Alt er ikke salg!

Framoverlent, entusiastisk, kreativ og strukturert. Er du vår nye selger? Svaret er et et rungende Nei!

Det hender jeg leser stillingsannonser. Ikke fordi jeg absolutt trenger en ny jobb, snarere for å se hva som skjer i min egen bransje. Jeg håper ikke annonsene speiler den hele og fulle virkeligheten for det i er tilfelle tragisk lesning.

Jeg jobber i mediabransjen og har gjort et en stund. Og som alle bransjer utvikler den seg og endrer seg i årenes løp. Som alle andre bransjer er også vi preget av trender og strømninger i samfunnet. Det skulle bare mangle.

Når jeg en sjelden gang går ut på Finn eller andre dertil egnede sider for arbeidssøkende journalister er svært ofte ordene «selger» «salg» og «marked» framhevet. Jeg har ikke noe i mot hverken selgere eller markedsfolk, men annonsene har fint lite med mediabransjen å gjøre.

Ordene i annonsen skriker mot meg og alt det mitt fag og alt det står for. Selv om journalistikk også handler om å kommunisere effektivt og skape oppmerksomhet er det store prinsipielle vesensforskjeller mellom salg og journalistikk.

Som selger representerer man et produkt eller en tjeneste. Det er det som er fokus og er det en selger er satt der til å gjøre.

Som journalist representerer man kun faget og sin egen troverdighet . Selv om titlene i diverse nettaviser har blitt mer og mer like reklametekster er det uavhengigheten til kildene som er det bærende elementet i det journalistiske produktet. Selv om blåskjortene til stadighet forsøker å gjøre journalistene til en slags markedskonsulent.

Jeg har i mange år rettmessig blitt beskyldt for å ha litt temperament. Jeg har mer enn en tendens til å irritere meg over diverse ting i samfunnet. Når jeg ser hvordan økonomer og markedsfolk sniker seg inn i stillingsannonsene til journalistene, må jeg gjerne bytte en sikring eller to.

Hold dere unna! Dere trenger ikke snike dere inn på alle arenaer i samfunnet. Uansett hva dere måtte mene, så er ikke alt salg, og vi er ikke alle selgere.

Nemlig!

Følg gjerne bloggen på Facebook

Advent i kapitalens tegn

Min bestefar var katolsk munk i sin ungdom. Av de historiene han kunne fortelle fra det litt merkelig klosterlivet var historien om advent den mest besnærende.

Adventstid var den mest stusslige, fattigslige tiden i det tyske klosteret han var i. Maten var kjip, bordene var uten duker og tiden var satt av til ettertanke, bønn og forberedelse til julefeiringen. Da julaften kom var det fest, overdådighet og presanger til alle.

Jula ble først tatt av kristendommen etter at den hadde kommet fra hedningenes øltønner. Men kirken fikk heller ikke ha jula i fred. For den ble brutalt grabbet av storkapitalen og blåskjortene. Fra ettertankens adventstid til to måneder med høylytt skriking etter pengene dine samt en peis stappfull av aske etter all reklamen næringslivet fôrer den med.

Det siste trikset for å skvise ut seddelrestene er kalendergaver. For det holder ikke å skjemme bort ungene på julaften. Det holder ikke å legge igjen hele den dårlige samvittigheten i det hullet som var bankkontoen din før hver dag har sin pakke. Og har du to barn så blir det fort 48 pakker som skal kjøpes inn, pakkes inn og henges opp. Dette for å sørge for enda større utbytter til aksjonærene. Vi bidrar med andre ord dobbelt opp med julegaver.

Jeg skjemmer bort ungene mine etter beste evne hver eneste julaften. Enkelte ganger kan det faktisk blir over evne må jeg innrømme. Vårt levevis i adventstiden er vel også ganske langt unna min salige bestefars munkeliv rundt disse tider.
Men jeg nekter å være med på pakkeleken før jul. Nekter å bite på kroken som skal fiske etter min dårlige samvittighet. Jeg nekter å la meg imponere over alle som forteller sin omverden om hvor flinke de er som følger strømmen og gjør det de tror er forventet av dem, med all respekt, selvfølgelig.

I stedet for å lasse ungene mine ned med pakker hele adventstiden, forsøker jeg heller å gi dem litt mer av min tid. Mer ro og mer hygge rydder kanskje plass til en og annen ettertanke. Og uansett hvor mye blåskjortene prøver, kan de ikke selge oss våre ettertanker. Heldigvis.

Følg gjerne bloggen på Facebook. Der legger jeg også ut debattinlegg som ikle får plass her.  Samt andre påminnelser og reblogger.