Arkiver for november 2013

Adventstid på «Den hellige bunnlinjes alter»

november 28, 2013

 I disse tider sitter det foreldre rundt i norske hjem og pakker for harde livet. Og vi snakker ikke om julegaver. For når julaften kommer har barna allerede fått gaver for tusenvis av kroner.

Adventskalendre oppsto på begynnelsen av 1900- tallet. Den var en pappplate med luker og bilder bak. Senere ble de mer avansert med en sjokolade eller enkle leker eller figurer. Jeg kan huske at vi samlet på figurene og hang dem på juletreet på julaften.

Men for de moderne foreldrene holder ikke dette. For de vil gjerne gi barna deres det aller beste, og det «aller beste» koster gjerne litt. Noen ganger også mer enn litt.

For ikke bare skal vi skjemme bort barna våre på julaften. Ikke bare skal gulvet under treet bugne som et offer til de kapitalistiske guder, men nå skal vi måtte punge ut, hver bidige dag fra 1. desember. For ellers er vi ikke flinke foreldre og da kan vi ikke skryte av det på Facebook som andre flinke foreldre.

Julekalender pakker oppsto for noen år siden. Det var i hvert fall da det ble vanlig å lage pakker i stedet for å kjøpe kalendre. Det var gjerne små pakker, viskelær, blyanter, små biler og sjokolader. Ingenting som kostet for mye, men en koselig liten happening familien samler seg rundt mens de venter på den store dagen. Selve julaften, det som skal være høydepunktet etter 24 dagers venting. God mat, hygge og julegavene under treet.

Det beste vi kan gi barna våre er gode verdier og tiden vår. Ikke pengene våre. En god forelder er en person som gir av seg selv og gir barna tiden sin. Er der, tilstede, sammen med dem. Enten det handler om å blåse på et vondt kne eller lage pepperkaker. Tiden og hjertet er det viktigste du kan gi dem.

Adventstiden handler nettopp om det. Tiden, kjærligheten og kosen. Forventningene som spirer hver eneste dag og for hver eneste luke som blir åpnet. Hvor blir det av dette dersom vi gir barna alt dette på forhånd?

En av mødrene i VGs reportasjer sier at hun gjør det mest for seg selv. Er det for å føle godt selv? Er det for å gi seg selv en følelse av å være god nok mor?Du er ikke nødvendigvis en flink foreldre fordi du sitter oppe hele natten og pakker et helt husholdningsbudjsett inn i adventspakker. Du er heller ikke spesielt flink når du viser det fram på Facebook eller andre steder.

Etter at kalendergavene oppsto var ikke næringslivet sene med å følge opp. Forslag til kalendergaver, spesiallagde kalendre til kalendergaver og andre tilliggende herlige produkter. Næringslivet presser oss til å kjøpe dyrere ting og presser julen nærmere sommeren. Jo lenger de presser jo bedre er det for den «hellige bunnlinjen» hvis alter vi alle ofrer til. De vil at vi skal bruke penger på denne håpløse tradisjonen. Stadig mer penger.

Tilbake står foreldre som ikke har råd til å bruke 7000 kroner på kalendergaver. De som står utenfor og må føle seg skamfull fordi de ikke er like «flinke» som alle andre.

Jeg strekker meg gjerne langt for barna mine. Julaften skal de skjemmes bort. Grundig! Jeg strekker meg så langt inntekten til en alenefar tillater meg. Og de har aldri gått til sengs den kvelden uten å ha fått det de ønsker seg. Jeg bruker også mye tid på dem, både i adventstiden og ellers. Jeg er en så flink far som jeg greier, og bortsett fra her og nå holder jeg kjeft om det. Jeg har lite behov for å skryte av det jeg anser for å være mitt livs største oppgave.

Jeg har også fått en stedatter i huset. Det er klart seksåringen skal ha kalender. En ordentlig en. Den koster imidlertid ikke 7000 kroner. Men jeg har også inngått en avtale med henne. For hver luke hun åpner skal hun gjøre en god gjerning. Ikke store greiene, men en god gjerning, hver dag i 24 dager. For julen handler ikke bare om å få, få , få. Selv om næringslivet vil ha det slik. Den handler også om å gi.

Å gi med hjertet.

Følg gjerne bloggen på Facebook

Advertisements

Korrekt antrukket

november 22, 2013

For snart ett år siden ble jeg lei av å slite meg opp fra sofaen. Lokomotivpust hver gang jeg gikk tre trappesteg var heller ikke lenger en tilstand jeg foretrakk. Min røslige korpus var på vei langt over definisjonen «Røslig» og i det fjerne så jeg gåstoler og rullestoler komme mot meg fortere og fortere.

