her.