Likestilling tilbake til start

Med sin blåøyde og naive tro på enkeltmenneskets evne til å ta riktige valg kjører Høyre og Fremskrittspartiets kvinner nasjonen tilbake til likestillingens jernalder. Dessverre.

Høyres Linda C Hoftad Helleland (foto: Høyre.no)

Høyresiden i norsk politikk vil fjerne fedrekvoten i sitt første budsjett dersom de kommer i regjeringsposisjon etter valget. De vil fjerne en av de få lover og regler som er bare for far. Fjerne en rettighet fedrene har i forhold til sin rolle i familien. Erstatningen er bedre barnehager og valgfrihet. I sin naivitet tror de dermed likestillingen er i varetatt. Jeg er redd de tar katastrofalt feil.

Hjemmet er i stor grad kvinnenes bastion. Selv i dag i 2012 hvor vi har oppnådd stor grad av likestilling ellers i samfunnet står kvinene fast ved at hjemmet i stor grad er deres arena. Ennå bruker de utrykk som «mannen hjelper til» enten det er i huset eller med barna. Mannen, og faren er i stor grad en assistent, en stille kontrabassist hvis eneste funksjon er å akkompagnere mors solospill,

Dette er ikke bare kvinnenes feil. Mange kvinner fortviler over at mannen aldri er hjemme, aldri deltar i husarbeidet og viser liten interesse for barna. Mange kvinner ønsker at mannen skal spille duett, men sliter med gubber som er fast i et håpløst kjønnsrollemønster. Det finnes mange møkkamenn der ute, Definitivt!

Andre kvinner igjen omfavner hjemmet og barna og glemmer det meste rundt seg. I en pynteputerus gjør de hjemmet til en østrogenbefengt festning hvor det maskuline kun er tilstede som en halvt ufrivillig gjest. Når barnet blir født er det en selvfølge at det er mors hovedansvar, helst langt opp i tenårene.

Og dersom ekteskapet skjærer seg, sitter som oftest fart igjen med svarteper, ribbet for det meste mens mor, med støtte fra myndigheter og rettsapparat tar barna med seg. Far blir bare møt med en unison «som-seg-hør-og-bør» holdningen og sitter igjen med følelsen av å ikke være noe verdt. Det er ikke så rart,. For i mange sammenhenger er han ikke verdt så mye.

Alle store samfunnsendringer har blitt møtt med ramaskrik. Kanskje særlig ting som har med likestilling og rollemønster å gjøre. Spørsmålet om stemmerett for kvinner ble heftig debattert, Det ble også spørsmålet om kvinnelige prester. Samtlige endringer ble gjennomført, og det var slett ikke smertefritt hverken for de som var for eller i mot.

I dag har mange av holdningene endre seg. Til det bedre. Stadig færre rynker på nesen ved synet av en kvinnelig politiker, prest eller leder. Og jeg er overbevist om at endringene utelukkende har gjort samfunnet godt. Endringer må noen ganger tvinges gjennom for at samfunnet skal gå videre. Så også med fedrekvoten.

Jeg er hundre prosent for likestilling. Jeg ønsker et samfunn hvor begge kjønn er mest mulig likt representert på alle arenaer. Fedrekvoten bidrar til det. Den bidrar til holdningsendringer over tid. Det bidrar til at far har en lovbestemt mulighet til å delta aktiv som far, en rett ingen kan ta fra ham. Den bidrar til at fedrene kanskje får øynene opp og kan prioritere litt anderledes enn mange av dagens fedre gjør. Fedrekvoten bidrar til bedre fedre, lykkeligere ekteskap og tryggere barn.

Dersom det blir den valgfriheten høyresiden ønsker er det sikkert enkelte som er i stand til å forvalte den hensiktsmessig. Men jeg er redd for at mange kommer til å fall inn i vante vaner med en utearbeidende far som jobber masse overtid og en hjemmearbeidende mor og hustru. Far blir en fjern skapning som kommer hjem om kvelden mens mor blir den som er tilstede.

Vi velger som oftest tradisjonelt. For nordmenn er det tryggest. Det er det vi kjenner til. Det er det vi kan. Valg av utdannelse viser det. Det er fremdeles flere kvinner en men som velger hels – og omsorgsyrker. Arbeidslivet viser også at kvinner i større grad velger tradisjonelle kvinneyrker,mens menn velger ut fra et større utvalg.

