Posted tagged ‘Høyre’

Kapital for enhver pris

februar 13, 2017

Det er ikke greit å være rovdyr for tiden. I hvert fall hvis Høyrepolitikeren Laila Davidsen får det som hun vil.

ulv

Stortingsrepresentant Laila Davidsen foreslår nemlig å skyte alle rovdyr i Norge. Argumentet hun bruker for er klassisk Høyre. Nærmest en parodi på Høyrepolitikk.

Jeg mener vi ikke trenger dem, og er generelt opptatt av at vi må ivareta næringsinteressene. Rovdyrene gir oss ingen verdiskaping, sier hun til Dagbladet

Det står ingenting i artikkelen om dette er Høyres offisielle politikk. Men det er ikke første gang politikere omfavner Lettvintland, ei heller første gang en politiker fra Høyresiden måler alt i kroner og øre.

Hvordan kan et presumtivt sivilisert menneske måle liv opp mot penger? Hvorfor er det næringsinteresser og kapital som synes å være det viktigste i alle sammenhenger? Dersom man skulle fjerne alt og alle som ikke bidrar til økonomisk verdiskapning slik Davidsen ser det er det svært mange som får problemer i en Høyre-hverdag. For det er ikke bare rovdyrene som driter i Høyres verdiskapning.

Det er ikke vanskelig å forstå at noen er redd for ulven. Ikke fordi det nødvendigvis er noe grunn til å være det, men det er forståelig at mennesker som bor i nærheten av ulv er skeptiske til den. Det er også forståelig at sauebonden på Hurum som jeg var i kontakt med for en tid tilbake er lei av at gaupa går helt inntil låven hans for å forsyne seg av sauene.

Men det er noen mil mellom leie bønder og redde mennesker til Laila Davidsens argument. Det er et stykke fra regulering av bestand til utryddelse.

For det er valg snart. Og Høyre-siden trenger sårt noen gode, bråkete argumenter for at folk skal stemme blått. Og da er frykten god å ha. For det er mye å være redd for. Hvis man ikke er redd for muslimer så har man alltid ulven, jerven og gaupa. Og når Fabian Stang stiller opp i pressen og støtter de som er redde for ulven skjønner vi hvilken vei dette tar.

For det er lettere å rive ned velferdsordninger når folk er redde. Da synes det ikke så godt. Det er lettere å privatisere helse- Norge eller slå sammen kommuner når folk har ulven å tenke på.  Det er mye raskere å selge ut AS Norge når folk har andre ting å bry seg med. Eller å gjøre det enda vanskeligere for folk å utdanne seg i et stadig sterkere karakterstyrt utdanningssystem Det er mer effektivt å ta midler fra svake grupper å gi dem til de som har nok fra før hvis folk er redde for noen annet. Slik de gjorde det ved sist stortingsvalg. Men da var det flyktningene vi skulle være redde for.

 

Advertisements

Det grå-grå valget

september 9, 2013

9. september markerer slutten på en av de gråeste valgkamper i norsk politisk historie. En valgkamp hvor nyansene og fargene har måttet vike for to blokker som er gråere enn noensinne.

1779008-8-1378583988074

Det er farlig å påstå at ting var bedre før. For det var de nemlig ikke.  Det gjelder i høyeste grad også norsk politikk. For mens valgkampene tidligere bar preg av klare fronter, klare farger og retninger er norsk politikk blitt en kamp mellom to grå blokker. Den ene med litt blått i seg, den andre nærmest litt grå- rosa. Norge lunter etter land som England og USA med to blokker i politikken. Det er ikke nødvendigvis en fordel.

Da SV gikk i regjerning med Arbeiderpartiet for åtte år siden, forsvant mye av SVs sjel og nerve. Partiet mistet mye av den kampviljen og fandenivoldskhetene de hadde hatt før. En viktig nyanse på venstresiden ble redusert til et politisk korrekt verktøy for å gi landet en flertallsregjering. De Rød-grønne ble en blokk med langt dusere partifarger.

