Alt er ikke salg!

Publisert februar 26, 2014 av fhjpeder43
Kategorier: Media

Tags: , ,

Framoverlent, entusiastisk, kreativ og strukturert. Er du vår nye selger? Svaret er et et rungende Nei!

Det hender jeg leser stillingsannonser. Ikke fordi jeg absolutt trenger en ny jobb, snarere for å se hva som skjer i min egen bransje. Jeg håper ikke annonsene speiler den hele og fulle virkeligheten for det i er tilfelle tragisk lesning.

Jeg jobber i mediabransjen og har gjort et en stund. Og som alle bransjer utvikler den seg og endrer seg i årenes løp. Som alle andre bransjer er også vi preget av trender og strømninger i samfunnet. Det skulle bare mangle.

Når jeg en sjelden gang går ut på Finn eller andre dertil egnede sider for arbeidssøkende journalister er svært ofte ordene «selger» «salg» og «marked» framhevet. Jeg har ikke noe i mot hverken selgere eller markedsfolk, men annonsene har fint lite med mediabransjen å gjøre.

Ordene i annonsen skriker mot meg og alt det mitt fag og alt det står for. Selv om journalistikk også handler om å kommunisere effektivt og skape oppmerksomhet er det store prinsipielle vesensforskjeller mellom salg og journalistikk.

Som selger representerer man et produkt eller en tjeneste. Det er det som er fokus og er det en selger er satt der til å gjøre.

Som journalist representerer man kun faget og sin egen troverdighet . Selv om titlene i diverse nettaviser har blitt mer og mer like reklametekster er det uavhengigheten til kildene som er det bærende elementet i det journalistiske produktet. Selv om blåskjortene til stadighet forsøker å gjøre journalistene til en slags markedskonsulent.

Jeg har i mange år rettmessig blitt beskyldt for å ha litt temperament. Jeg har mer enn en tendens til å irritere meg over diverse ting i samfunnet. Når jeg ser hvordan økonomer og markedsfolk sniker seg inn i stillingsannonsene til journalistene, må jeg gjerne bytte en sikring eller to.

Hold dere unna! Dere trenger ikke snike dere inn på alle arenaer i samfunnet. Uansett hva dere måtte mene, så er ikke alt salg, og vi er ikke alle selgere.

Nemlig!

Følg gjerne bloggen på Facebook

Drap på brysomme fugler

Publisert februar 25, 2014 av fhjpeder43
Kategorier: dyrevern

Tags: , ,

Senterpartiet vil drepe brysomme fugler uten bryderi.  Et nytt lovforslag krever at bøndene søker om tillatelse før de fyrer av .

800px-Dompap [

Skyteglade bønder går kjedeligere tide i møte. I hvert fall hvis forslaget går gjennom. Senterpartiet som har lang tradisjon for å ville ta livet av ville dyr liker ikke forslaget. Selvfølgelig. For Senterpartiet er det fint lite som er viktigere enn at bøndene får drive med sitt. Uforstyrret av den ville naturen de så gjerne vil temme.

Inntil forslaget kom har det vært relativt fritt fram for triggerhappy bønder å skyte ned diverse fugler som tar seg litt for godt til rette i åkeren.

Senterpartiets Geir Pollstad ser ingen positive gevinster av forskriftsendringen.

Når en flokk med gjess lander på åkeren har du ikke tid til å søke, dokumentere at det er nødvendig og at avvergende tiltak er prøvd ut, sier han til Dagbladet.

De som derimot liker fugler nemlig  i Norsk Ornitologisk Forening er av en helt annen oppfatning.  generalsekretær  Kjetil Aadne Solbakken, mener dagens ordning hvor bønder kan skyte uten å søke er uoversiktelig.

Nå kan folk ta seg til rette og det er ingen mulighet til å få innsyn i hva som skadefelle, sier han.

