Stereotypienes offer

For 70 år siden i dag ble 532 norske jøder stuet sammen på lasteskipet Donau. Bare ni kom tilbake. Det er dessverre ikke første gangen mennesket har forsøkt å utrydde seg selv.

Gasskammeret. Her endte mange av de norske jødene sine liv

Ennå lukter det død i Auschwitz. Når jeg går gjennom porten med det karakteriske og sterkt sarkastiske “Arbeit mach frei” kjenner vi det.  En slags søtlig lukt blandet med tjære og røyk. Det er mulig lukta kommer fra et annet sted og har en naturlig forklaring. Det er også mulig det er noe jeg innbiller meg.  For selv om høstlufta over Auschwitz er mild denne oktoberdagen i 2012 fryser jeg helt inn til margen.

Auschwitz er så mye mer enn et museum. For det var her det skjedde. Her inne folk ble valgt ut til å leve eller dø. Vi går forbi et svart hvitt bilde av tre barn. Den eldste går i midten og passer på de to yngste. Bildet er tatt på vei til gasskammeret. Nazistene drepte alle barn og mennesker over 50 år.

Auschwitz er ikke bare et museum. Det er et vitnesbyrd på menneskehetens skrøpelighet, smålighet og ynkelighet. Selv om det er grusomt og ikke har mange sidestykker er ikke Auschwitz enestående. Så langt der i fra.

“Aldri igjen” er det mange som har sagt etter krigen. Også i Auschwitz kom den replikken flere ganger. Siden krigen har flere folkegrupper blitt forsøkt utryddet. Med krigen i det tidligere Jugoslavia og massakren i Rwanda som gode eksempler.  Har vi egentlig lært noe som helst av historien?

Å sette seg over andre, å se på seg selv som noe mer verdt, synes å være en spesifikk menneskelig egenskap. Alle kulturer har det, uansett om det er krangel om jaktmarker eller oljebrønner.  Stereotypisering av folkegrupper og minoriteter er et av flere patetiske unnskyldninger mennesker bruker for å ta livet av hverandre.

“En død indianer er en god indianer”. Sitatet er tillagt Generalmajor Philip Sheridan under indianerkrigene etter borgerkrigen i USA. Sitatet er ikke enestående. Blant de samme nordamerikanske indianere fantes det eldgamle hat mellom stammer, på bakgrunn av etnisitet.

I Norge har vi heller ikke så mye å være stolte av. Måten vi har behandlet samene på er et bidrag i så måte. Under krigen var dessuten de norske politistyrkene og de norske nazistene helt avgjørende for deportasjonen av jødene.

Det finnes mennesker med gode og dårlige egenskaper. Mennesker som er snille og slemme.  Det finnes rasshøl blant alle folkegrupper, jøder, nordmenn og afrikanere.  Det finnes ingen folkegrupper med flere rasshøl enn andre. Derfor er en utryddelse av en folkegruppe bare en utryddelse av oss selv.

Er det så vanskelig å forstå?  Definitivt!

Følg gjerne bloggen på Facebook. Her legger jeg også ut adre blogginlegg og debatter som ikke fpr plass her.

Ungdommen nå til dags

Som far til en tenåringssønn og som ansatt i Røyken og Hurums avis har jeg den store gleden av å treffe mange unge mennesker. Og det har en gubbe som meg mer enn godt av.

Den norske minnesteinen i Birkeanu. Ungdommene i vårt følge la på en blomst hver under en minneverdig seremoni

I løpet av de årene jeg har jobbet her og tatt imot praksiselever og frilansere blant den yngre garde har jeg lært svært mye. Ikke minst har alle spørsmålene og engasjementet de unge menneskene kommer med sørget for at jeg har måttet tenke over faget mitt på nytt. Ting som blir en selvfølge og en rutine i de litt over 20 årene jeg har jobbet med denne galskapen er ikke selvfølgelig for et ungt menneske som ikke har vært borti det før. Ikke minst har de hindret meg fra å bli en faglig dinosaur.
Noen av dem har gått videre og blitt journalister. Noen av dem har gått videre til andre ting. Jeg sier alltid farvel til dem med ønsket om å ha bidratt til å skape litt bedre mediebrukere. Og det trenger vi.
Og selv om jeg sliter litt med ungdommens håpløse forsøk på å presse det norske språket inn på en mobiltelefonskjerm, er det noe jeg må tåle. Selv om min Stavangerinfiserte «r» får utrykket «serr» til å høres ut som noe bikkja mi foretar seg har jeg lært hva forkortelsen betyr. Så vidt.
For en tid tilbake hadde jeg gleden av å være med på skoletur til Polen. Formålet var et besøk i Auschwitz. To klasser fra Modum dro av gårde sammen med lærere, seks foreldre og noen assistenter. Rundt 50 ungdom som vi skulle holde styr på. Det var muligens ikke bare meg som hadde en viss, sunn skepsis til foretagendet.
Det ble tre sterke dager sammen med dem, men ikke slik jeg kunne ha forstilt meg. For alle tanker om bråk i gangen på hotellet, ungdommer som stikker på byen hele natta eller uhørt oppførsel ble gjort til skamme. Ettertrykkelig knust.
Og da ungdommene samlet seg rundt det norske minnesmerket for å legge på hver sin røde rose framkalte det de store følelsene.
Det er aldri ungdommen det er noe feil på. Det er i tilfelle enkeltindivider, enten de er unge eller gamle.
Og de godt voksne gubbene, som er omtrent på min alder, som klager på ungdommen i mitt selskap vil  få høre det.

Hver bidige gang. Serr.

Følg gjerne bloggen på Facebook http://www.facebook.com/FinnHjalmarsBlogg?ref=hl . Her legger jeg også ut andre blogginnlegg og debatter som ikke legges ut her.

https://fhjpeder43.wordpress.com/2012/10/24/turen-til-skammens-rike/

Turen til skammens rike

Noen ting er det vanskelig å skrive om. Som følelsen jeg sitter med etter besøket i Auschwitz/ Birkenau i oktober. Jeg har forsøkt å bruke litt andre virkemidler for å fortelle litt om opplevelsen. Fimen er mine egne bilder og min egen musikk.