Høyresiden har svart med å forsøke å skape en slags blå-grønn blokk. En samlingsregjering. I prosessen har partileder Erna Solberg hatt mer enn nok med å finne en felles plattform enn å fortelle hva Høyre faktisk står for.  Tidlig i valgkampen virket det som om de borgerlige skulle bli enige. Til og med en regjering med Krf og Frp kunne bli en realitet. Men etter som valgkampen utviklet seg ble det viktigere for både Venstre og Krf og ta avstand fra Frp. Bråket i Frp med utspill fra blant annet den tidligere kjempen Carl i hagen har vel ikke akkurat ført de borgerlige partiene mer sammen.

De rød-grønne på sin side gikk til valgkamp hver for seg, uten at det nødvendigvis var en taktisk genistrek. De har ikke klart å føre en nyansert debatt. Selv om skillet mellom de tre partiene er tydelige for de som er litt ekstra opptatt av politikk, synes de mer uklare for folk flest. Tilbake står en blokk i norsk politikk som har mistet mye av sine farger og nyanser. En slags rød- grønn smørje.

I debattspaltene til nettavisene skrikes det i stort monn etter endring. Skal man tillegge debattinnleggene en representativ kraft er det mange som ønsker et regjeringsskifte og forandring i samfunnet. Da vil jeg spørre; Endring til hva da? Hva er det vi vil forandre og hvorfor?

Vil samfunnet vårt bli bedre hvis bestemor blir tatt hånd om av et konsern, framfor staten?  Vil Norge bli et bedre sted å bo med strengere innvandringspolitikk? Vil landet bli bedre fro folk flest hvis vi borer i Lofoten? Vil Norge ha best av en statsminister fra Bergen? Jeg har enda ikke fått noe godt svar.

Følg gjerne bloggen på Facebook

Likestilling tilbake til start

oktober 5, 2012

Med sin blåøyde og naive tro på enkeltmenneskets evne til å ta riktige valg kjører Høyre og Fremskrittspartiets kvinner nasjonen tilbake til likestillingens jernalder. Dessverre.

Høyres Linda C Hoftad Helleland (foto: Høyre.no)

Høyresiden i norsk politikk vil fjerne fedrekvoten i sitt første budsjett dersom de kommer i regjeringsposisjon etter valget. De vil fjerne en av de få lover og regler som er bare for far. Fjerne en rettighet fedrene har i forhold til sin rolle i familien. Erstatningen er bedre barnehager og valgfrihet. I sin naivitet tror de dermed likestillingen er i varetatt. Jeg er redd de tar katastrofalt feil.

Hjemmet er i stor grad kvinnenes bastion. Selv i dag i 2012 hvor vi har oppnådd stor grad av likestilling ellers i samfunnet står kvinene fast ved at hjemmet i stor grad er deres arena. Ennå bruker de utrykk som «mannen hjelper til» enten det er i huset eller med barna. Mannen, og faren er i stor grad en assistent, en stille kontrabassist hvis eneste funksjon er å akkompagnere mors solospill,

Dette er ikke bare kvinnenes feil. Mange kvinner fortviler over at mannen aldri er hjemme, aldri deltar i husarbeidet og viser liten interesse for barna. Mange kvinner ønsker at mannen skal spille duett, men sliter med gubber som er fast i et håpløst kjønnsrollemønster. Det finnes mange møkkamenn der ute, Definitivt!

Andre kvinner igjen omfavner hjemmet og barna og glemmer det meste rundt seg. I en pynteputerus gjør de hjemmet til en østrogenbefengt festning hvor det maskuline kun er tilstede som en halvt ufrivillig gjest. Når barnet blir født er det en selvfølge at det er mors hovedansvar, helst langt opp i tenårene.

Og dersom ekteskapet skjærer seg, sitter som oftest fart igjen med svarteper, ribbet for det meste mens mor, med støtte fra myndigheter og rettsapparat tar barna med seg. Far blir bare møt med en unison «som-seg-hør-og-bør» holdningen og sitter igjen med følelsen av å ikke være noe verdt. Det er ikke så rart,. For i mange sammenhenger er han ikke verdt så mye.

Alle store samfunnsendringer har blitt møtt med ramaskrik. Kanskje særlig ting som har med likestilling og rollemønster å gjøre. Spørsmålet om stemmerett for kvinner ble heftig debattert, Det ble også spørsmålet om kvinnelige prester. Samtlige endringer ble gjennomført, og det var slett ikke smertefritt hverken for de som var for eller i mot.