Liv er liv. Og det må de norske bøndene også forholde seg til.  Og ingen skal kunne ta liv uten at det blir lagt merke til eller dokumentert.  Skal man skyte levende vesener så skal det være en god grunn til å gjøre det. Og den grunnen må dokumenteres og grunngis.

Å ta liv må alltid være siste utvei. Det må aldri være en lettvint utvei å gripe etter børsa. Og ikke fortell meg at alle bønder i Norge er gode, samvittighetsfulle og moralske mennesker. Mange av dem er det, men ikke alle. Ikke fortell meg at ikke noen av disse skyter etter småfugl for moro skyld, i fylla eller i andre sammenhenger. En søknad hvor bøndene må dokumentere at de har forsøkt andre metoder enn å drepe vil kanskje bremse de verste John Wayne- bøndene.

Hva mener du?

Følg gjerne bloggen på Facebook                  

 

Seniortreff med decibel

Publisert februar 5, 2014 av fhjpeder43
Kategorier: Musikk

Tags: , , , ,

Jeg trodde en konsert med Deep Purple kom til å bli et seniortreff med rustne gamle låter. Jeg tok skammelig feil. Heldigvis.

bilde(4)

Som delvis musiker og gitarnerd kan jeg påta meg å si jeg liker alle typer musikk. Unntaket er muligens Boyband. For det er egentlig ikke musikk, men salgsfremmende rytmer og lyder.

Selv om det er et av ganske få favorittband som har fulgt meg siden tenårene, hadde jeg ikke tenkt meg på Deep Purple konsert denne gangen. Jeg var der på den legendariske, nest siste konserten med gitarhelten Richie Blackmore i 1993, så dem med Steve Morse, gitarstjernen framfor noen, to ganger til. Så fikk det være nok.

Det er en ærlig sak å leve av gamle hits, men jeg trenger ikke møte opp hver gang. Musikerne må ha noe nytt å si dersom jeg skal rive av en halvtusen- lapp samt en kveld i en travel hverdag.

Så ville skjebnen det slik at jeg faktisk vant en internettkonkurranse. Premien var to billetter til det tidligere nevnte arrangement. Sønnen min som er o, mulig enda mer gitar. nerd enn jeg, ble henrykt over muligheten til å se Steve Morse.
Jeg ante opptil flere familier med ugler, med forkjærlighet for døgnfersk mose da jeg så annonsen for konserten. For der sto det; Kun sitteplasser. Mistenkelig høy «Trim for eldre faktor».
Ankomsten til Spektrum bekreftet teksten. Rader på rader med stoler foran scenen. Skal det rockes så skal det rockes fra sittende posisjon. Men selv om stolene og enkelte i publikum minnet faretruende om seniortreff ble all frykt blåst vekk da bandet kom på scenen.

bilde(5)
Til et fantastisk lysshow samt helt nytt materiale entret seniorene i den hardere delen av musikken scenen. De delte raust ut fra fersk materiale, samt opprustede versjoner fra gammel dager. Selv om min sønn syntes sanger Ian Gillan liknet mest på hans egen bestefar, hørtes han slett ikke slik ut. Det svingte, dundret og skrek i høyttalerelementer. Store låter, gode arrangementer og sjarm. Masse sjarm.

Dessuten fikk tangenttraktør Don Airey vist hvorfor han kunne ta over etter legendariske Jon Lord, og Steve Morse vist hvorfor han kalles «Gitaristenes gitarist». Selv om medlemmene nærmer seg de 70, viste de at ikke alt nødvendigvis var bedre før. Men vi ble sittende. I hvert fall til ekstranummeret.

