Adventstid på «Den hellige bunnlinjes alter»

 I disse tider sitter det foreldre rundt i norske hjem og pakker for harde livet. Og vi snakker ikke om julegaver. For når julaften kommer har barna allerede fått gaver for tusenvis av kroner.

Adventskalendre oppsto på begynnelsen av 1900- tallet. Den var en pappplate med luker og bilder bak. Senere ble de mer avansert med en sjokolade eller enkle leker eller figurer. Jeg kan huske at vi samlet på figurene og hang dem på juletreet på julaften.

Men for de moderne foreldrene holder ikke dette. For de vil gjerne gi barna deres det aller beste, og det «aller beste» koster gjerne litt. Noen ganger også mer enn litt.

For ikke bare skal vi skjemme bort barna våre på julaften. Ikke bare skal gulvet under treet bugne som et offer til de kapitalistiske guder, men nå skal vi måtte punge ut, hver bidige dag fra 1. desember. For ellers er vi ikke flinke foreldre og da kan vi ikke skryte av det på Facebook som andre flinke foreldre.

Julekalender pakker oppsto for noen år siden. Det var i hvert fall da det ble vanlig å lage pakker i stedet for å kjøpe kalendre. Det var gjerne små pakker, viskelær, blyanter, små biler og sjokolader. Ingenting som kostet for mye, men en koselig liten happening familien samler seg rundt mens de venter på den store dagen. Selve julaften, det som skal være høydepunktet etter 24 dagers venting. God mat, hygge og julegavene under treet.

Det beste vi kan gi barna våre er gode verdier og tiden vår. Ikke pengene våre. En god forelder er en person som gir av seg selv og gir barna tiden sin. Er der, tilstede, sammen med dem. Enten det handler om å blåse på et vondt kne eller lage pepperkaker. Tiden og hjertet er det viktigste du kan gi dem.

Adventstiden handler nettopp om det. Tiden, kjærligheten og kosen. Forventningene som spirer hver eneste dag og for hver eneste luke som blir åpnet. Hvor blir det av dette dersom vi gir barna alt dette på forhånd?

En av mødrene i VGs reportasjer sier at hun gjør det mest for seg selv. Er det for å føle godt selv? Er det for å gi seg selv en følelse av å være god nok mor?Du er ikke nødvendigvis en flink foreldre fordi du sitter oppe hele natten og pakker et helt husholdningsbudjsett inn i adventspakker. Du er heller ikke spesielt flink når du viser det fram på Facebook eller andre steder.

Etter at kalendergavene oppsto var ikke næringslivet sene med å følge opp. Forslag til kalendergaver, spesiallagde kalendre til kalendergaver og andre tilliggende herlige produkter. Næringslivet presser oss til å kjøpe dyrere ting og presser julen nærmere sommeren. Jo lenger de presser jo bedre er det for den «hellige bunnlinjen» hvis alter vi alle ofrer til. De vil at vi skal bruke penger på denne håpløse tradisjonen. Stadig mer penger.

Tilbake står foreldre som ikke har råd til å bruke 7000 kroner på kalendergaver. De som står utenfor og må føle seg skamfull fordi de ikke er like «flinke» som alle andre.

Jeg strekker meg gjerne langt for barna mine. Julaften skal de skjemmes bort. Grundig! Jeg strekker meg så langt inntekten til en alenefar tillater meg. Og de har aldri gått til sengs den kvelden uten å ha fått det de ønsker seg. Jeg bruker også mye tid på dem, både i adventstiden og ellers. Jeg er en så flink far som jeg greier, og bortsett fra her og nå holder jeg kjeft om det. Jeg har lite behov for å skryte av det jeg anser for å være mitt livs største oppgave.

Jeg har også fått en stedatter i huset. Det er klart seksåringen skal ha kalender. En ordentlig en. Den koster imidlertid ikke 7000 kroner. Men jeg har også inngått en avtale med henne. For hver luke hun åpner skal hun gjøre en god gjerning. Ikke store greiene, men en god gjerning, hver dag i 24 dager. For julen handler ikke bare om å få, få , få. Selv om næringslivet vil ha det slik. Den handler også om å gi.

Å gi med hjertet.

Følg gjerne bloggen på Facebook

Advent i kapitalens tegn

Min bestefar var katolsk munk i sin ungdom. Av de historiene han kunne fortelle fra det litt merkelig klosterlivet var historien om advent den mest besnærende.

Adventstid var den mest stusslige, fattigslige tiden i det tyske klosteret han var i. Maten var kjip, bordene var uten duker og tiden var satt av til ettertanke, bønn og forberedelse til julefeiringen. Da julaften kom var det fest, overdådighet og presanger til alle.

Jula ble først tatt av kristendommen etter at den hadde kommet fra hedningenes øltønner. Men kirken fikk heller ikke ha jula i fred. For den ble brutalt grabbet av storkapitalen og blåskjortene. Fra ettertankens adventstid til to måneder med høylytt skriking etter pengene dine samt en peis stappfull av aske etter all reklamen næringslivet fôrer den med.

Det siste trikset for å skvise ut seddelrestene er kalendergaver. For det holder ikke å skjemme bort ungene på julaften. Det holder ikke å legge igjen hele den dårlige samvittigheten i det hullet som var bankkontoen din før hver dag har sin pakke. Og har du to barn så blir det fort 48 pakker som skal kjøpes inn, pakkes inn og henges opp. Dette for å sørge for enda større utbytter til aksjonærene. Vi bidrar med andre ord dobbelt opp med julegaver.

Jeg skjemmer bort ungene mine etter beste evne hver eneste julaften. Enkelte ganger kan det faktisk blir over evne må jeg innrømme. Vårt levevis i adventstiden er vel også ganske langt unna min salige bestefars munkeliv rundt disse tider.
Men jeg nekter å være med på pakkeleken før jul. Nekter å bite på kroken som skal fiske etter min dårlige samvittighet. Jeg nekter å la meg imponere over alle som forteller sin omverden om hvor flinke de er som følger strømmen og gjør det de tror er forventet av dem, med all respekt, selvfølgelig.

I stedet for å lasse ungene mine ned med pakker hele adventstiden, forsøker jeg heller å gi dem litt mer av min tid. Mer ro og mer hygge rydder kanskje plass til en og annen ettertanke. Og uansett hvor mye blåskjortene prøver, kan de ikke selge oss våre ettertanker. Heldigvis.

Følg gjerne bloggen på Facebook. Der legger jeg også ut debattinlegg som ikle får plass her.  Samt andre påminnelser og reblogger.