Arkiver for mai 2011

Straff og konsekvens

mai 20, 2011

I Vesterålen tingrett har to menn fått strafferabatt fordi de tilsto å ha voldtatt en mindreårig jente. Gjør det ugjerningen mindre forkastelig?

Ett eller annet sted sitter det en ung kvinne som er et offer for to unge menns fravær av menneskelighet og forståelse for det de gjorde mot henne. I hvert fall i gjerningsøyeblikket. Hun ble voldtatt av de to med en flaske. Jenta som var 16 år da overgrepet skjedde skal ha drukket så mye alkohol at hun var ute av stand til å ta vare på seg selv. Mennene er 22 og 19 år.

At ugjerningen i seg selv er tarvelig og ondskapsfull er hevet over enhver tvil. Ingen skal kunne invadere et menneskes mest intime på denne måten.  At det i tillegg blir gjort mot et menneske som er totalt hjelpeløst gjør at troen på mennesket som et moralsk vesen har fått seg en kraftig trøkk.

Jeg er en relativt ”røslig” mann som i alle år har fått gå i fred på gata. Jeg har heller aldri vært i klammeri med noen på fester eller andre sammenhenger. Jeg har ingen mulighet til å forestille meg hvordan det er å være et offer for voldtekt, men jeg kan likevel la fakta gå inn over meg.

At voldtekt er et traume for de aller fleste er nesten en selvfølge. I tillegg til de fysiske skadene, handler det om noe intimt, privat og for de fleste noe dyrebart. Kanskje noe av det mest dyrebare vi som mennesker bærer med seg.  Det er bare vi som bestemmer over vår egen kropp, og vårt eget sinn. Det er bare vi som skal bestemme hvem vi vil invitere inn i vårt mest intime og sårbare. Det er vi selv som skal ha kontrollen over hva som skjer med kroppene våre.

To menn ble dømt for ugjerningen. De må betale jenta en oppreisning på 125.000 kroner hver. I tillegg må de sone tre år i fengsel. Siden de har tilstått ugjerningen fikk de en strafferabatt på 30 prosent. Og det er her denne saken for alvor begynner å skurre.

De får altså en mildere straff fordi de har tilstått. Hjelper det offeret? Gjør det ugjerningen midlere?  Gjør det arrene på kvinnen mindre? Jeg kan ikke svare på det, og jeg tror ikke Vesterålen tingrett kan det heller. Likevel får de redusert straff fordi de har tilstått. Det er heller ikke tilfeldig at dette skjer i en voldtektsak.  Et område som blir relativt slett behandlet av politi og påtalemyndighetene.

Er strafferabatten en slags belønning for å ha redusert utgiftene til etterforskning?  Er det et slags sparetiltak for rettsvesenet? 

En straff bør være en konsekvens av noe en person har gjort. Det er gjerningen i seg selv som bør være årsaken til straffen og utmålingen av den.  En tilståelse gjør ikke ugjerningen ugjort.  Om den bidrar til offerets velferd er i bete fall veldig usikkert.

At voldtekt er en forferdelig og alvorlig forbrytelse er en selvfølgelighet. Om myndighetene ser på det som like alvorlig er ikke like selvfølgelig.

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10093863

Advertisements

Ulikhet for loven

mai 13, 2011

Frp ønsker strengere soningsformer for utlendinger i norske fengsler. Et forslag som kun vil bidra til å øke fremmedfrykt og skape større problemer i forholdet mellom nordmenn og utlendinger.

Frps nestleder Per Sandberg

Ingen dagpenger, dårligere fengsler og null støtte til lege og tannlege. Det blir hverdagen for kriminelle utlendinger i norske fengsler hvis Frp får bestemme står det i dagens VG

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=10093785

For norske fanger foreslår Frp å halvere dagpengene mens utlendinger ikke skal få noe. Frps nestleder Per Sandberg mener dessuten at utlandske fanger skal sone i fengsler som har dårligere standard enn for de med norske fanger.  Ikke en gang penger til lege skal de utenlandske fangene få dersom lederen av Stortingets justiskomité får det som han vil.

Jeg har aldri sittet inne i fengsel. Sannsynligheten er relativt stor for at de fleste som leser disse artiklene heller ikke har sittet inne. Hvor vidt de norske fengslene har hotellstandard eller ikke orker jeg ikke å debattere. Jeg vil etter beste evne la være å uttale meg mot bedre vitende. Det er heller ikke det denne saken virkelig handler om.