Følg gjerne bloggen på Facebook

 

Til Sandra Borch

Publisert februar 3, 2014 av fhjpeder43
Kategorier: dyrevern

Tags: , , , ,

Tidligere leder av Senterpartiets Ungdom stiller i ulvepels i Nettavisen i dag.  En effektiv parkering av seriøs debatt om emnet.

boch

Det er ikke første gangen det stormer rundt Sandra Borch. Heller ikke første gangen hun klarer å hisse på seg dyrevernere og pelsmotstandere.  Nå er Borch i ferd med å sende seg selv på trynet ut av debatten. Det er noe hjelpeløst pubertalt over hele stuntet.   Som for eksempel i denne uttalelsen:

Jeg gjør det litt for å provosere, og gir blaffen i om noen reagerer på at jeg ikler meg ulvepels, sier hun til Nettavisen.

Og videre:

Jeg går med pelsen hvis jeg føler for å gjøre det, slår Borch fast, og legger til:

Her må man skille mellom sak og person. Debatten om ulv i Norge er viktig, og det blir veldig galt når jeg må tåle beskyldinger som går på min person., sier hun videre.

Dette er ikke bare skivebom, Borch. Dette er kjempebom på feil skive. Dersom du, Sandra Borch, som tidligere har uttrykket ønske om å utrydde all ulv i Norge, og dessuten har valgt å være en offentlig person, legger ut et bilde av deg selv på Facebook, iført ulveskinn så gjør du ikke dette som en privatperson. Du gjør det som den offentlige personen “Sandra Borch”.

Du trenger ikke ulvepels for å holde deg varm. Et dyr trenger ikke å dø en nedrig død for varme deg, Borch. Hverken deg eller andre mennesker som ikler seg pels.

Hele elendigheten kroner du med setningen:

Den er av svært god kvalitet, noe som forteller meg at dyret ikke har lidd.

Ja for det er du selvfølgelig helt sikker på? Du har selv sett dyret før det måtte ofres for din egoistiske forfengelighet? For at du skal føle deg vel, og for at du skal provosere de som ikke deler din mening?

Vi er milevis fra hverandre når det gjelder meninger om dyrehold. Men inntil i dag har jeg valgt å respektere deg. Jeg velger fremdeles det, men kjenner respekten sitter litt langt inne. Spesielt når du så tydelig viser hvor lite du respekterer de som ikke er enig med deg.

Din oppførsel skaper ingen konstruktiv debatt. Den skaper ingen dialog og er slett ikke et godt bidrag i debatten, spesielt ikke for de som enig med deg.

Jeg håper du får reaksjoner, Borch. Saklige reaksjoner, og ikke de hatfylte ytringene du har fått slengt etter deg tidligere. For du også fortjener respekt, Borch. Langt mer respekt enn den du viser de dyrene du stjeler pelsen fra.

Følg gjerne bloggen på Facebook

Språket hensyntatt

Publisert januar 10, 2014 av fhjpeder43
Kategorier: Om selve livet, Samfunn, Språk

Tags: , , , ,

Blir man viktigere av å snakke i uforståelig passiv? Mange mener det.  Så for alle de som vil bli jurister, økonomer, ingeniører, politifolk eller leder i det private næringsliv; Her er første leksjon:

Det må foretas en iverksettelse av en gjennomgående prosess for å forestå en hensyntatt løsningsprosessuell penetrasjon av utfordringens problemstillinger.
Videre må det foretas en påpekning av faktiske forhold som isolert sett må utgjøre en fokusering og en pinpointing av virksomhetens potensielle posisjonelle betydning. Det er av vesentlig viktighet at iverksettelsen
ankommer i et tidspunkt som styrker og tar hensyn til samtlige prosessuelle virkningsmoduler.

Det kan ikke foretas en verbal ytring som understreker det vesentlige fokuspunktet i videre utvikling av de sekvensanalytiske makroperspektiver. Dersom man foretar en understrekning og stresser
forekomsten av fakta i denne eller kringliggende problemstillinger vil det åpenbare seg hvor man skal foreta en listlegging for å finne satsingspotensialet for øvrige markeder.