Ikke ta fra oss fedrekvoten. Det er en av de største virkemidlene for at fedre skal kunne lære seg å bli gode fedre. Og det trenger våre barn.

Tilliten på offerbålet

De blir sviktet på det groveste. Av familien, vennene og de som er satt til å beskytte dem. Først blir de berøvet sitt innerste av en eller flere personer som burde være trygge. Så blir de mistrodd og sviktet av de som skulle beskytte dem.

Politiuniformene gjør dem ikke trygge, slik de kan gjøre for oss andre. De er overgrepsofre. Et overgrep som fortsetter lenge etter at gjerningspersonene er borte,.

En rapport laget av ressurssenteret DIXI viser at 63, 5 prosent av alle voldtekter skjer i hjemmet. De fleste voldtektene begås av kjente eller nære venner.  150 mennesker deltok i undersøkelsen. 150 mennesker som til sammen har vært utsatt for 500 voldtekter. Mange av dem opplever å ikke bli trodd når de forteller sin historie til politiet. Undersøkelsen sier også at mannlige politifolk i større grad tror dem enn kvinnelige.

Bare en tredel av de spurte sier de føler politiet trodde dem i det hele tatt.

Den samme undersøkelsen viser at en av fire mener voldtektsofferet har en del av skylden for overgrepet. I mitt forrige blogginlegg stiller jeg spørsmålet om noen av dem jobber i rettsvesenet. Denne delen av undersøkelsen er svært nær ved å besvare det spørsmålet.

Tilbake sitter voldtektsofferet med skammen, skyldfølelsen, forakten for egen kropp og i verste fall selvmordstanker. Mange blir merket for livet. Noen blir ute av stand til å utvikle det mennesket de kunne ha blitt.

De som blir voldtatt er ikke bare ofre for en gjerningsperson. De er også ofre for holdninger og fordommer.

Mytene og holdningene sitter ofte hardt i både hos offer, gjerningsmann og behandlingsapparatet. Også offerets familie, venner og hjelpeapparat har slike holdninger, de gjelder oss alle, sa leder for Dixi Ressurssenter for voldtatte i Oslo, Herdis Magerøy til Side2 da en lignende undersøkelse ble lagt fram i Storbritannia for ett år siden.

En annen undersøkelse foretatt for noen år siden viser svært sjokkerende holdninger til voldtektsofre blant jurymedlemmer.

I utlandet blir Norge sett opp til som et likestillingsland. Et land der kvinner har frihet til å være stolte og sterke. Et land der kvinner blir satt pris på som det de er. Denne rapporten river ned store deler av det glansbildet. La oss lappe det sammen igjen.

Dårlige holdinger er et samfunns verste fiende. Det river ned både samfunnet og de menneskene som er medlemmer av det. Det perverteres og ødelegger det som kunne vært godt i oss. Vi kan ikke tolerere disse holdningene lenger. Uansett hvem som har dem.

Selv om tallene og innholdet i DIXIs rapport er skremmende og dystre er det sånn at de aller fleste tar avstand fra voldtekt. Og det gjelder både kvinner og menn. Og siden vi er flere enn dem, burde vi kunne gjøre noe.

Vi kan begynne i hjemmet. Jeg har en 14 år gammel sønn. Som de fleste andre gutter på 14 år har også han begynt å vise interesse for det annet kjønn. Som far er det viktig å gi riktige signaler og lære ham å behandle kvinner med respekt og forståelse, i den grad det er mulig for en mann å forstå en kvinne. Jeg oppfordrer alle fedre til å gjøre det samme. Nei jeg oppfordrer ikke. Jeg utfordrer alle landets fedre, storebrødre, onkler og besteforeldre til å bidra til å utrydde disse dysfunksjonelle holdningene, slike at døtrene deres kan gå tryggere i gatene.

Personlig har jeg nulltoleranse for en meninger som undertrykker andre mennesker. Jeg unnskylder ingen, ung eller gammel for å bære med seg slikt tankegods. Jeg kommer til å gå inn i diskusjoner mot samtlige som viser slike holdninger. Ung og gammel. Hvem er med meg?

http://www.side2.no/helse/article3363538.ece

http://www.side2.no/helse/article3029700.ece

http://www.nettavisen.no/innenriks/article935903.ece

Rapporten fra DIXI

http://www.nettavisen.no/multimedia/na/archive/00989/Dixi_pdf_989981a.pdf