Kan verden reddes?

Svaret er et definitivt og høylytt ja. Men ikke av oss.

Med oss mener jeg foreldregnerasjonen. Ikke fordi vi ikke skal gjøre en innsats eller bry oss. For det bør vi. Men fordi det tar tid å rydde opp etter alt det rotet generasjonene har lagt igjen etter seg. Og vår generasjon slipper snart opp for tid.
Den neste  generasjonen
Jeg er så heldig at jeg få lov å snakke med unge mennesker, også i arbeidstiden. I jobben min holder jeg noen foredrag om journalistikk og kommunikasjon, både i mediene og ellers.
Jeg forsøker å skape en dialog med tilhørerne ved å stille dem spørsmål og engasjere dem rundt disse spørsmålene. Svarene de gir får meg ofte til å tenke over faget mitt på nytt. På den måten nektes jeg å bli en dinosaur, noe jeg er dem evig takknemlig for.
På tirsdag ble jeg spurt om å holde foredrag på Press sin ungdomsleir på Nærsnes. Å få oppleve det unge, utilslørte engasjementet, som ikke trenger å ta den voksnes forbehold var befriende og opplysende.
Engasjement
Historien viser nemlig at engasjement uten forbehold er ekstremt effektivt. Gandhi er et slikt eksempel. Det finnes mange flere.
– Jeg har vært opptatt av rettferdighet så lenge jeg har levd.
Når en 17- åring sier det møtes hun noen ganger med den voksnes overbærenhet. Den arrogansen som ofte er erfaringens følgesvenn kan være en effektiv drapsmann for engasjementet.
Når en 17 åring sier det, er det uforbeholdent, intenst og ærlig. Det er rene følelser og enda renere ord for pengene. Kan vi si det samme om ordene og følelsene våre?
Det finnes selvfølgelig sterke engasjementer også i vår generasjon. Mange har gjort en god jobb og en stor innsats for at andre skal ha det bra. Men situasjonen i verden viser at langt flere må brette opp ermene dersom verden skal reddes. Og det skal den! Alternativet er ikke verdt å tenke på.
Den unge stemme
Det er to ting vi foreldre kan gjøre for verden. Det ene er å sette et godt eksempel. Det andre er å rydde plass. Skape arenaer og møtesteder for unge mennesker som gjør at de kan skape resultater av sitt unge engasjement.
Da jeg var 16 år vile jeg redde verden. Den voksne, rasjonelle verden fullt opp av plikter og meningsløs logistikk har redusert tanken til å bli «bidra til å få det litt bedre». Det holder ikke.
Jeg hører ofte folk i min generasjon si at «det er fint at ungdommen engasjerer seg». Det er ikke fint. Det er 100 prosent livsnødvendig.

Explore posts in the same categories: Om selve livet, Samfunn