Det er viktig å foreta en analytisk tilnærming til de markedspotensielle endringene i konjunkturutsatte og fokuserte prosessuelt belastede segmenter på finansielle, teknologiske og økonomiske plattformer slik
at de alle kan oppnå en størst grav av funksjonell hensiktsmessighet på samtlige arenaer.

Det kan aldri foretas en for abnorm understrekning og klargjøring av graden av vesentlighet for å opprettholde det tyngdepunktet som
forventes av det prosessuelle aktivitetsnivået i selskapet. Strategisk sett er dette veldig lurt.
Til slutt, og i forkant av en iverksettelse av omgang tilhørende de sosiale segmentene, vil jeg foreta en oppsummert igangsettelse, samt en ferdigstillelse av en anmodning om å foreta de nødvendige strategiske hensyn for en fortsatt muliggjort prosess av den konstruktive og målbare aktivitetsmestringskompetansemål.

Godt nyttår og meget i sløyd.

Følg gjerne bloggen på Facebook

Død over kreativiteten

Publisert januar 4, 2014 av fhjpeder43
Kategorier: Media

Hvorfor må alt på død og live være så realistisk? Er realisme det eneste som gjør en historie til en god en? Eller tror noen de høres smartere ut når de skriker etter mer realisme?

Vi har alle hatt en slik kamerat. Han som alltid kommenterer og dasser ned favorittfilmen. Kroneksempelet er Star Wars, verdens mest geniale sludder. Praktfullt rom-tøys som aldri har gitt seg ut for å være noe annet blir alltid ødelagt av den kameraten som tror han har skjønt litt mer enn de fleste.

«Romskip kan ikke fly slik i verdensrommet.»

» Eksplosjonen av dødsstjernen er lite troverdig, fordi det ikke er lyd i verdensrommet.»

«Lyssabel er teknisk umulig»

«Det går ikke an å fly fortere enn lyset.»

Slik holder de på, helt til jeg får lyst til å stappe lyssverdet en viss plass for å få vedkommende til å holde kjeft. For jeg vil ha Han Solo for meg selv. Jeg ser Star Wars utelukkende for å rømme fra de dørgende kjedelige realismerytterne som omfavner norsk virkelighet. Jeg vil flykte, se ting som ikke er mulig og oppleve noe annet enn «dobbeltrumf på Kiwi». Jeg vil bare ha en god historie. Spar meg for din drepende, dørgende kjedelige, kvasi-intellektuelle realisme.

Da «Da Vinci»- koden kom ut presiserte Dan Brown at det var en roman. En oppdiktet historie. Likevel fikk han pepper fordi den ikke var realistisk nok og bygget på en historie som var forkastet for lenge siden. Men historien var godt fortalt. Og det er faktisk det som er det viktigste. Om historien er sann er i denne sammenheng fullstendig irrelevant.

De fleste gode filmer og historier som er laget er jug. Løgn, bedrag og fri fantasi. Det er vel ingen som tror på at Tornerose faktisk sov i 100 år? Eller at Askepott kjørte i en vogn laget av gresskar? Det spiller ingen rolle. Det er gode historier, og dess mer man juger dess bedre blir ofte historien. Realisme har ingenting med kvalitet å gjøre.

Sherlock Holmes er fremdeles en populær figur. Hvor mange tror at detektiver jobber slik som han? Eller politifolk for den saks skyld? Hadde Holmes vært realistisk hadde han blitt glemt for lenge siden

Nå er det fjernsynsserien Mammon som får det. Dårlig lyd, dårlige skuespillere og lite realistisk. Og nå sitter ikke lenger den liksom- intelligente kameraten ved siden av deg. Nå er han og alle de andre på Twitter.

Mammon har aldri gitt seg ut for å være en dokumentar. Den er en underholdningsserie. Da er det lov til å juge. Juge så det renner av deg.

La oss få lov til å fortsette å lage gode historier. Slipp fram forfattere og kreatører som faktisk klarer å tenke utenfor den norske realistiske boksen. La eventyr få lov til å være eventyr. Og spar oss for den realistiske grauten dere forsøker å helle over hodene våre.