19 tem Finn Hjalmar Peders

Jada. Jeg vet det er håpløst egosentrisk å klaske på et bilde av meg selv. Men jeg har så tøff hatt at jeg bare måtte. Foto: Svein Ove Isaksen

Noe måtte gjøres. Jeg måtte rett og slett av-røslifisere kroppen.

Jeg tok derfor for meg alt som var av dietter, pugget alle lav- karbo oppskrifter jeg fant, og bannlyste sukker, pasta og poteter fra huset. dessuten begynte jeg å bake mitt eget brød. Det også med et betydelig fravær av karbohydrater.

I tillegg kjøpte jeg et års medlemskap på et dertil egnet treningssenter. Låst på ett år, så jeg ikke kan stikke av.
I tillegg måtte jeg gå til innkjøp av dertil egnede klær. Jeg måtte til Sverige for å finne store nok treningsbukser. I tillegg til en stor kropp har jeg fobi mot ethvert plagg som krenker intimsonen. Dessuten ville jeg spare de andre på treningssenteret for å oppleve Pedersen i Tights.

Etter å ha trent knallhardt minst tre ganger i uka siden januar er det i ferd med å skje ting. Nåla på badevekta har slått av noen siffer, rundt 22 faktisk! Jeg løper opp trappene uten å anstrenge med nevneverdig, og venner kommenterer, nesten uten oppfordring. Klærne henger og slenger på meg og for første gang på over 20 år har jeg følelsen av å ha for store klær.
Min samboer og langt penere halvdel i mitt liv var med meg på trening i går. Jeg dro på meg treningsbuksa og småjogga mot tredemøllene. Der gikk hun nesten i knestående da hun fikk se meg. Da latteren hadde lagt seg fikk jeg klar beskjed.

– Du ser ut som Charlie Chaplin. Selv matchet T-skjorta hennes skoene. Rosa selvfølgelig.
Jeg er på treningssenteret for å trene, ikke for å se lekker ut. Skjønt når jeg for en gangs skyld så meg selv i de latterlig store speilene som henger på veggen på slike lokaler, skjønte jeg at hun hadde rett. Den store, gode buksa hang på meg som en ballong. Så det er altså resultatet etter snart 12 måneders trening.

Kanskje jeg skal kjøpe meg Bowlerhatt mens jeg er i gang?

Følg gjerne bloggen på Facebook. Her skriver jeg ikke bare om meg selv

Boikott dyrehagene!

november 19, 2013

De er søte og pelskledde og tjener som underholdning for nasjonens småbarnsfamilier. Men dersom de ikke underholder nok må de dø.

kenguru2

Dette er virkeligheten i Norges største Dyrepark i Kristiansand. For geparder er  muligens mer populært enn kenguruer. Og derfor måtte alle kenguruene bøte med livet.

– Å slutte med kenguruer har vært en del av våre langtidsplaner. Vi forsøkte ganske lenge å få noen andre parker til å overta dem. Men det lyktes ikke, sier faglig ansvarlig for dyrene i parken, Rolf Arne Ølberg til Fvn.no.

I våres var jeg nødt til å ta livet av hunden min.  Archie var ti år gammel, hadde prolaps og kunne ikke gå på bakbeina. Det sammen med mange andre plager var det som fikk vektskåla til å tippe. En avgjørelse jeg var nødt til å ta, i kjærlighet til en personlighet som betyr mye for meg.  En avgjørelse alle dyreeiere må være forberedt på å ta.

Men avlivelse på grunn av plassmangel er i beste fall en syltynn grunn.  Jeg vil kalle det moralsk forkastelig.  Dyr er faktisk individer og personligheter.

Ingen av kenguruene i Kristiansand har bedt om å komme dit. Jeg tviler på at noen av dem er spesielt opptatte av kaptein Sabeltann eller bløte konsonanter.  Kenguruer er ikke skapt for hverken bur eller innhegninger. Men å forklare dette til dyreparkeiere er som å forklare femtegradslikninger på sanskrit til en sveiseblind orangutang.

Jeg legger ikke skjul på at jeg er over gjennomsnittlig skeptisk til dyreparker. Det er noe kynisk og kaldt over dem. Noe fortvilet å se i øynene på dyrene som vandrer rundt i innhengninger. Uansett hvor flotte eller påkostede de er står frustrasjonen og lengselen til frihet å lese i de tomme blikkene dyrene sender oss. Selv om dyret er aldri så mye født i fangenskap er ingen dyr skapt til å leve sånn.