I dag har mange av holdningene endre seg. Til det bedre. Stadig færre rynker på nesen ved synet av en kvinnelig politiker, prest eller leder. Og jeg er overbevist om at endringene utelukkende har gjort samfunnet godt. Endringer må noen ganger tvinges gjennom for at samfunnet skal gå videre. Så også med fedrekvoten.

Jeg er hundre prosent for likestilling. Jeg ønsker et samfunn hvor begge kjønn er mest mulig likt representert på alle arenaer. Fedrekvoten bidrar til det. Den bidrar til holdningsendringer over tid. Det bidrar til at far har en lovbestemt mulighet til å delta aktiv som far, en rett ingen kan ta fra ham. Den bidrar til at fedrene kanskje får øynene opp og kan prioritere litt anderledes enn mange av dagens fedre gjør. Fedrekvoten bidrar til bedre fedre, lykkeligere ekteskap og tryggere barn.

Dersom det blir den valgfriheten høyresiden ønsker er det sikkert enkelte som er i stand til å forvalte den hensiktsmessig. Men jeg er redd for at mange kommer til å fall inn i vante vaner med en utearbeidende far som jobber masse overtid og en hjemmearbeidende mor og hustru. Far blir en fjern skapning som kommer hjem om kvelden mens mor blir den som er tilstede.

Vi velger som oftest tradisjonelt. For nordmenn er det tryggest. Det er det vi kjenner til. Det er det vi kan. Valg av utdannelse viser det. Det er fremdeles flere kvinner en men som velger hels – og omsorgsyrker. Arbeidslivet viser også at kvinner i større grad velger tradisjonelle kvinneyrker,mens menn velger ut fra et større utvalg.

Ikke ta fra oss fedrekvoten. Det er en av de største virkemidlene for at fedre skal kunne lære seg å bli gode fedre. Og det trenger våre barn.

Fedrenes plass

oktober 28, 2011

Høyre, partiet som liker å se på seg selv som et familievennlig parti greier nok en gang å sparke beina under familien og sende mor trygt og godt tilbake til kjøkkenbenken.

http://www.dagbladet.no/2011/10/28/nyheter/pappaperm/audun_lysbakken/innenriks/politikk/18790684/

Høyre liker ikke forslaget til ny foreldrepermisjon noe særlig. Linda Cathrine Hofstad Helleland som er familiepolitisk talskvinne blant de verdikonservative mener faktisk at regjerningens politikk bidrar til mindre likestilling.

“ Lysbakkens forslag til en tredelt foreldrepermisjon og fortsatt pappakvote er en løsning designet for Grünerløkkapappaene; fedre i familier der begge foreldre har akademisk utdannelse og høy inntekt, mener Helleland

I de fleste familier hvor far tjener mest, vil ikke han ta ut hele fedrekvoten på tolv uker. Dermed mister mor retten til å ta ut resten av fedrekvoten. Og dersom mor mener barnet er for liten til å gå i barnehage blir hun nødt til å ta ut ulønnet permisjon for å være hjemme med ungene i den tiden som var ment for faren.

Dersom det stemmer og det er et utbredt problem finnes det en del talentløse fedre der ute. Å ta ut fedrekvoten bør være en del av ansvaret en mann tar på seg når han velger å bli far. Å ikke ta det ansvaret er særdeles uansvarlig og korttenkt. Det er mulig det fører til litt inntektstap for noen; men for de aller fleste vil det være overkommelig.

Jeg har blitt velsignet med opplevelsen av å bli far to ganger i livet. Første gangen var skremmende. I hvert fall de ni månedene jeg gikk og ventet. Tankene var store, mange, og til dels angstfylte. Tanken på ikke å mestre den store utfordringen tok mentalt kvelertak på meg mer enn en gang.

Under svangerskapet var alt lagt opp for mor. Helt naturlig og forståelig siden det faktisk er hennes kropp det handler om. Ultralyd, helsekontroller og babyfokus. Alt handlet om mor. Ikke en eneste gang, når jeg satt ved siden av henne under ultralyden, eller samtalene med helsesøster brydde noen seg med hvordan jeg hadde det. Verken helsevesenet, venner eller familie stilte det spørsmålet eksplisitt til meg.