Justitia

Justitia er en skikkelse fra romersk mytologi. Hun er symbolet for lov , rett og rettferdighet. Flere  jurister bruker bilder og symboler fra henne og hun er et velkjent jus- symbol også i dag. Justitia bærer sverd som symboliserer håndhevelse og bind for øynene. Dette symboliserer rettferdighet og upartiskhet. Ut fra dette kommer også utrykket ”rettferdigheten er blind” og ”Likhet for loven”. Et prinsipp som er hellig for de fleste rettsystemene i den vestlige verden

At kriminalitet er straffbart bør være hevet over enhver tvil. Samfunnet må ha et system som reagerer på kriminelle handlinger.

Men at utenlandske fanger skal behandles dårligere enn norske er en skremmende tanke. Rent prinsipielt fordi loven skal være lik for alle, og rent moralsk fordi det knuser enhver tanke om menneskeverd. Med dette forslaget rokker ikke bare partiet ved prinsipper som Norge faktisk har forpliktet seg til, de reduserer Norge til et slags Apartheid- system hvor myndighetene med loven i hånd kan diskriminere minoritetsgrupper.

Menneskeverdet er det samme, uansett hvor mennesket kommer fra, eller kulturell bakgrunn de har.  Dersom vi begynner å behandle folk ulikt, sender vi landet tilbake til middelalderen. At Per Sandberg presterer å kalle forslaget ”framtidsrettet” faller dermed på sin egen urimelighet.

Per Sandberg mener at forslaget vil redusere kriminaliteten. Praksis viser det motsatte. Kriminaliteten øker, uansett hvor avskrekkende et straffesystem er. Land som har harde straffer og dårlige fengselsforhold er langt fra mønstersamfunn. Vi bør finne andre måter å få bukt med kriminaliteten vår på. Også den som kommer fra utlendinger.

Det finnes kriminelle mennesker i alle kulturer og alle land. Med åpnere grenser vil også flere av de utenlandske kriminelle komme hit. Det er selvfølgelig et problem, men å forsøke å løse det med diskriminering og å angripe menneskeverdet er en dårlig løsning.

Frps forslag vil som mange andre forslag fra den kanten ikke virke. Den vil kun gjøre avstanden mellom nordmenn og utlendinger større. Nøre opp under fremmedfrykt, nag og hat og rive ned de moralske verdiene ethvert sivilisert samfunn bør ha.

Øye for øye

mai 12, 2011

Hevnlysten er en ekstremt sterk kraft. Muligens har den okkupert vårt sinn like lenge som vi har gått på jorda. På mange måter er følelsen forståelig, selv om den er ganske meningsløs.

Øye for øye. 2. Mosebok

«Øye for øye» heter det i 2. Mosebok. Et prinsipp like gammelt som menneskeheten. Hevntanken og hevnlysten er en følelse som finnes i alle kulturer alle landog i alle tradisjoner. Hevnlysten har hjemsøkt oss alle, og vil fortsette å gjøre det.

Majid Movahedi ble funnet skyldig i å ha kastet syre i ansiktet på en 27 år gammel kvinne i 2004. Kvinnen, Amneh Bahrami som skal ha svart nei på Movahedis frieri ble blind på det ene øyet og fikk sterkt redusert syn på det andre. I tillegg ble ansiktet vansiret til det ugjenkjennelige. De fleste av oss med

et oppegående nervesystem har ingen problemer med å forstå at denne behandlingen i tillegg må ha vært styggvondt. Mannen er dømt til selv å bli blindet med syre. Den som skal utføre dommen er Bahrami selv.

At Bahrami er bitter, sint og har et sterkt ønske om hevn vil for de aller fleste med empatien på plass være forståelig. Movahedi ødela livet og helsen hennes. Hun har tidligere sagt hun er glad for dommen. Sett ut fra hennes standpunkt kan til og med dette være forståelig. Selv om dommen i seg selv er barbarisk og uakseptabel.

Ikke overraskende skjer dette i Iran. Et land som har gjort brudd på menneskerettighetene til noe dagligdags. Iran er det landet i verden som henretter flest av sine borgere i forhold til folketallet.

Landet er også kjent for å bruke ekstremt brutale metoder når de henretter, som steining.