For en tid tilbake ble bjørneungene i Bjørneparken i Flå kommune tatt livet av etter sesongslutt. Argumentet var det samme. Plass- og ressursmangel. Når et menneske er overtallig blir de sagt opp. Når et dyr er overtallig blir det skutt.

Et dyr som er friskt bør ikke avlives. I hvert fall ikke når argumentet er plassbehov eller økonomiske årsaker. Det er respektløst, både mot dyret det gjelder og livet for øvrig.  Så lenge dyret er friskt er avliving en altfor enkel og kynisk løsning.

Jeg må innrømme jeg har vært i dyreparker. Sist gang var i Bjørneparken. Det er absolutt siste gangen. Jeg vil med dette oppfordre alle mine lesere og andre for øvrig til å boikotte dyreparkene. Dyr er ikke skapt til å bli sperret inne til vår forlystelse. De er heller ikke skapt for å underkaste seg menneskets egoistiske motiver til å bestemme over liv og død.

Følg Finn Hjalmars blogg på Facebook

Brennende okser

november 11, 2013

Ferdinand er redd. Reddere enn han noen gang har vært. Om et øyeblikk vil mennesker tvinge hodet hans ned og tenne på de store hornene hans. Og denne gangen hjelper det lite å lukte på blomstene. Tyren Ferdinand skal dø i landsbyen Medinaceli nordøst for Madrid, men før det skal han tortureres til glede for menneskene som bor der.

Foto: http://www.weeac.com

Ferdinand er en okse og hornene hans er ikke skapt for å brennes. Kroppen hans er heller ikke skapt for å tortureres, plages og drepes for underholdningens skyld.

Toro Jubilo-f estivalen har lange tradisjoner i et land som er nettopp fylt med lange tradisjoner. Noen av dem gode og viktige, andre er bare utrykk for det aller verste i mennesker. Det tjener kun som eksempel på hvor pervertert mennesket har blitt.

For de spanske folkevalgte har slått retrett og opphevet forbudet mot tyrefekting. De mener den blodige tradisjonen er en del av den spanske kulturarven.  De ønsker til og med tyrefekting inn på UNESCOS verdensarvliste.

Det er uklart hvor tyrefekting egentlig kommer fra, eller når den startet. Noen mener tradisjonen ble innført av den romerske keiseren Claudius (41-53 e. Kr.) da han i en kort periode forbød gladiatorkamper, men påstanden er ikke tilstrekkelig forankret i kildene.

Tyrefekting gjøres i Spania, Portugal , Frankrike, Mexico, Colombia, Peru. Venezuela og Ecuador.

Tyrefekting er en lang ferd for tyren. Ferden handler om plaging og tortur, før den møter sin død i enden av et sverd.

Både før og under forestillingen blir dyrene svekket og torturert for å gjøre dem lettere å drepe. Mange blir dopet, de får ikke vann og holdes i mørke. Noen får lakserolje og bensin smurt inn i øyene. De blir slått over nyrene, harpuneres og kan få pigger stukket inn i testiklene. De av oss som er menn bør kjenne litt på de ordene. Når de jages ut i ringen er de forvirret og blendet av lyset. Sinte av smertene gir de inntrykk av å være “fyrige” okser.

Den neste torturen foregår i full offentlighet. Først stikkes de i nakken med lange lanser av pikadorer til hest. Så kommer banderillas og planter spyd med mothaker i oksen. Til slutt forsøker matadoren å drepe oksen med sverd. Dette går sjelden på første forsøk og sverdet går innom flere indre organer mens blodet fosser ut av munnen.

Når oksen er død etter en lang og pinefull ferd hylles matadoren. Mens han mottar en modig manns hyllest er det i virkeligheten en eksponent for menneskelig feighet og skam som står der i midten av en blodrød arena.

Kultur og tradisjoner er viktig. Å ta vare på Norges stavkirker er en vesentlig og viktig del av vårt kulturvern. Så også de spanske og portugisiske tradisjoner. Men dersom individer må dø for å ivareta tradisjonene, er ikke de tradisjonene verdt å ta vare på.

Ferdinand ba ikke om å få være med på tyrefekting. Han ba ikke om å få kjempe en håpløs kamp på liv og død mens perverse mennesker jubler. Han ba i grunnen ikke om så mye. Han ville vært fornøyd med litt gress, en villig ku i ny og ne og kanskje en blomst eller to. Jeg håper han og de 250 000 andre kameratene hans som blir drept hvert år finner blomstene sine på et sted de ikke blir utsatt for det livet menneskene tilbyr dem.

NOAHS sider om tyrefekting

Stop Toro Jubilo festival

Følg bloggen på Facebook