Som far var jeg overlatt til meg selv. Jeg kunne selvfølgelig ha tatt initiativet selv, men følelsene til en debuterende far er vanskelig å sette ord på. Dessuten var min jobb å støtte mor fikk jeg beskjed om. Jeg vil understreke at ingen ting av dette handler om mor. Hun hadde naturlig nok med seg selv og sine følelser. For ikke å snakke om den fysiske belastningen en graviditet medfører.

Linda Cathrine Hofstad Helleland (Høyre)

Da min førstefødte var født, ble jeg gitt grunnkurs i bading og skifting av bleier. Sykepleieren som sto ved siden av meg var nærmest over seg av beundring for at jeg faktisk presterte å stelle min egen sønn, uten å holde unge feil vei, starte med å kle på ham tversoversløyfe, eller tre bleia ned over hodet på ham. Som far var jeg i utgangspunktet avskrevet som omsorgsperson.

Da jeg ble far ble vi avspist med fire uker pappapermisjon. Fire uker hvor jeg skulle ta igjen for 10 måneder hvor mor kunne bli kjent med barnet. At mor må ha sine måneder for å komme seg etter en fødsel er mer enn en selvfølge. Dessuten kommer man ikke utenom det faktum at menn er udugelige når det kommer til amming. Bortsett fra det er det faktisk ingen ting mor gjør som ikke far kan gjøre minst like bra.

Jeg hadde gjerne tatt i mot 12 ukers pappapermisjon. Jeg har minst like stort behov for å bli kjent med barnet som mor har. Ikke minst har barnet et behov for å bli kjent med meg.

Vi er alle tradisjonalister til en viss grad. Jenter velger ennå i stor grad yrker som tradisjonelt har vært okkupert av kvinner og menn velger “manneyrker”. Konsekvensen av den såkalte “likestillingen” er at begge kjønn får lik mulighet til å velge. Da velger mange tradisjonelt, viser det seg.

Så også med familielivet. Dersom vi får velge friere tror jeg svært mange fedre vil velge å ta ut kortere permisjon, kanskje ikke i det hele tatt. Kanskje det er mannens eget valg, kanskje det er kvinnen som sender mannen på jobb, eller kanskje er de enige. Uansett blir konsekvensene av valget for mange at mannen jobber, mens kvinnen blir parkert hjemme. Og la oss være ærlige; Hvor mange familier har en mann som jobber 60 prosent for å ta seg av barna lenge etter at de er konfirmert?

Vi liker egentlig ikke for mange forandringer. Vi liker heller ikke at noen kommer og trer noe ned over hodet vårt. En gang i tiden ( og det er ikke så lenge siden) var det mange som ikke likte at kvinner skulle bekle tradisjonelle mannsyrker. Det var motstand mot kvinnelig stemmerett også en gang i tiden. For ikke å snakke om det testosteronbefengte rabalderet det ble da kvinner skulle trekke på seg prestekjolen.

Det er nødvendig å ta noen grep for å få oss til å endre oppfatning. For å få oss til å tenke, føle og handle annerledes. Det kan ikke gjøres uten at noen misliker det. Så også med fedrekvoten.

Vi tar likestillingen i vårt land som en selvfølge. Det er den ikke. Likestilling må gjelde begge veier. En kvinne kan ikke være likestilt mannen uten at mannen blir gitt muligheten til å bli likestilt henne. Fedrekvoten er med på å forme samfunnet i riktig retning når det gjelder likestillingen. Dersom vi skal høre på Høyre i denne sammenhengen, går samfunnet tilbake til “mor syr, far leser avisen” perioden.

At barn trenger en mor er hevet over enhver tvil. En trygg voksenperson med omsorg i bunnen er viktig for at barnet skal vokse opp på en god måte. Men barn trenger også en trygg far. En far som er til stede og tar ansvaret. Ikke som mors støttespiller. Ikke som en so hjelper til i huset. Men som en likeverdig forelder. Det kan fedrekvoten hjelpe oss med.