Følg gjerne bloggen på Facebook

Når tanken teller

Publisert desember 31, 2013 av fhjpeder43
Kategorier: Musikk, Om selve livet

Tags: , ,

Etter å ha tømt de fleste kontoer og presset kredittkortet til bristepunktet er årets dans etter det handelsstanden måtte finne på å prakke på oss over . Eller julen som det også kalles.

DSC_0039

De aller fineste presangene jeg har fått handler ikke om penger eller verdier. Det handler ikke om luksusgjenstander eller gjenstander hvor logoen koster over 90 prosent av det gjenstanden er verdt. Det handler om gaver gitt med hjertet,. Og med en tanke. En tanke av den gode sorten.

Jeg fusker relativt mye i musikerfaget. Hovedinstrumentet er gitar. Flere år på rad fikk jeg en konvolutt av min niese. Da jeg åpnet konvolutten datt det ut en bunke med plektre, hvor de aller fleste farger på den berømte regnbuen var representert. Ingen dyr gave, men en god tanke om en onkel som bor langt unna.

I år feiret jeg jul med min nye familie. Min elskede er arbeidsledig, og hun og hennes datter bor sammen med meg i mitt hus. Her søker vi lykken som de aller fleste av oss. Stort sett finner vi den, i stor eller liten grad, hver eneste dag.

En kveld satt vi og surfet etter gaver på nettet. Hun fortalte at venninnen hennes ville kjøpe noen trommestikker til en venn av henne i hjemlandet Bulgaria. Mens vi gikk gjennom dertil egnede produkter fant vi dem. Japansk eik, nydelige, perfekt balanserte stikker. Men det beste var signaturen. For stikkene er spesiallaget til Neil Peart, verdens beste trommis gjennom tidene. I hvert fall for meg. Neil Peart og kollegene hans i det kanadiske progressive trioen Rush fikk meg godt gjennom puberteten. For en gutt som var langt over gjennomsnittet interessert i musikk var et band som Rush redningen fra alt sludderet musikkindustrien serverte oss på 80-tallet.

Bandet har vært med meg i alle år. Selv om musikksmaken og preferansene har endret seg gjør fremdeles intro- riffet på «Limelight» fra det klassiske albumet «Moving Pictures» jobben og vel så det. Bandet fortsetter å imponere og utfordre meg. For noen år siden så jeg dem «live» for første gang i Norge. Fordi norske musikk-fans foretrekker sutre-rockere i flanell eller gamle sure gubber, har bandet som regel lagt turneene sine forbi Norge. Konserten sitter enda i hjertet. Også trommesoloen til Neil Peart eller «the professor» som vi kaller ham.

Alt dette fortalte jeg den kvelden vi fant stikkene. En musikk-nerde-historie som tradisjonelt har gått rett forbi ørene til de fleste kvinner jeg har møtt. Noe som egentlig er høyst forståelig

I løpet av en kaotisk pakkeutdeling, slik den slags virksomhet gjerne skal være ga min elskede meg en lang pakke. Til og med pakken var velbalansert. Japansk eik, den umiskjennelige logoen og Neil Pearts signatur. Håndlaget til ham og til meg.

Det aller viktigste bak enhver gave er tanken bak. Stikkene jeg fikk av min elskede viser at hun bryr seg om meg. Lytter på det jeg har å si, uansett hva det er og husker det jeg har sagt. Som bruker tid på å finne en gave som snakker direkte til meg.

Trommestikkene til verdens beste trommis ligger på bordet i bibliotekhjørnet mitt. Hver dag minner de meg på hvor heldig jeg er, hvor viktig det er å tenke på hverandre og glede hverandre. Først og fremst med en tanke.

Godt nytt år til dere alle.

Følg gjerne bloggen på Facebook


Følg med

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 51 andre følgere