Når en stat lar ofrene ta sin hevn, slik som i dette tilfellet, gir det fra seg sin verdighet som nasjon. Staten synker ned på gjerningsmannens nivå og deler den skammen en slik handling fører til. De myndigheter som skal beskytte enkeltmennesker blir redusert til en pervers maktfaktor med makt over liv og død. Staten tar rollen til en Gud, og det bør ikke staten gjøre.

Det er noe perverst over en stat som i første omgang setter seg over mennesker for å dømme dem for så å begå den samme forbrytelsen vedkommende er dømt for. Samfunnet rundt en slik stat lever i onde, ubrytelige, umoralske sirkler.

Dødsstraff har også den samme perverse effekten. Staten dømmer og dreper mordere, og synker da ned på morderens nivå. Med hvilken rett har de da til å dømme noen?

Dersom en stat skal kunne kalle seg sivilisert og påberope seg en viss kollektiv intelligens må staten gå fram som et godt eksempel og være et moralsk forbilde. Dersom en stat skal kunne ha dømmende myndighet og fremdeles kalle seg sivilisert blir det feil å la hevntanken styre.

http://atefeh.vgb.no/

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10093737

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=551022

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10085586

Å legge seg flat

mai 11, 2011

Det viktigste er ikke å få en medalje. Men hvem som deler den ut.  Det har i det minste vært det viktigste de siste dagene.

Jens Stoltenberg

Å legge seg flat er ikke bare lett

Det er ikke så lett å innrømme feil. Spesielt hvis du er sjef. Og jo mer sjef du er desto vanskeligere er det å innrømme en feil.  Og stort mer sjef enn statsminister har du nesten ikke lov til å være i nasjonen Norge. Da er det nesten umulig å innrømme noe som helst.

For første gang er krigskorset delt ut til noen andre enn de som deltok under annen verdenskrig. Det er  Norges høyeste rangerte medalje og gis til de som har utvist stor tapperhet under krig.  At det følger med stor ære og stas er muligens unødvendig å si.

Krigskorset deles ut av Kongen i statsråd. Men på utdelingen av den gjeve medaljen som fant sted 8. mai var Kongen fraværende. Han fikk ikke lov. Jens Stoltenberg hadde kuppet utdelingen. Statsministeren nektet å svare på kritikken og henviste til Grete Faremo som unnskyldte så godt hun kunne. Det gjorde ikke saken veldig mye bedre, men det var trolig ikke bare Faremos feil.  Saken ble forsøkt forklart med en litt ullen historie om ”arbeidsfordeling”.

At Kongen ikke stilte skapte naturlige reaksjoner.  Jeg er langt fra noe ihuga tilhenger av kongehuset, men Kongen er der først og fremst for å høyne ”stas- faktoren”.  Etter at Kongen mistet all reel makt i nasjonen er det faktisk kun ”stas-faktoren” som er igjen på stillingsinstruksen.  Å ta fra ham den. Er som å ta melis fra Konditoren.  

Men det mest interessante i denne saken er hvordan Jens Stoltenberg har taklet denne saken. Eller muligens hvordan han ikke har taklet den. For mens gårsdagens nettaviser nærmest rant over av beskyldninger, spekulasjoner, dårlige forklaringer og opposisjonspolitikeres smålige forsøk på å score bilige politiske poeng, valgte sjefen over alle sjefer. Han som har det absolutte ansvaret for fadesen, valgte å holde kjeft. Norge nasjonen måtte vente helt til dagen etter for å få det svaret vi venter på.

Og når han endelig greier å ytre seg er jeg ikke sikker på hvor helhjertet det er.

– Nå ser vi jo at det blir mer oppmerksomhet rundt hvem som overrekker medaljene enn hvem som mottar dem. Det blir helt feil. Vi ønsker ikke strid og uenighet om dette, vi ønsker enighet, samhold og anerkjennelse, sier Stoltenberg til Dagbladet.

Så det er oppmerksomheten rundt utdelelsen som gjør at dette blir feil? Det smaker litt av en halv innrømmelse fra Stoltenbergs side.  Og det smaker litt av en innrømmelse som sitter veldig langt inne. At den kommer såpass lenge etterpå, virker også veldig motvillig.

Når du er sjef blir du lagt merke til. Alt du sier og gjør blir husket. Og igjen; jo mer sjef jo mer oppmerksomhet får du.

Det er merkelig at en såpass rutinert politiker som jens Stoltenberg ikke så dette komme.  Hverken nyhetssakene eller det politiske spillet en slik sak får.  Nå må Stoltenberg stå skolerett foran Stortinget under neste spørretime for noe som egentlig er en ikke- sak.

Med det politiske bildet som blir malt i disse dager, har ikke Statsministeren råd til å framstå som smålig.  Uansett beklagelse i dagens aviser, er nok dette et bilde han vil slite med å hviske ut.

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10093502

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=10093442

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10093386

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10093417

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10093472

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10093471

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10093419

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10093532

Å hjelpe til

mai 6, 2011

Julie Brodtkorb Voldberg langer ut mot den norske mannen i dagens VG og setter dermed likestilingen flere år tilbake. At hun samtidig er det såkalte familiepartiet Høyres kvinnepolitiske talsmann gjør ikke saken noe bedre.

Eksempel på en "ekte mann" anno 2011

 

– Det er på tide at den moderne mannen, som nyter pappaperm og som lager gourmetmat på lørdagene, tar mer hverdagsansvar. Kvinner må slippe menn til, mens menn må ønske å ta et større ansvar hjemme. De mangler ikke et gen for vasking, sier Voldberg til avisen.

Det er mulig det ennå finnes menn som ser på stuebordet kun som et sted de legger de sure føttene sine på. Menn som totalt overser haugen med skittentøy og berget av oppvask på kjøkkenet. Det er mulig det fremdeles finnes menn som seriøst mener at kvinners plass er i hjemmet og at hun skal gjøre alt arbeidet. I den grad de finnes kan Voldberg ha et poeng.

Men det er det neste sitatet som for alvor tar tak i den maskuline delen av mine irritasjonsgener.

Uten mer hjelp hjemme, kan ikke huset se ut som i et interiørblad, sier hun på vaskeekte Høyre kvinners vis.

Nå er det stor forskjell på å ha et koselig hjem og å få det til å se ut i de interiørbladene som kun løper de høyst absurde pynteputeprodusentenes ærend. Men det er en helt annen debatt.

Det er utrykket ”mer hjelp hjemme” som provoserer meg. Med det utrykket kaster den såkalte kvinnepolitiske talsmannen landets ledende verdikonservative parti håpløst tilbake i debatten om likestilling.

Dersom en mann lager mat er kona heldig. Hvis han også kan vaske opp, er han veldig flink. Dersom han skulle finne ut hvordan vaskemaskinen virker er han nærmest en supermann og hvis han i tillegg er i stand til å dryppe grønnsåpe i en bøtte for så å utsette gulvet for blandingen vann og såpe er han nærmest umenneskelig.  Da oppnår han tittelen ”flink til å hjelpe til hjemme”.  Underforstått at mannen er flink til lå å hjelpe kvinnen.

Og det er ikke mannen som nødvendigvis mener dette selv. Disse kommentarene og karakteristikkene angående ”snille” menn kommer fra kvinnene selv. Dette sier også ganske mye om kvinnenes eget syn på seg selv og sin rolle i hjemmet. Kvinnene styrer huset. De har alt ansvar for det som skjer innefor hjemmet. Mannen ”hjelper til”.

Når jeg vasker mine barns klær er jeg ikke ”flink til å hjelpe til”.  Som far er det en selvfølge. Det samme gjelder å lage mat, vaske gulver eller andre ting som skulle trenge en omgang med såpe. Jeg ”hjelper ikke til”. Jeg tar ansvar for mitt eget hjem.  For meg er det en selvfølge.

Kvinnene må komme seg ut av kjøkkenskapene

Jeg elsker å lage mat. Selvfølgelig er det stas å varte opp med et måltid som er vesentlig mer avansert enn å varme opp pulver i vann som blir til en betasuppe. Jeg er ikke ”flink til å hjelpe til” uansett ertesuppe eller indrefilet. Jeg gjør det jeg må gjøre.  

Jeg vil be kvinner slutte å snakke om menn som er ”flinke til å hjelpe til”. Familiens hjem er ikke bare kvinners ansvar.  Men da er det også kvinnens jobb å overgi minst halvparten av det ansvaret til mannen, og la ham ta det på sine egne premisser.

Når det er sagt er det helt sikkert noen av oss som har forbedringspotensiale. Dersom jeg har droppa å vaske badet når det var min tur, fortjener jeg den kjeften jeg som regel får.

http://www.nettavisen.no/nyheter/article3145443.ece

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=10085258